Vi snakker litt om ferien her i huset, og i den sammenheng kom jeg til å spørre om det kunne være aktuelt å reise bort i løpet av de ukene vi har felles ferie (Vi skal dekke opp 6-7 uker fra 1. juli til barnehagestart med ferie, så om vi tar 4 uker hver f.eks, så har vi jo noe felles også) Nei, mannen så ikke for seg å reise utenlands med Knerten. Hvorfor? Vel, han er ikke vant til å reise utenlands, og han ser for seg at en slik ferie med en gutt på 2 år er stressende.
Ingen av oss er vant til å reise utenlands, i min barndom var det hytteferier i Norge og Sverige, og i mannens barndom var det å reise til besteforeldrene som bodde i en annen del av landet. Som voksne har vi blitt å fortsette i mannens vaner, ettersom vi har bosatt oss så langt unna våre foreldre. En gang har vi vært utenlands sammen på våre 9,5 år sammen, det var de 2 ukene vi var på Malta på bryllupsreise.
Men som jeg sa, jeg så for meg en litt annen type tur med småbarn da. Ikke vandre rundt i byen og se etter hvor vi skal spise frokost, lunsj og middag i dag, tro, ikke ta rutebussen tvers over øya uten å vite helt hvor den går, og havne litt feil og sånn... Jeg tenkte mer i retning av ei uke på et resort-opplegg med småbarsntilpasset opplegg, type "happy baby" på sunwing eller noe sånn, basere oss på å spise på hotellet, tilbringe dagen ved babypool og lekeplass, evt på en strand om han liker det og innse at å bli solbrent når jeg leser ved poolen, eller svømme nok ikke er det jeg kommer til å gjøre mest av. Men lese kan jeg gjøre etter at gutten har lagt seg, og en og annen svømmetur skal jeg vel også få tid til.
Men er det stress å reise med et barn på rundt to år. Han fyller to den uka barnehagene begynner, så jeg rengner med å reise før han fyller, derved koster det jo strengt tatt nesten ingenting for ham. To uker er nok mer enn hva mannen setter pris på av dager tilbrakt ved babypool, men ei uke? (Jeg er dertil gift med en mann som er "allergisk" mot varme, og ikke egentlig er en type "sol og bad"-mann, men selv han måtte innrømme at det var jo behagelig på Malta. (Jeg var heldig med at hetebølgen der sluttet den natten vi kom, ellers hadde han vel helt tatt skrekken...))
Vi har reist masse med vår, men akkurat rundt 2 var han relativt hissig av seg, så da hadde vi våre mest utfortrende flyturer... Så da begrenset vi det litt (har familie vi flyr en del til).
Imidlertid; når man først er fremme, syntes ihvertfall vi at det var NULL stress på sydenresort. Herlig avslappende for store og små, og vi gjør det gjerne igjen!
Og de fleste er vel ok på flytet, om man har med litt snakcs, leker, forsøker å sove litt, har med bærbar dvd. Og hjelper ikke noe av dette, er det uansett kun noen timers skrik det er snakk om.
Vi valgte for øvrig feriested ut fra flyreisens varighet = Mallorca for oss.
Vi har reist med begge våre i den alderen, og ikke opplevd at det var noe stress. Heller tvert imot igrunnen. Det kan være mer styr å ha dem hjemme enn på stranden ;)
Flyturen er jo kanskje det "kritiske punktet", men med litt planlegging og små overraskelser underveis, så har det gått overraskende greit for oss. Også på 12 timers flytur til Thailand.
Enig. Vi spiste feks. både take away hjemme i leiligheten, og en god del på hotellets restauranter. Ikke noe vi ville gjort uten barn, men det gjorde det enklere for oss da vi var der. Frokost handlet vi inn til selv og ordnet selv.
I utgangspunktet syns jeg det er helt uproblematisk å reise med småbarn, men 2 års alderen var den mest utfordrende for å si det mildt. :knegg:
Men nå var minsten en propell som løp fort og langt uten mål og mening og uten å snu seg for å se om vi fulgte etter.
Han var også klåfingret og lot ingenting stå i fred, så stort sett alt utenom å holde seg hjemme var stress i denne perioden.
Vi har reist med våre fra de var 9 uker gamle og i snitt en gang i året. Akkurat 2 års alderen er den minst festlige, men når man bare har kommet seg frem til stedet så er det ikke noe stress. Vi legger opp ferien etter ungene og vi holder feks leggetider uansett hvor vi er.
