Skremmern sa for 15år siden:

Nå har stormen roet seg litt etter forrige sykemeldingsdebatt, så da spør jeg dere dette. Hvordan ser du på sykemelding ifm sorg? Er det feil og et misbruk å sykeliggjøre sorg, eller det noe legen bare må avgjøre baser på helhetstilstanden til den som sliter etter et stort tap?

Go\jenta sa for 15år siden:

Noen blir såpass nedslitt, deprimerte og søvnløse av sorgen at de simpelthen trenger en sykemelding. Noen er så og si i sjokk etter å ha brått mistet sine kjære, og kan overhodet ikke fungere på jobb.

Hvis det er tilfelle, synes jeg selvsagt at man må kunne få sykemelding en periode.

Perhonen sa for 15år siden:

Jeg syns man skal få sykemelding, samtidig som jeg ser det som legens ansvar å være med og dytte vedkommende tilbake i jobb. Veldig forsiktig, men på sikt tilbake i jobb, slik at man ikke blir værende i sorgen og ikke kommer seg ut av den.

Ru sa for 15år siden:

Enig med Go\jenta og Perhonen.

Det hjelper nok ikke å gjemme seg hjemme, men å få litt tid på seg er nok lurt. Tror jeg.

kokosbolle sa for 15år siden:

Sykemelding med god oppfølging rettet mot jobb igjen synes jeg må være riktig. Som flere sier, det hjelper ikke å sitte hjemme altfor lenge heller.

Ole Brumm sa for 15år siden:

Ja for en periode tror jeg det for enkelte vil være riktig med sykemelding.

Amelie sa for 15år siden:

Enig med Gojenta. Det kan være godt å komme på jobb, men om det dukker opp ekstra byrder som angst og søvnløshet er det ikke alltid like lett.
Om sykemeldingsperioden varer lenge, blir det oppfølgingsmøter med NAV og forslag til hvordan en lettere kan komme seg tilbake i arbeidslivet. Det kommer f.eks konkrete tilbud om psykolog (utenom vanlig psykolog-kø) og evt tilrettelegging på arbeidsplassen, deltidsjobb, fleksibel arbeidstid etc.

amo sa for 15år siden:

Jeg er enige med de over. Men i forbindelse med alvorlig sykdom/død er det permisjon som bør være malen. Man trenger et par uker til å være med sine nærmeste i slike situasjoner, og ikke tenke på jobben. Det er normalt. Det er ingen mal på sorgreaksjoner, men morgendagen kommer uansett. Vi sørger også ulikt og har ulike behov i sorgfasene. Sorg kan jo utvikle seg til en psykisk tilstand og da kan sykemelding være løsningen.
Men jeg synes permisjon med lønn burde være det optimale i sorgfasen.

Som jeg skrev i en annen tråd så opplevde jeg dette tre ganger i 2009. Det var utrolig godt opp i alt og bare få beskjed om at du kan bare ta permisjon med lønn, ikke tenkt på jobben,sykemeldinger el.

Mjau sa for 15år siden:

Jeg tenker som Amo at permisjon med lønn ville vært optimalt.
Det ville det i alle fall vært for meg da vi mistet i januar i fjor.
Jeg var absolutt ikke i stand til å jobbe, og det tok litt tid og faktisk, og når jeg startet opp på jobb igjen var det dager jeg rett og slett bare måtte dra hjem da jeg ikke fungerte.
Det at jeg var sykemeldt de ukene gjorde at jeg fikk en ekstra bekymring med det å bli gravid igjen raskt, fordi jeg kunne risikere å bli like dårlig som jeg nettop hadde vært i svangerskapet som ble avbrutt, og at jeg da mistet rettigheter.

Nå ordnet det seg med svangerskapspenger for min del, men jeg vet at mange som mister sent i svangerskapet føles seg veldig presset til å gå raskt tilbake til joben pga dette.

