Inka sa for 15år siden:

Er du selvhjulpen?
Og hva legger du eventuelt i begrepet selvhjulpen?
Ligger det noe "ære" i å klare sjøl, uten å avhenge av at andre stiller opp for deg eller at du har tilgang på assistanse når du skal gjøre noe?

Pelen sa for 15år siden:

Jeg er jo ikke opprinnelig norsk og det er mulig at jeg oppfatter selvhjulpen feil. På den måten jeg oppfatter det så er jeg selvhjulpen. Jeg er en fikser en som ordner ting. Jeg får selvsagt ikke til alt, men jeg er ikke heller redd for å be om hjelp og det ligger ikke noen ære i det. Det er flott at andre hjelper meg når jeg ikke får ting til selv.

isola sa for 15år siden:

Stort sett selvhjulpen, og ikke redd for å prøve. Mannen er også slik.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg er så selvhjulpen at det er et problem. :sparke:

Ole Brumm sa for 15år siden:

Ja det er jeg, både økonomisk og praktisk sett.

gullet sa for 15år siden:

Ja.

tink sa for 15år siden:

Jeg synes faktisk at evnen til å be om hjelp når det trengs er en del av det å være selvhjulpen.

For det meste av tiden regner jeg meg selv som selvhjulpen, også har jeg vett til å be andre om assistanse når jeg ser at jeg kommer til kort. Det siste året har selvtilliten dalt, og det har gått ut over evnene og synet på at jeg kan fikse alt selv. Men nå jobber jeg meg tilbake igjen.

Det er viktig å greie seg selv, og å kunne stå av både kritiske og vanskelige situasjoner.

Malama sa for 15år siden:

Det synes jeg absolutt er en fin måte å se det på. Vi er ikke skapt for at alle skal kunne alt, så det er veldig greit å kunne be om/skaffe hjelp. Jeg kan ikke reparere biler, så den leverer jeg inn. Jeg er ikke skamfull over å be min mann hjelpe meg og åpne glass som er hardt skrudd igjen heller, han er av biologiske årsaker sterkere enn meg. (Selvsagt kunne jeg nok gått innfor å trene meg opp til å bli sterekere enn ham om jeg ville, men det fungerer fint slik)

Men jada, jeg er selvhjulpen, i den grad at jeg kan klare meg selv om jeg må. Bare at jeg av bekvemlighetsårsaker velger å ikke være det i praksis. Jeg KAN bytte dekk på bilen om jeg må, og bytter gjerne et for å se at jeg fortsatt klarer, men mannen bruker mindre tid og krefter på å gjøre det, så jeg lar ham ta resten. Jeg KAN klare å leve på bare min inntekt, men siden vi er en familie på tre velger vi heller å bo og leve på en måte som gjør oss avhengig av at vi er to voksne. Jeg KAN drepe edderkopper også, men jeg velger å la mannen ta seg av dem, han vil heller fange dem og bære dem ut, og ham om det... Jeg er redd dem, det er ikke han, og han liker ikke at jeg dreper dem, og skal de bæres ut får han gjøre det selv.

Jeg er selvhjulpen, og i stand til å be om hjelp selv når jeg strengt tatt ikke TRENGER det, men fordi det er mer praktisk sånn.

Dronningen sa for 15år siden:

Jeg er vel egentlig ganske selvhjulpen, og er oppdratt til å skulle kunne klare meg selv. MEN jeg elsker å få hjelp til ting av mannen, eller at han har noe som han har ansvar for. At jeg ikke på død og liv må gjøre alt. Men jeg er ellers en ordner, fikser alt av økonomi, lån, forsikringer, planlegger ting, ferier, å være alene med barna, reise alene, et.c. Men bilting, nei det får jeg litt neller av. Hadde jeg f.eks. punktert, så hadde jeg ringt Falken eller noe. Jeg betaler gjerne for å slippe å gjøre ting. Jeg liker ikke å spørre andre om hjelp. Å be om hjelp f.eks. hvis vi skulle flytte ville føltes vanskelig for meg. Jeg synes det er sån kjipt å holde på med, og vil ikke bli spurt om det selv. Mens mannen ville kunne spørre - og han ville kunne hjelpe andre. Jeg vil i størst mulig grad at jeg og mannen klarer oss selv. Det er vel det mest riktige å si.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Det er lite jeg ikke klarer selv, men jeg er veldig lite redd for å be om hjelp. Mannen og svigers er selvhjulpne/sta inntil det patetiske, de skal ikke ikke ikke be noen om hjelp, og heller knekke ryggen på egen hånd. Det blir noe voldsomt kontrollfrikete over det, å ikke skulle nedlate seg til å ta i mot hjelp, slik man hjelper andre.