Den type ferie du skisserer er jo ikke anderledes enn å feriere i Norge, det er bare litt varmere. På et resort vil dere ikke merke noe til at dere er i et anderledes land i det hele tatt. Jeg personlig finner det mer stressende enn å leie en leilighet et sted i utlandet, men hver sin smak.
Ja, Knerten har aldri flydd, så jeg vet ikke hvordan det ville være. Også er det jo det med døgnrytmen. Pr i dag er han lett å legge, men slikt forandrer seg jo, og å reise bort kan jo rote til det meste..
Sist helg var vi hos svigermor, som jo er kjempekjekt, men det er stress også, for ja, han er en klåfinger. Og svigermor har katt (derved kattemat, kattevann og kattekasse) og ei åpen hylle enden av underskapet på kjøkkenet, med alt fra batterier til hvitløk. Ting og tang å klå på både her og der. Slike turer er sikkert med på å forme mannens syn av at å reise med barn er stress...
Vi kjører 7-8-9 timer hver vei når vi besøker besteforeldrene hans vi, og det går egentlig ganske greit, men da stopper vi jo på bensinstasjoner for å bytte bleie, for å få oss noe mat og sånn, og evt for å forflytte mannen til baksetet når gutten ikke vil sitte alene mer. Noe helt annet enn å fly mange timer i strekk.
Jeg aner jo ikke hvordan en toåring er, jeg har bare en på pr i dag 17 mnd...
Flyturen til "syden" er betraktelig kortere enn kjøreturen du beskriver og det er fullt mulig å gjøre den spennende. Døgnrytmen trenger ikke bli forskøvet om dere ikke reiser til en totalt annen tidssone.
Jo, det er annerledes enn å feriere i Norge, for ferie i Norge er å kjøre rundt 40 mil og så bo hos enten mine foreldre eller hans mor. Det er ikke lekeplass, ikke noe badebasseng (utenom evt et oppblåsbart på verandaen om det er varmt) og evt å dra til badeplass da, et stykke unna.
Jeg personlig ville finne leilighet mer stressende tror jeg, enket ved strand, pool og lekeplass hørtes fint ut for meg. Kjøkkenkrok så vi kan lage mat om vi vil, men ferdig mat lett tilgjengelig i nærheten.
Jeg har vært i utlandet med 2-mnd gammel unge, med ettåring, toåring, treåring og fireåring. Da storebror var 3 var lillebror ganske nyfødt - gikk fint, da storebror var 4 var lillebror 1. Det gikk også helt fint. Og når barnet er to år, får det jo eget flysete også - og da er også flyturen overkommelig, tenker jeg.
Vi har reist mye med ungene våre og vi synes det er herlig å feriere i utlandet. Reisene våre har vært litt annerledes etter at vi fikk barn. Det er en del ting som må planlegges bedre og det er noen måter å feriere på som utgår så lenge barna er små.
I fjor var vi i Midt-Østen, krysset vanskelige grenseposter, reiste med buss, og reiste mye rundt omkring med en baby på 7 mnd, en gutt på 3,5 og en på 6,5. Det gikk supert, men det krever noe helt annet enn om vi skulle bare vært oss to voksne selvsagt.
Vi har også reist på andre turer både i Sør-Europa og i Nord-Europa fra ungene bare var 3-4 mnd gamle. Vi ser ikke så mange hindringer når det gjelder reiser, annet enn at vi skygger unna de mest lurvete stedene.
Resorts må vel være utrolig lettvint med en toåring.
Eksotisk er jeg ikke redd for at det skal bli. Jeg er ikke egentlig såååå redd uansett jeg da. Men jeg trenger fornuftige argumenter for å få mannen til å forstå at:
Det ikke er stressende
Det er behagelig
Det kan være fornuftig å penger på å reise bort ei uke eller så på sommeren selv om vi a)Lever på en inntekt frem til sommeren, og derfor tærer på sparepengene og b) egentlig sparer til å ha egenkapital nok til å kunne flytte...
Siden vi ikke har vært på mer enn EN skikkelig ferie siden vi ble sammen (Jeg tror forøvrig muligens jeg overdrev med et år, vi har vel bare vært sammen siden sommeren 01, så det er vel ikke mer enn 8,5 år) så skader det ikke med en i år... vi hadde tross alt ikke ferie i det hele tatt i fjor (Joda, vi har hatt våre feriedager, men det er en dag i uka siden august, for å ikke trenge sååå stor permisjonsprosent i fjor høst som vi har denne våren...
