Ville bare dele artikkel fra Dagbladet som jeg personlig synes var relevant. Jeg sliter veldig med å "slippe" / gi frie tøyler til min datter som blir 7 år til sommeren. Jeg vet dette er noe jeg må jobbe aktivt med dette året, jeg er veldig rett for at jeg overfører mye av min frykt for at noe kan skje henne over på henne, noe som sikkert vil gjøre henne unødvendig redd på lenger sikt. Jeg ser f.eks at andre 1 klassinger går hjem fra skolen alene allerede, dette er noe jeg overhode ikke kan se for meg at jeg vil klare å tillate på minst et par år enda ... andre eksempler er at hun er igjen alene i leiligheten mens jeg går på butikken, dette "tør" jeg heller ikke å gjøre enda selv om jeg vet hun helt utmerket ville ha taklet situasjonen med å være alene en kort stund.
Interessant lesning.
Jeg vil si at jeg heldigvis ikke kjenner meg så veldig igjen i den, men ser jo mange rundt meg som passer inn i beskrivelsen. Kanskje ser jeg ikke realistisk på det for egen del ? men våre barn har hatt langt større frihet en de rundt oss. Eldstemann har fått være alene hjemme fra han selv ønsket det, selvsakt ikke lenge i starten. De får leke fritt ute så lenge vi vet hvor de er og med hvem. Gutta har gått selv til og fra skolen fra første stund. Vi har også stillt større krav til barna enn hva jeg opplever hos andre med jevnaldrende unger både i fht. f.eks matlaging, rydding av bord, plikter osv. Opplever andre mødre som himler med øynene når jeg sier at 10 åringen har ansvar for middagen på fredager. Hvorfor ikke ? Han kan håndtere ovnen, han fikser fint å bruke kniv og skærefjøl til grønnsaker. Jeg er veldig lite hønemor, rett og slett og stoler på at de ordner seg greit selv. De vet at vi voksene er her når de trenger oss, og vet hvor de skal gå om de ikke får tak i oss med en gang.
Men hvordan var det med en selv? Man fører jo gjerne med seg ting som foreldre har gjort. Jeg reiste alene med båt og fly fra jeg var liten. Og før jeg fikk lov å reise alene, så hendte det at de satt meg på båten med en gamlis fra samme bygd, som jeg aldeles ikke kjente. Jeg var nøkkelbarn fra jeg begynte på skolen, med ansvar for å hente søsken i barnehagen fra jeg var åtte. Og da før min mor var kommet fra jobb. Og ute? Vi var nå ute der det passet oss og kom inn når vi ble sultne.
Nå har jeg riktignok ikke barn som ikke evner å følge beskjeder, stort sett. Hadde det vært slik at jeg ikke kunne stole et snev på en unge, så hadde jo det stilt seg annerledes.
Har et klart ønske om å få et selvstendig og trygt barn. Det innebærer at jeg må slippe taket lenge før jeg selv føler meg klar til det i mange situasjoner. Slipp taket, lukk øynene, og lat som det er verdens mest naturlige ting. Still krav til ungen og smil. Fake it til you make it - har mange ganger vært mitt motto. :knegg: Jeg slipper ikke alltid taket tidsnok, men forsøker å være våken i forhold til omgivelsene mine. Jeg ser at han på enkelte områder er friere enn andre, og motsatt. Enkelte ganger går det for øvrig ikke på å ville/ønske/tørre å slippe taket - men når man har et barn som er en smule lat - så svelger man noen kameler for å oppnå ønsket sluttresultat. :sparke: :i transport bransjen:
Jeg sliter virkelig med å slippe ungen ut på egen hånd, men det kommer av at vi tidligere bodde i et nabolag der det overhodet ikke var aktuelt. Nå øver både han og jeg oss på at han faktisk kan gå til naboen og leke og slikt, men det er uvant for oss begge.
Han er for liten til at han får lov å være hjemme alene enda, men vi øver av og til på at han kan sitte i bilen om vi skal en snartur på butikken.
Skoleveien er et kapittel for seg, den er utrygg, så der blir det ingen gåing alene med det første i hvert fall!
Men vi øver oss, og det blir bedre. Jeg har ingen planer om å bli noe Nure-mamma. :hehehe:
Selv vokste jeg opp midt på tjukkeste bondelandet i Norge så vi hadde helt frie tøyler fra vi var veldig små, min bror jeg jeg. Derfor blir det enda mer ekstremt når jeg tenker på hvor lite frihet min datter har i forhold til det vi hadde. Men tidene har jo forandret seg, også i utkantstrøk i Norge men for mitt vedkommende så bor vi jo nå sentralt i Oslo, og jeg vurderer situasjonen ut i fra det selv om jeg vet jeg ikke burde bekymre meg over halvparten av det jeg gjør ...
Jeg og poden vokser opp med så utrolig forskjellige utgangspunkt. Jeg vokste opp på en liten plass på 70 tallet - og min pode i en storby med dagens utfordringer. Jeg synes det er vanskelig å vite hvilke krav jeg kan stille til han i forhold til storbyens utfordringer - det med å transportere seg selv med buss over lengere strekninger f.eks, når jeg har en som i utgangspunktet ikke liker buss. I forhold til hus og hjem så ser jeg at han har det friere enn hva jeg hadde og på mange områder stiller jeg strengere krav til hva jeg forventer av han enn hva som ble stilt til meg.
Jeg måtte fikse det meste selv. Til tider ble det litt mye, som da faren min egentlig skulle hente meg etter pianotimer men som regel glemte det slik at jeg måtte gå fire kilometer i mørke vinterkvelder.
Derfor henter jeg fortsatt niåringen etter pianotimer. Men hun har mye kortere å gå, så jeg vurderer å prøve å la henne klare seg selv nå som jeg må jobbe mye overtid fremover.
Ellers har begge bortimot frie tøyler på kjøkkenet. Jeg forventer at de fikser lekser og gymtøy uten å mases på.
Jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å gi skikkelig slipp ja :sparke:
Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"
Det er noe ganske annet med snuppa på 11. Og jeg får vel igrunn litt igjen for at jeg ikke har vært tøff nok. For hun er ikke veldig selvstendig av seg, og liker overhodet ikke å være alene hjemme. Lager seg knapt nok en brødskive og kakao selv.. Ovnen rører hun aldri. Hu liker å hjelpe til med matlaging og baking, men spør hele tiden for å være sikker på at det blir riktig.
Men hun sliter litt med selvfølelsen i utgangspunktet. Og det er noe vi jobber mye med. Både hjemme og på skolen. Og det gir resultater:jupp: Hun trenge å lære seg at hun er god nok akkurat sånn hun er.
Det tror jeg du har helt rett i. Jeg har et barn på 11 som var (og forsatt kan være) slik. På grunn av det begynte jeg å stille en del krav til han som gjorde at han fikk følelsen av å mestre. Jeg har også oppdaget at oppdrag som han får som må utføres før jeg kommer hjem - utføres med stolthet og det er enklere å bare ta sjansen/valget, når jeg faktisk ikke er der å kan svare på noe. Han har for eksempel ansvar for enkelte dager å sette brøddeig (ferdigpose) når han kommer hjem fra skolen.
For meg er det litt godt å lese dette. Jeg slipper ungene mine mer løs enn naboene gjør. De får flere anledninger til å teste egne grenser. Snuppa (snart 5) får leke ute uten tilsyn og knerten (2 år) får klatre helt fritt på lekeapparatene. Sånn har ikke de andre naboungene på samme alder. Jeg lurer ofte på jeg er helt på bærtur, men når jeg leser dette så er jeg kanskje ikke det allikevel.
