Satt og tenkte på tre menn i min nærmeste bekjentskapskrets...og den er ikke stor:p.
Altså mann nummer en min far: Han forlot min mor når hun trengte det aller mest, Hun hadde kreft med spredning ble opperert to ganger og fikk en rekke behandlinger. De hadde vert gift i 26 år!! Og han gjorde noe slikt.
Mann nummer to: Forlot kona si etter en ulykke hvor hun ble litt "rar" i hodet. Hun har til dags dato ikke funnet seg noen og er fryktelig ensom.
Mann nummer tre: Forlot kjæresten sin, som i følge han var hans livs kjærlighet etter at begge var innblandet i en ulykke hun brakk ryggen på flere steder greide å gå men kjenner ingenting fra livet og ned. Det vil si kjenner ingenting til sex feks.
Så da satt jeg og tenkte mannen min har verdens 2. farligste yrket. Hadde jeg noensinne forlatt han ved en ulykke? Nei ALDRI.
Så hva med dere hadde dere forlatt deres partner om han/hun ble syk eller utsatt for en ulykke??
Jeg kan ikke se det for meg... men det kan jo hende.
I familien til min kjære er det mange som har MS, og vi har snakket mye om det for muligheten er jo der.. man vet aldri.
Jeg tror jeg hadde gjort alt for å holde ut, og jeg hadde ønsket det samme tilbake fra ham om noe hadde skjedd meg.
Han sto ved min side når jeg var syk av depresjoner, men han klarte det ikke så lenge.. det tok veldig på ham, og han trives ikke i en slik situasjon.
Så jeg tror han ville dratt fra meg om jeg ble syk/skadet.. ikke med en gang, men etterhvert.
Det der er nok ikke enkelt men som mor til to barn og med mann som lever litt farlig så ville i alle fall barna kommet først, hvis min mann ble så skadet at jeg måtte brukt alle mine krefter og all min tid til han så ville jo det gått ut over barna mine men nå barna mine er store så vet jeg ikke, er nok sånt man ikke kan vite før man havner i det. En ting min erfaring sier er at man ikke skal dømme andre i alle fall. En som blir alvorlig syk kan også ha mer enn nok med seg selv og ha fryktelig dårlig samvittighet ovenfor sin partner så kanskje det er til begges beste å gå fra hverandre? ikke vet jeg, er jo bare synsing fra min side ;)
Jeg tror ikke det er mulig å svare på dette før man står med hodet og beina plantet oppi en slik situasjon. Pr i dag kan jeg selvsagt med hånda på hjertet si at jeg aldri ville forlate mannen min for noe slikt - men hvem vet hvordan jeg ville regaere om det skjedde, og hvilke hensyn som da måtte tas for å sikre en god hverdag og oppvekst for barna mine f.eks. Ville barna f.eks. vært tjent med at jeg bodde sammen med faren om han endret psyke slik at han ble utagerende agressiv, suicidal etc?
Håper aldri, aldri jeg slipper ta stilling til noe slikt.
I en hypotetisk situasjon som dette tror jeg de fleste vil svare nei. Men så er det noe med at livet sjelden er så "clear cut" som i et scenario. Det ligger ofte mye mere bak.
Jeg kjenner tragiske historier der en partner har blitt syk og levd på sykehjem i 10-15 år, uten egentlig å ha noen kontakt med de rundt. Partneren har så brukt all sin tid der på sin syke partner. Beundringsverdig er det kanskje, men når de så dør et år etter på selv er det bare trist.
Så fint for deg at du vet det da. Er det nå vi skal applaudere? :gruble:
Jeg håper at mannen min ikke blir hos meg for en hver pris, og jeg tror nok kanskje ikke jeg hadde blitt hos ham heller for en hver pris. Det er veldig situasjonsavhengig og vanskelig å spå før jeg evt. står i situasjonen. Det skulle nok mye til før jeg avsluttet forholdet, men om han ble alvorlig hjerneskadet f.eks så ser jeg for meg at et normalt samliv uansett ville ta slutt. Det å avslutte et samliv eller ekteskap behøver ikke å bety at man slutter å være glad i noen - eller at man vil kutte kontakten tvert.
Jeg kjenner forresten til et ektepar hvor det etterhvert endte i skilsmisse da han ble syk og pleietrengende. Hun har funnet seg en ny, og de to eks-ektefellene har god kontakt og et kjempegodt forhold fortsatt selv om det altså endte med en avslutning på samlivet deres.
Veldig vanskelige spørsmål. Jeg hadde nok neppe forlatt mannen min midt i en kreftbehandling. Men om han hadde blitt skadet i hodet og forandret personlighet totalt så kan det være jeg hadde mente at jeg og ungene hadde klart oss bedre uten han.
nå er ingen i dette tilfelle blitt alvorlig hjerneskadet! For meg blir det slevfølgelig anderledes om man blir såpass hjerneskadet at en ikke vet om seg selv eller blir såpass pleietrengende at en havner på sykehjem. For meg blir det anderledes.
At noen blir alvorlig syk en periode i livet blir som å ta de gode og de onde dagene i ett ekteskap.
Og nei jeg vill ikke at noen skall applaudere fordi jeg ikke kommer til å forlate mannen min. Grunnen til at jeg skrev det var fordi han har ett yrke hvor det reelt kan skje noe ganske alvorlig og at jeg personlig har tatt stilling til det. Og for meg er det mannen min jeg har giftet meg med altså sjelen hans og så lenge den er der så kommer jeg ikke til å forlate han.
