Bruker dere å lyge og være falske? I hverdagen, til vanlig? Jeg er rimelig elendig på det. Et eller annet med oppveksten min, eller noe i meg, har gjort at jeg har sperrer for å lyge og å være falsk. Jeg har vanskelig for å si noe annet enn det jeg faktisk mener, så fremt det ikke er for å være snill med noen. Da kalles det jo en hvit løgn, og det er greit i mitt hode.
Jeg har lest at det er vanlig å lyge veldig mange ganger pr dag. Og jeg ser at det er lettere å gli pent gjennom livet for de som er flinke til å jatte og spille med andre. Det er ikke ekte av de, men det er fornuftige valg de tar ved å gjøre det. Men jeg, klarer det altså ikke. Nå når jeg har blitt mer bevist det og ringvirkningene falskheten har, så ønsker jeg å klare det. Jeg har det slik at det stritter rett å slett i meg, om jeg skal prøve å være noe annet enn ekte. Men jeg ønsker altså at jeg skal få kontrollere det, slik at jeg mestrer å være falsk og lyge jeg også.
Hvordan er det med dere? Er det mye lyging og falskhet i hverdagen på dere? Og har dere noen tips for hvordan jeg kan klare å få forandret dette grunnleggende i meg?
Jeg er veldig dårlig på å dra en konkret løgn.
Men jeg er generelt forbausende flink til skuespill og det å late som for å passe inn, for å få jobb, for å få goodwill, og slikt.
Når man snakker om at folk lyver og er falske hver dag så er det jo ikke snakk om direkte løgner.
Hvis du ønsker å forandre deler i deg selv så du kan spille skuespill på hverdagslig måte så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gi deg råd om det. Man er som man er. En del ting kan man forandre, men når du kaller denne delen av persoligheten din for en grunnleggende personlighet så tror jeg ikke et sekund på at det er mulig å gjøre det om.
Når du velger ord som lyve og falskhet så forundrer det meg at du ønsker å opparbeide deg slike evner. For meg har det lite med lyving å gjøre, det har med tilpassning, og det å ta de letteste valgene å gjøre. Hadde jeg sett på det som løgn og falskhet hadde det ikke vært de trekkene i meg selv jeg hadde satt mest pris på, akkurat.
Mener du slik "høflighestlyving" eller hva snakker du om? Generelt så skal man selvsagt ikke lyve og jeg kan ikke si at jeg lyver mye. Men det skjer. Som i følgende situasjon. En venninne eller noen jeg ikke kjenner så godt sier: "Åhhhh jeg er sååååå fornøyd med de nye buksene jeg har kjøpt, syns du ikke de sitter utrolig godt?" Om jeg da syns at de ikke als sitter godt så svarer jeg kanskje ikke det for å gjøre vedkommende lei seg. Om situajsonen tilsier at jeg kan svare noe annet som så kan det bli noe som: "Så gøy med nye bukser!" Men om jeg føler at jeg må svare direkte på spørsmålet så kan jeg si "Ja, de satt jo greit." Noen ganger så kan jeg lyve på den måten når noen allerede har kjøpt tingen, hadde vedkommende stått i butikken og spurt meg før kjøp, hadde jeg derimot sagt hva jeg syntes.
Litt for trett for å skrive bra i kveld tror jeg, men jeg håper at det ble forståelig. Det skjer heldigvis ikke ofte, men det at jeg skal være helt ærlig i en slik eller tilsvarende situasjon føler jeg som mindre viktig enn at jeg kanskje får vedkommende til å føle at hun har gjort et mislykket kjøp.
nam: Det er gjerne ikke sånn at folk bevisst går inn for å lyve eller være en annen enn den man er. Det er bare små detaljer, små nyanser av ting som automatisk kommer.
Til deg også. det er jeg rimelig sikker på.
Vel. Reflekterer du litt, så ser du vel at å være ærlig, sann og ha vanskelig for å lyge, vil gi litt problemer i livet. Det er mer fornuftig å kunne velge å lyge noen ganger og å oppføre seg falskt.
Ikke fordi man skal være ond. Men fordi det er fornuftig både for en selv og omgivelsene. Selv om det kanskje snakkes om som et ideal å være ærlig, ikke falsk og ikke lyge, så er det jo ikke idealet i det praktiske liv.
Jeg fikk lese en rapport om meg selv fra skolen en gang. Da var jeg elleve. Divine er for ærlig, sto det. Jeg tok det veldig til meg, og var veldig løgnaktig av meg resten av barne- og ungdomsårene. Helt til jeg snudde på hælen, og ville gjøre bot med å være superærlig, noe som kanskje heller ikke var særlig bra. Jeg er fortsatt veldig ærlig, men prøver å ikke være en sannhetens bulldozer heller.
Jeg kan prøve å ta noen eksempler.