Her blir ungane lempa ut. Dei må halda seg på tomta inntil vidare, men eg ser at dei tester dei grensene ein del no. Dei har starta utforsking av skogar og haugar rundt her. Og kvifor ikkje ? ( eg sjekker dei med ujevne mellomrom, slik at eg veit kvar dei held til )
Vi vurderer faktisk å kutte SFO til neste år. Det betyr at han må gå hjem selv, låse seg inn og være alene 1-2 timer på ettermiddagen. Jeg begynner på jobb sånn at jeg kan levere han rett på skolen. Om han skal ha SFO så blir det redusert rett og slett for den sosiale biten. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men jeg vil gjerne tørre å slippe såpass. Og han kommer til å mestre det helt superfint. Men da blir det i alle fall anskaffet en ekstra mobil, sånn at han kan få tak i oss om det er noe.
7-åringen her har også hatt rimelig frie tøyler når det gjelder å bevege seg rundt ute. Hun lekte ute alene fra hun var 2,5 (jeg så henne fra vinduet), hun gikk alene til mormor borte i gata da hun var 3,5, og nå går hun til og fra skolen selv og får gå til venninner alene så lenge jeg vet noenlunde hvor hun er. Hun får også prøve seg på det meste hun har lyst til av praktiske ting.
Både bosted og det at jeg alltid har stolt på at hun har mestret friheten har vært medvirkende til at hun er selvstendig på mange områder. Det har mye med personlighet å gjøre og jeg ville ikke umiddelbart gjort det samme med alle andre unger. Vi bor også sånn til at det ikke er særlig traffikert skolevei og heller ikke særlig traffikerte veier til venner. Hun går til skolen på ti minutter og trenger ikke tenke på buss, trikk eller bane. I tillegg kjenner hun og vi mange i nærmiljøet og har på den måten en ekstra trygghet.
Hun er forresten veldig forsiktig av seg og ikke den som klatrer høyest i trærne eller gjør noe særlig risikofylt overhode.
Artig at du startet denne tråden, Lisa. Jeg vurderte å gjøre det selv i går. Jeg synes den artikkelen treffer ganske godt når det gjelder en del foreldre og måten de håndterer barn på. Det er veldig mye projisering av egen angst og frykt. Datteren min, 4,5 år, var ute og akte sammen med storebrødrene (8, 10 og 12 år), og ble av en mor i nabolaget fortalt skrekkhistorien om jenta som ble påkjørt under aking i Oppdal (?). Hun kommer nå stadig inn på denne historien når hun skal ut og ake. Ellers også, for den saks skyld. Det provoserte meg en hel del at denne moren overførte sine egne skrekkscenarier på datteren min.
Jeg har en 7-åring med et stort behov for å føle trygghet. Hun har ikke det minste lyst til å gå til skolen alene, og jeg skal helst følge henne helt inn, vente til hun har kledd av seg og i det hele tatt.... Så vi går baby steps. Nå kan jeg følge henne inn, men slipper å vente til hun har kledd av seg. Om en stund kan jeg kanskje bare følge henne til inngangen, deretter kanskje bare i nærheten...
Jeg tenker at det er viktig at hun føler seg trygg nok, så får vi ta den tiden det tar. Jeg vil heller ikke bli noen Nure-mamma, men
der føler jeg at det er mammaen som hindrer ham. Jeg forsøker å få datteren vår til å prøve å bli litt mer selvstendig.
Jeg måtte i stor grad klare mye selv fra mamma reiste da jeg var 4. Pappa var veldig ung og mye opptatt med sitt. Vokste opp på landet med masse tumleplass og masser av unger over alt. Jo eldre jeg ble, jo mer styrte jeg i høy grad mitt eget liv, men alltid under oppsyn på et vis, og alltid basert på tillit. Da pappa plutselig fikk kone som skulle styre og bestemme taklet jeg det heller dårlig.
Jeg ble nok litt vel tidlig voksen på mange områder, men samtidig er friheten jeg hadde noe jeg absolutt har ønsket å gi videre til barna mine.
Min femåring er dessverre veldig engstelig av seg. Jeg prøver å oppmuntre ham til å gå bort til bestekameraten som bor i nabolaget. Han lar seg avogtil overtale, men er som en spent strikk når han fyker avgårde. Han er redd for biler (det er bilfritt her, bortsett fra beskjeden trafikk ved på- og avlevering), tunge dører, ringeapparater som er for høyt oppe osv. Han kan blomstre opp ved mestring, men det varer som regel ikke til neste gang. Jeg var veldig selvstendig da jeg var liten, men det var nok ikke frivillig. Jeg var også en engstelig sjel, med foreldre uten forståelse for det. Så for meg er det utrolig viktig å støtte ham og gi ham gradvis mestring, selv om det tar tid. Heldigvis leker han gjerne ute sammen med venner om de skulle ta initiativ.
Jeg leste den tidligere idag og tenkte at den er det mange som hadde hatt godt av å lese.
Jeg prøver å gi ungene muligheten til å gjøre ting selv. Jeg ber ofte ungene ordne ting som feks kjøpe noe i butikken, de vil heller være litt i lekebutikken og se enn å være med meg osv. Dette har de klart helt fint fra de var 4-5 år. Alene hjemme har de fått lov å prøve seg på fra 5 års alder etter eget ønske. Selv mine barn med vanskene (ADHD/Asperger) sine takler det helt fint.
Her jeg bor nå så er ikke min sønn på 4 ute alene nei, er forskjell på hvor man bor, er vi i nordnorge hos familien så løper de mye friere rundt, det må jeg innrømme. Der kjenner alle alle, her kjenner jeg nesten ingen..
Gradvis mestring er det vi jobber med her også. På skolen jobber de med at hun må tørre å rekke opp hånda, og snakke høyere i timene. For som lærerene sier:"når vi spør deg, så kan du jo alltid svaret"
Problemet er vel her også at huen er relativt engstelig av seg. Det er ikke alltid så godt for mammahjertet å måtte pushe henne, men innimellom MÅ hun faktisk klare seg hjemme i en halv time på morgenen før drosjen henter henne.
Jeg kan ikke komme for sent på jobb fordi hun ikke "liker" å være alene hjemme. Vi har snakket mye om det, og hun skjønner jo det, at vi må på jobb, men hun liker det fremdeles ikke. Det har jeg forståelse for. Er ikke alt jeg liker heller, men jeg må bare. Som å kjøre bil på vinteren for eksempel :sparke:
Hun er generelt veldig forsiktig av seg, og har vel aldri gjort noe galt.
Hun spiller håndball, og der er hun steintøff! Tåler det meste, og hamler opp med hvem som helst. Hennes beste fag på skolen er gym. Hun bryr seg ikke noe om å ta igjen med gutta når det kommer til fysisk aktivitet.
Og iflg skolen merket de også bedring på generelt grunnlag etter hun begynte med å spille håndball. Hun har rett og slett blitt tøffere av det.
Jeg ser jo at vi voksne også har en jobb å gjøre i forhold til å utfordre barna, og overbevise de med at vi er sikre på at de kommer til å fikse det!
Jeg er heldig nok til å være veldig lite hønemor - jeg tror ikke det er noe man velger selv i særlig grad - og gleder meg over å kunne gi Poden stadig mer selvstendighet og la ham kjenne på ansvaret selv. Men det må jo være på de premissene som finnes. Å være hjemme alene en stund er helt uproblematisk, og å reise "alene" med fly (da blir man jo fulgt inn på og av flyet og passet på hele tiden) har han gjort siden han var fem. Å gå ut alene for å leke har derimot, av trafikkmessige grunner, ikke vært aktuelt inntil han var seks. (Vi bor midt i et gatekryss på Tøyen, og han må krysse minst én trafikert gate for å komme til nærmeste lekeplass. Uansett har han ikke lekekamerater i nærområdet.)
Han går i andre klasse nå, på en skole som vi må reise kollektivt til, og han kommer ikke til å reise alene dit på en stund enda - og det er av helt pragmatiske grunner som "han kan komme til å drømme seg bort og reise for langt" og "Majorstukrysset er for uoversiktlig til at jeg stoler på at bilførerne ser ham". Men han kan fint gå på butikken alene, og reise med t-banen alene til en endeholdeplass der han blir hentet. Hadde han gått på nærskolen, hadde han helt klart fått gå hjem alene nå, mens det å gjøre seg klar om morgenen er noe han ikke evner å ta ansvar for enda.