Jeg har en bekjent hvis mann har en stygg og skummel arvelig sykdom som har gjort ham helt forandret. Hun sliter seg ut på mannen som hun engang elsket, men som sist jeg hørte noe til han, var blitt helt rabiat og frekk.
Jeg skal innrømme at vi backet og støttet og tildels oppmuntret til å få ham på avlastning og etterhvert på sykehjem.
Jeg tror neppe jeg hadde blitt for enhver pris, men det er helt umulig å si noe om på forhånd.
Det kan jeg ikke svare på nå, og jeg håper jeg slipper og finne det ut.
Når det er sagt, så kan jeg ikke med stor patos og bevende stemme si at "jeg ALDRI kommer til å gå fra mannen min" uansett, siden mennesker engang har en tendens til å forandre seg. Jeg vet at vi har det bra i dag. Jeg synes det er naivt å tro at man vet hvordan man har det sammen om ti år.
Det kommer helt an på hvilke endringer ulykken hadde medført. Her er det ikke snakk om bare fysiske, men også kognitive og personlighetsmessige forandringer. HI nevner hjerneskader, og det er et område jeg kjenner til og et godt eksempel. Mange samliv ender etter slike skader, og jeg tipper det blant annet har sammenheng med at denne type skader medfører endringer på mange plan. Dersom mannen min hadde fått skader som gjorde ham svært impulsiv, medførte at han ikke evnet til å ta andres perspektiv, hadde redusert hukommelse, slet med planlegging, ikke så konsekvenser av handlinger, lav frustrasjonsterskel og sinnemestringsproblemer, hva hadde jeg gjort da? Skulle barna og jeg ha levd et liv der vi gikk på tå hev i frykt for å irritere ham? Skulle jeg ha vært den stygge ulven som satte grenser for pengebruk (jf impulsivitet, red. evne til planlegging og det å se konsekvenser av egne handlinger, frustrasjonsterskel og sinnemestring)? Hadde det vært til å leve med for oss andre? Hadde jeg maktet dette i tillegg til at nettverket forsvant (klassisk), i tillegg til at jeg måtte koordinere samarbeidet med diverse hjelpeinstanser, ble alene om det meste av ansvar og gjøremål for barn og hjem og faktisk hadde mistet den mannen jeg giftet meg med? Jeg sier ikke at det hadde vært enkelt å bryte ut, og samvittigheten hadde sikkert tynget. Men jeg hadde fortsatt hatt ansvar for mitt eget og ikke minst barnas liv. For meg framstår det litt vel bombastisk og kanskje litt naivt å konsekvent si at man aldri hadde forlatt sin kjære. Jeg tror ikke man greier å se for seg hvor store endringene i livs- og familiesituasjonen kan bli ved slike skader, med mindre man har stått i det selv.
Jeg må igjen si jeg sa ikke at jeg ikke kommer til å gå fra mannen min at jeg aldri kommer til å forlate han om han er kommet ut for en ulykke eller sykdom for meg er det da han trenger meg mest her i livet og jeg hadde aldri greid å forlate han da!
Nå virker jeg kanskje noe nedlatende her. Men akkurat så skråsikkert ville jeg også ha uttalt meg for 20 år siden. Men så har jeg sett mye og lært mye. Jeg vet at livet ikke er så enkelt i praksis. To gale gjør ikke en rett. Jeg har sett mennesker som har offret seg, blitt bitre og tilnærmet påtatt seg en martyr rolle. Mye styrt av at det er forventet at de skal bli UANSETT.
Om partner endrer personlighet (noe jeg mistenker kan være tilfelle i alle dine eksempler) -og ikke har evne til å endre dette, vil jeg kanskje finne på å gå ja.
Det som betyr noe er vel hva en ulykke eller sykdom gjør med personen. Det er slett ikke sikkert at vedkommende hadde vært den samme gamle, og da er det en forferdelig vanskelig situasjon for alle parter.
Jeg sliter litt med å tolke dette. Det du sier er at det ikke er slik at du hevder at du aldri vil gå fra mannen din, men at du aldri vil greie å forlate ham om han blir alvorlig syk eller skades i en ulykke?
Vel, jeg håper du ikke ville risikere å skade deg og dine barn hvis mannen din fikk en skade som medførte en atferd som gjorde hverdagen veldig uforutsigbar og vanskelig. At barna slapp å krangle med far om bagateller hver dag, at de kunne invitere med venner hjem osv.
Og aller mest håper jeg selvsagt at mannen din ikke blir skadet. ;)
Det kommer veldig an på en rekke faktorer tror jeg. I utgangspunktet håper jeg jo at jeg hadde taklet ulykker og sykdom flott og på strak arm, karret oss gjennom det hele og jeg kunne sitte tilbake med god samvittighet som 80-åring.
Hvordan mannen min selv hadde taklet sykdom/uførhet hadde hatt mye å si. Han kan lett falle hen til negative tanker og synes at alt er kjipt. Hadde han blitt deprimert og forpestet omgivelsene rundt seg, må jeg innrømme at jeg hadde slitt mye.
Jeg opplever at jeg ofte kan få ham på bedre tanker, gjøre ham glad igjen, men det tærer i perioder, og hadde det blitt mitt livs prosjekt, i tillegg til å ta meg av alt det praktiske, skal jeg ikke se bort i fra at jeg hadde blitt sliten og elendig selv og ønsket meg langt bort...
Hadde han blitt dødssyk, tror jeg av hele mitt hjerte at jeg aldri kunne forlatt ham.
Det er stor forskjell på sykdom som feks kreft og på konsekvenser etter forskjellige typer ulykker.
Stor forskjell på mulighetene til å bli frisk/bra igjen, hvordan ting takles og hvor syk/skadet man er.