Polyanna sa for 15år siden:

Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi det vil være så inviduelt hva man trenger, og jeg ønsker meg VIRKELIG ikke en automatikk i at hver gang en besteforelder eller onkel går bort, så har man "krav" på x dager eller uker fri. Slike ordninger fester seg utrolig for som noe man bare kan "ta".

NOEN trenger 3 dager når faren dør, noen trenger faktisk 2 uker når bestemoren som egentlig var den som oppdro deg og som er den nærmeste du har i verden, blir borte.

Det må i hvert fall behandles veldig, veldig skjønnsomt av legene.

kokosbolle sa for 15år siden:

Enig med Polyanna at det ikke bør være noen automatikk i dette. Det må gå på skjønn. Jeg klarer fint å jobbe den dagen mine besteforeldre dør, men om mannen min eller foreldrene mine plutselig dør blir det noe helt annet.

Dixie Diner sa for 15år siden:

Eller barna, jeg hadde ikke orket å tenke på jobb engang om noen av dem hadde dødd.

Anne C sa for 15år siden:

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, jeg har ikke noen erfaringer. Men jeg må si at jeg stusset litt over en sak som var i media for noen uker siden. Et foreldrepar mistet den voksne sønnen sin (rundt 20 år eller noe) for tre år siden i en fæl ulykke. Ingen av de klarte å jobbe lenger og hadde altså ikke vært i jobb siden ulykken.

Blondie sa for 15år siden:

Jeg synes sorgmelding burde være noe annet enn sykemelding. Jeg var sykemeldt ifbm med sorg i to omganger og følte et press til å komme tilbake fordi jeg hadde brukt opp mye av mine sykemeldingsrettigheter. (jeg var sykemeldt i svangerskapet forut for at sønnen min døde også).

Man er ikke syk når man sørger. Det er naturlig å ha en sorgprosess og selv om det er forskjell fra person til person hvordan man sørger, så burde det likevel ikke klassifiseres som noen sykdom. På min sykemelding sto det "Depressiv reaksjon - voksen", noe jeg selv syntes var veldig misvisende.

Jeg synes en sorgmelding bør innvilges etter konsultasjon med lege, og selvsagt ha strenge kriterier.

him sa for 15år siden:

Jeg er enig med de fleste her. Jeg skjønner godt at man i mange tilfeller ikke greier å gå på jobb etter dødsfall. Men jeg er ikke så sikker på om sykemelding er det riktige alternativet. Hvis det hadde vært meg personlig det gjalt hadde jeg nok gjort det som var mest praktisk der og da, sykemelding, ferie med lønn, ferie uten lønn, velferdspermisjon med lønn, velferdspermisjon uten lønn. Jeg tror nok jeg hadde blitt veldig prisgitt arbeidsgivers rutiner og oppfølging.

Teofelia sa for 15år siden:

Jeg synes helt klart man bør få fri med lønn for å komme seg etter et dødsfall i den aller nærmeste familie, men jeg synes ikke det bør hete sykemelding. Det kan godt være skrevet ut av lege, siden de har brukbar kompetanse på slikt, (Det bør ikke være noe som arbeidsgiver kan velge å innvilge eller la være.) men det bør være en permisjon med lønn og ikke en sykemelding.

Inntil en slik ordning foreligger, kan man godt bruke sykemelding der det trengs, synes jeg. Jeg synes ikke folk skal tvinges på jobb de første dagene etter at ens nærmeste er død om de ikke selv føler at de klarer det.

Dixie Diner sa for 15år siden:

Det stusser jeg ikke over i det hele tatt, jeg ser for meg at det kunne skjedd meg meg også. Farlig å ramle ned i sorgen på den måten, men jeg kan tenke meg det kan være et rent helvete å grave seg opp igjen også, spesielt når man ikke har andre gjenlevende barn. Jeg skjønner dilemmaet med økonomi, men jeg synes ikke det er rart at verden ikke går videre for enkelte foreldre etter å ha mistet et barn.

