Jeg er ikke det. Jeg har såklart grunnverdier og holdninger som er med på å definere meg som person, men når det kommer til prinsipper svelger jeg så mange kameler om dagen, at jeg nesten avstår fra all diskusjon nå om dagen.
Gåstol? Nei, vettduhva, det advares jo faktisk mot dette hjelpemidlet, i Canada er det til og med forbudt! Men, vent litt, alt med måte, da, å bruke noe betyr jo ikke nødvendigvis misbruk.
Trampoline? Nei, vettduhva, med tanke på alle skadene som oppstår som følge av trampolinebruk hvert år, og dessuten er den stor og schtøgg, skal ikke den innenfor porten her, nei! -Men du-og-du så gøy det må være for ungene, da, vi kan jo ha strenge regler og bruke den med måte. Den er jo ypperlig når det gjelder aktivisering av unger som kjeeeeder seg også! :gruble:
Jeg vet ikke om det er positivt eller negativt å drive og vingle på denne måten, kanskje er det negativt, men jeg liker å tro at jeg har et åpent sinn og at ny lærdom og det å få en sak presentert fra flere sider har en innvirkning på meg. Plutselig fikk jeg den livslærdommen jeg manglet for å se saken fra din side. Jeg er absolutt prinsipprytter når det kommer til enkelte ting, men da langt mer alvorlige ting, som vold mot barn, sikring i bil, dyreplageri o.l. (hvis det finnes et "og lignende" etter den rekka :humre:), men når det kommer til mer trivielle ting, har jeg senket skuldrene mange hakk og jeg er langt mer opptatt av nyansene i livet nå enn det jeg var før forum og før barn.
Et slutteksempel kan være reaksjonen jeg nok hadde møtt nyhetsartikler om døde barn gjenglemt i bil på. Før var det gjerne med avsky og et hint av hat mot foreldrene, at det er mulig å gjøre noe sånt, skulle aldri hatt barn osv. Nå er jeg mer der at jeg blir fryktelig trist på foreldrenes vegne og håper til Gud at jeg aldri blir så svimete selv.
Jeg tror på at så lenge man er tro mot grunnverdiene sine (kremt - i hvertfall om det er noen fine verdier) så får man finne seg i å svelge kameler både med- og mothårs i ny og ne... Noen kamper er det ikke verdt å ta, andre kamper finner man ut at man kan leve med et kompromiss, og så lenge man stort sett har tenkt og reflektert litt før man handler, så går det som oftest bra...
Har det gjort så langt her i heimen i hvertfall. :knegg:
Jeg hadde så artig et møte forrige helg, med en fyr som før han fikk barn var verdens største eksepert på barneoppdragelse, og han var en god stund omtrent ikke på talefot med meg, da jeg påsto at jeg faktisk kjente min sønn da han var 1 1/2 år, og kunne høre forskjell på at han han gråt fordi han var redd eller fordi han trasset. (Ungen hadde rotet seg bort og satt og gråt på et ukjent sted, og jeg gikk og hentet ham. Maken til å skjemme ham bort.) Samme mannen sukket da jeg løp som ville rakkern og hentet ungen idet han var på vei ned - med hodet først - ei diger steintrapp. "Jeg måtte da lære ham å passe seg - det var bare sunt å slå seg litt."
Vel... Nå har han selv en pode på rundt halvannet... Oy som han løp, og okka og akka og la til rette og byssa og bar på den ungen. Og gjett hvem som passet på å fortelle ham at "eh, du har forandret deg en smule på disse årene, du." :knegg:
Man vokser, man modnes - og man endrer meninger og holdninger. Jeg tror det er sunt jeg.
Det er bra å ta til seg ny informasjon og være åpen for å endre ståsted mener jeg. Noen ganger må man ha stått i situasjonen for å finne ut hva som fungerer.