-Det er en del som prioriterer å si de tingene som blir fordelaktig når de kommuniserer med andre. Istedenfor å si meningen sin så sier de det som gir dem mer begunstigelse. De spiller andre litt. Med en liten agenda bak der de tenker resulater.
-Det er en del som er gode på å overse ting istedenfor å reagere ekte.
Det er nyttig. Det er gunstig. Det er jo ikke det beste å være mest ekte..
De som er det, vil vel si nei her? Og dermed være "god på å lyve og være falske" ? :humre:
Siden jeg har vært liten har alle sagt inkl mine foreldre, at det lyser lang vei når jeg drar en løgn. Så nei, da er jeg nok ikke god på det. Men det er vel heller ikke noe jeg akkurat ønsker å være god på.
Er det noen som ønsker å være god til det liksom ? :humre:
Vet du, så lenge du ser på det som "å lyge og å være falsk", så vil du nok aldri greie det. Jeg tror det handler mest om å snu litt på måten man ser ting på, kanskje til sin egen fordel, og så fokusere på det. Jeg tror veldig få direkte tenker at "her er det bare å lyve i vei og være skikkelig falsk"... Jeg tror mange som er god til slik, faktisk greier å overbevise seg selv om at de har rett / snakker sant.
Jeg har en venninne som også sa at hun greier ikke lyve. Hvis noen kom til henne og spurte "hva synes du om den nye kjolen min", så ble hun helt perpleks for hun greide ikke si "joda den er fin" når hun egentlig ikke likte den. For meg blir det helt merkelig og mangel på innlevelse. Må man da kunne finne EN positiv ting å si om kjolen som man faktisk kan stå inne for?
Jeg var som du, skikkelig dårlig på å si noe som helst som jeg følte ikke var 100% sant og ekte tidligere. Jeg har etterhvert sett at det er en missforstått "dyd" og sett at i de fleste tilfeller finnes ikke en eneste sannhet, man kan vinkle det fra flere sider og det handler ikke om å lyge eller å være falsk. Jeg er ikke 100% ærlig lenger, men jeg lyver sjelden og er aldri bevisst falsk.
Det blir litt det samme som at man trenger ikke si sin 100% ærlige mening i enhver sammenheng, noen ganger må man bare holde kjeft.
Jeg tror jeg kunne vært ganske bra å jatting/småløgner/falskhet i korte perioder av gangen, men jeg ser ikke helt poenget med det. Jeg velger heller å holde kjeft. Får jeg et direkte spørsmål om f.eks. jeg liker ditt eller datt svarer jeg ærlig.
Jeg er svært god på å "blende" inn og bruke de siden av meg som trengs i gitte situasjoner, og dempe andre. Men jeg greier ikke å se at det er å være falsk eller å lyve? I min verden heter det å tilpasse seg og være sosialt inteligent ( inntrelegn? inntellegent?? )
Jeg er en hovnerd av dimensjoner. Ser jeg et hestebilde så er hoven det første jeg ser. Om den er frisk, om den er veltrimmet, om den er skodd osv. Jeg kan også mye om høver, men dette demper jeg bevisst når jeg er sammen med andre hestemennesker som ikke er hovnerder. Fordi høver og hovstell er brennbart bateriale i hesteverden. Og det har lite for seg å dra temaet på bane og det ganger som regel slettes ikke hesten. Så sånn kan jeg reagere forskjellig etter hvilke mennesker jeg er med. Er jeg i en vanlig setting med vanlige hestemenneser og ser en hest med stygge hover, får jeg bare vondt i magen, men sier ikke noe. Er jeg i en setting med hovnerder ligger jeg på bakken med kniv og rasp og kamera før det er gått 2 sek :knegg:
Dersom jeg får direktespørsmål av personlig karakter som jeg synes er ubehagelige (eks vedr graviditet/barnløshet, hva jeg tenker videre mht jobb osv), så har jeg ingen problemer med å feie de bort med enten en hvit løgn eller et bablesvar, dersom det er noe som inngår i det du beskriver som falskhet. Jeg føler på ingen måte at jeg MÅ svare ærlig og oppriktig på alt. Jeg klarer også utmerket å spille på ulike sider av meg selv i ulike situasjoner, og viser på ingen måte hele registeret hele tiden. Jeg klarer med andre ord å tilpasse meg. Men nei, jeg er ingen lystløgner som går rundt og forteller skrøner støtt.
Jeg er best i verden på smalltalk, finne "min rolle", tilpasse meg mennesker og situasjoner, men aldri i verden om jeg er falsk.
Jeg kommer til å gruble litt på dette. For jeg tror virkelig ikke de fleste er falsk flere ganger pr dag. Men at de holder igjen sider i seg selv og fremhever andre mer eller mindre bevisst for å oppnå goder, det kan jeg være med på.