Teofelia sa for 15år siden:

Jeg sier ikke at det er normen å ha det slik, men jeg synes ikke det er noe å "stusse over", nei.

him sa for 15år siden:

Anne C sa for 15år siden:

Jeg stusser over at begge foreldrene har vært ute av stand til å jobbe.
Men jeg aner jo selvfølgelgi ikke hvordan jeg ville reagert selv. Men det var det første som slo meg når jeg leste om det. Og jeg stusser fremdeles over det selv noen her mener at det ikke er noe å stusse over. Jeg aner jo ikke noe mer enn det som kommer frem i media. Og det behøver ikke akkurat å være det som er riktig.

Perhonen sa for 15år siden:

Jeg fikk velferdspermisjon med lønn i noen få dager da min svigermor døde. Da min far døde hadde jeg ferie.
En god venninne av meg mistet mannen sin, hun er nå sykemeldt. Og der tenker jeg at både fastlege og arbeidsgiver har et stort ansvar i forhold til å få henne tilbake til jobb. Om det så er bare for å komme innom på en kopp kaffe hver eneste dag. Nettopp for å få hennne tilbake til livet og hverdagen. Det er ingen som stiller spørsmål ved om barna skal komme på skolen etter en slik opplevelse. Deres sorg er også stor, men barn blir ikke sykemeldt. Derimot blir foreldre sett på som ansvarsløse om barn ikke kommer på skolen. Det ses på som omsorgssvikt. Kanskje svikter vi våre kollegaer også om ikke vi er i stand til å støtte folk tilbake på jobb.
Jeg bekymrer meg oppriktig for venninnen min, og håper hun kommer seg på jobb snarest.

kokosbolle sa for 15år siden:

Ja, barn ja, de glemte jeg visst. Fortrengte visst det faktum at barn kan dø.:(

Hasselnøtt sa for 15år siden:

Jeg tenker at dersom man mister en av sine aller nærmeste, er det overhodet ikke rart at man er arbeidsufør i en periode. Jeg skjønner prinsippet med at ordet "sykdom" og dermed "sykemelding" skal forbeholdes syke, og at sorg per def ikke er en sykdom i seg selv, men en tilstand, men til slutt blir det et spørsmål om hvor mange ordninger man skal ha som ulike variasjoner over et tema. Såpass pragmatisk er jeg nok.

Så ja, jeg synes det er helt kurant å være sykemeldt pga en sorgreaksjon, og lengden vil variere fra tilfelle til tilfelle. Samtidig vil jo en slik sykemelding løse et akutt behov for å ta seg inn, og ikke løse sorgen over lang tid.

Kirsebær sa for 15år siden:

Jeg har vært i dyp sorg én gang, og da var det virkelig ingen nytte i meg. Verken på jobb eller hjemme eller noe sted. Men jeg hadde en flott arbeidsgiver som så at jeg trengte å komme på jobb hver dag likevel, så han satte bort det meste av oppgavene mine og lot meg sose rundt på jobb å bare være forvirret, fordi det var det jeg tengte. Hadde ikke dette vært en mulighet hadde jeg klart gått for sykemelding. Om man er i en tilstand der man ikke klarer å gjøre jobben sin (sykdom, sorg, sjokk, ett-eller-annet) så er sykemelding på sin plass.

Maz sa for 15år siden:

Jeg synes det er helt greit med noe sykmelding. Etter jeg fikk HELLP og således mistet min førstefødte fikk jeg lang sykmelding. Fysisk kom jeg meg jo men mentalt var jeg veldig kjørt. Å kunne ta en tilbakevending til jobb i mitt tempo var viktig. Arbeidsgiver hjalp til med tilpassede oppgaver, men å begynne gradert gjorde at jeg ikke presset meg selv. Det var alfa omega.

år mor døde var jeg sykmeldt en uke eller to. Jeg var rett og slett sliten og trengte å komme meg før hverdagen begynte. Jeg synes det er helt riktig.