Hva er egentlig prinsippfast? Noen ganger har vi is eller steker vafler på en hverdag, og det gjør meg ingen ting, men har jeg sagt nei til is så sier jeg ikke ja etter en halvtime med mas. En stor forskjell synes jeg.
Jeg tenker at det kanskje er lurt å ikke ha for bastante prinsipper, i hvertfall ikke når det gjelder denne typen saker. De prinsippene man har som virkelig betyr noe vil man vel stort sett ikke bryte fordi det blir praktisk sånn. Men på den andre siden, jeg blir også rundere og rundere i kantene med årene, fra å være verdensvant og prinsippfast som 20-åring er jeg blitt en sånn det-kommer-an-på-vær-og-føreforhold-person.
De fleste saker har jo positive og negative sider, og hva som veier tyngst kan jo variere litt med tid og omstendigheter forøvrig.
Kameler smaker ikke så vondt om man svelger dem med god vin, har jeg hørt. :sparke:
Jeg har hatt hauger av meninger og prinsipper, men har innsett at det er svært lite som varer evig (om en ser bort fra de mer fundamentale tingene her i livet som mishandling av levende vesner og annet). Ut over det har jeg lært at fleksibilietet og evnen til å innse at det ikke er en dødssynd å skifte mening er en fin ting. :nemlig:
For meg er prinsipper noe annet enn hvilke hjelpemidler vi omgir oss med.
Det er et prinsipp at mine barn skal få ha medbestemmelse i familien. Det er en mening at de ikke trenger å være den første i klassen som følger alle nye trender.
Jeg vil ikke kalle det en prinsippendring å kjøpe et hjelpemiddel jeg i utgangspunktet mener at vi kan klare oss uten.
Jeg har aldri vært så full av prinsipper og kompetanse på barn som før jeg selv ble mor. Nå liker jeg å tro at jeg har silt vekk "filletingene" og står igjen med noen viktige grunnverdier. Som at man aldri angriper hva barnet er, men tar for seg hva h*n gjør.
Jeg er ganske prinsippfast når det kommer til slike ting som du nevner, fordi jeg mener å ha gjort meg opp en mening basert på hva JEG mener er rett. At situasjonen endres og at jeg skifter mening kan jo skje, men da er det heller saker som gjelder å revudere synet på ting.. kanskje jeg ikke hadde rett?
Men gåstol er ikke en av de tingene, det er jeg helt sikker på. :blunke:
For meg er ikke de tingene du ramser opp prinsipper. Det er bastante meninger du har gjort deg opp om enkeltsaker, og ja, med årene har jeg blitt mindre bastant. Det betyr ikke at jeg endrer mening på alt (jeg synes fremdeles gåstol er en utrolig dårlig oppfinnelse), men jeg er mindre moraliserende overfor andre. Og dermed er fallhøyden lavere når jeg innimellom endrer mening.
Jeg tenker ikke på "jeg skal ikke ha gåstol for det er noe fjas" som et prinsipp i seg selv.
"Jeg skal alltid forsøk å gjøre det beste for barnet mitt" er et prinsipp, og gåstolproblematikken føyer seg vel fint inn under det, men ikke som et eget punkt på prinsipplista.
Det er vel forskjell på å være prinsippfast og rigid? Uansett tror jeg ikke at det er prinsipper jeg har ang. slike ting. Det er valg vi gjør basert på foreliggende informasjon. Poden sitter ikke bakovervendt i bilen av prinsipp,en fordi det er det sikreste. :vetikke:
Jeg har et viktig prinsipp, eller leveregel: jeg kjører alltid kost-nytte-prinsippet. Hva er ulempen med det jeg gjør, hva kan jeg tjene på det - og med check-point hva er konsekvensen hvis jeg tar feil og hvor har jeg info fra (konsekvensutredning og kildekritikk).