Jeg er faktisk så god på å lyve at du neppe noensinne vil avsløre meg. Et helt liv med bygging av falske fasader gjør en til en mester i sådant. Jeg har brukt mye tid og krefter på å rive den fasaden de siste årene og lyver ikke så ofte nå. Men det hender jeg feelgoodlyver litt. Sånn skryter av mønstrete klær for eksempel. Også er jeg helt ute av stand til å si ærlig rett ut til noen at - ja, du ser faktisk forjævlig ut - det er helt sant det.
Men det tror jeg at er en ok ting egentlig. Jeg vil ikke at noen skal være ærlige mot meg heller på det der. :sparke:
Jeg jobber i politikken. Svaret gir seg vel selv. :knegg:
Jeg kan ikke lyve om å ikke ha stjålet kaker hvis jeg har det, jeg eier ikke pokerfjes. Jeg kan lyve så det renner av meg, veldig rolig og troverdig, i israelsk sikkerhetskontroll om at jeg bare har besøkt venner i Jerusalem, for å slippe to timer med kryssforhør og avkledning. Jeg later som jeg vet hva jeg snakker om når jeg skal opp i eksamen i et fag der jeg har lest 1/10 av pensum og står med glans. Jeg holder munn om ting jeg vet som kan såre andre. Jeg er verdensmester på smalltalk og hyggeprat som får andre til å føle seg vel. Jeg snakker ikke alltid fra levra, jeg synes nemlig levra er et organ som skal holde munn, men jeg snakker ofte fra hjertet. En sjelden gang kobler jeg inn hjernen også.
Falsk er jeg selvsagt aldri, men jeg er høflig. Enkelte tror det er bedre å snakke fra levra enn å være høflig, for de tror at høflighet og det å få andre til å føle seg vel er falskhet. vel, høflighet er limet i sivilisasjonen og påtrengende oppsøkende ærlighet er veldig veldig slitsomt.
Men dere kan vel ikke si at smalltalk eller bable går under kategorien lyve og løgner????? (siden noen svarer ja, og så understreker det med at de er gode på dette :humre: )
Lyve vil jeg si er å bevisst si en usannhet for å dekke over eller fremheve noe - feks umoralsk eller bryte etiske normer.
Gøy på håret, jada, fine gardiner og joda, kjempefint nymalt porselen. :nikker: Jeg synes håret er redselsfullt, gardinene er smakløse og porselenet er hideous. Men når svigermor spør direkte og jeg vet hvor utrolig lei seg hun blir over direkte tale, så er det bare å jatte med til kyrene skal hjem.
Min første tanke er at jeg ikke er god på å være falsk og lyve, men så tenker jeg meg om og da er jo svaret helt klart JA.
Jeg møter folk på gata, og blir spurt: Hvordan har du det? Går det bra? Jeg svarer: Joda, alt går bra.
Dette er jo ikke sannheten. :sparke: Jeg har det ikke alltid bra når folk spør, men det er jo enkelte mennesker jeg ikke sier alt til, der jeg rett og slett ikke orker eller har sjans / mulighet til å si alt til.
Om jeg blir spurt direkte om jeg synes noen er fin på håret, og ikke synes de er fine på håret, så kan jeg si ja, jeg synes du er fin på håret. Blir jeg ikke spurt, så prøver jeg å la være å si noe, i stedet for å lyve.
Så utad seg nok jeg mer lykkelig ut enn hva som er sannheten. Så jeg er god på å skjule sannheten rett og slett.
Men jeg føler meg ikke veldig ond og falsk egentlig. Jeg er ikke falsk mot venner og jeg lyver ikke for å være kvalm. Jeg har ikke noe mål om å være et råttent og ekkelt menneske.
Ja, kanskje? Jeg tror folk oppfatter det litt forskjellig.
Mannen min er en lystløgner av dimensjoner, spesielt når han har er i lystig lag. Han kan finne på å insistere på at han har vært profesjonell Bowlingspiller i Bolivia. Og han er så overbevisende at folk kommer år etterpå og har trodd at det har vært sant... :eek:
Han gjør det jo bare fordi han liker så godt å fortelle en god historie, og han er mer opptatt av utførelsen av historien enn at det skal være 100% korrekt til enhver tid.
Han mener ikke det er "å lyve", det er "å fortelle skrøner". Men jeg tror noen nok sitter igjen med følelsen av å ha blitt møtt av en fyr som er en falsk løgner og ikke til å stole på. (Jeg har heldigvis ingen problemer med å se på ham når han drar en skrøne...)
Jepp, jeg er god til både å lyve og å være falsk. Jeg er mest kjent for å være brutalt ærlig, men om jeg virkelig anstrenger meg, så er jeg en fantastisk løgner.