Jeg har en god venn som havnet i rullestol, fra en dag til en annen -helt uten forvarsel, han ble etter en stund skilt.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor han skulle bli alene i en sånn situasjon, samtidig kjenner jeg ikke henne så godt at jeg vet noe om grunnene hennes.
Vet ikke selv hva jeg ville gjort.
Tror jeg ville strukket meg langt for mannen min. Ville følt det som et svik.
Sterkt ord men kom ikke på noe bedre ...
Jeg synes også man skal være veldig forsiktig med å være skråsikker på hva man ville gjort i en hypotetisk situasjon. Eller skråsikker kan man såklart være, men å være uttalt skråsikker på at man ville ha reagert "bedre" enn folk som faktisk har vært i situasjonen, det klinger både litt hult og uempatisk.
Man kan ikke vite om man noen gang kommer til å gå fra partneren sin. Folk som har helt sunne og friske partnere går noen ganger fra dem likevel - hvordan kan man garantere at man ikke kommer til å gjøre det dersom vedkommende blir alvorlig syk eller skadet? Det høres selvsagt ikke veldig imponerende ut å gå fra noen fordi de har fått kreft eller brukket ryggen, men det kan jo også tenkes at forholdet ikke egentlig var så godt og "fulfilling" at man synes man greier å håndtere den ekstra belastningen det jo uten tvil er med alvorlig sykdom eller skade.
Eller for å si det på en annen måte: Er det at partneren har blitt syk eller handikappet en grunn til å ikke gå fra ham/henne, dersom man føler at man ville ha gjort det hvis han/hun hadde vært frisk?
Jeg kjenner en mann som har fått varige personlighetsendringer og blitt "hjerneskadet" (det er vel det riktige ordet) etter omfattende operasjoner på grunn av hjernesvulst. Han kommer aldri til å kunne jobbe mer, og kan f.eks. ikke ha ansvar for barn på egen hånd. Han og kona var ganske nyseparert da han ble syk, og jeg kan ikke annet enn være veldig, veldig glad på hennes vegne for akkurat det - det ville vært mye verre å ta initiativ til en skilsmisse da han ble syk, for ikke å snakke om å gjøre det nå. Men slik det er nå, har hun en ny, snill mann, barna har en snill og stabil stefar, og faren deres har (med hjelp fra eksen og sine egne foreldre) ganske mye samvær med dem. Hvis de fremdeles hadde vært gift, hadde den samlede situasjonen, sett utenfra, vært mye vondere og vanskeligere. (Kanskje hadde den vært bedre for ham på noen måter, men samtidig kan det jo heller ikke være godt å vite at man ikke lenger greier å være den ektemannen og faren som familien trenger.)
Ja det er akkurat slik jeg føler det jeg og. For meg hadde det vert svik å forlate partnern min om han havnet i rullestol feks. Og hadde han slitt psykisk så hadde jeg prøvd og skaffet han hjelp ikke bare forlatt han i sin egen elendighet. Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. :) For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.
De var desverre det min far gjorde! Og mye annet jeg ikke ønsker å skrive her om det tiden da det skjedde. Han har i etterkant aldri spurt etter hvordan det går med henne eller hvordan hun har det.
Din far er én person og gjorde sitt valg ut fra seg selv. Slik det oppleves for deg skjønner jeg at det er vondt, såklart. Men derfra til å snakke generelt nedsettende om folk som forlater ektefeller/partnere som blir syke er jo helt feil. Det finnes like mange grunner til at man velger slik som det finnes situasjoner hvor det har skjedd. Du kan ikke dømme andre ut fra hva én enkeltperson har gjort.
Det kommer an på hva som skjer. Om mannen min hadde "bare" blitt lam men ellers vært samme person så hadde jeg neppe det. Hadde han fått Huntington eller noe slikt med total personlighetsforandring så kan det godt være at ekteskapet hadde formelt tatt slutt om det i realiteten også var det.
Men jeg tror virkelig at selv om jeg hadde avbrutt et ekteskap på grunn av at ektefellen ikke var den samme lenger at jeg hadde ikke avblåst hele mennesket. Jeg hadde fortsatt følt ansvar for mannen min og hjulpet til at han kunne hatt et så godt liv som mulig, og gått over til å være en nær slektning mer enn en ektefelle.
Dette er jo helt umulig å svare på egentlig. Det kommer an på så mye.
Hadde jeg fått en sykdom, eller blitt utsatt for en ulykke som førte til at jeg aldri kom til å bli meg selv igjen, så tror jeg faktisk jeg ville ønsket at han startet et liv med en annen kvinne for å få dekket sine behov når det kommer til kjærlighet. Det ville jo ikke betydd at han ikke var glad i meg fortsatt, og det hadde heller ikke trengt å bety at han ikke hadde sørget for at jeg hadde det best mulig. Jeg hadde rett og slett ikke ønsket at han skulle kastet bort hele resten av sitt liv på å være min pleier. Da ville jeg heller hatt han som venn og sett at han var lykkelig i livet sitt fortsatt.
De samme ønskene har nok han for livet mitt også. Men som sagt er dette helt umulig å svare på før man står i situasjonen selv.
Jeg har en tante som bor sammen med mannen sin som hadde et stort hjerneslag for en ti års tid siden. Han er veldig forandret som person, og jeg må si at jeg beundrer henne som har holdt ut i disse årene. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. For jeg tror ikke hun får så mye igjen for sine offer i hverdagen. Men hvor skal grensen gå? Jeg syns det er utfordrende å være sammen med denne mannen i timer i slengen. Hvordan er det da å skulle leve et liv sammen med han?