Det er noe med å se på hva de faktisk kan håndtere, og hva de faktisk vil ha problemer med, og så prøve å legge egne følelser litt til side, enten man nå føler at de burde kunne klare mer, eller føler at man ikke vil gi slipp.
Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.
Jeg har lest den artikkelen før, og syns hele begrepet frittgående barn er litt merkelig. Det er slett ikke alle steder som egner seg for at små barn skal gå så veldig fritt. Det blir litt for lettvint å si: "Slipp dem ut og ikke pass på dem, ellers blir de hjelpeløse og uselvstendige".
Hm. 3,5-åringen min får leke ute alene. Hun får sykle rundt huset, der det er bilvei på den ene siden og gangveier på den andre siden. Hun får gå alene til 2 naboer, og 2 lekeplasser. Hun får også gå på lengre turer med 6-års storesøstra (til 2 andre lekeplasser). Men de naboene hun får gå alene til er litt sånn "eh, hæ? skal jeg bare sende henne hjem når klokka er fire? Nei, hvis du ikke vil hente henne, så må vi nesten følge henne, altså..." Dette avhenger selvsagt VELDIG av hvordan man bor, men her er vi da altså 3 stk i samme boligfelt med jenter på samme alder, og min er den eneste som får lov til å gå rundt ute alene sånn som dette. :vetikke:
Jeg vet jo alltid hvor hun er, og følger med selv om hun nok føler at hun er selvstendig og ute alene. Jeg kan se begge lekeplassene fra huset, og når hun er ute og sykler hører jeg støttehjulene lang vei, og hører også hvis hun begynner å gråte hvis hun faller. Og hun sier fra når hun går på besøk til andre.
Nå er det vel ingen heller som mener at 3 åringer skal gå ute i trafikken alene?
Litt pussig forresten at tråden kom opp igjen akkurat i dag. I morgen skal min 7 åring (blir 8 snart) få lov til å gå alene hjem fra skolen for første gang. Jeg håper jeg klarer å holde fast ved løfte mitt, hun vil så veldig gjerne. Vi har lenge snakket om at hun skulle få lov til å prøve etter påskeferien, så hun skulle egentlig ha gjort det i dag. Men så fant jeg på en unnskyldning og møtte henne på skolen fordi vi "måtte bare gå en tur i Botanisk i den flotte været" :rolleyes: Huff, hun ble så skuffet, hun ser jo frem til dette så jeg må bare klare å la henne få gjøre det i morgen.
Jeg liker ikke å være den hønemora jeg er, men jobber med saken.
Men forskjellen ligger jo i når vi finner det forsvarlig. Som tidligere nevnt i denne tråden ser jeg helt klart at jeg "slipper løs" ungene mine mer enn de fleste andre barna i nabolaget. Vi bor i et boligområde som består av en blindvei med 30-sone. Hvis vi trenger brød, så sender jeg snuppa (6 år) på butikken for å handle. Hun liker ansvaret og jeg liker å slippe å gjøre det. Jeg ser på det som en vinn-vinn-situasjon.
Flere av naboene spør meg: "Men hva hvis ...?" Det er utrolig mange farlige ting som kan skje. En fyr kan kjøre i fylla. En annen kan gå berserk med et våpen. Noen kan forsøke å dra henne inn i en bil. Men verden er full av farer. Vi snakker om en del av dem, og jeg føler at jeg har forsøkt å forbedrede ungene mine på en del, men det er helt sikkert områder som er glemt. Samtidig er sannsynligheten såpass liten at jeg er villig til å ta risikoen.
Spennende lesning for meg som helt bevisst har jobbet med selvstendighetstrening i barneoppdragelsen! Litt ulik tilnærmeing ift det enkelte barn riktignok, - de er ganske forskjellige personligheter - men de har alltid fått lov og blitt oppmuntret til selvstendighet.
Alle tre har tidlig vært modne for å gjøre ting på egen hånd; være alene hjemme, dra på hytta alene, gå alene rundt i storbyer. (den eldste var ikke fullt så trygg på det siste) Handle, gå i banken når vi har vært i utlandet, lære noen fraser på det språket som har vært aktuelt. Med unntak av klatring som minsten begynte på da hun var fem, og hvor klatreveggen var lokalisert 6-7 km unna, har vi hatt en policy om at de skal komme seg til aktiviteter på egen hånd, med buss, på sykkel eller til fots.
Å være alene hjemme har aldri vært noe problem, vi har så smått begynt fra fem års-alder og økt på tida etterhvert. Også på kveldstid hvor vi satte ringeklokka på når det var tid for å legge seg. De to yngste har aldri vært redde for å rusle rundt på egenhånd i storbyer som London, Wien, Hamburg, Retzesønnen var 10 år da han - på samme måte som det beskrives i artikkelen - tok s-banen inn til sentrum av Hamburg. Jeg hadde bedt ham om å finne en telefonkiosk å ringe meg etter en times tid, og da han ringte fortalte han fornøyd at han hadde vært på Burger King, hørt gatemusikanter spille blues og så vært på en musikkforretning og kjøpt LP av Samantha Fox. :knegg:
Eldste datter fikk dra alene på hytta fra hun var 12, hadde også sin fire år yngre bror med en gang.
Minsten var meget godt svømmedyktig fra hun var 5-6, og fikk gå alene i svømmehallen fra hun var sju. Noe som hadde vært totalt uaktuelt med de to andre. Bortsett fra eldste datter som gikk på Steinerskolen et stykke unna og ble kjørt de første årene, har det vært lite bringing og henting til skole og aktiviteter.
De har fått vært ute alene fra de var 1,5-2 år, først i hagen med hyppig tilsyn, så med utvidet radius etterhvert. Vi bodde ved en forkjørsvei, så de ble som regel fulgt over veien hvis de skulle over på andre sida. Og det skulle de ofte fordi det lå en BMX-bane der. Særlig minsten som lærte å sykle da hun var fire var ivrig på den banen. Og inntil vanen med å se seg for før hun skulle krysse veien tilbake var godt innarbeidet, satt jeg faktisk pal i kjøkkenvinduet og fulgte med når hun gjorde tegn til å dra hjem. Da var det å løpe ut, over gata og så gjennomgå se-til-venstre-høyre-venstre-ritualet med henne.
Å ta skibuss til skisenter et par timer unna, ligge ute i skogen i telt, reise med tog/fly i Europa var noe av det som de gjorde før 10-årsalder. Retzesønnen tok buss til Italia da han var 15, at faren hadde tatt feil av dagen og dermed ikke var å se på endestasjonen i Milano er en annen sak. Han beholdt roen og fant en buss med sjåfør som hadde mobil og fikk kontaktet den distré pappaen. Dette var på den tida mobiler bodde i svære kofferter.
Jeg har stor tro på å lære unger selvstendighet og ansvar, legge forholda til rette slik at de blir mest mulig selvgående voksne.
Jeg har ikke helt begynt å tenke i de baner enda, men innser at jeg burde det. Vi bor sånn til at alle må kjøre uansett hvor vi skal, så det er uaktuelt at barna skal dra noe sted alene, men vi burde jo likevel begynne å sette seskåringen i situasjoner hvor han må klare seg litt på egen hånd. De leker ute uten noe særlig tilsyn, både seks- og fireåringen (vi må dog følge med på at fireåringen ikke er for voldsom med storebror), men det er også alt. Jeg har lurt på om vi skal forsøke å la dem være alene hjemme i korte perioder mens vi gjør ærend, men jeg synes det er litt skummelt i og med at det er noen minutter å gå til nærmeste nabo. Eldstemann er også ganske husredd av seg. Kanskje sommerferien er tidspunktet for å prøve å flytte noen grenser i så måte.