Jeg er oppvokst i en storfamilie med masse folk i tillegg (praktikanter, agronomer, studenter) som har bodd og arbeidet i perioder, og det er veldig naturlig for meg å delegere oppgaver, hente inn noen fler hender til oppgaver osv. Jeg har jobbet veldig mye med mobilisering av gratis arbeidskraft og dugnadsarbeid til aksjoner og arrangementer, så jeg er blitt veldig flink til å spørre. Jeg føler ingen skam når jeg høygravid spør om noen har tid til å hjelpe med flytting, eller når jeg med en liten baby ber om hjelp til det samme.

Jeg trives med kollektive løsninger og å arbeide i fellesskap. Rett og slett. Og ingen person eller par er en øy.

Stellebord sa for 15år siden:

Jeg øver meg på å bli mindre selvhjulpen. Jeg er rett og slett ikke god på å be om hjelp. Jeg er til og med dårlig på å kjenne at jeg trenger å be om hjelp.

Kate sa for 15år siden:

Siden jeg er aleneforsørger, og ble det da jeg var tjue, måtte jeg lærer meg å bli selvhjulpen tidlig. Jeg er selvhjulpen både økonomisk og praktisk, og tjener mine egne penger, og betjener egne lån. Er det noe praktisk jeg trenger hjelp til er jeg ikke redd for å be pappa om hjelp. Han er veldig flink til det jeg ikke er flink til.

Maverick sa for 15år siden:

Jeg er til tider pinlig opptatt av å være selvhjulpen i fht. venner/andre relasjoner, men har lært meg å la familien min få hjelpe når de vil.

...som i at jeg nektet plent å la kjæresten hjelpe meg med stor, tung bag og sånn. :sparke:

Alt hverdagslig skal jeg kunne fikse selv. Jepp.

rine sa for 15år siden:

Ja, i nesten alle tilfeller bortsett fra hvis noe skjer med bilen. :blånn:

shute sa for 15år siden:

Jeg er æreløs og lat.

Siden jeg er god på informasjonsinnhenting, skulle jeg alltids fått til det meste om jeg måtte, men jeg delegerer gladelig.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg legger forøvrig i begrepet selvhjulpen det at jeg enten greier å ordne alt jeg trenger eller barna trenger selv, eller at jeg har råd til å betale noen for å gjøre det for meg.

Jeg skulle gjerne vært flinkere til å be om hjelp, men jeg er helt ute av stand til det. Jeg kan ikke be noen om hjelp medmindre jeg er hundre prosent sikker på at jeg kan hjelpe dem tilbake og i større styrke enn det jeg ber om. Og nesten ikke da heller.

Inka sa for 15år siden:

Jeg ser at jeg sikkert kunne slengt på et "selvstendig" også, siden jeg tenker at det er ting som går veldig hånd i hånd. Altså, å være selvhjulpen fordrer kanskje en viss selvstendighet?

Selv tror jeg at jeg er nokså lik Mim, for å svare på eget spørsmål.
Jeg kan og klarer det aller meste selv, og kan ikke se for meg at jeg ville satt meg selv i den situasjonen at jeg ble fullstendig hjelpeløs dersom jeg ikke hadde andre menneskers hjelp tilgjengelig. Jeg liker å være i stand til å kunne utføre nødvendige ting uten å avhenge av hjelp, selv om jeg ikke nøler et sekund med å både delegere og/eller be om hjelp.
Som det sies over her, det er jo ikke alt man er like god til eller har de samme fysiske forutsetningene for å klare like lett. Og mange ting er langt enklere om man er flere eller henter inn noen som kan det bedre enn en selv.