Hm. Hvor deilig hadde det ikke vært å levd i den boblen en stund.
Jeg har dessverre sett folk henfalle i bitterhet etter å ha blitt rammet av ulykke, og forpestet sine kjære med stygge kommentarer fordi de er i stand til å gå mens h*n sitter der og ikke kan gjøre noe. Når viljen til å gjøre noe med bitterheten ikke er tilstede, uansett hvor mange psykiatere og psykologer som kommer innom, så syns jeg absolutt partner har lov til å gå.
Fir meg er det helt umulig å svare på dette. Jeg tror det er lett å tenke hva man ville gjort, men når det eventuelt skjer, og man kommer oppi en sånn situasjon så endrer tankene og meningene seg.
Det ser jeg jo på mye annet også, at man endrer synspunkt når man selv opplever diverse ting. :nemlig:
Er i situasjonen. Har hatt mange runder med meg selv, veid for og i mot, slitasjen, ventingen, alle de ubesvarte spørsmålene. Usikkerheten, utryggheten osv. Det sliter ekstremt på i lengden. Belastningen over tid er enorm. Livet på vent, aldri svar, alltid forbehold.
Jo jeg kan gå.
Ang det første, så kan det være så. Men du har et ansvar for at barna dine har et trygt og godt hjem. Misforstå meg rett, jeg insinuerer på ingen måte at funksjonshemmede generelt ikke er ypperlige foreldre. Men visse skader medfører at man ikke bare ikke fungerer optimalt, men man belaster barna. Eksempelvis rapporterte 4 av 4 intervjuede (dybdeintervju over en lang peridode) barna i en pilotstudie (Butera-Prinzi og Perlesz 2004) at hverdagen er endret i form av fysisk og verbal aggresjon, isolasjon fra venner pga den skaddes atferd, belastning ved å leve med en ulykkelig og sliten frisk forelder etter at deres far fikk en ervervet hjerneskade og ikke minst det å måtte kjempe om den friske forelderens oppmerksomhet. Det er selvsagt et veldig lite utvalg en ikke uten videre kan generalisere ut fra, men det er et godt eksempel. Skal den friske forelderen stå ved sin kjæres side og la en dysfunksjonell familie fortsette med de konsekvenser det får for barna, eller skal hensynet til barna veie tyngst? Jeg får assosiasjoner til barn som lever med en forelder med misbruksproblematikk. Hvem klandrer de mest? Jo, mange av dem klandrer den FRISKE forelderen mest, fordi hun eller han ikke beskyttet dem mot den foreldren som ruset seg.
For min del opplever jeg mye større ansvar for å gi mine barn en trygg oppvekst enn å ta vare på mannen min. Hvis det var umulig for meg å ivareta begges hensyn, ville jeg vært nødt til å ta vare på barna. De har krav på beskyttelse, og den skal gis av meg og ikke en fosterfamilie. Da fikk heller andre personer bistå min mann hvis han hadde behov for hjelp. Derfor hadde jeg temmelig sikkert gjort et valg i deres favør. Det er meget mulig at et valg ville blitt annerledes om de var voksne.
For det andre, så blir det for dumt å si at folk tar LETT på en sånn avgjørelse. Det kan ligge grundige overveielser til grunn for et slikt valg. Kan det være at din erfaring gjør at du kan ha litt vanskelig for å se alle nyanser i dette. Dette er ikke hånlig ment, altså. Jeg har mine personlige erfaringer som gjør at jeg har et ganske svart/hvitt-syn på noe, og jeg greier nok ikke alltid å være så nyansert i disse sakene. Og jeg har nok også tråkket på et par tær på grunn av det.
Det vet jeg ikke før jeg står i situasjonen. Samtidig tenker jeg at det kommer an på hva som skjer (hvilken sykdom/skade/senvirkninger o.l).
Her hos oss er det to voksne, to barn og en hund. Jeg er 1 1/2 voksen mens mannen min er 1/2. Dette skyldes sykdom. Det går fortsatt bra etter 3 år, men vi vet jo ikke hva fremtiden vil bringe. Jeg kan få nok!
Jeg tror det er veldig individuelt hvordan vi takler ting. Jeg takler nok noe du ikke takler og omvendt. Så jeg tror ikke spørsmålet ditt kan besvares før etterpå!
Ved total forandret personlighet kan det godt være at jeg kunne komme til å forlate ham, det kommer an på hvordan barna hadde hatt det midt oppe i det hele. En bekjents mann falt, slo hodet og ble pleiepasient over natten. Han ble flyttet til en institusjon for hennes plikt midt oppe i det hele var å ta vare på deres 3 barn, være der for dem og sørge for at de har et godt liv.
For en ulykke eller sykdom ville jeg ikke gått. Min kjære valgte meg i rullestol og jeg føler meg trygg på at han ville stått ved siden av meg i en vanskelig periode med sykdom eller annet.
Å forlate noen pga sykdom eller ulykke kan fra utsiden virke veldig egoistisk, men jeg har selv vokst opp med en pleietrengende far og man vet ikke hva det dreier seg om før man står midt oppe i det. Man er så sliten, så sliten og i mange tilfeller så har man ikke noe eget liv, man er sykepleier 24/7. Derfor skal man ikke dømme folk for noe man ikke har opplevd selv.
Og det er viktig å huske på at vi ofte bare får se eller lese om solskinnseksemplene.
:)
:nikker:
Jeg har jo gjort det!
Min ex ødela seg i en ulykke og lå først lenge på sykehus, hvor de var i tvil om han ville overleve pga komplikasjoner. Så lå han lenge på sykehus her hjemme, før han etter lang tids press og et vanvittig arbeid fra venner, kjente og foreldre på skolen hvor han arbeidet, ble overført til Sunnaas Sykehus for rehabilitering.