Selv gikk jeg alene hjem fra barnehagen fra femårsalderen (15 minutter å gå), handlet alene i butikken fra samme alder, hentet lillebror i barnehagen fra niårsalderen, var ofte alene etter skoletid med ansvar for å koke poteter, lage saus og lignende, var alene hjemme i helger fra jeg var 11, men slikt var jo helt alminnelig på tidlig 70-tall.
Mine er ganske "frittgående", dvs. syvåringen er selvsagt mer frittgående enn treåringen. Syvåringen gikk til og fra skolen alene fra dag 2 eller 3 i første klasse, da var hun ikke fylt 6 år enda. Men hun insisterte på å gå alene siden "alle andre gjorde det" og jeg syntes det var greit siden veien er veldig trygg og kort (ca. 200 meter). Etter den dagen har hun gått både til og fra skolen selv, ingen problem. Og hun kan være hjemme alene i et par timer om det skulle være behov for det. Hun har også lekt ute med venner i timesvis fra hun var rett under 6 år gammel, men hun har alltid vært utrolig flink til å si fra hvor de går. Har hun gått fra ei venninne og hjem til ei annen, har hun kommet hjem for å si fra først. Jeg ser hvor bra det har vært for henne å ha det såpass fritt, hun er blitt veldig ansvarsbevisst og selvstendig.
Treåringen får jo etterhvert samme "behandling" men han er for liten til å vanke ute alene enda. Dvs. han kan være ute i hagen alene uten særlig tilsyn, der han hopper på trampoline og rutsjer osv, han er ikke typen som noensinne stikker av. Han hører etter og følger beskjeder, og det er veldig deilig! Vi kunne ikke hatt det sånn der vi bodde før, den plassen var håpløs. Her er det veldig barnevennlig.
Jeg og min bror hadde det enda friere da vi var små, men det er på grensen til galskap, synes jeg i dag. Min bror var ute alene (sterkt traffikert vei) da han var 2 år gammel, det samme var hans jevnaldrende kompiser. Og jeg tok bussen til og fra byen (ca. 20 minutter) fra jeg var 5 år gammel, da jeg gikk til kjeveortopeden alene. Og da jeg som 7-åring begynte på musikkskolen, tok jeg bussen til og fra byen og gikk gjennom Gamle Stavanger (ca. 10 minutter) for å komme til og fra musikkskolen, helt alene. Min syvåring er veldig selvstendig men hun hadde ikke gjort akkurat det. Hun ble helt sjokkert da jeg fortalte henne at jeg hadde det sånn. :knegg:
Dette er et interessant tema. Det virker som det er veldig prestisje i å ha barn som går veldig fritt. Når det en sjelden gang skjer noe slik som at ungene leker på svaberg osv da hyler folk om hvor var foreldrene osv.
Mazungen har ikke noe ønske om å gå til skolen, det re dessuten litt langt. Noen ganger hopper hun av bilen og går inn selv andre ganger vil hun at jeg er med. Det er greit synes jeg da har jeg litt kontroll på skiftetøy osv også.
Mazungen vil ikke være hjemme alene, sammen med en venninne kan det være greit, men jeg ser ikke noe poeng i å pushe henne.
6-åringen min går til og fra skolen - hun begynte med det nå etter jul. I tillegg har hun nøkkel slik at hun låser seg inn når hun kommer hjem, siden hun er hjemme før meg. Hun ordner seg mat selv - noe hun også gjør noen ganger i helgene om hun står opp før åtte (da sover alle vi andre nemlig). Hun er ute alene og leker - og går etter klokka. Har tider å følge.
3-åringen får gå til lekeplassen alene - men jeg ser lekeplassen fra stuen her da, slik at jeg nok har litt hyppig tilsyn med ham.
14-åringen passer småsøsknene sine om jeg jobber kveld (ikke ofte, men det skjer med jevne mellomrom). Da henter hun 3-åringen i bhg. Hun hjelper 6-åringen med lekser. Hun lager middag/kvelds, ordner dem for kvelden og legger dem.
Det har jeg virkelig ikke inntrykk av, heller det motsatte. Men det er fint at det kommer en motvekt, slik at det blir litt mer balansert. :ikke hysterisk hønemor:
Jeg prøver å være veldig bevisst på dette. Jeg har lest bloggen basert på boken, og en "frittgående barndom" er absolutt noe jeg ønsker for barna mine. Jeg husker jo fra jeg var liten at vi stort sett var inne når vi var sultne eller skulle sove, ellers løp vi rundt som det passet oss. Jeg tror det er viktig for barn å få prøve seg litt uten voksne, ordne opp selv og ta egne valg.
Vi er heldige som bor et sted der jeg kan lempe ungene ut døra og la de løpe fritt. Eldste (3. klasse) går stort sett dit hun vil, mens minste (5 til høsten) får ikke lov å gå "over veien", vi bor i en blindvei med lite trafikk, og hun må holde seg i gata vår. Og det gjør hun. Vi har skogen som nærmeste nabo, og der leker de masse. Det knyter seg i magen når jeg tenker på elva som renner gjennom skogen, spesiellt siden vi bor i barndomshjemmet mitt, og jeg husker hvor mange ganger jeg falt i den elva når jeg var liten. Men jeg lar de holde på, med beskjed om å ikke leke ved elva, men jeg sjekker ikke hva de gjør hele tiden. Minste er villoggal, så får ikke være alene hjemme enda, men eldste har vært alene i kortere perioder i flere år. Neste år vi hun ikke gå på SFO lenger, så da blir hun nøkkelbarn.
Mannen er fra England og mye mer overbeskyttende enn meg, han syns ikke noe om at de får lov å leke fritt ute eller gå/sykle til og fra skolen. Jeg ser jo også på fetterne til ungene som bor i England, de har mye mindre frihet enn våre, selvom de bor på forholdsvis rolige steder. Det syns jeg er litt trist.
Dette har vi drøfta mykje eg og mannen min. Dvs. vi er enige, men må jevnlig ta ein diskusjon. Jenta på 7 har diabetes, og det er jo perfekt påskudd til å holde henne maks 10 meter unna til ei kvar tid ;) Dette ønsker vi ikkje, og har jobba heilt bevisst med å tvinge oss til å sleppe henne, sjølv om det ikkje føles riktig. Det er så viktig for at ho skal vere trygg, fri og lære seg å ta ansvar for seg sjølv (innan rimelige grenser så klart).
Ho har gått til butikken aleine frå ho var 5 år. Det er snakk om 200 meter på fortau, 40-sone, men svært traffikert (fergetraffik). Der finst ein del ungdommar her med umoden hjerne som "burner" gjennom her i over 100. Ho må krysse gata på fotgjengerovergang, men frå vindauget ser eg at ho står og ventar til bilane stoppar fullstendig, før ho hoppar over og vinkar :knegg: Ho er nå 7 år, og har nå fått følge av veslebror på 5 - da held dei kvarandre i handa. Og alt mulig kan skje. Ein fyllekjørar, ein 18-åring med ønske om å prøve motoren, litt skummel parkering ved butikken f.eks, og så finst der jo Slemme Voksne, eller dei kan bli distrahert av ein søt kattepus og virre seg ut i ein farlig situasjon. Men eg prøver å tenkte statistisk på dette - i kor stor grad skal ein la ein minimal fare for at noko skal skje påverke kor stor frihet ungane har?
Eg er eining i at der er grenser for kva som er greit. Her trur eg ikkje at det samme vil gjelde for alle - barn (og voksne) er så ulike. MEN eg trur at alle har godt av å tenke gjennom desse tinga og finne ut kva som gjeld for eins eigen familie - betre å ha gjort ei vurdering av det enn å ikkje vere bevisst på det.
Det er jo mulig at det ikke er de samme som hyler opp om at foreldrene ikke er tilstede som de som forteller at de synes det er fint at barna deres er "frittgående"?