Det gjør det ganske enkelt å ta noen avgjørelser, f.eks. bilsikring og vaksiner, og det gjør at jeg ikke er redd for å endre mening om saker der kost-nytte-verdien forskyver seg eller jeg finner ny, troverdig info. F.eks. var det lett å la være å gi eldstemann søtsaker før han fylte ett og ikke innføre f.eks. lørdagsgodt før han var to. Det var ikke like lett for nr. 2, siden eldstemann delte villig med en 8-mnd hengiven storesøster, og det var umulig å gi en treåring lørdagsgodt uten å gi det til en ettåring. Uten å betale i abnormt volum og generelt svært lite helgefred. :gal:
Jeg vil nødig gjøre dette om til en flisespikkerdiskusjon, men jeg var altså prinsipielt imot de tingene jeg nevner i hovedinnlegget. Så da blir det vel riktig å si at man bryter med sine prinsipper.
Jeg nevnte det for mannen som etter å ha sett på meg uavbrutt med åpen munn i fem minutter lurte på om jeg hadde drukket. :knegg:
Vi har stor nok hage og ungene simpelthen elsker å hoppe på trampoline, er vi på besøk hos noen med trampoline må vi dra de derfra. Jeg la frem alle de positive sidene ved det, samt de negativen, så får han veie litt for og imot i hode sitt på egenhånd. Sommeren er enda ung!
Jeg er nok selv en som vingler litt, også har jeg i større grad fått evnen til å høre andres argumentasjon og snu i mine egne prinsipper hvis argumentene er gode nok. Det tilskriver jeg forumlivet. Var mye mer sta før.
Jeg tenker mer at hvis man har så sterke meninger om slike ting som gåstoler, så har man liten innsikt i at andre kan ha helt andre liv og behov.
Jeg har aldri vært prinsippielt mot gåstoler, men jeg har alltid vært klar på at vi ikke skal ha det. Jeg tror gåstoler er noe som kan fungerer helt greit for enkelte, og andre igjen kan finne på å sette ungene oppi og la de være der ... Jeg tror det siste er en reell fare for mange uerfarne mødre. Unger liker generelt sett å komme seg høyere opp, være mobile og få en bedre oversikt (dette er jo det som motiverer dem til å åle, krabbe, krype og til slutt å gå). Så for en uerfaren mor (som de fleste av oss er, hvor mange har hatt masse barn å øve seg på? Tantene og onklene til mine barn har på grunn av geografiske avstander hatt null utbytte av mine unger som "treningsobjekter". Synd for meg også, må jeg jo si. :knegg: )
... Eh ... Men dette var jo ikke en gåstoldiskusjon, ble bare litt revet med at min egen skriving. Poenget mitt er at jeg tror at hvis man er så kraftig motstander mot saker som egentlig ikke trenger å være negative (men som kan være det), så har man kanskje litt liten tiltro til at andre greier å håndtere ting på en OK måte?
Jeg er kanskje en alt for stor tiltro til andre, men sånn generelt sett så har jeg stor tiltro til at folk ordner og fikser opp i ting. Når man leser for mye VG og Dagbladet så får man jo etterhvert inntrykk at de fleste er klin hakke gale, men stort sett er jo folk ok, tenker jeg.
Det som er litt dumt med barn er at det ikke følger med bruksanvisning.
Da tenker jeg på en bruksanvisning for akkurat det ene barnet.
Mange er verdensmestere i barneoppdragelse før man får barn, så kommer første barnet og etter et års tid får man litt mere greie på det.
Etter en tid finner man "fasiten" for det barnet.
Så er man så heldig å få et barn til og det skal jo gå bra for man vet jo hvordan dette fungerer.
Ehhh.. feil.
Neste barn er et helt annet individ og det som fungerte for et barn er man nesten garantert at IKKE fungerer for neste.
Får man fler barn etter det så må man finne en ny "fasit" for det barnet også.
Prinsipper man da har hatt blir satt på prøve.
Når man har mer en et barn så krever det også mer av en og man må ta like stort hensyn til alle barne, selv om det er veldig vanskelig.
Man kan ha sterke prinsipper om bakovervenst bilsikring.