Det var nesten et år hvor jeg var sykepleier for ham,
jeg trøstet foreldre og venner,
jeg prøvde å få skikkelig behandling til han som trengte det,
jeg sloss med Trygdekontoret for å få den hjelpen vi hadde krav på - tilskudd til ombygging av bolig - hjemmesykepleie - fysioterapi
jeg sloss med Ergoterapitjenesten for å få den hjelpen vi hadde krav på - hjelpemidler vi trengte hjemme - hjelpemidler han ville trenge på jobb - bil/transport - seng - klær
jeg kjørte til Sunnaas tre ganger i uken,
jeg hentet ham hjem hver helg, fordi overlegen mente at han hadde godt av å være hjemme.
jeg var mamma til en femåring som hadde fått verden snudd på hodet,
jeg jobbet fullt,
og den første vinteren etter ulykken måket jeg snø til jeg trodde jeg skulle dø. :glis:
I samme periode hadde vi sju dødsfall i nær familie, hvor det var jeg som var den som måtte stille opp på vegne av vår lille familie.
Jeg brukte alle krefter på at min kjære skulle få ha et så normalt liv som mulig. Jeg kjørte bil, jeg bar senger(hadde en "seng" vi kunne putte i bilen som han kunne ligge på borte hos venner og familie), jeg vasket hus, jeg lagde mat, jeg kjørte rundt på svigerforeldre(som ikke kjørte bil), jeg bar kofferter på ferie( jeg pakket kateter og kladder og et tonn med klær for at vi skulle klare å reise på Europaferie), jeg bar rullestoler rundt og opp og ned, jeg bar mannen rundt for at han skulle få være med på det han ville,
jeg støttet og oppmuntret til at han skulle tilbake i jobb - noe han var etter et år - med god hjelp fra sjefen hans.
I løpet av disse årene var det ingen som spurte om jeg trengte noe hjelp,
om hvordan jeg hadde det. Alle så bare at ting fungerte godt, uten å tenke over hva som lå bak av arbeid, tårer og forsakelser,
Ingen tenkte over at jeg var på jobb, var mamma og trøster for den nærmeste familie i tillegg til at jeg var sykepleier, fysioterapeut, hjemmehjelp, sekretær og den som alltid var der når ting ikke var så greit(som når vi var hjemme og han var utslitt av jobb og trening).
Jeg var oppe om natten og skiftet sengetøy og vasket dyner og puter og en mann som hadde uhell i sengen.
Jeg handlet og laget mat og vasket i et hus som ikke var tilpasset en rullestolbruker.
Jeg levde med en mann som ikke klarte å be om hjelp. Det var ikke nødvendig å få hjelp til noe fordi han klarte jo alt!
Han kom hjem fra jobb og orket ikke noe annet.
Tilslutt ble jeg fysisk syk - totalt utslitt - i tillegg mistet jeg meg selv helt på veien.
Jeg var ikke lenger Gullet, den glade og kreative jenta full av ideer og overskudd til alt.
Jeg hadde aldri tid til meg selv og følte mer og mer at jeg ble pleier og ikke kjæreste og kone.
Jeg var alltid lei meg og redd for at noe skulle skje når han var ute alene - han klarte jo alt!
Vi flyttet fra hverandre, etter noen veldig tøffe perioder, men var enige om at vi skulle klare å samarbeide og være foreldre til han som var åtte år den gangen.
Vi var i flere år nærmeste naboer og det fungerte veldig bra. Da jeg traff far var min ex den første jeg fortalte det til, og han bifalt det på alle måter.
Vi er fremdeles glade i hverandre, men ikke som kjærester.
Vi feirer alle høytider og bursdager sammen.
Vi fester sammen - og har mange av de samme vennene(selv om det for mange av våre felles venner tok mange år før de skjønte hvorfor vi gikk fra hverandre - eller som de sier; at jeg gikk). Far skal på julebord til min ex i kveld.
Det er jeg som legger ham inn på sykehus når han er så syk at han ikke skjønner sitt eget beste.
Han er min beste venn.
En ting er i hvertfall sikkert, vi fikk ingen hjelp på veien av alle disse menneskene som "visste" hvordan ting var og burde være. Når disse menneskene i tillegg, for å trøste sa; det kunne vært verre, eller det er noen som har det verre, var det som å helle bensin på et bål som allerede sto i flammer.
Jeg var også helt sikker på at vi skulle klare noe sånt som vi ble utsatt for. Det var mannen min, kjæresten min, min aller beste venn og pappa til barnet vårt.
Det er mitt hittil største nederlag at det ble som det ble, men jeg tror at vi alle tre hadde fått langt større skader om vi hadde fortsatt å leve med hverandre.
Vi har et fantastisk forhold og vi er foreldre til en voksen gutt som har sett at foreldre kan være glad i hverandre og fungere godt som foreldre, selv om de har gått fra hverandre.
Så jeg trekker litt på smilebåndet når noen kommer med utsagn som HI.
Virkeligheten er ikke alltid som vi ønsker at den skal være.
Lykke til!
Mist ikke troen, men husk at dine bombastiske utsagn kan gjøre vondt verre, det er mye vi ikke vet om våre nærmeste og våre venner.
Det er umulig å svare på før man står i den situasjonen. Og det kan ligge mye under/bak vi ikke vet. Farlig å dømme før man har gått noen mil i den andres sko.