Jeg ser jo at det egentlig sikkert er logisk å bli hjemme. Og vi blir sikkert det. Men... det hadde vært deilig...
(Siden han er rett under to år (og koster 250 kroner ifølge ving) så har han vel ikke eget sete? To år blir han nemlig 19. august, og da er vel barnehagen åpnet? Ikke at det er noe problem å ta am ut av barnehagen selvsagt, men det var det der med å ha nok feriedager, siden vi altså bruker det meste på at minst en av oss skal være hjemme fra 1. juli til barnehagen begynner...)
I min verden er det ikke mest logisk å bli hjemme. De fleste trenger litt ferie og nye impulser i ny og ne. For meg fremstår det MYE mer stressende å kjøre 7-9 timer og så bo hos noen som ikke har ok barnesikkert hus. En flytur er jo lagt mer opp i etapper, og man beregner seg jo ok tid, så går det meste bra.
Det er nok ikke noe mer stress med en slik ferie enn å bli hjemme, men det er jo dyrt med resortferier. Så økonomisk kan jeg ikke gi deg noen gode argumenter. Hva er han egentlig redd for st skal bli stress?
Hatti, nå ble jeg kjempeinteressert i å høre mer om den ferien deres!
Vi har reist mye med Herremannen og jeg syns ikke det har vært det minste stressende. Visst må man passe på ved bassenger osv, men den ene kan jo slappe av mens den andre overvåker/leker og så bytter man med hverandre. Selve reisen har alltid gått bra, men nå har vi en sønn som er veldig glad i å sove når han flyr (og han har reist veldig mye med fly for å være snart 7 år). Vi har sett til å ikke gi ham for mye sukker (juice, brus, frukt, godteri etc) før avgang så at han ikke er sukkerhøy når flyet tar av samt om mulig sett til at han har vært litt trett (så lenge han ikke blir overtrett) og da har flyreisen gått bra.
Evt er det selvsagt sikket minst like fornuftig å komme med arguementer til meg om hvorfor mannen har rett, og at det ER stress, eller i alle fall mer fornuftig å bli hjemme, evt besøke noen av besteforeldrene hans. Det er mindre stress å få dem hit da, enn å dra dit, og mindre stress å dra til mine foreldre enn til hans. Mine foreldre barnesikrer huset i større grad når vi kommer, de har stellebord på badet i kjelleren til vi kommer, og jeg synes det er mindre stress enn svigermor, hvor vi steller på gulvet (det har jeg aldri fått taket på, særlig ikke et bad med sååååå mye å klå på...) men svigerfar har barnesikkert hus og stellebord da, siden Knerten har en onkel som er et år eldre enn seg og ei tante som er et år yngre enn seg. Dette medfører også at ferier dit innebærer å føle seg trukket mellom å skulle være hos den ene og den andre, og å kjøre halvtimen mellom dem nesten hver dag...) Å reise dit i sommer ER stress for meg i alle fall.
Å være hjemme er vel minst stress. Og billigst. Men muligens oså litt kjedligst da... som sagt hadde vi ingen ferie i fjor sommer, for å være hjemme med ham i høst, og ingen ferie året før, for jeg fødte jo i august (og sparte ferien til å forlenge permisjonen i stedet, mannen tok sin ferie slik at han fikk være litt hjemme med oss også) så jeg er litt feriehungrig...
Men, jeg vil gjerne flytte. VELDIG GJERNE. Da mannen først introduserte den tanken for meg var i en sånn "ingen ferie i fjor, og ingen ferie i år" klage fra meg, hvor han svarte: Og ingen ferie neste sommer, for da skal vi flytte! Det blir nok ikke flytting til sommeren allerede da, men forhåpentligvis i løpet av 1-2 år, i alle fall i løpet av 3-4 år, vi SKAL flytte før Knerten begynner på skolen. Det handler delvis om penger også, noe så pragmatisk som at dette huset er kjøpt med 100% førstehjemslån, så vi må nedbetale og spare opp egenkapital så vi får lån til noe tilsvarende, for vi får jo ikke 100% lån neste gang....