Sjelden jeg kommer med en direkte løgn, men det hender ofte at jeg unngår å si sannheten.. spesielt på jobb kan jeg ikke drive å si hva jeg mener til enhver tid. Som leder hadde jeg da sikkert blitt lynsjet...;)
La oss si jeg har en kollega jeg ikke liker spesielt godt. Det er ikke falskhet å slå av en høflig prat med vedkommende på kjøkkenet. Men det er falskhet å være overstrømmende overfor vedkommende, for så å himle med øynene og liksom-stikke-fingeren-i-halsen når vedkommende snur ryggen til.
Jeg synes jo forsvidt dette kan komme inn under kategorien å være falsk.
Jeg har ikke behov for å lyge eller være falsk og gidder ikke være det. Jeg kan være diplomatisk - men løgn og falskhet er noen jeg ikke kan stå inne for og jeg ville ikke ha hatt det godt med meg selv om jeg forsøkte meg på det.
Når det er sagt lever jeg vel etter regelen - den som forteller sannheten er ærlig, den som til en hver tid forteller hele sannheten er bare uforskammet.
Jeg anstrenger meg for å være ærlig. Men nå tror jeg ikke den type løgner som man har lært seg til å avlevere uten å blunke fordi man har levd et dobbeltliv/med skinnende fasader veldig lenge er den type løgner du tenker på.
...det er ganske befriende å ikke lyve hele tiden. Eneste er at jeg kjenner jo at hukommelsen ikke er like skjerpet som den en gang var. :knegg:
Jeg er stort sett flink til å bare si det jeg har tenkt å si, og å få folk til å tro på meg. Men hovedgrunnen til at folk tror på meg, tror jeg er at jeg jevnt over selv tror på det jeg sier. "Smalltalk-jatting" og hvite løgner kan jeg være overbevisende på fordi jeg mener at det er "underliggende riktig", på en måte - at jeg ikke nødvendigvis mener helt ærlig hvert ord jeg sier, men at jeg mener det jeg prøver å få dem til å tenke eller føle eller mene. (For eksempel kan jeg snakke med noen for å få dem til å gå med på noe jeg vil at de skal gå med på, og kan være veldig diplomatisk og sånn sett "falsk" i en del av de ordene jeg sier, men i bunn og grunn mener jeg jo virkelig at jeg ønsker å få dem til å bli enige med meg, og den overbevisningen skinner gjennom, tror jeg.)
Men jeg lyver nesten aldri, i den forstand at jeg svarer usant på direkte spørsmål eller dikter opp ting.
Men, å ikke kunne, eller ville dempe egenskaper/meninger/personlighet og ikke være istand til å dra en hvit løyn må da være utrolig sosialt hemmende?
Om jeg drar på meg den nye buksa jeg har kjøpt og sier med et strålende smil; SE!! ER jeg ikke fin med den?
Og du svarer, nei, du, den ble du feit i..... Vel, de er ikke sikkert at du står på julekort lista neste år om du drar mange sånne...
Eller om en perifer bekjent spør på butikken hvordan du har det, og du slettes ikke har det så bra for tiden, så svarer du da med en lengre avhandling om lykkepiller, selvmordforsøk og tvangsinnleggelse?
Det blir for meg helt fjernt.
Men det er mulig jeg er en falsk løyner :knegg:
Ja, jeg er god på det. Føler jeg er falsk hver eneste dag, når jeg smiler og later som om alt er bra. Alt er ikke bra, jeg er sliten og lei meg og føler at livet mitt er over, men sånt får man jo ikke venner av, så jeg er falskt blid og interessert i alle rundt meg, mens jeg egentlig ikke klarer å bry meg om så mye. Heller det enn å miste de vennene jeg har fordi jeg ikke har det så bra for tiden.
Jeg er ikke god på og lyve og er heller ikke falsk, ser ikke helt poenget med og være det.
Jeg må legge til etter og ha tenkt litt her. Og det er noen ganger jeg ikke forteller hele sanheten, men det vil jeg ikke se på som og lyve. Slik som med dette eksempelte som var nevnt her i tråden, at en ikke forteller hvordan en engentlig har det når en treffer noen som spør hvordan det går med en. Eller den gangen jeg traff en høygravid dame i bryllup som ville at jeg skulle fortelle om hvordan min fødsel var. Da modererte jeg det litt, trengte ikke og fortelle hvor j####g jeg synest det var.
Når det gjelder sånt synes jeg det er helt ok å lyve. Enkelte spør nok av ren høflighet, og ikek for å få servert historien. Dersom man hele tiden skal være ærlig og åpne opp for all dritt til alle som spør om man har det bra, ja da tror jeg man bruker dem opp. Derfor synes jeg ikek man skal spørre om slikt, dersom man ikke har lyst å lytte. Jeg har forøvrig sluttet å spørre om enkelte har det bra, fordi jeg ikke alltid har ork til å høre historien ennå en gang liksom. Det finnes nok av dem som overfaller deg med sorg og elendighet, selv om du strengt tatt ikke har tid eller lyst til å høre på.