De fleste vet at det er det beste og førslker å holde seg til det.
Men så har man foreldre som opplever at barnet blir fryktelig bilsyk selv av små turer.
Hva da?
Reisesyketablett hver gang man skal kjøre eller snu et barn?
Har selv aldri hatt denne problemstillingen, men vi snudde minsten tidligere en ønsket.
Noe fordi bena hans ble litt vel lange og ikke minst fordi yndlingshobbien hans når vi kjørte bil var å sitte og sparke til brødrene.
Han sovnet så godt som aldri i bilen, de sovnet men ble vekket av minsten som sparket de. Noe som gjorde kjøreturer til et mareritt for å si det pent.
Mye sannhet i det du sier, Mams. Jeg hadde en gang en diskusjon med en barnløs ung mann som var selvutnevnt ekspert for han passet da nevøene sine av og til. :gal:
Jeg nevnte tidligere i tråden at jeg er mer åpen og forståelsesfull nå enn før jeg fikk barn og oppdaget skravleforum, men samtidig blir det litt vanskelig å sammenligne meg nå med da, ikke bare fordi jeg er eldre og klokere nå, men fordi jeg oftere er nødt til å ta et standpunkt og mene noe på nett, man henger tross alt på et diskusjonsforum. Så blir jeg konfrontert med noe eller tilfeldigvis faller innom en spennende diskusjon, svarer jeg utifra hva jeg føler og tenker (og på den måten tror jeg vet noe?) om saken, gjerne uten de nødvendige egenerfaringer til å vite for sikkert. Skulle man derfor gå ned den veien senere oppdager man kanskje en helt annen virkelighet og skifter mening. Ikke at man svirrer rundt hodeløs IRL uten mål og meninger, men jeg for min del diskuterer hovedsaklig bare på nett.
Altså, jeg har jo etiske retningslinjer og denslags, og før hadde jeg mange prinsipper, men så forandret plutselig livet seg og jeg brøt alle prinsippene raskere enn jeg rakk å lage nye, så nå prøver jeg egentlig bare å henge med og improvisere best mulig for alle parter.
Har en del prinsipper, ja, f.eks ikke godteri før middag (gjelder bare for ungene og når de er tilstede :knegg:) og sykkelhjelm og sykkel hører sammen. Bilsikring er også et prinsipp vi ikke avviker fra.
Folk er jo også veldig forskjellige. Noen synes det er spennende å dra diskusjonen så langt som overhode mulig for å teste "yttergrensene", noen formulerer seg nok også mer bastant på nett enn i RL (skriftspråket innbyr til mer "firkantete" uttalelser også).
Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?
(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)
Jeg tror mange har problemer med å legge fra seg en diskusjon de først har engasjert seg i. Og da snakker jeg av erfaring. Har jeg først begynt å argumentere, var det vanskelig å la utsagn få stå uimotsagt. Holder man på å diskutere kan jo man holde det gående i dagevis, bare ta sove-, do- og spisepauser underveis. Det er jo unektelig en annen setting en RL, hvor man sier det man skal si og lar det stå til. På nett kan man tenke og gruble, la seg hause opp av alle de andre som er enige, man kan google og lese seg opp om en sak til øynene blir store og våte, og man kan fortsette å bombandere motparten med argumenter til lenge etter at alle har lagt seg.
Et eksempel er jo min "gåstol-tråd". I stedet for å se hvem som skriver, hva som skrives og hvorfor, kaster man inn sitt vante svar hvor man på det sterkeste advarer mot bruk av gåstol. Ikke fordi stolen i seg selv er farlig, den er ikke full av giftstoffer som siver ut og sakte kveler ungen, ei heller er den svakt konstruert, den er ikke truende til å falle sammen og skade barnet på den måten. Neida, man er altså redd for at barnet skal begynne å gå 3 dager senere eller at 5 minutter blir til 50. Man er redd trapper og ellers alt det farlige barnet kan nå fra sin nye høyde. Svar som overhode ikke er tilpasset hovedinnleggers problemstilling. Svar som sier meg at man gir andre veldig lite cred.