Men i spørsmålet i HI tenker jeg like mye på sånne ting som å utmerket klare seg alene med egne unger og hele dagliglivet selv om partneren er borte uten å erklære unntakstilstand, påbegynne og utføre oppgaver og prosjekter på eget initiativ uten å måtte ha backup, gjennomføre ting på egen hånd selv om man forventet at eller vanligvis har hjelp, eller løse akutte tilstander som jo ofte oppstår.

Maverick sa for 15år siden:

Da er jeg selvhjulpen.

tink sa for 15år siden:

Er enig med Smilefjes om at betalingsevne kan telle som selvhjulpenhet.

Tja, jeg er i teorien forholdsvis selvhjulpen. Men jeg er litt for flink til å gi blaffen dersom ikke alt går som det skal. Istedenfor å gi jernet og gjennomføre alt med stil. Jeg må rett og slett jobbe med innstilling og psyke.

Enkelte ting tar jeg fullstendig på strak arm - reise kollektivt med begge barna, klare oss hjemme alene når helten er borte i flere dager og kjøre pent til sykehuset med en prikkete ettåring for eksempel.

Andre små filleting kan derimot, og dessverre velte hele lasset: når lillebror bråker om natta, når vi burde ha ryddet opp i flere skap og gjerne lappet sammen taket og malt soverommet.

Og ja selvstendighet og å "klare meg selv" er viktige verdier for meg, som jeg håper å lære barna mine.

Inka sa for 15år siden:

Viktig poeng for meg der, tink. Å lære barna selvstendighet og å evne å klare selv. Ikke for enhver pris, naturligvis, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

Inka sa for 15år siden:

Sånn ellers avskyr jeg tanken på å skulle begrense meg selv.

At ikke jeg f.eks liksom ikke skal kunne kjøre min egen bil hvor jeg vil, hvor langt jeg vil eller i hvilket vær jeg vil (ok med forbehold om ekstreme tilfeller på siste, da) og underveis løse problemer som kan oppstå, ikke kunne koble på og bruke tilhengere til de formål jeg har behov for, ikke kunne sjonglere alle ballene i lufta mi også om jeg plutselig ikke har mannen eller andre tilgjengelig rundt meg, ikke kunne henge opp, montere, skru, borre osv, kunne utføre alle mine gjøremål på egenhånd... and so on.

rine sa for 15år siden:

Var det det du mente? Ok: Ingen unntakstilstand når jeg er alene, bortsett fra hvis noe skulle skje med bilen, som sagt. Dvs: Jeg er selvhjulpen nok til at jeg kunne ringt Falken og/eller en taxi. :knegg:

Inka sa for 15år siden:

Ja, jeg stiller meg altså ikke opp og reparerer bilen, hverken for å komme meg noe sted eller demonstrere min selvhjulpenhet.
Men; skulle jeg punktere et sted og på en tid der hjelp ikke er enkel å få, er jeg fullt ut kapabel til å pelle fram reservehjulet og få det på. Eller å bruke startkabler, kjøre løs bilen om den er fast i snøen el.

tink sa for 15år siden:

Jeg mener virkelig ikke at de som blir sittende inne fordi de ikke kan be om hjelp til et problem er selvhjulpne. Det handler jo litt om å stå av de store og små krisene som oppstår i hverdagen. Det hender ofte at ting ikke går helt som planlagt. Hva man velger å gjøre så er avgjørende:

1. Fikse selv
2. Kan ikke fikse selv, ber noen andre om hjelp
3. Avlyse.

Jeg er litt usikker på om jeg mener at søsteren min har en mangel i selvhjulpenhet ettersom hun ikke kjører bil på vinterføre. De bor på sørvestlandet så det er vanligvis ikke snakk om mange dagene hvert år, og hun kommer seg på jobb/får barn i barnehage/skole uansett vær og føre. Jeg synes det virker som et større problem enn hun gjør selv.

