Juste sa for 16år siden:

www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Denne gjorde særdeles sterkt inntrykk på meg. Sett av litt tid til Jan Erik Fosshaug.

Kanina sa for 16år siden:

Denne sendte mannen min meg link til i stad, og jeg har lest hele. Veldig fint skrevet.

Sissel sa for 16år siden:

Jeg har også lest denne. Trist, og veldig godt skrevet.

Knerten sa for 16år siden:

Jeg har akkurat lest denne jeg også. Trist historie.

Minty sa for 16år siden:

Leste den nettopp. For en gangs skyld en god artikkel fra Dagbladet!

Blondie sa for 16år siden:

Jeg leste den tidligere i dag. Trist og noe å tenke på. Dette må være marerittet. Jeg liker å tenke på at hvertfall noen vil være tilstede og felle en tåre når jeg dør.

emm sa for 16år siden:

Jeg hadde egentlig ikke tid, men kom over denne for litt siden. Jeg er glad jeg tok meg tid til å lese dette. Noe å tenke på.

Esme sa for 16år siden:

Jeg er sikkert bare sær igjen. Men jeg skjønner ikke helt hensikten med den artikkelen jeg.

Er hensikten den å vise at det finnes mennesker som lever på siden av samfunnet? Er hensikten å påpeke mangler i sosialtilbudet? Det virker ikke slik heller. Er hensikten den å vise at noen er helt alene? Vi vet jo ikke om mannen var ensom selv om han var alene, det finnes jo mennesker som ønsker minimal kontakt med andre.

Da heller skriv en artikkel om levende, ensomme mennesker og sett søkelyset på det.

Og så er jeg skeptisk til å legge ut et såpass reservert menneskes liv i en avis. Det spiller jo ingen rolle for den avdøde, han er jo død, jeg bare kjenner hvor utrolig sterkt jeg hadde mislikt det om det var meg.

tiddelibom sa for 16år siden:

Den stod i magasinet på lørdag, men i en mye kortere utgave, som jeg leste. Og nå har lest igjen. Tankevekkende, og trist. Og viktig.

Divine sa for 16år siden:

Jeg leste den nå, og måtte snike meg ut på kjøkkenet for å grine litt.

Mira sa for 16år siden:

Leste akkurat ferdig boken til Kristopher Schau, På vegne av venner, den handler om dette temat.
Begravelser hvor det ikke møter opp noen.

Det er ikke det at det ikke kommer noen i begravelsen som er det værste, men det at det sjelden kommer noen på besøk før de dør!
Et eksempel fra boka er en mann som blir begravet i april. Han døde på juleaften, men ble ikke funnet død i sitt eget hjem før i mars!

Chablis sa for 16år siden:

Jeg har lest den , en trist historie.

Divine sa for 16år siden:

Jeg synes artikkelen var fin og viktig, og jeg likte at den ikke ville fortelle oss noe spesifikt og vifte med pekefingeren. Men jeg er enig i det du sier over her.

Mei sa for 16år siden:

Jeg leste artikkelen i Dagbladet i helgen, og den gikk inn på meg. I ettertid har jeg imidlertid tenkt mye på det Esme skriver. At han nok ikke ville likt at den artikkelen ble skrevet og at det har vært mye skriverier om de som dør alene den siste tiden. Hva med de som enda er i live som man faktisk kan gjøre noe for?

Tallulah sa for 16år siden:

Den satt tungt i brystet på meg. Tenk å være ti år i hodet, og helt, helt alene.

Pelle sa for 16år siden:

Jeg tenker på de som er i live og man gjerne vil gjøre noe for - men som nekter å ha kontakt emd endre eller er så usympatiske at det ikke er rart at folk har trukket seg unna. For de finnes de også. Noen ganger er det naturlige grunner til at ting er som de er - uten at familie/naboerbør gå og skamme seg av den grunn.

Heiko sa for 16år siden:

Ikke sant. klump i halsen

Jeg fikk litt klump i halsen av boka til Kristopher Schau også, det selv om "På vegne av venner" er mye mer overflatisk, så er den sterk på sitt rare lille vis.