Jeg hyler i hvert fall ikke opp over foreldre som ikke henger over ungene sine til enhver tid. Mine unger har kanskje slått seg litt mer enn gjennomsnittet, men jeg tror ikke de lider noen nød av litt blåmerker og skrubbsår.
Me bur på bygda, så mine unger har stort sett vært ute åleina frå dei var 3 år. Så lenge eg har visst sånn noko lunde kvar dei er, så har eg vært fornøyd. No stikker storesøster ut dørane med beskjed om kva klokkeslett ho skal vera heima. Nokon gonger veit eg kvar ho er, andre gonger aner eg ikkje.
Lillesøster er ikkje heilt der endå, for ho får ikkje kryssa hovedvegen på eiga hand foreløpig. Men når ho vert skulejenta, reknar eg med at ho får lov. Begge har fått vera åleina heima frå dei var 6 år, og storesøster storkoser seg om ho får vera åleina i nokre timar. Då er det mat og film, og snoking i kjøkkenskap.
Lillesøster har akkurat fått vera åleina for første gong, og ho syntes det var topp.
Men eg ser heilt tydeleg at sjølv på den vesle plassen me bur, er nok eg ein av dei som har dei aller mest frittgåande borna. Eg ser stor forskjell på sjølvstenda til mine barn vs vennene deira, og då særleg på førskulejenta. Nokre gonger har eg tenkt på om det er sunt det eg gjer, eller om eg bryr meg for lite. Men når eg ser på mestringsgleda til jentene, tenkjer eg at det kan ikkje vera så gale heller.
Så deilig med en tråd som ikke handler om at man ikke tør gå ut med søpla mens 5-åringen er alene igjen i huset. :riktig:
Snart 4-åringen har vært noe alene ute her, men med trafikert vei like bak huset begrenser det seg litt. Er et stykke fra teori til praksis når det gjelder å forholde seg til trafikk for henne.
Hjemme hos foreldrene mine får hun styre fritt ute. Der er det oversiktlig og fint, samt at det er tilgang til huskestativ og trampoline. Ikke spesielt vanskelig å finne ut hvor hun befinner seg, kan man si.
I fjor gikk hun på butikken oppi gata her sammen med søskenbarna sine på 8 og 10.
Jeg vet ikke om mine er frittgående? På en måte er de det - det hender jeg får sjokkerte ansikt fra andre foreldre når jeg forteller hva de får lov til. Ikke så mye nå lenger, men da de var fem og seks og fikk gå til skolen selv, gå hjem selv, låse seg inn, gå i butikken og være hjemme alene. Selv om mine er friere enn endel andre barn, er de likevel mer bevoktet enn jeg var da jeg var barn. Jeg driver busskurs med eldste for tiden, til sjokkerte kommentarer fra sidelinjen, men jeg merker jo at terskelen for å sende han alene første gangen er høy. Ikke på bussen, det har vi gjort for lengst, men for å gå alene gjennom byen. Jeg gjorde jo tilsvarende med to småsøsken på slep på samme alder. :knegg: Og på enkelte områder er jeg strengere enn andre, for eksempel når det kommer til å sykle alene langs veiene her (40-sone med fortau), bruk av sykkel og sparkesykkel når de er alene hjemme, å slippe inn andre mens vi ikke er hjemme. Så jeg vet ikke.
Det vanskelige med å være forelder er å finne balansegangen. Man bør jo for deres utviklings skyld slippe dem slik at de får gå endel alene (noe som for en treåring utmerket godt kan medføre at han er fulgt med fra verandaen uten at han vet det og for seksåringen som går hjem for første gang kan medføre overvåkning fra henslengt bil på parkeringsplassen på butikken han må passere). Samtidig skal man jo være rimelig sikker på at man er på den sikre siden i forhold til å ikke slippe dem for langt ut på farlige steder. Ulykker skjer fort, og man lurer jo alltid på hvor foreldrene er hvis det dreier seg om barn som har lekt litt i overkant fritt.
Jeg er på linje med Katta her. Ungene våre er nok mer frittgående enn mange andre, men de har ikke fullstendig frislipp. Mannen mener nok at vi burde slippe opp enda mer, mens jeg syns det er greit å vite hvor de er hen i hvert fall... 10-åringen busser både til byen på kino og til kjøpesenter på shopping sammen med venninner, og har ellers den radiusen hun selv ønsker (orken besgrenser henne mer enn våre regler). 8-åringen sykler til og fra skolen, får dra på fotballbanen og til de kompisene han ønsker på egen hånd. Noen restriksjoner ift sykling langs trafikkert vei uten fortau har han dog (vei med 60 km/t på vei til fotballbanen). Der må han gå "i grøfta" og får ikke sykle. Forøvrig vil jeg ha ungene inn til middag og kveldsmat, noe mannen ikke syns er noe å stresse med. ;)
Det er noe med å finne balansepunktet. Man vil jo ha litt kontroll og oversikt, samtidig som man vil ha selvstendige unger. Regner med at balansepunktet er ulikt fra familie til familie - både fordi unger og foreldre er forskjellige.
Jeg har lest boken, men synes at den ikke var så relevant på grunn av den er amerikansk. I forhold til de eksemplene som ble nevnt der er jeg trygt innenfor faresonen for å være hysterisk hønemor, men her i Norge er det vel litt andre grenser.
Er ikke helt sikker på hvor frittgående barn jeg har? Jeg vet ikke helt hva som er vanlig, og det jeg er mest usikker på er trafikk, og det varierer jo veldig fra barn til barn hvilke fohold det er. Det skal jo ikke være mer enn en mer traffikert vei å krysse før man får en helt forskjellig vei til skole og lekekamerater.
Jeg synes egentlig ikke det går an å sammenligne situasjonen i dag med de tider vi selv vokste opp (i alle fall ikke den generasjonen jeg er).
Jeg for min del vokste opp midt på tjukkeste landet mens min datter vokser opp midt i Oslo by, det er to helt forskjellige utgangspunkt selv om jeg jo merker meg at barndom der jeg kommer fra, stort sett består av bilkjøring til og fra skole i dag.
Det er vel først og fremst trafikken men bør være redd for. Jeg derimot er redd for fremmede "slemme" mennesker men har snakket mye med ungen om dette. Er nok noe preget av 11 år i London der det jo faktisk er masse weirdos men slik er det jo heldigivs ikke her i Oslo, enda i alle fall. Men her i lokalmiljøet har det vært noen tilfeller av barn som har blitt stoppet av fremmede på vei hjem fra Ila og Grunerløkka skole, og det er slike ting som skremmer livet av meg.
Kan jeg spørre hvor langt det er til og fra skolen hos dere? Og hun går i 2 klasse?
I dag er som sagt den store dagen her, klokken 1430 skal jeg ringe AKS og si hun kan få gå hjem alene ... hun er helt i ekstase. Jeg har hele fridagen min ødelagt ved at jeg sitter her og lurer på hva slags mulig unnskyldning jeg kan finne på i dag for å kunne møte henne :rolleyes:
Min 3.-klassing begynte å gå hjem innimellom i fjor, i år har hun begynt å sykle både til og fra. Det er et stykke (3 km), men det er gangvei hele veien, og de må krysse veien to ganger på fotgjengerfelt (50 og 40-sone) og en gang uten (50-sone). Jeg tror man må se an både barnet og trafikkbildet før man tar en beslutning. Det går nok fint skal du se!
Sneipen (6) fikk gå alene det siste stykket til skolen/SFO i påskeuken. Det er snakk om noen hundre meter på gangsti, også krysse innkjørselen til skolen på slutten. Vi ble enige om at jeg på mandagen fulgte etter ham på lang avstand, og hvis han holdt avtalen (gå rett opp uten somling, se seg godt for før han krysset innkjørselen), så skulle han få gå helt alene på tirsdag.
Han var stolt som en hane. Jeg tror han trenger mer ansvar og frihet.