Det blir umulig for meg å svare på et slikt spørsmål før jeg står oppi situasjonen. Jeg har vanskelig for å tro at folk går "så lett som bare det", det ligger som regel mer bak enn folk vil fortelle i offentlighet.
Tusen takk for at du delte, Gullet! Og det er klart at om man ikke fungerer som kjærester lenger, og den friske parten mister seg selv, så er det jo feil å ikke skulle ha lov til å oppløse et partnerskap som har sluttet å være det i realiteten.
Man kan likevel være til støtte for den andre. Men det er lov å ikke ville gå fullstendig til grunne selv også, det er ingen som tjener på det.
Hvor mange her hadde ønsket at partneren skulle bli om man endte opp som lite/merkbart mindre fungerende, enten fysisk eller psykisk, eller selvsagt begge deler?
Det er et utrolig vanskelig spørsmål, som jeg tenker at det er umulig å svare på før man har opplevd å stå i situasjonen selv. Det er umulig å forestille seg hvordan man reagerer i en så ekstrem situasjon, og statistikken viser vel at samlivsbrudd etter alvorlige ulykker/skader som de HI beskriver over her, er relativt vanlig. Jeg tror ikke NOEN kan si hundre prosent sikkert hvordan de ville reagert.
Nå har gullet sagt det meste her. Jeg har heldigvis aldri vært i nærheten av en slik situasjon, og aner rett og slett ikke hva som kan komme til å skje. Jeg håper selvsagt at vi kan greie å holde sammen, men tror ikke jeg kan love det.
Nå har jeg vært delvis sykemeldt i en periode - bare det sliter på forholdet.
Om jeg hadde endt opp permanent som en person hvor pleiegraden hadde blitt for stor for mannen min, eller jeg hadde fått en personlighetsendring som gjorde at han ikke kunne bo sammen med meg mer, så hadde jeg (nå) hatt forståelse for det. Men jeg hadde regnet med at han hadde hjulpet meg til å få den pleien jeg trenger, fått hjelp til å starte et annet liv på en verdig måte og jeg antar at vi hadde holdt kontakten.
Det er forskjell på å bli forlatt 3 dager etter en kreftdiagnose og at man hadde oppløst ekteskapet etter en periode hvor man har sett at det ikke hadde gått i lengden.
Jeg hadde vært fornøyd bare han ble nå som jeg ER oppegående fysisk og psykisk, men siden han har dratt sin vei så er jo saken biff. Forøvrig tror jeg, etter det siste 1,5 året med kamp for ekteskapet, at jeg kan si med noenlunde sikkerhet at jeg hadde blitt, i hvert fall lenge nok til å gi det en real sjanse, om han hadde blitt syk. Mer enn det kan vel ingen gjøre.
Ja, for eksempel. Det er klart det finnes umodne drittsekker der ute som ikke er i stand til å stille opp i en vanskelig situasjon, men det er jo så mange forskjellige situasjoner at er umulig å svare på dette kategorisk, uten å forenkle totalt. Det kan være ekteskap som har slitt og er på randen av skilsmisse når noe skjer og der partneren føler seg tvunget til å bli, kanskje aller mest pga forventninger fra omverdenen. Jeg har sett pleietrengende MS-pasienter på permanent opphold på boliger/sykehjem som fortsatt er gift på papiret etter mange år, men det er jo åpenbart at det ikke er en normalsituasjon og at det kanskje etterhvert blir som å besøke en syk, gammel mor og far. Skal man forvente at partneren ikke skal få leve videre og få et godt liv med en annen når dette skjer i 30-årsalderen? Og når partneren forandrer seg totalt pga en ulykke, både fysisk og psykisk, skal man forvente at opprinnelige følelser ikke forandres samtidig?
Jeg har tenkt endel på dette. Mannen min var jo innlagt på intensiven med lungekomplikasjoner etter influensa nå i høst. Ett mulig scenario en periode var Rikshospitalet og EKMO - det kan da gi forandringer i personligheten. Som delvis er reversible, det er umulig å si. Uansett var det en situasjon som for oss begge var det mest intense vi har opplevd, men likevel ekstremt forskjellig for oss begge. Veldig slitsomt for begge to, han fordi han var alvorlig syk og jeg fordi jeg måtte være Superkvinnen som ordner og fikser alt, støtter alle andre, er hotell og serviceinstans for hans familie, sykepleier og den som ordner og fikser og u name it. Dette gjør noe med forholdet, og det gjør noe med de involverte personene. Jeg tenkte mye på det mens jeg ventet på at han skulle våkne, og ikke minst mens jeg ventet på at han skulle bli mer seg selv etter å ha våknet. Styrkeforholdet i samlivet endrer seg også, oppgavefordelingen endrer seg, ting er ikke som før. Jeg har ingen problemer med å se for meg at en sykdom eller skade som endrer ting og tang permanent, endrer personlighet og pleiebyrde, gjør at man ikke henger sammen som par lenger.
Å forlate noen på grunn av en sykdom tror jeg det er få som gjør, det å forlate noen rett etter de har fått en kreftdiagnose er brutalt. Men at en sykdom eller skade kan endre et forhold slik at man går fra hverandre, det tror jeg sikkert. Jeg hadde ikke villet at min mann skulle blitt hos meg på tross av hva som helst, jeg hadde forventet av han at han bidro til å skape en ok tilværelse for meg før han dro, men så hadde jeg ønsket for han at han skulle være lykkelig selv om det ikke involverte meg. Det kan også være forhold som hangler og som egentlig var slutt før sykdommen, skal man da bli på grunn av sykdom? Jeg vet ikke om det er beundringsverdig engang å være så selvutslettende. Men klart, man kan velge bedre timing enn midt i en cellegiftkur.