Forøvrig, jeg tror jeg er ganske god til å lyve. Har levd på en løgn jeg også, men gjør det ikke lenger. Jeg drar nok en hvit en iblant, men stortsett ikke. Jeg tror ikek selv jeg er falsk, og håper ingen av mine nærmeste ser på meg som det heller.
Men er løgn en løgn og falsk falsk? Er det så sort hvitt?
Etter min mening så finnes det faktisk både moralsk, etiske og "riktige" løgner og "tilpasningsfalskhet". Som desverre, kreves av oss, hver dag i hverdagen! Og så har man umoralsk, uetisk, hatefull, helt uriktig løgn og falskhet...
Nei, er dårlig på slikt. Lyver så og si aldri. Det er mye lettere å holde styr på sannheten ;)
Jeg har en enkel leveregel for meg selv, og det er det at jeg ikke sier noe om en person som ikke jeg kunne sagt når vedkommende var tilstede og hørte det. Funker bra :jupp:
For jeg sier, generelt sett, at ting er stygge når jeg syns de er det. Som en i klassen som spurte meg her om dagen om jeg syns brillene hennes var fine og jeg sa som sant var, ut fra min sannhet iallfall, at de var temmelig stygge. Jeg så ingen grunn til å lyge ved et direkte spørsmål på den måten.
Hmm... Jeg driver ikke å fører folk bevisst bak lyset med løgn og fanteri, men når jeg tenker meg om, er jeg nok ganske god på å "lyve" på en måte likevel. Jeg er en reser på "eksempler fra virkeligheten" ovenfor elever på jobb, for å dra en parallell når en elev sliter med noe/når det er en konflikt mellom elever/for å ha noen realistiske eksempler i matematikk- eller etikk undervisninga osv. Jeg er nok også ganske god på å vinkle virkeligheten sånn at jeg oppnår det jeg ønsker på jobb, men føler jo ikke at jeg lyver sånn direkte. Jeg dikter da ikke opp ting, men vektlegger bevisst enkelte ting mens andre aspekter blir unnlatt nevnt eller tillegges liten betydning, kanskje? Det samme gjør jeg nok f.eks. i jobbintervju og tilsvarende - vektlegger og uthever det jeg ønsker at folk skal se av meg, og legger litt lokk på sider som ikke er fullt så fordelaktige. Men igjen - på direkte spørsmål lyver jeg ikke.
Sosialt ser jeg ikke poenget med å være 100% ærlig. Jeg er snill og grei, komplementerer nye hårfrisyrer og verdens søteste barnebarn osv, og syns det handler om normal høflighet, ikke løgn, selv om jeg ikke mener det helt oppriktig. Jeg har vært borti folk som ser det som en dyd å være 100% ærlig, uansett, og det er slett ikke hyggelig. Man må kunne ha litt empati og se og møte folk på en måte som får de til å føle seg bra, syns jeg, uten at man skal kalles falsk av den grunn. Jeg er nok ganske diplomatisk i samtale og diskusjon med andre mange ganger, men har likevel ingen problemer med å slå i bordet og si ting med store bokstaver dersom jeg føler at det er behov for det. Ovenfor folk jeg kjenner svært godt, er jeg nok ærligere enn jeg er ovenfor mer perifere bekjentskaper.
Jeg betrakter meg altså ikke som En Løgner, selv om jeg ikke alltid sier akkurat det som sant er.
Det er jo det samme. Og ja, det viktigste er at eieren liker dem. Jeg har hatt stygge-briller selv, fordi de var så grelle at de ble kule. Og de var hennes greie og, bortsett fra at jeg ikke så de på samme måte som henne. Og so what? Min mening skal jo ikke ligge til grunn for andre og jeg ser ingen grunn til å kosemose på folk for at de skal føle seg ovenpå når det gjelder noe så trivielt som et par briller.
Men da går du inn for å såre andre da? Bevisst? Fordi du ikke kan si sannheten på annen måte (ikke min smak) enn direkte (de var stygge) så kan det være det samme? Kosemoser man når man ikke "tråkker" på folk ?
Dette er jeg veldig enig i. Noe av det minst flatterende trekket ett menneske kan ha, i mine øyne, er å skulle komme med sin ærlige mening hele tiden og "bare være seg selv". Jeg kaller det "reality- ærlig". Det er en type misforstått ærlighet der man liksom ikke kan bli sur eller fornærmet på vedkommende for h*n var jo bare ærlig- slik reaitydeltakere ofte gjør.