Har hun mobil? Hvis ikke, hjelper det ikke deg litt hvis hun har det etterhvert som du slipper henne mer løs? Min tredjeklassing går til og fra skolen med kompiser og noen ganger alene. Han har også begynt å gå hjem rett etter skolen istedenfor å være på SFO og skal slutte helt med SFO etter sommeren. Han fikk mobil i høst og avtalen er at han ringer for å si når han går og sammen hvem og hva han skal gjøre. Man har jo også et visst tidsbegrep på hvor lang tid turen skal ta og du kan ringe hvis det drøyer. :nikker:
Trafikk er skummelt. Der vi bodde før hadde eldste ALDRI fått lov til å gå til skolen alene, ikke før hun var tenåring omtrent. :skremt:
Her er det ekstremt trygg skolevei, lite trafikk og der trafikken finnes er det undergrunn, så ungene må aldri over veien. Så det var ikke noe problem å la henne gå alene fra 1. klasse. De fleste barna her gjør det, de som bor i nærheten da.
Hm. Ikke gå alene hjem fra skolen i 2.-3.-klasse, sier dere?
Jeg var nettopp hos noen venner som hadde signert på at 5-åringene kunne gå hjem fra barnehagen alene, og vurderer fortløpende om ikke det er genialt. Er kun en vei å krysse her, ellers gangvei/fortau. Snupsen går til besteforeldrene alene, ca 7-8 min å gå, kun en vei (den samme) å krysse.
Jeg er oppvokst midt i Kirkeveien/Majorstuakrysset i Oslo på 70/80-tallet, trafikken idag kan ikke sammenlignes med hva den var den gangen. Og det er nå en ting.. Venninnen og jeg fikk klippekort på trikken når vi var 8 år for å kjøre trikk en hel lørdag. Med nistemat og drikke og noen kronestykker for å ringe hjem fra telefonkiosk når vi ville hjem.
Når det kommer til mine egne barn - så er jeg veldig tilhenger av at barn skal være frittgående og selvstendige. Mine barn kan sammenlignes med natt og dag.
Frøkna som er eldst har jeg aldri hatt noen betenkligheter med å sende avgårde på buss eller sykle rundt i nabolaget. Hun har gått til og fra skolen siden 2. klasse (det er ett stykke å gå). Men samtidig - hun får ikke gå alene, og det er etter oppfordring fra skolen, pga. vi har hatt tilfeller med overgrep mot barn på skoleveien, så klart, man tenker på det, men det hemmer meg ikke. Jeg har ikke hatt noen betenkligheter med å sende henne på butikken, la henne være alene i kortere perioder fra hun var 5 år - fordi hun har ønsket det selv. I NY i påsken sendte jeg henne ut for å kjøpe donuts og kaffe, hun klarte det finfint - og hun var superstolt. Hun prøver å snakke engelsk og syntes det er utrolig gøy å få prøve seg.
Mini på 8 år derimot! Jeg stoler ikke på han i 3 sekunder. Aldri gjort det, jeg har forsøkt, men det har vært litt for mange ulykker til at jeg slapper helt av når han er ute på "tokt". Han har blitt "nær" påkjørt av bil 1 gang, han har knust tenner 2 ganger (alle 4 fortenner er i plast). Han får selvfølgelig gå i butikken alene, men å sende han alene med buss? NEVER!! Jo, kanskje om 2 - 3 år. Å ha han rekendes hjem fra skolen? skeptisk. Og være alene hjemme en hel dag har de faktisk vært - sammen. Jeg var riktignok kun 10 minutter unna med bil, men mobilen ringte da ca. hver halvtime av en fortvilet frøken som ikke klarte å håndere lillebroren og hans sprell. Så kan man si - kanskje vi bare skal "la han gå og ta konsekvensene og lære av det". P.t. har jeg ikke nerver til det. Vi snakker mye om at han må ha hodet med og tenke over hva han gjør, før han gjør ting. Se seg for når han er i trafikken og være forsiktig. Han svarer ja, men det er for å tilfredstille meg. Mange rundt oss ler og sier "åhh han er skikkelig gutt" - ja, det er mulig, og han vokser seg sikkert til. Men før det skjer, så må han vise litt ansvar for å fortjene min fulle tillitt. (nei, han sitter ikke inne hver ettermiddag - han har full frihet ute, men han har grenser for hvor han får bevege seg i radius)
Det er vel rett i underkant av 1 km. Hun må i tillegg krysse den mest trafikerte gata i byen, og selv om det er lysregulering, er jeg veldig bekymret. Hun ble nesten overkjørt i et gangfelt nær lokalsykehuset, pensjonisten i bilen så ingenting tydeligvis, så faren fikk akkurat tak i hetta på genseren hennes, og klarte å dra henne til seg akkurat i tide. Og, ja, vi tok nr. på bilen og anmeldte.
Jeg har sagt til henne at når snøen forsvinner (som er nå kremt) skal vi øve, hun kan gå halve veien, vi kan komme i møte osv. så det er vel kanskje på tide å begynne. :o Det har i tillegg vært en epiosode her i byen hvor en bil forsøkte å dra noen skolejenter (og disse gikk parvis!) inn i bilen. Vet ikke om politiet fant gjerningspersonene, men sånt er dritskummelt, synes jeg. pyse
Men jeg ser at flere fra klassen hennes får gå alene, og det har de gjort helt fra første klasse.
Det går vel mer på hvor man bor enn når det er. Jeg vokste opp i akkurat samme hus som ungene mine nå vokser opp i, og ting er stort sett det samme, bortsett fra at skoleveien er tryggere fordi de har laget gangvei. (Men vi tok bussen da, det får de ikke nå)
Jeg syns det der er vanskelig. I teorien er jeg for at Hiawata skal ha større frihet enn han har. Om han hadde fikset det vet jeg ikke, og jeg er usikker på om det er på grunn av personlighet, eller fordi vi har "gjort" ham slik. Sammenliknet med USA er han på linje med Free Range Kidsa, men i norsk sammenheng er han nok litt overbeskyttet. Hos oss får ikke barna lov til å gå til og fra skolen alene, førsteklassingene skal følges. Det har nok noe med trafikk å gjøre, samt at endel barn for nok for stor frihet.
Skremmern, kan dere gjøre som oss (vi er vel inspirert av Teo), og gå et godt stykke bak den/de første gangene? Så går hun alene, men dere kan følge med hvis det skjer noe?
Jeg vil veldig gjerne at Poden skal føle at han behersker omgivelsene sine, for å si det sånn. Vi bor midt i Oslo og har ikke bil, og det er ganske langt til skolen hans (og tidligere til barnehagen), så han har reist veldig mye kollektivt hele livet, og har veldig god oversikt over hvordan dette gjøres - hvilke linjer som går hvor, hvordan man leser rutetabeller og t-banekart og slikt. I fjor en gang begynte han å ta det siste strekket av skoleveien alene - vi fulgte ham med t-banen til Nationalteatret, og så tok han trikken derfra på egen hånd - og siden januar har han reist helt alene, med t-bane og trikk hele veien til og fra skolen. Han har gått på feil trikk en rekke ganger, men ordner fint opp på egen hånd uten panikk, enten ved å gå av raskt og vente på riktig trikk, gå av og ta trikken tilbake og prøve på nytt, eller gå av og finne en alternativ reiserute fra der han er. Hadde han syntes noe av dette var skummelt eller ubehagelig, så hadde vi naturligvis fulgt ham en stund til, men han er så fornøyd med å reise på egen hånd at det er ikke noe å lure på en gang.