Jeg tror du gjorde som de fleste av oss ønsker å gjøre.
Det er jo ikke gitt at man blir i et forhold etter en ulykke fordi man må, det jeg mente i innlegget mitt er at man strekker seg langt.
Det syns jeg absolutt du gjorde. Du gjorde alt du kunne -og mere til.
Da dere gikk fra hverandre var jo det en avgjørelse som dere var enige om. Ihvertfall sånn jeg tolket innlegget ditt.
Det viktigste for meg å få frem med min historie er at når ting skjer - ulykker, sykdom, arbeidsledighet, familietrøbbel - så blir ikke ting som vi har tenkt, uansett hva vil vil.
Kjærlighet er så mye mer enn bare å være der, og noen ganger vinner kanskje kjærligheten på at vi må ta de umulige valgene.
Uansett er det viktig å ta vare på seg selv i tøffe situasjoner, det er ingen som er tjent med at noen utsletter seg selv, og i hvert fall ikke fordi noen ikke bifaller valgene vi gjør.
Da det sto på som verst sa jeg til en som den gang var en venn; bo en uke i min seng, så skal vi se hva du vil si om hvor bra ting er og hvor godt ting fungerer. Vi viser alle det peneste ansiktet utad, og i hvert fall til våre verste kritikere, det er jo bare naturlig.
Jeg har fått mye pepper for valget jeg gjorde, av mennesker som ville gjort noe helt annet, selv om også min ex forklarte at det var et valg vi gjorde, og det er vi som lever våre liv. Ingen andre.
Jeg tenker ganske enkelt at dersom noen hadde forlatt meg fordi jeg hadde fått en diagnose (og bare derfor), hadde jeg nesten vært glad til. Jeg hadde åpenbart kvittet meg med en byrde snarere enn en støtte.
Hadde jeg blitt så skadet hadde jeg håpet at jeg hadde hatt gangsyn nok tilå ønske godt for mitt barn så vel som min mann. En utslitt mann kan ikke fungere som en pappa heller. Jeg håper jeg i en slik situasjon hadde gitt nok slipp til å la ham leve et liv utover det å passe meg. Om jeg hadde klart å være såpass uselvisk er en annen sak.
Gullet :klemme: jeg synes du er knalltøff. Og jeg er glad for å lese om at du har klart å komme deg videre uten å kutte ham ut helt.
Hva jeg hadde gjort vil vel anhenge av hva som skjedde.
Men slik jeg kjenner meg selv ville jeg uansett ikke sviktet han.
Så kan man selv regne ut hva det betyr :)
Gullet sin historie setter ting i perspektiv. Selv bor jeg med en sønn som trenger veldig mye hjelp og støtte, og man flytter ikke i fra barna sine. Men jeg må allikevel innrømme at jeg håper han kan flytte i fra meg, slik at han kan få et verdig liv uten meg, og jeg et liv uten ham. Vi sliter på hverandre.
Jeg flyttet fra hans far etter å ha forsøkt å leve opp til hans vansker med en bipolar lidelse som han nektet å medisinere, etter nesten tjue år. Og jeg må si som Gullet, man mister seg selv på veien. Man setter til side så meget av seg selv at man nærmest på starte på null.
Om jeg ble hardt skadet og pleietrengende så håper jeg at jeg får hjelp, men jeg ville ikke ønske at min kjæreste skulle bli hos meg med de belastninger de ville påført han. Jeg vet han er veldig veldig glad i meg, og jeg er absolutt veldig glad i ham. Uansett så har han bare ett liv og jeg vil han skal få det meste ut av det.
Hva jeg selv ville gjort vet jeg ikke. Jeg vet fra før av at jeg ikke takler belastningen med å leve med et menneske med store psykiske vansker, vansker som setter begrensninger for mitt eget liv i form av kontrollbehov og sjalusi. Men jeg tror om man har et godt og solid forhold fra før tåler det også belastninger. Kanskje er ikke sykdom det som gjør at man drar, kanskje er avgjørelsen tatt på forhånd. Skal man da bli hos noen man ikke elsker lenger fordi vedkommende er blitt syk?? Jeg ville ikke ønsket det for meg selv.
Jeg er glad Gullet delte sin historie, for HI er en smule herlig naiv når hun sier at hun ALDRI uansett ville gå fra mannen.
Jeg innrømmer glatt at jeg kunne kommet til å gå fra mannen om han sluttet å være den han er, den jeg elsker. Hvis han drastisk endret personlighet eller væremåte (utviklet psykopatiske eller schizofrene trekk, ble voldelig, begynte å ruse seg, bruke opp alle pengene våre eller være notorisk utro), hvis vårt samliv ble endret fra å være et samliv mellom to likeverdige partnere til å bli en pleier/pasient-relasjon, hvis jeg ikke lenger fikk være meg og gjøre mine ting, hvis ungene fikk for lite og dårlig omsorg fordi han krevde for mye...
Jeg er ikke av den spesielt oppofrende typen, så å bli sykepleier på heltid er ikke noe for meg. Det betyr ikke at jeg ikke elsker min mann, altså.
Mannen til en bekjent døde av kreft i fjor, og hun sa at etter han ble syk (det siste året han levde), så forandret han personlighet veldig, og når han døde, så var hun nesten "ferdig sørget", for mannen hun giftet seg med hadde forsvunnet for lenge siden. Så om man brekker ryggen og blir lam, så er oddsen også stor for at man forandrer seg som person, for slikt gjør noe med en. Så man kan vel aldri bastant si at man dermed skal stille opp som "pleier" for vedkomne resten av livet, og følelsenen ikke er på plass?
