Nå er det jo januar og da dumper det ned med reklame for treningssentre i postkassa. Jeg skal nok ikke begynne å trene der, men bladene må jeg selvfølgelig lese! Og et av argumentene for å trene på treningsstudio var at det var "det nye grendehuset". Stemmer dette? Er det blitt slik at det er på treningsstudio man går med venner? Treffer kjente? Hva synes dere som trener? (Må jeg melde meg inn alikevel? :humre: )
Jeg går ikke og trener for å treffe venner, hverken gamle eller nye. Jeg kan godt gå og trene med venner, fordi det å ha en avtale hjelper på motivasjonen, men jeg går dit for å trene, hverken for å skravle, se eller (:grøss: ) bli sett.
Aha! De bare prøvde å lure meg! (Jeg vet om noen menn som trener i typisk strykebyggingsmiljø, og jeg tror de tenker på det som nogenlunde sosialt. Om dette sier mest om menn, kroppsbyggemiljø eller hvem jeg kjenner er jeg mindre sikker på. :gruble: )
Jeg er sånn som prater til alle jeg kjenner når jeg møter dem. Også i dusjen i svømmehallen. Ikke alle som liker det, tror jeg. :o
Jeg trener alltid alene, men det hender en sjelden gang at jeg treffer kjente. Vi står ikke å skravler og holder apparatene opptatt, men trener hver for oss.
Jeg er aldri mer asosial en når jeg trener. Jeg skrur på MP3-spilleren så fort jeg entrer døren inn til treningsstudioet, og vil bare være helt i fred.
Jeg går (les:gikk, skal kanskje gå igjen) på spinning. Synes det er koselig å treffe på kjentsfolk. Har også blitt kjent med noen nye.
I treningsal med vekter og slikt synes jeg er bånn kjedelig så der hadde jeg vel bare stått og kjaset hvis jeg traff på kjente. På spinningen blir vi ihvertfall hysjet på om kjasing oppstår.
Jeg trener ikke i lokalmiljøet, jeg trener et sted hvor jeg risikerer å møte kolleger og studentene jeg ellers veileder. De sistnevnte kunne jeg godt vært foruten. I hvertfall når de begynner å spørre meg om studieløpet sitt i dusjen. :mumle: Ellers kan jeg godt trene med venner, men det er jo skrekkelig lite effektiv, da! :D Bortsett fra dersom man trener med treningsnarkomane, ekstremt spreke venner, da.
Jeg trener på treningssenter 1-2 g i uka. Av og til sammen med ei anna veninne, men hun jobber dagtid, så er ikke så ofte. Jeg synes det er like greit å trene alene. Jeg gjør det jeg skal uansett.
Er også i svømmehallen 1 gang i uka. Der har jeg aldri hatt med meg noen jeg trener sammen med. En kan liksom ikke trene og skravle samtidig på svømming, da blir jo munnen full av mat!
Det er så godt å være i gang med trening igjen! Jeg merker kroppen klarer mye mye mer nå enn før!
Ikke grendehuset for min del, men kozzelig å plapre med folk i garderobe og dusj, og noen ansatte kjenner jeg også rimelig godt etter 5 års medlemskap.
På det ene senteret hvor jeg trener er det særs god stemning, og da ser man faktisk magedansgruppen kose seg med kaffe og noen ganger kake, og det virker også som om pensjonister avtaler der for trening og kaffe etterpå.
Jeg går ikke på trening for å prate, men vi er stort sett 3stk som trener sammen og da blir det naturlig nok litt skravling før og etter trening. Under selve treningen er det ikke rom for prating.
Jeg snakker gjerne med både ansatte og andre på treningssenteret:) Det er koselig. Som andre har nevnt er unntaket når jeg er på mølla, da har jeg øretelefoner på og er i min egen verden.
På treningssenteret mitt er det en gjeng som samles til kaffe og en prat etter formiddagstimene, og det er utrolig hyggelig! Det er vel en fast kjerne og så slumper vi andre innom når det passer sånn.
Jeg går ikke på treningsstudio lenger, men da jeg gjorde det kjente jeg ingen der og syntes det var finfint. Nå kan jeg trene i treningsrom på jobben, og av og til har jeg gjort det med gode "kollegavenninner", men da snakker vi veldig lite underveis, heller før og etter.
Moren min går på såkalt seniortrim på det lokale treningssenteret (de står nå på med spinning og pilates og vekter, så det er trening bra som noe), der har de kaffe og vafler etter treningen. Det får kanskje mer den der grendehuseffekten?
Jeg er en som snakker på helsestudio nå. :stolt:
I går var det en som kløne noe så innmari med å feste pedalen på sykkelen sin, så jeg spurte om han ville ha hjelp.
Det ville han ikke.
Men det er godkjent som sosialisering det der. I min verden.
Jeg som har treningssenteret som arbeidsplass vil så absolutt bekrefte påstanden. Selvfølgelig gjelder det ikke 100% av medlemsmassen, mange liker å trene alene, men det er helt klart sånn at treningssentrene i stor grad har blitt en sosial arena hvor man treffer venner/bekjente/kollegaer. For mange er det også utrolig viktig å bli sett - og tatt vare på, av kyndig fagpersonell når det kommer til det å skulle bedre sin fysiske helse. Jeg mener ikke at mange har behov for å bli kikket på, men behov for at noe ser dem, er oppmerksomme på dem, hjelper dem osv. Både fordi det hjelper dem å holde motivasjonene oppe, og fordi det at noen bryr seg gjør at du trives med det du gjør.