Jeg ser det ikke som noe mål at barn skal være "først ute" med å vimse rundt på egen hånd, og heller ikke at man skal presse dem før de er modne eller trygge nok. Jeg tror det er viktig å øve seg på å vite hva man skal gjøre en stund først. Men jeg synes helt klart det er et mål at barna skal kjenne nærområdet og hverdagsomgivelsene sine, at de skal vite hvordan de beveger seg rundt i det området der de bor, og at de vet veien (eller ruten, om det er snakk om buss og trikk) hjemmefra til skolen og til svømmehallen og slikt, også selv om de ikke er klare til å gå alene enda. Jeg innbiller meg at det må være en del vanskeligere å hjelpe barna til å få denne tryggheten og kunnskapen hvis man i stor grad kjører dem med bil, for da får de så veldig liten idé om hvor de egentlig reiser, og ikke minst blir overgangen til å reise på egen hånd veldig stor.
Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke lappen, så ungene våre er vel bevandret på sykkel og med buss. Klart det er enklere å slippe dem avgårde på egen hånd da - både for dem og oss.
Barn er utrolig forskjellige. Det som passer for den ene, passer ikke for den andre. Og så er jo foreldrene forskjellige også. Jeg tror ikke det er noen fasit på hvor mye frifarting barn generelt trenger - men jeg tror nok barn i dag har en mindre radius enn barn når jeg vokste opp. Selv om vi bor på landet er det svært liten frilek blant barn under skolealder - selv om det er både lekeplass og ok avstand til veien. Jeg syns det er litt merkelig :nemlig: må være litt stusselig å alltid måtte ha med mamma eller pappa når man skal på lekeplassen. Vår femåring er den eneste som får lov til å være ute uten barnepass eller foreldre, og jeg syns det er litt ... æh. Føler at de andre må tro at jeg ikke helt gidder å bry meg, men jeg GJØR jo det. Hun klarer fint å være på lekeplassen uten at vi henger over henne :)
Veldig enig med Skilpadda. Vi gikk ofte til skolen med Vesla da hun gikk i 1. klasse, eller parkerte et stykke unna slik at hun fikk trening i gå den strekningen med mest trafikk. Hun maste enormt om å få gå alene på slutten av 1. klasse og det fikk hun lov til også. Hele 2. og 3. har hun hatt ansvar for å komme seg til og fra skolen selv og hun får ferdes hvor hun vil i nærmiljøet. Det siste nå er at vi øver på å sykle til håndballtreningen som er enda lenger unna enn skolen.
Jeg synes ikke det er så rart om den samme personen kan synes det er både lurt og forsvarlig å la barnet gå alene til butikken eller skolen, samtidig som vedkommende kan synes det er fullstendig uforsvarlig å la et ikke svømmedyktig barn leke alene på svaberget. Det er jo to vidt forskjellige situasjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre.
Ja. Min eldste får gå til både skolen og butikken alene, men å leke alene ved sjøen (og lignende) kommer selvsagt ikke på tale. Hun får mye frihet, men ikke ubegrenset.
Jeg synes i utgangspunktet det er helt topp med selvstendige og tidvis ganske frittgående barn. Jeg føler jeg hadde mye frihet som liten, særlig hos pappa, og jeg elsket det! Og jeg følte meg ansvarsfull og trygg, hele tiden.
Med egne unger er jeg litt mer pysete. Jeg lar meg av og til holde igjen fordi jeg tenker på hva andre vil synes og mene om saken. I frykt for at de skal synes at jeg er en uansvarlig forelder. Jada, det er dumt, men jeg er nå engang sånn.
Andre ganger overrasker andre meg ved å vise at de våger å gi ungene sine frihet på ett eller annet område, og jeg kaster meg på og føler meg tryggere enn om jeg hadde latt ungene være de som begynte å få lov til hva det nå enn gjelder.
Ungene her går stort sett til og fra skolen nå. De må krysse en 30-sone vei der de egentlig skal gå over gangfeltet ved en fartsdump. Jeg vet de ofte tar snarveien lenger nede i gata, der det ikke er gangfelt. Dette er eneste vei å krysse på vei til skolen. De bruker vel ca 20 minutter på skoleveien, og jeg vil tro det er ca en km å gå. Likevel er mine 1-klassinger to av veldig få barn som får gå til skolen. De fleste kjøres. Mulig det passer sånn for foreldrene fordi ungene skal på SFO på morgenen, men mange virket litt overrasket over at de fikk begynne å gå i løpet av de første par ukene i 1 klasse.
Jeg har vært på den forsiktige siden. Jeg har ikke latt dem leke alene uten tilsyn da de var små, jeg har ikke latt dem gå eller sykle på trafikkert vei så tidlig som kameratene fikk lov. Likevel har de blitt selvstendige gutter som kommer seg rundt i verden.
Og der er jeg HELT uenig. I store deler av Norge er det ikke lang vei til vann. Om barna går helt fritt så har du ingen mulighet til å vite om de leker på et svaberg. Det jeg stusser over er at de som mener barn skal ha frihet samtidig kritiserer de foreldrene hvis barn har tatt dårlige valg mtp sin frihet. Jeg tviler nemlig på at ungene fikk lov til å leke på svaberget.
Er dette å være HELT uenig, synes du? :undrer: Jeg sa at jeg synes det å la barn få lov til å leke på svaberg er noe helt annet enn å la dem gå på butikken alene. At noen barn bor i nærheten av svaberg og går til dem uten lov har jo ingenting med den uttalelsen å gjøre.
Men klart, hvis noen på den ene siden argumenterer for å la barn gå fritt ute, og på den andre siden kritiserer foreldre som lar barna gå fritt ute, så er jeg enig med deg i at dette høres merkelig ut. Jeg skjønte bare ikke at det var det du snakket om, for for vårt vedkommende er "gå til butikken/skolen" og "leke på svaberg" så utrolig fjernt fra hverandre at jeg ikke så noen kobling.
målet med å venne barna til litt frihet gradvis under stadig mindre oppsyn er jo nettopp at de skal lære at man ikke skal leke på svaberget. dersom barna plutselig får beskjed om å gå ut å leke i to timer er det jo ikke så rart om noen dårlige valg blir tatt. Dersom man sender barna i butikken, og følger med på tiden, vil man jo raskt få avverget det dersom de tar seg en avstikker ned til svabergene. Dessuten vil vel foreldre med fullt av svaberg på vei til butikken ta eksrta forholdsregler, samme som er nevnt her om at man må ta forholdsregler i traffikerte strøk.
Men tilpasser selvsagt friheten til miljøet. Jeg syns ikke det er noe rart at noen som bor på et flatt jorde på indre østland promoterer frihet, samtidig som de er kritiske til foreldre som bor i fjæra som praktiserer samme grad av frihet.
Når du snakker om frittgående barn er det for meg noe helt annet enn å la dem gjøre spesifikke ting. Frittgående er langt større frihet enn å gå fra a til b.
Om det er å være frittgående å gjøre en spesifikk ting så er også Mazungen frittgående. For meg får hun være alene, men hun ønsker det ikke. Er hun da frittgående?
Datteren min får jo gå fritt ute sammen med venner, men hun vet utmerket godt hvor hun får gå og ikke. Hun har frihet under ansvar, og vet hva konsekvensene er om hun gjør ting hun ikke har lov til. Og så langt har hun vist en stor evne til å gjøre som hun får beskjed om og ikke misbruke friheten sin.
Eh, du er ikke akkurat pysete som synes sånt er skummelt altså! :skremt:
Jeg er nok på linje med Lisa, Skremmern og flere her. Jeg kjenner det er veldig greit så lenge de er så små nå at de rett og slett ikke får gå noe sted alene. Dvs. 4-åringen får gå litt inne på området her vi bor, men hun har hatt det med å stikke av og jeg klarer ikke stole på henne..
Det er klart det må komme an på miljøet og barnets ferdigheter. Det er en grunn til at treåringer går alene ute her. Alle barnehagebarn har samme yttergrenser for hvor de får lov til å gå, det strekker seg fra veien til fotballplassen og lekeplassen. Det er en grunn til at nesten alle førsteklassinger får gå alene til og fra skolen. Det er en grunn til at mange barn får være alene hjemme fra siste året i barnehagen. Det har med slik vi bor å gjøre. Og selv om dette er byen og jeg bodde på bygda, er dette tryggere både med tanke på traffikk og andre omgivelser enn det jeg vokste opp i.