Det kommer helt an på. Jeg hadde nok ikke blitt hos min mann om han ble en helt annen, for som nevnt over skifter mange personlighet når de blir syke også. Det avhenger også om det er en sykdom som kan behandles, eller om det er noe varig. Jeg ville nok også slitt om min mann ble en pleietrengende resten av livet, sånn at jeg istedet for en mann ville hatt et ekstra "barn" å ta meg av i hverdagen. Men hvordan jeg ville ha reagert er umulig å si på forhånd tror jeg.
Martyrrollen er ikke særlig sympatisk spør du meg. Når det er sagt er det vel ingen tvil om at man har forpliktelser ovenfor hverandre i et forhold, forpliktelser til å støtte, hjelpe og være tilstede.
Men om man fortsetter er dødt ekteskap bare av plikt mens man setter alle andres behov til side, det kan jeg lett se for meg som uholdbart.
Jeg skjønner svært godt at hi er/blir farget av sine opplevelser, så jeg synes det blir feil å snakke om bobler, at man umulig kan vite det på forhånd o.l. Jeg har aldri kjent noe sånt på kroppen selv, så jeg aner ikke hva jeg ville gjort i en slik situasjon, men jeg håper og tror at jeg hadde blitt ved min manns side.
Det vet jeg ikke før jeg står i de situasjonene. Det er lett å si nå at man aldri kommer til å gjøre det men det kan man virkelig ikke vite for sikkert før man står i det.
Dette syns jeg er utrolig vanskelig å svare på, for ikke å si umulig. Og jeg har tenkt på dette mange ganger tidligere, etter å ha sett og hørt om mange sjebner gjennom jobb i helsevesenet. Jeg lider av ganske stort "flink pike"-syndrom og kunne nok ha "holdt ut" med mye og lenge pga samvittighet og forventninger fra andre. Men når kjærligheten og samholdet er borte så tror jeg det er over. Da er ingen av partene tjent med en bitter partner som "ofrer" seg. Men å egentlig svare på dette veit man jo ikke før man står der. Håper både jeg og min mann slipper å ta stilling til dette noen gang.
Jeg synes sånn generelt ikke folk bør være gift/kjæreste med noen hvis de ikke har lyst til å være gift/kjæreste med dem. Det er ikke flåsete ment; jeg synes det er ganske viktig å være sikker på at man vil være sammen med kjæresten sin - ikke at man må være kjempeforelsket hver eneste dag, eller at man aldri kan være lei og sliten, men at man bør ha en sånn grunnleggende følelse av at dette er kjæresten min, vi velger å være kjærester, og det er en gjensidig, voksen avgjørelse, liksom. Hvis noe skjer som gjør at man ikke greier å føle at dette lenger er et gjensidig kjæresteforhold, synes jeg det er helt rimelig at man oppløser det formelle ekteskapet/samboerskapet. Og så kan det hende i noen tilfeller at man eventuelt går over til en annen type forpliktende forhold, som det Esme var inne på tidligere, og som gullet skrev så flott om - at man fortsetter å vise omsorg og ta ansvar og være en omsorgsperson og et nært familiemedlem, men at man kanskje ikke vil eller orker å være kjæreste med personen lenger.
Utrolig vanskelig å vite på forhånd hvordan jeg ville ha reagert, men jeg tror at jeg kan si at hvis kjæresten min slutter å være kjæresten min - uavhengig av hva som er grunnen, så ser jeg det ikke som usannsynlig at samlivet vårt ville ha blitt avsluttet. Det vil ikke bety at jeg ikke vil stille opp som medmenneske og støtteperson - men jeg greier ikke se for meg at jeg ville ha påtatt meg rollen som kun pleier/psykolog/mamma eller hva det skulle være.
Man kan tro at man vet, men man vet aldri før man står i situasjonen. Kjærlighet gir mye styrke og krefter, men selv den sterkeste kan gå tom for krefter til å kjempe videre. Til syvende og sist er det så brutalt at man må ta vare på seg selv og barna først- ektefellen sist.
Jeg syns det er utrolig naivt å tenke at man aldri ville gått i en slik situasjon. Sterk sykdom kan være vanskelig for begge parter i et forhold å komme seg gjennom, og jeg ser ikke bort i fra at kjærestefølelsene kan forsvinne i en slik prosess. Jeg er veldig enig med Skilpadda.
Gjensidighet er et stikkord. Man gir enveis omsorg til sine barn, i det forholdet er man den voksne og man forventer ingenting i retur for å skiftet bleie, matet eller stelt. Men i en voksen relasjon der man faktisk kan forvente gjensidighet når det gjelder følelsesmessig oppbacking og omsorg, så vil forutsetningene endre seg voldsomt dersom det plutselig blir en pleier/pasient-relasjon. Da er det helt akseptabelt å avslutte kjærestedelen av forholdet, etter min mening.
Hvis mannen endret personlighet, ville han jo ikke vært mannen min lengre. Det behøver jo ikke skje en ulykke for at det ville kunne spille inn på forholdet vårt.
Så det er vanskelig å si når man ikke er der. Personlighet og tilstedeværelse har mer å si enn det fysiske, tenker jeg, i dag.
Jeg har fått såpass mange år på baken at jeg har oppdaget at man kan greie ting man ikke hadde trodd på forhånd, men man kan også komme til kort der man trodde man skulle være sterk og greie det. Som mange her påpeker, dette er en fiktiv situasjon man på forhånd ikke kan vite hvordan man ville reagert. Har nettopp (er) i en situasjon nå hvor jeg reagerer/handler helt annerledes enn jeg på forhånd ville trodd.