Det utrolig usosialt og kjipt og skaper ofte dårlig stemning og ekle situasjoner med folk som mener seg berettiget til å komme med sitt personlige synspunkt til enhver tid.
Jeg er ingen god løgner selv, men jeg er såpass taktisk at jeg vet når det passer seg å servere meningen sin og når det er best og bite det i seg(ignorere det etc. Det kaller jeg egentig bare å være sosialt fleksibel :knegg:
Jaja... det er heldigvis forskjell på hva man mener og tenker :) På både godt og vondt. I min verden, er det normal folkeskikk å ta hensyn til andre, og det innebærer og ikke såre noen med overlegg. Men som sagt, det er min mening. Jeg mener absolutt hverken jeg koseprater eller pakker inn en løgn når jeg sier det som jeg gjør. For det er virkelig ikke min smak, og det er viktigst at den andre liker det. Det er ærlig og redelig sagt. Istedenfor å si "den var dritstygg og du har dårlig smak". For det er også individuelt. :)
Det er utrolig hva folk kan få seg til å si under dekke av at de snakker rett fra levra. Sosial kompetanse har en verdi det også.
Når det er sagt: Jeg har den irriterende greia med at jeg kan være god på å dekke over, glatte over osv. Men ikke når det evt. ville ha gagnet meg selv.
Så nesten alle her er falsk kun om det er nødvendig for å være snill med noen.
Ellers skjer det aldri.
Jeg egoistisk nok til å kunne tenkt meg å vært mer falsk for å fått en lettere hverdag, jeg. Denne trangen jeg har i meg til å være så ekte hele tiden kunne jeg tenkt meg å dumpe. Jeg vil ha en god evne til å gledelig smile og jatte med folk selv om det er noe som plager meg ved de. Men hvordan jeg skal få det til, vet jeg ikke enda. :gruble:
Jeg kan godt "spille et spill" en stund, men ikke for lenge, og aldri uten at jeg avslører spillet for den som har fått den æren av å bevitne en oscarverdig fremførelse.
Men løgn takler jeg ikke.
Dvs; Såkalte hvite løgner i ny og ne tror jeg for de aller, aller fleste av oss er helt uungåelig, men løgn - altså direkte løgn som er et resultat av ren og skjær feighet, det forakter jeg. Men til tross for foraktelsen tror jeg at det er de færreste forunt å leve et helt liv uten å fare med løgn på en eller annen måte. Og det er nok også de færreste forunt å ikke, en eller annen gang, være offer for løgn.
Forresten: Jo. Jeg har vært veldig falsk, i grunnen. Av dørmatte-varianten. "Neida, det går bra. Ikke tenk på det." Når berettiget sinne svir i magen, men blir tøylet av en tro på at man ikke har rett til å sette ned foten og bli forbanna når folk tråkker på en.
Når det gjelder andre ting, så har jeg vært overdrevet ærlig. Jeg har hatt det med å ikke klare å ta imot f.eks. en sykmelding før jeg er helt, helt sikker på at legen er klar over alt jeg faktisk kan klare å presse meg til også. Irriterende for legen, kanskje. ("Ja, jeg skjønner at du klarte å sette på en oppvask i går, men du skal fortsatt være sykmeldt.") Men det har vel noe med at jeg la så innmari mye selvfølelse i slike ting og ihvertfall ikke ville ta imot noe jeg ikke skulle ha. Selvfølelsen var altfor, altfor skjør og avhengig av ytre faktorer.
Nå lærer jeg å være mer tro mot meg selv, ærlig i forhold til egne behov og slike ting. Og under over alle undre, jeg er faktisk et ok menneske til tross for dette. Faktisk litt mer lik mennesker jeg selv liker. Nemlig de som klarer å være litt tydelige.
Jeg lyver av høflighet og for å ikke såre. Jeg anser det som mer ufint å si noe ærlig og stygt, enn å komme med en hvit løgn der man ikke lager for mye røre. Jeg har nok røre rundt meg fra før av, og trenger ikke å legge opp til mer ved å være frekk i tillegg.
Og å lyve for å være høflig (i den grad det har noe for seg) har rett og slett bare noe med normal folkeskikk og vett å gjøre. Det er jo det som så fint heter "en hvit løgn".
En hvit løgn i ny og ne skader slettes ikke tenker jeg, da kan det skade mer å si sannheten... Men falsk og løgnaktig, nei det vil jeg ikke kalle meg, tvert i mot....
I jobbsammenheng kan jeg i hvert fall være taktisk. Som i at det man sier bør være sant, men man trenger ikke å si alt som er sant. Jeg klarer nok å dra en god løgn også, hvis jeg vil. Jeg har en skuespiller i magen, og ikke særlig dypt heller.