Likevel sitter jeg her nå og lurer på om det er veldig pinglete å bestille mobiler til begge ungene, for nå har eldstemann ikke dukket opp fra skolen. Det har visst ikke kompisen heller, så de holder vel på med noe, men sånt kan man bli halvgal av. Selv om de hverken gjør noe farlig eller ulovlig, er det den klokka som går for fort for dem innimellom.
Joda, han hadde sagt til kompisen at foreldrene sikkert ble redde, men det var så kjempeviktig å finne igjen ei skjei de hadde mistet. :knegg: Jadda. Det verste er at jeg blir mye reddere når det er han her som greier det meste selv og som er til å stole på som plutselig bortevekker enn når det er vimsekopp på sju år som ikke kommer hjem fra skolen i tide.
Jeg bor i et boligstrøk ti minutter med buss fra Oslo sentrum. Her går barna "løse" på gata fra de er 4-5 år. De leker i småveiene og hagene her, og det hele oser idyll. Poden derimot ønsker ikke være mer alene, så jeg vet ikke helt hvor kontrollerende jeg er egentlig, for problemstillingen eksisterer ikke på tross av at han snart er 8 år.
Jeg forsøker pushe han litt ved å få han til å ta følge med andre barn, være alene hjemme mens han har kompis her osv. Jeg tror ikke jeg har projisert min frykt på han, for han har aldri vært spesielt tøff. Så spent på hvor vi er om et års tid, når dette forhåpentligvis har løsnet litt. :)
Jeg har lest tråden, og jeg har lest artikkelen og tidligere artikler om temaet. For meg virker det som det går prestisje i å være minst mulig hønemor, samtidig som det for meg virker å være noe motsetninger.
Artikkelen starter med et spørsmål om du lar barnet sykle til biblioteket. Jeg velger å høre på Trygg Trafikk med tanke på når slik er aktuet. Det er overhysterisk i manges øyne. Jeg tror kanskje vi har veldig forskjellig oppfatning av hva selvstendige barn er. Jeg føler at barndommens hvor vi var ute fra morgen til kveld og ropt inn til måltider (som vi i gata mi spiste der det passet) er idealisert som det eneste riktige.
Jeg tror det er bra for barn å ha følelsen av frihet uten vokseninnblanding. Å få leke ute uten at voksne legger seg oppi det, at de blir betrodd ansvar for seg selv. Hva slags kontroll den voksne faktisk likevel har blir noe annet. For mens jeg synes det er flott at man kan sende ut treåringene her, må jeg innrømme at jeg reagerer litt hvis folk faktisk sender dem ut uten å ha noen som helst form for oversikt over hva de driver med. Ikke sånn at man må stå over dem og passe på dem slik vi gjør med ett- og toåringene, men at man kikker ut og vet hva de gjør og hvem de er sammen med.
Bør man så la barnet sitt sykle til biblioteket? Det kommer selvfølgelig an på hvor biblioteket er. For meg hadde det vært direkte uansvarlig å sende ungene på sykkel alene 5-6 km nedoverbakke og langs bilveier med komplekst trafikkbilde for å gi dem gleden av å "sykle til biblioteket". Men hvis man ser setningen litt i overført betydning og tenker "skolebiblioteket" eller istedenfor, altså aktiviteter/områder det er naturlig for dem å ha behov for å ferdes på, har jeg ikke noen problemer med å slippe dem dit. Hvor de kan sykle blir jo ikke bare et spørsmål om frihet og ansvar for dem, men også hva som faktisk er forsvarlig i forhold til trafikkbildet. Det samme gjelder ferdsel i trafikk og i nærheten av vann. Man må ha som mål at de skal greie det etterhvert, men de må ha oppnådd et visst nivå av modenhet og ferdigheter for at dette skal være greit.
Ja, jeg også tolker det hele i et litt videre perspektiv, og mer generelt. Selvsagt skal man ikke sende en 3-åring ut i gata i 3 timer, eller la en 6-åring sykle til biblioteket i sentrum, men man må vurdere området og barnet.
Veldig interessant å lese min egen kommentar fra 1 år og 4 måneder tilbake. Nå går storesøster alene til og fra skolen, og er veldig fornøyd og trygg på det. Tiny steps. Men det gir resultater. Og det har vært viktig at hun har vært trygg hele tiden. Dog har jeg øvet et mildt press og utfordret henne litt.
Når det gjelder sykling alene er vi restriktive. 8-åringer har ikke godt nok utviklet syn til å se hele trafikkbildet, ei heller god nok oppfatning om hvor lang tid biler bruker på å stoppe o.a..
Sammen sykler vi mye i trafikken, og hun er så forsiktig at det ikke er noe problem.
Jeg har stort sett ikke problemer med å slippe barna mine. Men jeg har et barn (det eldste) som ikke tør noe av det som nevnes i artikkelen. Hun må presses innenfor grenser hun kan mestre. Vi øver og vi øver. Museskritt. Men det koster henne enormt med krefter og det er knapt framgang.
Hva gjør dere som har barn som ikke VIL være alene hjemme og som ikke TØR gå til venninna alene? Og som nærmer seg ti år?
En tiåring som ikke tør gå til venninna alene eller være litt alene hjemme har jo etterhvert et ikke så rent lite problem. De blir jo mer og mer selvgående, avtaler seg imellom, møtes ute, styrer det sosiale livet mer selv. Og SFO tar jo brått slutt når de er omtrent ti. Hvis det ikke fungerer med museskritt tror jeg faktisk jeg hadde søkt hjelp.
Kommer vel litt an på hvor små museskritt, og hvor tålmodig man skal være da, Katta? For ser man en utvikling, så bør man forsette, synes jeg.
VI har en veldig forsiktig jente, men jeg hadde stor glede og nytte av å lese min egen, gamle tråd, for da så jeg en utvikling.
Jeg er enig med deg i det, hvis det er progresjon, fortsetter man. Og så er det litt forskjell på noen på 8 og 10 år synes jeg, det er jo i det tidsrommet de blir mer og mer selvstendige.
Jeg tenker at ungene bør få styre det ganske mye selv. Jeg ville ikke pushet ungene til selvstendighet før de blir ganske store. (10-12 år, tenker jeg nå, uten å ha erfaring med slikt.)
Hos oss er det alltid Snuppa som spør om mer selvstendighet.
Dette her handler jo mye om hvordan man opplever nærmiljøet sitt. En unge i ei lita bygd har nok lettere for å bli sluppet tidlig enn i en bydel i indre Oslo. Og så handler det om kultur og trygghet i et fellesskap. Ser at selv med få ikke etnisk norske barn i naboleget er det neten bare dem som er ute og blir trygge i sosiale grupper i nærmiljøet. De norske barna har en mer regissert fritid, med skyssing til ulike aktiviteter. De følges ofte mye lenger opp i åra ut i nærmiljøet. Og de forsvinner tidligere fra spontane nærmiljøaktiviteter som fotball og annen lavterskel lek. Ved organiserte aktiviteter er det også ofte slik at voksenkontaktene opplever det slik at de i mye større grad blir barnevakter for minoritetsbarna, siden vokseninvolveringa i de miljøene er såpass drastisk mye lavere. Så er det både fordeler og ulemper med alt dette. De etnisk vest-Europeiske barna får oppleve mer variasjon og ambisiøse forventninger fra foreldrene. Men blir late og kravstore. De med annen etnisk bakgrunn blir kongene av nabolaget, men taper big time i skolesammenheng.
Brutus: Hvor i all verden bor du? Jeg bo i Oslo indre øst og kjenner meg overhodet ikke igjen i det du skriver. Hos oss er det helt klart foreldrenes personlighet/trygghetsbehov som har noe å si for hvor "frittgående" ungene er, og ikke etnisitet.