Jeg tror det er rett å skynde seg langsomt og jeg tror sykmelding her er et viktig redakap. Alternativet er å ha folk som ikke fungerer på jobb. Det er ikke noe bra for arbeidstaker, kolleger eller arbeidsgiver.

Retz sa for 15år siden:

Jeg er imot at sykemelding skal brukes til andre ting enn sykdom. Normal, fersk sorg er smertefull og utmattende, men man er ikke syk. Derfor mener jeg velverdspermisjon bør dekke fravær pga sorg. Eller at det innføres en slags krisepermisjon som også dekker fravær forårsaket av andre ting enn sykdom. Går sorgprosessen i stå og utvikler seg til patologisk sorg, så er sykemelding på sin plass.

mkj sa for 15år siden:

det tenkte jeg også på. Hvis noe skulle ha skjedd med en av dem i dag, at jeg da skulle ha begynt å jobbe igjen rett etter en begravelse virker litt utenkelig. Men hvem vet, kanskje var det det som skulle til for å overleve selv. Men dette blir så vanskelig bare det å tenke på det, at jeg håper ikke legene er restriktive mht sykemeldinger i sånne situasjoner.

Og ja - det er trist å miste eldre slektninger også, men de har kommet til sin ende på en naturlig måte, og hos meg gir det en mye mildere sorg. Sorg over et avsluttet kapittel, men god også med alle minner. Å miste et barn blir jo å miste alt håp, all framtid og således mye vanskeligere å takle.

Kirsebær sa for 15år siden:

Det er en slik type sorg/opplevelse som garantert ville fått meg til å ønske meg tilbake på jobb så raskt som mulig. Gjerne med mer oppgaver enn normalt.
Da får man på en måte sorgfri i 8 timer. de resterende 16 timene ville jo garantert være fyllt opp med fortvilelse og sorg.

Michelle sa for 15år siden:

Jeg stusser overhodet ikke. Det verste en kan oppleve i livet er å miste et barn og dette skjedde i en traumatisk ulykke. Mulig er det også andre omstendigheter vi ikke vet om rundt ulykken og før. Og kanskje har det vært vært mye som har opptatt deres tid og krefter etter dødsfallet.
Ja jeg er enig i at det beste er å vende tilbake så fort en klarer det men ikke alle kan. Ofte blir en overlatt til seg selv. Det er ikke alle som får krisepsykiatri eller opplever at hjelpeapparatet står der.

Jeg skulle ønske min mor sykemeldte seg etter at min bror omkom. En tragisk bilulykke hvor 3 av de som satt i blen døde. Hun var kun borte i to uker og i denne perioden var det mye å ordne opp i.
I ettertid har jeg ønsket vi kunne hatt tid sammen til å prate/gråte ut men det ble det ikke rom til. Jeg følte jeg måtte være sterk for hennes og andres skyld. Jeg glemmer aldri da jeg sto på balkongen og sang til min bror i begravelsen. Jeg så ned på mamma og de andre som sto der og følte meg svært alene. Akkurat som om dette ikke angikk meg. I ettertid ser jeg at jeg var helt "glemt" De hadde så nok med seg selv.

Vi har oppelvd et utall dødsfall også hvor et par skjedde under tragiske omstendigheter. Jeg ser hvordan vi presset på å fortsette. Jeg har vært flink å holde maska. Vi har på et vis løpt fra sorgen. Det er heller ikke bra. Dette har nok påvirket min helse ser jeg nå.
Det er viktig å lytte til seg selv men også til de andre rundt en. Og en bør få hjelp så¨raskt som mulig til å ikke bli sittende fast i sorgen om en har behov, men med de lange kløene så er ikke det lett..

Kirsebær sa for 15år siden:

Jeg er også litt skeptisk til den biten med sykemelding uten oppfølging. Det er sunt å sørge, og man skal ta seg tid til å kjenne på saker og ting. Men jeg ser støtt og stadig folk som nekter å gi slipp. Som nekter å la livet gå videre. Det er jo heller ikke bra. Man bør få hjelp til slikt.