Vi har reist på tur med alle ungene rett før de ble 2 år, og det har aldri vært noe problem. Ferien blir ikke akkurat noe hvilehjem i og med at en 2-åring må fotfølges, men de tar jo gjerne en sovepause på dagen også. En er tross alt 2 voksne som kan bytte litt på ansvaret også sånn at ikke begge følger med konstant. Med en unge på 2 år ser jeg ingen problemer og reise med, da kan jo ungen i tillegg sitte i vogn så en kan gå lange turer og få sett litt av hvert. Det gikk i alle fall uten problemen når vi reiste med 2-åring, 4-åring og 5-åring. Også når vi reise med 1 1/2 åring og 2 1/2 åring. Det hjelper jo litt når de blir litt større. 2-år er jo litt springealder, men de koster seg sånn i vannkanten at de sitter faktisk rolig ganske lenge av gangen bare de har et bøttesett. Jeg foretrekker og reise 2 uker når vi først reiser med små unger, for jeg synes en må ha med så mye og at pakking er så styr, at med all reising og styr så er det deilig og være vekk lenger enn 1 uke.
Jeg skjønner at du er usikker, og det er virkelig ikke meningen å være frekk, helt sant. Men jeg kjenner opptil flere som sier det samme som deg nå. Og etter min mening er det å oppkonstruere problemer som ikke er der.
Å oppkonstuere problemer er jeg flink på... pappa pleier å si at de aller fleste bekymringer blir det aldri noe av, og det har an jo egentlig veldig rett i, men jeg klarer ikke helt droppe bekymringene likevel...
Egentlig er jeg dog ikke så bekymra for en evnetuell ferie, det går helt sikkert bra. Jeg vil bre gjerne unngå ting mannen kommer til å bruke som argument for at det ikke skal bli flere slike ferier før sistemann er skoleunge. Vi sikter jo på flere barn, men de kommer ikke som perler på en snor her i huset, så småbarnsforeldre kommer vi til å være i mange år til, om vi er så heldie vi får flere på et vis da. Så da kan det fort bli lenge til neste gang, dersom ting skjærer seg...
Nå er det ikke det at min mann er vanskelig altså... ikke egentlig. Han bare har absolutt INGEN erfaring med andre ferier enn å reise til besteforeldre, noen sinne, før han traff meg. Og han trives ikke i for mye varme. Så i hans hode er det å dra til "syden" TM rett og slett både uvant og potensielt for varmt, så da virker det mer logisk å være hjemme. Dertil må vi jo male ferdig huset i sommer, det regna såpass mye i fjor sommer at vi ikke fikk malt hele nemlig... Det både ser snålt ut, og er dertil pålagt av borettslaget, vi må male ferdig i sommer. (Men sommeren er da lang...)
Vi klarte å rote den til på ei langhelg innenlands vi...
Fredag: starter bilturen rett før tid for formiddagsdubb, så gutten sovner selvsagt. Utpå ettermiddagen sovner han en gang til. (sover normalt sett bare en gang) Vi kommer frem litt etter leggetid, med en gutt som er lys våken, til ei bestemor som gjerne vil kose, og en gutt som trenger mat, ettersom han kastet opp en god time tidligere, magen er ganske tom.
Lørdag: Han sovner i bilen når vi kjører til svigerfar, sover en knapp halvtime. Han sover på returen på ettermiddagen også. Trøtt og lett å legge.
Søndag: Barnedåp, kirke i sovetiden og mat og lek og mye spennende etterpå, gutten sover ikke på dagen i det hele tatt. TRØTT og grei å legge.
Mandag: Starter litt før tid for dubben, men gutten sovner etter ikke så lenge, sover en fin dubb, er våken lenge, men sover en dubb til før vi kommer hjem. Hjemme er det kaldt, gutten er opplagt, og mat må han ha. Litt sent i seng.
Kombiner dette med at han driver med jeklser for tiden, så det er litt urolig på natta av og til.
Resultatet ble at tirsdag var vi i åpen barnehage og gikk derfra rundt halv ett, da skulle han normalt sovnet før vi var kommet ned til hovedveien, han sover nemlig normalt sett senest tolv, men hadde stått opp ekstra tidlig denne dagen (Ja, det gjorde han i helga også, bortsett fra den ene dagen vi trengte å stå opp tidlig for å nå kirka...) en neida, jeg trillet ikke bare hjem, men en ekstra runde, han sovnet klokka to! Og sov til halv fire, og vips, ikke så lett å legge klokka sju nei.
Noen liker det ene og noen liker det andre. Det er helt ok. Man er vant til ulike ting, og man foretrekker ulike ting. Det må man respektere. Men i mitt hode høres det stusselig ut. Tenker man sånn, får man aldri sett noe særlig av verden. Man får ikke utvidet horisonten verken fysiske eller mentalt sett hvis man alltid skal være hjemme.