Nei, det tror jeg ikke, egentlig, det du mener som falskt trr jeg de fleste er innom i løpet av dagen uavhengig av om de er det for å være snill eller ikke.
På jobb er jeg foreksempel ganske anerledes enn jeg er ute blandt venner. På jobb gagner det meg mest å være på en måte, med venner kommer jeg lengst og har det best, ved å være på en anen måte. Da legger jeg vekk selgeregenskapene, nedlatenheten man kan ta fram overfor en yrkesmessig konkurrent, de riktige setningene man kan presentere overfor sjefen, osv.
Man velger sider i seg selv man fronter, og man fronter forskjellige sider i forskjellige settinger. Det gjør jo at om det er naturlig og "ekte" av meg å reagere på en gitt måte i en gitt situasjon, vil jeg kunne legge bort denne måten å reagere på når det ikke "passer seg sånn". Selv om det jeg viser ikke er direkte falskt av den grunn. Jeg har bare tilpasset meg.
Jeg mener fremdeles at fåtallet farer med løgn og falskhet flere ganger hver dag. jeg tror vi definerer ordene der veldig forskjellige.
Mener du at du ikke tilpasser deg mennesker du omgås? Finnes det én stamme som er deg, og du gjør og sier de samme tingene sammen med bestemor som sammen med sjefen?
Nei, det vil jeg ikke si, ikke for min egen del, i alle fall. Jeg "lurer" ikke noen for å være slem mot dem, det gjør jeg ikke, men jevnt over er jeg stort sett taktisk/diplomatisk for min egen del, og ikke for andres. For at en situasjon skal gli lettere og bli mindre ubehagelig, for eksempel, eller for at jeg skal få frem mitt syn eller få gjennom mine ønsker i større grad enn jeg ellers ville fått.
Kirsebær: Det å ha forskjellige roller går jo ikke utover om man er en ekte/ærlig person, eller en person som er flink til å jatte med og gjerne kan oppføre seg falskt.
Skilpadda: Ja, det er den egenskapen å få til å være falsk for at ting skal gli lettere for egen del jeg er ute etter å bedre. :nikker:
Jeg synes egentlig det er litt misvisende å kalle det å være "falsk", selv om jeg skjønner hva du mener. Sånn som jeg opplever det selv, så dreier det seg vanligvis om en form for "empati", om å forstå den jeg snakker med i stor nok grad til at jeg kan legge frem ting på en måte de responderer på (eller snakke om ting de er interessert i, dersom det bare er småprat det er snakk om). Det gjelder både vinkling av sak, ordvalg og til dels hvilke argumenter jeg velger å bruke og hvilke jeg velger å droppe. Og så spiller kroppsspråk og tonefall og sånt rolle også, og at man plukker opp signaler fra den andre personen og kan justere seg etter dem.
Jeg kan fremstå ganske forskjellig overfor forskjellige personer, men jeg synes ikke det er(/trenger å være) å være "falsk", jeg synes mer det handler om å se an sitt publikum.
Eksempel der det hadde vært kjekt å vært bedre på å være falsk:
-Når noen som gjør noe du reagerer på mot deg, og istedenfor å reagere så er det mens det egentlig bare er bedre å smilende jatte med, med tanke på fremtidig forhold med dette mennesket. Det kan jo gjelde både partner, familie, naboer og andre du har forhold til.
-Evne til å smiske med noen om det egentlig gagner en selv. (der sliter jeg maks)
Og greit å hatt bedre evne til lyge i slike:
-For å kanskje virke litt bedre i forskjellige situasjoner. Komme bedre ut av det.
Jeg er nok alltid ekte. (Eller keepin' it real, som vi sier her i hooden. :cool:) Og jeg håper du også heller vil forsøke å lære deg å være ekte, men likevel være på en slik måte at ting glir lettere for egen del, enn at du skal hige etter å lære deg å være falsk.
Hvor er det snakk om å såre andre? Har jeg i det hele tatt sagt noe om det? Jeg har brukt et eksempel på en person jeg snakket med og du har ingen informasjon om hun er en sart liten blomst som ikke tåler å høre andres meninger. Til informasjon så omgir jeg meg ikke med slike mennesker.
For det andre så setter jeg ikke likhetstegn mellom stygg og dårlig smak. Ethvert logisk menneske vil evne å se at personlig er personlig og det er smaken. De som ikke skjønner det bør ta et kurs.
Jeg har ei veninne, hun juger hele tiden. Om alt! Ting som overhode ikke er noe å juge over. Jeg vet mange ganger ikke hvorfor jeg er en trofast veninne mot henne. Men samtidig så har hun alltid vært slik, hun har jugd så lenge jeg har kjent henne. Og jeg har lært meg å "sile ut" og lukke ørene for en god del av det hun sier.
Jeg kommer vel med en hvit løgn i ny og ne jeg også, men det går i den "være hyggelig retningen".