Det er uaktuelt for henne å kjøre alene for å besøke oss (4 timers kjøring inkludert ferge), sommer som vinter, mens jeg synes det er uproblematisk å ta turen i motsatt fall.

Inka sa for 15år siden:

Er man fortsatt selvhjulpen fordet om man er avhengig av å innhente hjelp om noe er utenfor normalen, bare ikke særlig selvstendig?

tink sa for 15år siden:

Det kommer vel både an på hva som er normalen, og hva som skal til for at noe kommer utenfor normalen.
Og på hvor tilgjengelig hjelpen er.

Vi har ikke familie i nærheten, og har lært oss å klare oss uten til hverdags. Hadde vi hatt farmor i nabohuset, så ville vi vi nok benyttet oss mer av den hjelpen. Jeg tenker at man innretter seg etter gitte forhold.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Jeg er mye alene med ungene siden mannen jobber kvelder ganske ofte. det er helt uproblematisk og jeg hever et øyenbryn eller to ovre folk som ikke greier å plukke opp og fore og legge egne unger uten hjelp.

Jeg har reist land og strand rundt med ungene alene, på tog og fly, buss og båt. Det går fint. Det som trengs er kanskje å be noen holde oppe en dør, holde en baby i et halvt minutt eller løfte en koffert. Jeg synes det virker teitere å skulle gjøre alt sånt alene, kløne og streve og styre, enn å be noen om hjelp.

Jeg føler meg ikke uselvstendig, selv om jeg kanskje ringer til svigers og ber dem plukke opp ungene hvis jeg blir kjempeforsinket fra jobb. Det er vel helt greit, lurt og bra. De liker å hjelpe, jeg trenger hjelp av og til. Og på toppen får de følt seg viktige og får samvær med barnebarna.

Kitty Bastard sa for 15år siden:

Jeg skal nå være den første som sier tvert nei. Det er ikke lett og det er ikke gøy, men jeg gjør det likevel.

Nei, jeg er ikke selvhjulpen. Det finnes noen helt grunnleggende ting jeg trenger hjelp til.
Det har også den effekten at det jeg kan klare selv, det skal jeg klare selv. Og det blir slitsomt i lengden, for å si det slik, både for meg og de for rundt meg.

Det ligger ære i det for meg. Fordi jeg ikke er selvhjulpen. Det er ting man ofte tar for gitt, fordi man tross alt er det og har vært det ganske så lenge. Det er ”bare sånn det er”.
Da blir det mye skam knyttet til det å ikke være selvhjulpen, og jeg syns det er veldig ydmykende.
Jeg ser riktignok ikke på andre mennesker som ikke er selvhjulpne. Bare meg selv.

Altså, jeg klarer meg jo. Stort sett. Og jeg klarer meg bedre nå enn før, det er ingen tvil. Men selvhjulpen er jeg helt klart ikke.

Det finnes sikkert de som er uenige, og som syns jeg bare er lat / teit / vanskelig, eller jeg vet at disse menneskene finne ettersom jeg har hatt nødt til å diskutere dette med de, men jeg føler meg i alle fall ikke selvhjulpen.

LittLemen sa for 15år siden:

Jeg er selvhjulpen og vet etter mange år som alenemor at jeg klarer å håndtere hverdagen alene om det trengs. Jeg kan skifte dekk, men latskapen kan like gjerne få meg til å få andre til å gjøre det. Jeg sjekker sikringsskapet før jeg ringer elektriker, prøver å lokalisere feilen før jeg ringer rørlegger. Jeg tenker praktisk og er løsningsorientert, men kan gjerne delegere eller betale profesjonelle for å utføre en jobb ved behov. Det gir en trygghet å vite at man kan håndtere de fleste situasjoner, men ligger ingen "ære" i det for min del.