Dixie Diner sa for 16år siden:

Jeg leste halve før jeg begynte å stortute, får lese resten senere. Veldig sterkt.

Mei sa for 16år siden:

Absolutt. Men er det riktig å lage en slik utleverende artikkel som dette etterpå? Sjansen for at han ville tillatt at den ble trykket er vel minimal.

Kanina sa for 16år siden:

Tankene mine gikk også til mannen som frøs ihjel i sin egen leilighet, fordi han ikke hadde betalt strømregninga si etter x antall purringer. Det føles så galt at samfunnet ikke tar bedre vare på folk. I tilfellet med den ensomme mannen med sykkelen burde jo kommunen ha fulgt opp bedre, hvis det var slik at han var psykisk utviklingshemmet. På den annen side har også psykisk utviklingshemmede rett til å leve sine liv slik de vil, og til å nekte å ta i mot hjelp og behandling, så jeg forstår jo på en måte at det ble slik det ble. I saken med strøm-kutt håper jeg at alle strømleverandører i samarbeid med sosialtjenesten rundt om kring, sørger for å forsikre seg om at kunden faktisk bor på adressen og av en eller annen grunn ikke får betalt. De som kom for å koble ut strømmen hadde prøvd å banke på, men det "virket ubebodd". Hva visste de om vedkommende hadde utviklet demens og ikke klarte å ta hånd om seg selv lengre, uten at helsevesenet var koblet inn. Sånt er skummelt, altså.

Urie sa for 16år siden:

Jeg har også nettopp lest den. Veldig trist

Mjau sa for 16år siden:

Kjempefin artikkel.
Får en til å tenke.

Jeg leser mellom linjene her at dette er en artikkel som sier noe om det å rekke ut en hånd til de som kanskje er veldig alene.
Hvor mye verdt det kan være bare det å si hei til naboen i oppgangen. Slå av en liten prat. Få mennesker man vet er ensomme til å føle at de er av betydning. Selv om enkelte ønsker å være alene tror jeg de setter pris på de små heiene innerst inne.

Esme sa for 16år siden:

Jeg er helt enig i den siste saken altså, og tenker vel at det burde kanskje (ser ikke noen motargumenter nå) være sånn at kommunen ble varslet når strømmen ble avstengt. Og det er jo et problem at det hender at folk aldri kommer i kontakt med hjelpetjenester, og det bør man gjøre noe med.

Kanina sa for 16år siden:

Ja, ikke sant. Jeg ser sant å si ikke noe argument mot at strømleverandøren i alle fall sender et brev til den aktuelle kommunen. De sender jo ut det ene purrebrevet etter det andre. Ett ekstra brev til kommunen kan ikke koste dem allverdens, om de bare får rutinene på plass? (Så er det opp til kommunen, i alle fall).

Dronningen sa for 16år siden:

Leste hele, og her som så mange andre ganger, så tenker jeg på hvordan verden var, og heldigvis hvor mye bedre det er i dag. For det er bedre i dag. Det skjer mye fælt. Det gjør det. Vi får vite mye mer. Men for barn - slik som denne mannen en gang var - så ville verden i dag - det å vokse opp - kunne gitt ham mer. Så selv om det er trist at noen er alene, så reflekterte jeg mer over barndom og liv før og nå. At man i større grad tar ansvar. Men ting kan alltid bli bedre. Bevares. Men noe er også blitt bedre.

gullet sa for 16år siden:

Trist og tankevekkende på mange måter.

Morella sa for 16år siden:

Gripende historie.

Snø sa for 16år siden:

Nå har jeg også lest. Trist :trist:

LilleLeo sa for 16år siden:

Denne gjorde skikkelig inntrykk på meg også, sitter her med tårer i øynene.

GinaK sa for 16år siden:

Leste den på lørdag. Utrolig trist at noen er så ensomme og nesten ikke har noen i livet sitt. Han var jo ikke så gammel heller.

Slettet bruker sa for 16år siden:

Jeg leser den og får visst helt andre følelser enn alle andre. Jeg har en slektning som sitter sånn. Dønn og helt og holdent aleine. Det er ingen som kommer til å savne henne den dagen hun dør og det kan fort skje at hun begraves i stillhet.