Om dere ikke er vant til det, kan kanskje oppleves som stress første gangen. Husker vi syns det. Passe på å få med oss alt inn og ut av fly, kofferter, vogn +++ men så lærer man fort.
Vi reiser mye, både med en, to, tre og alle fire. Jeg har reist en del til min far som bor utenlands alene med ungene, nå sist med jentene. Og jeg syns det går helt greit, ikke noe stress
Vi har hatt med ungene mye til syden. Både resort-ferier og ferier som ikke er så tilrettelagt for barn.
Begge deler er ålreit, men det er perioder med stress når man ikke drar på resort-ferie. Men dette er full avslapping og kos for både liten og stor. Vi får faktisk lest og blitt solbrente og ungene koser seg på lekeland og i bamseklubb (sistnevnte kun for snuppa). Vi spiser en del på hotellet (enkelt og greit) og litt på restauranter i nærheten hvor det som regel er hakket mer spennende mat.
Flyturen går alltid greit, men den gangen vi ble 7 timer forsinket på Gardermoen husker jeg at jeg bannet en del.
Det er jo deilig å ha ferie sammen uansett synes jeg. Vi reiste med vår da han var både ett og to år vi. Da han var litt over ett var vi i Danmark med 4 andre familier, i tillegg var vi innom noen venner av oss og vi bodde på kro en natt. Den gang tok vi båt og kjørte bil, det er mer stress det enn fly, men gikk greit. Vi koste oss masse, det er kjekt å være borte hjemmefra og finne på koselige ting. Da S var to var vi i Syden på resort, og det elsket han, basseng og is og bare avslapning.
Det er jo ikke sånn at en på to år ikke har glede av at man slapper av og koser seg sammen, han synes både fly og nye ting er spennende, så lenge foreldrene er tilfreds og koser seg.
Ift døgnrytmen; selvfølgelig, noen dager med reising kan rote til den, men hvis man skal være redd for det kommer man aldri noe sted. Det blir jo skrekkelig kjedelig da. Man må jo bare få den på sporet igjen. Jeg synes liksom ikke det du skildrer er SÅ roting av døgnrytmen. Vanskelig å legge tirsdag etter en rotete langhelg må man bare regne med....
Sånn tenker jeg også. Ferie er ferie og hverdag er hverdag. Litt tull noen dager innimellom går greit. Vi legger ikke ungene til vanlig tid når vi er på ferie i utlandet, da hadde vi jo måttet sitte på rommet/terrassen hele kvelden. Ungene har gjerne svart på det ved å ta en lenger lur på dagen og være strålende blide om kvelden så lenge det skjer noe.
Hellas = en time fram. De er oppe leeenge om kvelden og sover litt lengre om morgenen, men ikke tilsvarende lenger. De greier seg likevel fint og alt er bra.
Kanariøyferie = en time tilbake. Noe herk og dritt. De er lenger oppe om kvelden men blir fort trøtte og sure. De våkner tiiidlig om morgenen. Uansett. Det blir fort sure unger på dagtid. De har aldri vært lette å justere. Vi sliter med sommer- og vintertid ennå, selv om de er 6 og 8 år!
Til tross for dette har jeg aldri, aldri vurdert å ikke reise. Å reise er mer verdifullt for meg enn veldig mye annet. Men jeg foretrekker Middelhavsland, og ikke bare av tidssonegrunner, men det hjelper, det gjør det.
Da S var 2 la vi ham omtrent likt om kvelden selv om vi var på ferie. Har kost oss på veranda og i leiligheten etter legging. Dette fordi han våknet grytidlig uansett. Nå som han er blitt eldre, justerer vi mer og kan legge ham senere i ferien. Dette må man bare se an. Det er ikke egentlig et problem å holde fast på legging når man er fast et sted, men anbefaler leilighet og ikke hotellrom.
Vi tok vår første tur til Lanzarote når vi hadde vært foreldre i hele 9 uker. Det gikk overraskende greit, men vi lærte en hel del på den turen. Etter det har vi bare fortsatt for det var så mye postitivt med det å dra på tur litt lenger enn Danmark. Vi var ganske godt bereiste før vi fikk barn og det gjorde nok terskelen for å dra litt mindre.