Jeg tenker da at noen virkelig er urokkelige i sine synspunkter og nekter å bryte med sine prinsipper uansett.
:nemlig:
Og de finnes det nok en del av tror jeg. Både på godt og vondt mener nå jeg. Det er fint å ha meninger og stå for de, men det går an å være litt ydmyk også.
Jeg tror ikke jeg har rokket ved så mange prinsipper etter jeg fikk barn. :niks: Jeg har heller blitt (pga forum og internett) mer opptatt av feks både kosthold og sikkerhet enn jeg trodde jeg ville bli på forhånd. Men det har med at jeg har lært mye og fått mye ny kunnskap.
Jeg tror mange holder fast ved det de mener/sine prinsipper fordi de er redd for å tape ansikt? :vetikke: Men jeg synes det er en god ting, å innse at det man mener og har tenkt om ting ikke trenger å være det eneste rette for alle.
Jeg er helt enig med deg på det siste. Man kan godt ha bestemt seg for et sett med leveregler, uten å mene at det er Svaret for alle andre. Jeg kan f.eks. godt bestemme meg for at gåstol ikke er noe for oss, uten at det samtidig nedfelles en dom over alle andre som gjør annerledes.
Mine regler er formulert delvis på samme måte som Scarletts. Dvs. ikke så mye nytte, men konsekvens, selvsagt. Hovedspørsmålet er: Hvilke konsekvenser får denne holdningen, og er det sånn jeg vil leve livet mitt? Det siste spørsmålet er det viktigste, for det gjør at man ikke må bli regelrytter. Man kan bryte selvbestemte prinsipper nå og da, om det er sånn man ønsker å leve livet sitt.
Jeg er også temmelig prinsippløs - eller kanskje lat, alt etter som. Jeg har noen ting jeg synes er viktig - som f.eks bilsikring - og om fagfolk uttaler seg med god grunn, så velger jeg å høre på dem.
(da både når det kommer til bilsikring, gåstol og ting i den gata)
Jeg har ikke så mange prinsipper. Det betyr færre underlige regler for meg og mine omgivelser og gå rundt og huske på, og dessuten mindre sjanse for å måtte bryte prinsipper. :D
Jeg mener det faktisk. Jeg har svært få prinsipper. Tenker tilbake på fra før jeg fikk barn, og jeg har i grunnen ikke hatt noen prinsipper som jeg har endt med å bryte. Det skyldes da ikke at jeg er prinsippfast, men at jeg er prinsippløs.
Teoretiserer litt - prinsipper er vel de tingene vi mener "bare fordi", og oftest har vi drøssevis av argumenter for hvorfor prinsippet ikke bare er bra, men DetEnesteRette. Når man da møter noen med motsatte prinsipper, så tror jeg at man på en måte mister evnen til å kommunisere, for begge parter tror at det handler om den rasjonelle argumentasjonen. At "hvis bare" jeg får lagt fram mine argumenter, så vil den andre se det, og bli enig med meg.
Men i stedet for at den andre (oftest opplevd som "kverulanten") tar til seg den fornuft og visdom som prinsipp-eieren mer enn gjerne deler av, så begynner kverulanten å motsi og argumentere med de mest meningsløse argumenter. (Og selvsagt opplever begge parter akkurat dette, ens egne fornuftige argumenter mot kverulantens tullprat).
Hvis du føler deg HELT sikker på at du har rett, så tror jeg det er umulig å se fruktbarheten i diskusjon. Hvis noen kommer til deg og sier at de tror sola er en stor lampe som noen har hengt på himmelen, så VET du at de tar feil. Og på samme måte tror jeg de fleste opplever det å ha prinsipp - de VET at de har rett og at meningsmotstanderne tar feil. Man glemmer at det handler om MENINGER og tror det handler om FAKTA og FEIL.