Synd?
Jo. Det er jo synd. Men det er også resultatet av et langt liv med den eneste målsetningen å lage helvete så hett som overhode mulig for alle som forsøker å være snill mot henne. Vrang vilje, raseri, fyll og spetakkel fra morgen til kveld.

Jeg la merke til at søsteren til han her ikke slapp han inn en gang han oppsøkte dem. Det skinner gjennom at hun var redd fordi hun hadde barn.

Jeg tenker at jovisst er det dypt tragisk at ingen i samfunnet har som jobb å legge merke til de som dør - men at de pårørende forsvinner en etter en ut av livet til noen mennesker det ser jeg visst annerledes på enn mange andre.

Claire sa for 16år siden:

Jeg tror jo at man ved å publisere en slik artikkel faktisk kan rette søkelyset mot ensomhet og ensomme mennesker, og kanskje bidra til økt oppmerksomhet rundt dette, både hos enkeltmennesket og hos myndighetspersoner/fagpersoner.

Jeg leste artikkelen i helgen, og den var trist. Jeg tror veien kan være kort fra å ha et normalt, velfungerende liv til å bli kastet ut i ensomhet. Det kan være uendelig mange årsaker til det.

Perhonen sa for 16år siden:

En kan spørre seg om hvorfor og hvordan folk kan bli så ensomme ja. Og tenker med meg selv at mange blir ensomme fordi vi "andre" rett og slett ikke har tid til dem. Noen blir ensomme fordi de møter verden på en måte som gjør at man ikke orker å forholde seg til dem. Noen blir ensomme på grunn av fordommer og redsel.

Jeg kjente en gang et eldre par som kom flyttende ut på landsbygden der jeg bodde. Etter noen år døde hun, og han ble sittende igjen alene. De hadde ingen barn, og øvrig familie var gamle, og bodde på andre kanter av landet.
Han var veldig glad i barn, og delte raust av pensjonen sin til barna som bodde i nabolaget. Noe foreldrene tok veldig ille opp da de ikke kunne se noen annen grunn til at han gjorde dette enn at han var pedofil. De kunne heller ikke forstå at jeg torde la mine barn gå til ham på besøk.

Da han gikk bort kom det faktisk veldig mange i begravelsen. Man gjør gjerne det på landsbygda. Går for å vise den siste ære, og kanskje litt av nysgjerrighet også.
Jeg savner ham ennå den dag i dag. Vi var stort sett innom ham en liten stund hver dag for å se til at han hadde det bra. Allikevel tror jeg nok han var ensom. Og at han savnet sin hustru veldig.

Historier som denne i Dagbladet er gripende, og tankevekkende. Og også litt skremmende. For hva gjør vi i forhold til våre egne ensomme naboer, eller slektninger. Jeg merker selv i allefall at jeg har egentlig ikke tid... men kanskje jeg burde...

Frantzen sa for 16år siden:

Jeg tenker at det er annerledes når det handler om folk som er psykisk utviklingshemmede. De trenger det ekstra som de fleste av oss ofte klarer oss uten. Kanskje ville han ikke ha hjelp, kanskje var han folkesky etter et langt liv hvor han ble uglesett av alle. Han ble jo uglesett av sin egen søster.

Jeg tror ikke at det er automatikk i det at folk avviser omverdenen, og det å faktisk ønske å leve alene i ett og alt. Psykisk utviklingshemmede er ofte redde også, fordi de ikke forstår alt som skjer rundt dem. Kanskje ville denne mannen leve isolert fra andre, kanskje turte han ikke annet.

Inagh sa for 16år siden:

Slik tenker jeg og. :nemlig:

Tangina sa for 16år siden:

Jeg ble veldig lettet da jeg leste om denne ene vennen han hadde som tok ham med på bilturer og slikt og som hadde vært i kontakt med kommunen på hans vegne. En god nabo.

Jeg synes at uansett så vrange og kjipe folk måtte være, fortjener de i hvert fall en som bryr seg. Det er viktig at man setter søkelyset på slike historier - det er alt for mange av dem. Mannen selv er død og kan jo umulig bry seg - ei heller har han nære og kjære som kan bli støtt (annet enn søsteren som jo har latt seg intevjue med vitende og vilje).