Ekte er jeg jo. 100%. Så det trenger jeg på ingen måte å lære meg. Har overflod av den egenskapen, og veldig mange kommenterer ofte hvor mye de setter pris på det med meg.
(Er derfor også av den typen som tror blindt på andre, for hvorfor i all verden skulle noen velge å lyge.. :blond: )
Jeg tror jeg skjønner hva du mener videre her. Det er nok noe med det Anuk skrev. Noe med tankegangen jeg må skifte, for å kunne klare det.
Nei, jeg kommer til kort her. Har ikke sagt noe om at du går inn for å såre noen, har heller ikke sagt noe om mine kunnskaper om denne personen. Som utgangspunkt har jeg ingen verdens grunnlag for å si noe om det, derfor uttalte jeg meg på generelt grunnlag.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg syns det er synd, om du ser på mennesker så enkelt som at "folk som ikke tåler direkte kritikk" er svake og ikke verdt å omgåes i dine øyne.
Jeg mener noe helt annet enn deg, og det kan jeg fint leve med. Jeg syns dine meninger og tanker er stygge og uhumane! Direkte og ærlig sagt! :humre:
Det er selvsagt en utfordring når man møter på drittsekker og denslags. Men dog, da tar jeg det opp med dem hvis jeg føler noe ligger å skurrer eller at jeg skulle føle meg behandlet dårlig etc... Jeg er av typen som enten tar opp ting direkte med personen det gjelder, eller så bestemmer jeg meg for å bare bære over med det fordi det ikke betyr noe for meg. Irritasjon og negative tanker tapper en for energi er mine erfaring, så det liker jeg å unngå mest mulig. :jupp:
Men det er selvsagt ikke alltid lett...må manne meg litt opp noen ganger selvsagt :dulte:
Nå sier du ting jeg ikke har sagt igjen. Kan du vennligst slutte å legge ord i munnen på meg! Ikke et sted har jeg sagt noe om at noen ikke er verdt å omgås!
Jeg kjenner meg selv igjen i det Kirsebær skriver. Jeg er ikke falsk og løgnaktig, men god på å lese de situasjonene jeg befinner meg i, mener jeg nå selv da.
Det høres ut som om du tar deg veldig nær av småting som sies og gjøres. Dersom du føler at det blir veldig personlig og sårt, blir det selvsagt vanskelig å la det ligge. Jeg ville derfor først og fremst spurt meg selv i alle slike situasjoner: "Hvor alvorlig er egentlig dette?" Det er klart det finnes ting som man ikke skal overse og møte med et smil, men alle disse småtingene de aller fleste av oss opplever hele tiden, må man lære seg å tåle. Har man hud nok til å la det prelle av, klarer man definitivt å smile og blåse i det. :nemlig: Man ser at det var en dustekommentar midt i en opphetet diskusjon eller en ubetenksom handling, i stedet for å ta det veldig personlig. Og man lar det passere med et smil, fordi man ser at det ikke gagner noen å gjøre noe annet.
Jeg kom nå uvegerlig til å tenke på en situasjon der jeg kanskje var brutalt ærlig. :sparke:
Jeg var med Inka for å hjelpe henne å se etter en ny vinterjakke.
Hun fant en som så ganske grei ut på hengeren, tok den på seg og spurte hva jeg syntes.
Hvorpå jeg knakk sammen i bunn ekte, ubehjelpelig krampelatter, inne på butikken. :o
(Hun lo selv også, sa: "Ikke det, nei!" og hengte jakka tilbake. Det var jakka det var noe galt med, ikke henne. :knegg: )
I sånne tilfeller, der man har mulighet til å averge "skaden" før den er skjedd, er det jo nesten slemt å ikke være ærlig. Og de fleste ser det jo som regel selv også.
Det er når noen tropper opp med ny sveis/jakke/støvler og er råfornøyde jeg mener at man bør snøre igjen. Man trenger jo ikke å skryte så fælt heller da. Holder med "fått deg ny :insert passende klesplagg: - gratulerer!". Da har man sagt nok, mottaker er ikke fornærmet og man slapp å stå og lyve noen opp i fjeset.
Jeg vet ikke om jeg er totalt non-empatisk i tillegg til å være falsk og løgnaktig, men jeg bryr meg virkelig ikke nok om andre folks briller og hårsveiser til å føle hardt for å sable det. Hvis jeg er med noen ut og handler, er jeg ærlig, men da vet jeg jo at jeg er med pga. min rådgivning. Ellers er det bare snakk om å følge nok med til å legge merke til at noe er nytt, og det er så vidt innenfor min sosiale kompetanse. Det er virkelig sjelden jeg tenker at ting er veldig lite kledelig. Det er i tilfelle ungjenter på byen, og de vil ikke ha min mening. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