Jeg er ikke så opptatt av at alle skal være enig med meg, jeg er derimot veldig fan av å bli forstått. Som i abort-diskusjonene, der jeg som regel er alene mot røkla, jobber jeg hardt for at andre skal forstå hvorfor jeg mener det jeg gjør.
Jeg hadde sikkert mange prinsipper, og mange av dem er borte. Noen er der fremdeles, som barnesikring (alt fra bil til sykkelhjelm, trampoliner og røyking), men mange er gone by the wind (som riktige kanaler på TV, skyteleker, klær).
Min eldste er 16 og jeg opplever ofte at småbarnsforeldre er fryktelig bombastisk. De var vel jeg også, en gang, men etter hvert som tiden har gått og jeg har fått mer og ny erfaring, så innser jeg at det var mange problemstillinger jeg hadde en mening om før jeg var der, men som ble ganske annerledes enn jeg det jeg hadde trodd. Jeg tar bestemmelser jeg ikke trodde jeg kom til å ta, jeg gir frihet jeg før så på som uansvarlig. Jeg krever både mer og mindre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre og jeg har prøvd og feilet på hvilke kriger man kan kjempe og hvilke man må overse.
Inagh sa det så kort og greit, så jeg sier meg bare enig:
Før jeg fikk barn hadde jeg en masse idéer om hvordan ting skulle være, og det falt meg aldri inn i mine villeste fantasier at jeg kunne komme til å svelge den ene kamelen etter den andre, eller kanskje legge vekt på helt andre ting når jeg en gang fikk barn. Som relativt fersk mor og aktiv forumbruker sugde jeg til meg ny kunnskap om forskjellige ting, og fikk meg en masse nye "prinsipper", som jeg igjen, etter å ha vært mor litt lenger, og særlig etter å ha blitt tobarnsmor, innser ikke betyr så mye likevel. Men noen ting sitter fortsatt igjen, som at jeg strekker meg så langt jeg kan for å sikre ungene på best mulig måte i bil - både vår og andres, at vi skal ha sunn middag oftere enn vi har mindre sunne middager, og at jeg skal vise ungene respekt og i størst mulig grad la dem bli en naturlig del av familien, ikke bare noen små avleggere som venter på å bli "ordentlige" mennesker. Disse prinsippene, og kanskje et par andre, kan jeg si med hånden på hjertet at jeg alltid vil yte mitt ytterste for å følge. Men om Hannah får bruke smokken litt mer enn jeg egentlig hadde bestemt meg for at hun skulle, eller om de får syltetøy på skiva tre dager på rad, det gidder jeg ikke å miste nattesøvnen over lenger. Det er utrolig deilig, og jeg tror det er veldig sunt for både store og små.
Kanskje litt dårlig sammenligning, men det er den beste jeg kommer på i øyeblikket: det blir litt som når man som barn kaster seg over alt som er rosa og glitrer og alt det som venninnene liker er det eneste som gjelder, til man gradvis begynner å tenke selv og utvikle sin egen smak og personlighet. Man innser at det er mye som kan være "riktig", at det bare gjelder å finne sin greie. En lignende modningsprosess tror jeg de aller fleste foreldre går gjennom. Det viktigste tror jeg er at man sitter igjen med et sett av hovedprinsipper som man kan stå for, og som sørger for at familien som helhet fungerer.
Dette er noe av det som har gjort at jeg i lange perioder ikke har orket å delta noe særlig i diskusjoner på forum, for noen ganger er det komplett umulig å få tatt en ordentlig diskusjon uten at ting vris og vendes på og blåses fullstendig ut av proporsjoner. Da jeg var relativt fersk på forum og hadde all verdens av tid til å sitte og diskutere og tulle og tøyse i dagevis kunne det være litt morsomt, men nå er det egentlig bare irriterende. Man kunne nesten like gjerne hoppet inn i en hvilken som helst Dagbladet-diskusjon.
