I går kveld skulle jeg egentlig bare zappe kjapt gjennom for å se hva jeg ikke skulle se. Det var nemlig sent, jeg skulle sove og ikke minst, jeg skulle tidlig opp morgenen etter. (i dag)
På NRK var det Pianisten av Roman Polanski som gikk. Jeg kom midt inni filmen, men ble sittende fengslet! Tårene trillet, hjertet blødde og jeg skjønte hvorfor Adrien Brody fikk Oscar.
Kamerabruken, skuespillerkunsten og ikke minst alle replikkene som aldri ble sagt gjorde dette til litt av en opplevelse. Og jeg så bare halve filmen.
Jeg lastet ned fra internett, husker jeg. Og så var siste delen av filmen borte! (ja ja, you get what you pay for)
Det var ganske fustrerende, ja.
Plot spoiler ahead Tror det var akkurat når han gjemte seg i huset, og tyskeren var på sporet etter ham. Endte opp med at jeg måtte kjøpe den på DVD :knegg: Veldig bra film.
Jeg også. vi har den hjemme, men jeg ble fysisk uvel av å se den. (Selvfølgelig er det en veldig bra film når man blir kvalm av å se den, men akkurat da ble det for mye for meg)
Hvis jeg ikke hadde visst at den var basert på det som virkelig skjedde, ville jeg nesten ikke syntes den var troverdig - når det gjelder hvordan han ble reddet gjentatte ganger, mener jeg. (Alt annet var naturligvis troverdig.) Det var nesten for utrolig.
Ja, selve historien var kanskje ikke supertroverdig, det slo meg underveis og.. men jeg mener måten den var laget på :nikker:
Men som du sier, det er jo basert på noe som har skjedd, så sånn sett er det jo troverdig.
I følge Skilpaddas blogg ( :tilber: ) var Polanski tro mot den opprinnelige historien? Må visst kjøpe boken.
Ellers, av det jeg så av filmen, synes jeg den var et godt eksempel på at kunst forener mennesker på tvers av trosoppfatninger og politisk overbevisning.
Jeg har litt for lite peiling på film til å uttale meg om hvordan den er laget, lyssettingen, kameravinkler etc, derfor hadde jeg nok ikke vett på helt å sette pris på den. For meg ble den bare litt sånn "enda en historie som viser det samme som jeg har sett på utallige filmer før, at nazistene var slemme mot jødene". Jeg har fått det med meg nå, og det skal være en ganske spesiell vinkling til for at jeg skal synes at det er verdt å se enda en. Som for eksempel "La vita e bella", som er den siste filmen om temaet som fenget meg (til gjengjeld bare elsker jeg den filmen!). Så for meg ble den bare langdryg (så den på kino).
Jeg syntes ikke det var det som var hovedfokuset i Pianisten, selv om det naturligvis er skrikende åpenbart gjennom hele filmen at nazistene var slemme mot jødene. Jeg syntes derimot filmen i veldig stor grad fokuserte på Szpilman selv (derav også tittelen), som allerede i åpningen av filmen stod litt utenfor "den virkelige verden" i og med sin posisjon som feiret pianist og "kjendis", og som gjennom hele filmen står utenfor det som skjer, blir berget unna og gjemt vekk (nettopp på grunn av posisjonen han har), og som hverken deler skjebnen til familien sin og folket sitt, eller kan gjøre noe for å hjelpe dem eller hindre det som skjer. Han bare ser på, utenfra, observerende, gjennom hele filmen, hjelpeløs i absolutt alle henseende. Og det eneste han kan bidra med er kunsten sin og - i ettertid - historien sin.
Og filmen er egentlig ganske distansert og usentimental i måten det hele fortelles på. Det kler historien. Jeg er mye mer skeptisk til filmer som bruker sentimentalitet for å påvirke publikum og få dem til å reagere følelsesmessig på grusomheter, selv om sentimentalitet absolutt har sin plass på film det også.
Joda, det har du forsåvidt rett i, men det er en musiker jeg ikke hadde noe forhold til i utgangspunktet, og klarte ikke helt å få det store ut av det som film. Jeg tror kanskje det hadde gitt meg mer å lese historien (og da kanskje se filmen etterpå? :gruble: ).
Akkurat når det gjelder film er jeg visst ikke så veldig moden av meg :sukk: Vil helst underholdes. :flau:
Veldig enig med skilpadda. Synes ikke denne filmen er overdrevent sentimental i det hele tatt. Helten er jo en antihelt på mange måter.
Et eksempel på en "nazi-film" som bruker sentimentalitet som virkemiddel i mye større grad er Sophies valg. Uten at jeg synes filmen blir dårlig av den grunn.
Sånn helt generelt synes jeg enhver film som setter søkelys på grusomhetene både i verdenskrigene, Vietnamkrigen og all krig forøvrig har en grunnleggende kvalitet. Dette er historier som faktisk ikke kan fortelles mange nok ganger.
Vondt gjør det å se de, det er sikkert. Men det synes jeg at man til en viss grad bør orke, selv om det opprører oss.
På meg har det snarere den innvirkningen at jeg blir blasert, og ingen gjør spesielt inntrykk, enn at jeg blir opprørt hver gang. Problemet er ikke at det gjør vondt å se dem, snarere tvert om, det går inflasjon i grusomhetene. Trist men sant.
Det er selvfølgelig viktig at det lages slike filmer, slik at de som vokser til stadig blir påmint hva som skjedde, men for min egen del behøves det ikke. Jeg sier ikke at filmen var dårlig, det er helt klart en god film, men den ga ikke meg noe særlig.
.jpg)