Mei sa for 16år siden:

Jeg er enig i deg her, men synes likevel denne saken er annerledes, all den tid mannen var "som en tiåring å regne". Han burde blitt fulgt opp på et eller annet vis selv om han valgte å leve mesteparten av livet som einstøing.

Forsåvidt enig her også - bortsett fra at jeg håper debatten dreier over til noe mer konstruktivt etterhvert nå. Det er fortsatt ensomme mennesker igjen som ikke er døde og som ikke har valgt det.

Og likevel; det jeg reagerer allermest på; Var dette riktig mot den avdøde? Ville han likt å få livet sitt brettet ut i en avis, med navn og tidslinje og intervjuer med mange av de han har vært i kontakt med og deres uttalelser? Uten mulighet til å svare for seg. Uten mulighet for å si nei? Kan man bare brette ut en persons liv på denne måten bare fordi han er død? Bare fordi han ikke har noen pårørende som sier stopp?

Tangina sa for 16år siden:

Da må det jo være langt verre det Knausgård driver med (litt lei av det navnet, kjenner jeg... :knegg:).

gnuri sa for 16år siden:

Interessant og trist lesing.
Det er mange skjebner...

Nessie sa for 16år siden:

Trist lesing.
Jeg synes ikke det virker som om dette var en mann som hadde gjort så mye ille og vondt at han av den grunn ikke hadde venner/familie. Han passet kanskje bare ikke inn noe sted? :vetikke:

Maverick sa for 16år siden:

Han prøvde å drikke for å få venner. :sukk:

Nessie sa for 16år siden:

Det var jo tydeligvis ingen i det "offentlige" som hadde ansvar for han heller? :undrer:

carmenzita sa for 16år siden:

Trist og gripende historie.

Teflona sa for 16år siden:

Leste artikkelen på lørdag, den var godt skrevet og gripende, særlig fordi han antakelig var psykisk utviklingshemmet og dermed falt utenfor det meste, både skole, jobb og sosiale relasjoner. Ellers er jeg enig med smilefjes i at det finnes mennesker som rett og slett dør ute noen rundt seg, fordi de av ulike årsaker (som man gjerne kan forstå) har oppført seg på en slik måte at ikke engang familien klarer mer. Dessverre.

banana sa for 16år siden:

Det blir nettmøte med journalisten i dag kl. 14. Jeg synes mange av dere har hatt interessante innspill til (publiseringen av) denne artikkelen, innspill som kunne vært stilt i nettmøtet.

Selv dras jeg mellom leseopplevelsen, historien og varheten i artikkelen på den ene siden, og tanker rundt viktigheten/riktigheten av å publisere slikt på den andre siden.

amylin sa for 16år siden:

Ja, jeg ser dilemmaet om å publisere noe sånt i forhold til hva avdøde ville ønsket, men samtidig ble jeg utrolig rørt, trist og tankefull av artikkelen, som jeg synes var godt skrevet. Det er absolutt en påminnelse om at det faktisk finnes så ensomme mennesker i verden.

Salt sa for 16år siden:

Trist og tankevekkende artikkel. Jeg leste den i dag morges.

sindrome sa for 16år siden:

Jeg leste artikkelen igår, etter at linken ble lagt ut her.

Det som jeg har tenkt mest på er det at søsteren avviste ham da han kom på døra, fordi hun ikke ville at barna skulle ha en onkel som de var redd.

Fordi jeg fikk ikke inntrykk av at han var spesielt voldelig eller skremmende ellers i artikkelen lurer jeg på hvorfor hun trodde barna ville vært redd ham.

Det at han da aldri kom tilbake synes jeg er ufattelig trist, avvist av sin egen søster. Tenker også på moren hans og hvordan hun hadde det ift. tanker om hvordan han ville få det når hun var borte. Sånn som jeg forsto det så bodde han sammen med henne fram til 1994 når hun døde og det var etter det at han ble helt alene.