Vi har jevnlig reist på diverse utenlandsferier med LilleVenn fra hun var 6 mnd. Det har gått veldig greit hver gang:) Den mest hektiske ferien var da hun var knappe to år, men det gikk da veldig greit det også. Jeg kunne ikke tenkt meg en sommer uten ferie;)
Vi reiste på ferie til Gran Canaria med begge ungene da minsten var 6 mnd, og snuppa nettopp var fylt 2 år. Det gikk aldeles kjempefint, og føltes ikke stressende i det hele tatt. Vi byttet på å være i bassenget med henne, og hadde det veldig avslappende og godt.
Altså, nei, det tok ikke mer enn et par dager å få guttungen i rute etter langhelga, så krise var det slett ikke, men er bare sånn... ja, sagt fordi hodet mitt rabler en del. Vi roter lett til døgnrytmen, han er sensitiv sånn. Men han lar seg ordne på et par dager, så det er veldig greit sånn da. Ikke noe krise. Slett ikke. Ikke for min del i alle fall, men det er jo kjedelig for guttungen, å være OVERTØTT, men ikke få sove. Jeg trillet altså 1,5 time med en gutt som var så trøtt at hodet tippet og han dubbet av, men våkna i det hodet falt frem, og han NEKTA å la seg legge bakover. Ikke krise selvsagt, men et par dager slik, så er han sliten. Og grinete. Og uvanlig, for en som normalt sett sovner i løpet av de første ti minuttene av en trilletur. Selv i den mest slitsomme babytiden da han hylte var det greit å trille tur... (Ikke snakk om at vi hadde funnet på å reise utenlands etter bare et par mnd, på det tidspunktet dreide verden seg om å bære, trille, bære og synge, og håpe det stemte at de slutter å grine etter ca tre mnd...(det gjorde det))
Men det er et tilbakelagt stadie nå, og man glemmer fort og lett... nå bekymrer ikke det meg så mye om han roter litt altså. Jeg har blitt vant til lite søvn, og han er ikke så plaget lenger. Totalt sett har vi det langt bedre. (Men ei natts sammenhengende søvn en gang i løpet av de neste årene hadde vært kjekt...)
Jeg kunne sånnsett gjerne tenkte meg to uker, men jeg synes de to ukene vi var på Malta var lenge nok i alle fall. Tenker at med guttungen og alt, kan det kanskje bli litt lenge. (særlig dersom vi skal dekke inn 6-7 uker med 4 uker hver, og sikkert en dag eller to ekstra, men det vil si at en av oss jobber til vi drar, og den andre går på jobb i det vi kommer hjem...)
Jeg er nok av typen som kan trives med å få maten på hotellet hele tiden, nesten i alle fall, for jeg syntes det var stress å stadig velge ny plass å spise middag i 14 dager jeg. Tror mannen likte den delen da, men jeg er litt sær i matveien, så for meg virket det slitsomt å tenke på om de hadde noe der jeg ville like, støtt og stadig.
Guttungen bør nok legges rundt vanlig tid, kan kanskje drøye ham en time eller to, men han våkner bare enda tidligere enn vanlig om han legger seg sent. Å sitte på terassen etter han har lagt seg er greit det, det er jo litt derfor jeg tenker type sånne leiligheter da, så kan vi sitte utenfor. Funker fett det. Det står man kan få nettilgang de fleste slike steder, om det ikke koster skjorta, så er mannen happy for kvelden. Så kan jeg få lese bøker og sløve på kvelden, sikkert sliten etter en dag som starter tidlig.
Hmm, nå har jeg skrevet så mye at jeg ikke husker halvparten av det selv engang... rotehode...
Jaja, argumenter for å bli hjemme har dere ikke, og argumenter for ferie er mange. Min magefølelse stemmer altså, det er ikke galskap å forsøke hinte videre om sol og sommer, og lokke med stress-reduksjon som "babytilpasset leilighet med stellebord og potte" (ehh, er det ekkelt å bruke de pottene? Nei, de vasker dem vel skikkelig, det er vel ikke verre enn at vi bruker toalettet?) og "du kan sitte på terassen i behagelig temp etter leggetid og bare slappe av, det er mulig å få netttilgang også... og ellers fikk du jo noen bøker..."
Men først må vi avtale ferie med våre arbeidsgivere, og se om vi ender opp med noe fellesferie i det hele tatt, og sånne små detaljer. Vi jobber redusert nå, han 3 dager io uka, jeg 2, og det er vel ingen underdrivelse at våre arbeidsoppgaver og våre arbeidsgivere nok setter pris på at vi skal begynne 100% igjen. Bare at vi begynner med å skulle ha minst 4 uker ferie hver... i juli og begynnelsen av august.... Jadda....
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