Vi er så like Skremmeren, men jeg har derimot sluttet å se på det som en svakhet for mange år siden, og tenkt at det er en styrke som mor at jeg ikke er så fastlåst i absolutt alt, og både kan endre mening og tankegang rundt en del ting på veien. I tillegg ønsker jeg at barna skal kunne argumentere med meg, og at vi sammen kommer fram til løsningen. At jeg hører og forstår, og kan endre mening ut fra hva de sier. Hvis svaret mitt derimot blir noe annet enn de hadde håpet på, at klarer jeg å forklare meg selv tilbake slik at barna også forstår (selv om det er dumt).
På slutten av dagen skal jeg kunne leve med meg selv. Jeg er blitt bedre til det. Jeg er også blitt bedre til å handle uten å sjekke alt mulig på et forum først. Jeg trenger ikke tillatelse fra hele verden i alt jeg gjør.
Det er nok en del ting jeg aldri kommer til å gi slækk på, og når jeg ramser opp disse tingene blir alt det andre jeg har steilet på i fortiden så überteit. Altså, gåstol? Nestlé? Trampoline? Sukkerfrie barnehager?
Men selv om du lagde deg prinsipper av det, Skremmern, så kan man ha bare bastante meninger om ting også, uten at det er prinsipper. Sånn hvis du tror at alle som ombestemmer seg føler at de svelger store kameler. Jeg har ombestemt meg på mye uten at jeg på noen måte føler det som et problem eller et tap. Jeg kan kanskje fnise litt over at jeg var så hardnakket, men jeg føler sjelden flauhet eller skam eller nederlag av sånt.
I motsetning til f.eks. hvis jeg hadde straffet barnet mitt fysisk. Det er et prinsipp for meg. Jeg kan ikke leve med å være en som slår barnet mitt som straff - og nå snakker jeg ikke en gang om at det brister én gang og man klapser. Selv det kan jeg se for meg KAN skje. Men ikke kaldt og rolig, som en avstraffelse. Det vil være et prinsippbrudd som ryster ved grunnvollene mine.
Det at jeg gikk fra å boikotte Nestlé til å velge noe annet når jeg kunne, men å gi blaffen hvis det nå ble sånn, det var ikke et prinsippbrudd. Det var en lemping av målene mine.
Jeg føler ikke at jeg har svelget noen kameler, men jeg fniser godt av meg selv pre-barn. Mine barn skulle da aldri bruke smokk! (Noe de heller ikke gjorde, tross mine iherdige forsøk på å overtale dem til å bruke den j*vla smokken). :hehehe: Og å la TV'en være barnevakt for ungene på morningen, noe så forkastelig. :dramaqueen:
Trampolinemotstander har jeg også vært, det fikk de først i år faktisk (de er 6 og 8 år). Det er mest fordi trampoliner er så himla stygge, men så har jeg vel innsett etterhvert at hagen min aldri blir en fredfull blomsteroase, så en trampoline fra eller til gjør ingen forskjell.
Noen prinsipper holder jeg selvsagt på, slik som bilsikring og slike viktige ting.
Helt enig. Jeg har endret meg mye opp gjennom årene. Det å miste et barn har dermed skøvet meg endel over i det som kan kalles irrasjonell tankegang. Men jeg håper og tror at enkelte ting er til det bedre også.
Her i huset var det mobiltelefon som var roten til prinsippet. "mobil? nei, ikke tale om! Ikke før 13 minst.. Tja, er kanskje greit for 7 åringen når hun stikker til naboen? Hun kan låne en bittelitt da.. " :o
Jeg tror det er vedlig lett og ha prinsipper om forskjellige ting som man enda ikke har erfaring med. Og når man ser andre sider av samme sak (som man gjerne ikke altid har sett før) så kan en lett skifte meninge og ha en anne oppfattning.
Jeg har noen vinglet litt selv jeg også, og svelt endel kameler. Med grunnverdien mine er vanskelig og rokke ved.