Hvorfor tok hun ikke kontakt med kommunen for å sørge for at han kanskje hadde noe å gjøre eller noe å drive med? Disse spørsmålene var det som ble vekket hos meg.

Señora sa for 16år siden:

Det var en gripende historie, men jeg tenker at det er direkte ufint å brette ut livet hans, og jeg ser at han nå har fått en gruppe på facebook, Til minne om.... Det gjør meg trist at folk plutselig skal bry seg nå, det blir helt feil i mitt hode.

Kanskje de kunnet skrevet historien mer anonymt om de vil nå frem med et budskap om å hjelpe ensomme mennesker? Kan man fokusere på de ensomme som lever nå?

Pelen sa for 16år siden:

Jeg har for øvrig sendt en mail til journalisten.

Claire sa for 16år siden:

Gud, så lei jeg er av disse Facebook-gruppene for alt og alle. De gir åpenbart folk en falsk følelse av at de er edle og hjertevarme. :boikotter FB:

Tallulah sa for 16år siden:

Jepp, det er egentlig arvtakeren etter å videresende horrible kjedemail som man ikke engang gadd å sjekke sannhetsgehalten i, fordi man følte at man var et menneske som brydde seg. Disse menneskene som melder seg inn i denne gruppa burde heller smile til naboen sin litt oftere, svare når byoriginalen prøver å slå av en prat og bli litt mer av et medmenneske på ordentlig, ikke på liksom på nett.

Kanina sa for 16år siden:

Det er jeg egentlig helt enig i. Men kanskje det at de melder seg inn i en sånn gruppe minner dem på nettopp dette? At det å minnes denne mannen er et symbol for nettopp det å bry seg om de ensomme rundt en som lever? (Jeg er svært selektiv på hvilke grupper jeg melder meg inn i på FB, så noe sånt ville jeg aldri ha meldt meg inn i)

Pelen sa for 16år siden:

Tallulah sa for 16år siden:

Uten å ha noe som helst forbehold om det selvsagt, så tror jeg ikke det. Jeg tror de aller fleste føler at de har gjort noe når de videresender et kjedebrev med bønn om å sende en mail til en eller annen mailadresse man ikke har sjekket, eller når de har meldt seg inn i en slik gruppe. Jeg tror de tenker at det skal få andre til å ta ansvar.

Tallulah sa for 16år siden:

Jeg vet ikke. Jeg er alltid litt sur når jeg kommer hjem fra USA og blir dyttet vekk foran melkehylla i butikken i stedet for at vedkommende som skal frem sier "unnskyld?" slik at jeg kan flytte meg. Eller at man blir sett på som småsprø om man kommenterer at en fremmed dame har fin kjole, hårfarge eller et nydelig barn. I tillegg er det jo en mye større kultur for charity i USA, og å stille opp for naboen enn det det er her.

Esme sa for 16år siden:

Det er jo kulturelle forskjeller i Norge også, jeg merker i hvert fall stor forskjell da jeg flyttet fra Oslo nå og nordover. Folk kommenterer mer, de sier hei og smiler til bussjåføren som sier hei tilbake, når jeg går hjem med sønnen min etter barnehage er det flere ganger hvor folk har sagt hei og en hyggelig kommentar. Jeg er ikke vant til det og skvetter litt, men forskjell er det sannelig.

Jeg tror Oslo må være et av de stedene på jorda hvor man i størst grad er usynlig for andre mennesker. På godt og vondt, man får jo ikke kjeft om man sniker i kø i Oslo heller da, folk ser bare irriterte ut men sier aldri noen ting i motsetning til lenger nord.

Tallulah sa for 16år siden:

Ja, jeg vet det er kulturelle forskjeller her også. Akkurat som det er innad i USA. Jeg er jo vant til sørstatene, der er jo folk ekstremt frittalende. :knegg: Som å juble ut "Aaaww, they're having a baby! That's so cute!" en gang Glittermannen klappet meg på mangen på åpen gate. Jeg var ikke gravid.
Den gangen jeg faktisk var gravid syns jeg det var veldig rørende at enhver person jeg møtte i kassa, i banken, på trikken osv. gratulerte oss med graviditeten.