Michelle sa for 15år siden:

Ja man bør få hjelp til slikt. Nå finnes det sorggrupper men det passer ikke alle å snakke i ei slik gruppe, og jeg har hørt noen si at de der følte det ble for mye prat. Og ikke fokus på det å vende tilbake.

Pepper Lemon sa for 15år siden:

Jeg er ikke imot at sykemelding benyttes, ettersom vi ikke har et alternativ som kan dekke sorg. Kanskje burde sykemelding hete noe annet, som "midlertidig arbeidsufør-melding" eller noe slik, så kan sorg og denslags dekkes inn. For jeg er enig i det som stod over her, at leger nok har en kompetanse som gjør at de kan vurdere om det er nødvendig for den sørgende å være borte fra jobb. Å benytte velferdspermisjon går vel ikke, for da er det arbeidsgiver som dekker lønnen. (Det er slik, er det ikke?) Og dersom det er arbeidsgiver som dekker lønnen vil det være arbeidsgiver som utsteder permisjonen, og det kan bli veldig feil.

Retz sa for 15år siden:

Jeg ser poenget ditt med arbeidsgiver og velferdspermosjon ift sykemelding når det gjelder hvem som skal betale, men arbeidsgiver betaler jo uansett de første 14 dagene av en sykemelding. Som regel vil en som sørger være tilbake i jobb innen den tid, men skulle vedkommende trenge litt lenger tid uten at sorgprosessen nødvendigvis er patologisk, så har vi vel kun sykemeldingsalternativet igjen. Jeg hadde gjerne sett et tredje alternativ, finansiert av staten slik at ikke sykemeldingsordninga og sykdomsberepet blir fullstendig utvannet.

LilleRosin sa for 15år siden:

Og noen trenger mye mer enn det.

Jeg er veldig enig. Jeg har vært skikkelig ordentlig lei meg en gang i mitt liv. Jeg har aldri følt meg så alene, og ute av stand til å ta grep om min egen hverdag. I ettertid ser jeg at jeg skulle ha bedt om hjelp, men der og da er det vanskelig å erkjenne sin egen virkelighet. Er man vant til å fikse ting, skjønner man ikke at noe plutselig blir tilnærma ufikselig.

rine sa for 15år siden:

Jeg synes ikke det bør hete sykemelding i alle fall. Det blir jo en form for velferdspermisjon, blir det ikke det, da? Noen dager/en uke :vetikke: bør det være rett på med lønn, trenger man mer, betaler man det selv. Selvfølgelig vil det alltid være folk som trenger mer, tåler mindre osv, men det blir veldig feil at systemet er bydg opp slik at det skal fange opp alle tenkelige og utenkelige ytterpunkter. En gylden middelvei og sunn fornuft hadde fungert berdre, (også i sykelønnsdebatten.)

Garbella sa for 15år siden:

I utgangspunktet er det permisjon og ikke sykemelding som er riktig synes jeg. Men når det er din kone og mor til 3 små barn som omkommer i en stygg ulykke så er det mer enn bare sorg som melder seg. I dette tilfellet så var det angst, fullstendig handlingslammelse og posttreumatisk stressyndrom og etter 4 år greier ikke vedkommende å jobbe mer enn 60 %.

Han ønsker å jobbe, men det er ikke gjennomførbart. Etter arbeidsdagen så har han så angst at han må ha bøtte ved siden av sofaen for han kaster opp. Søvnen har vært dårlig siden ulykken skjedde og selv med sorggruppe og annen oppfølging så er personen så preget og så annerledes en før.

Sorg i seg selv er ingen sykdom, men man kan faktisk bli alvorlig syk av sorg og da er det sykemelding som er riktig i veien på å bli frisk igjen.

Å mene noe om hvordan man vil reagere dersom ens barn eller partner dør blir så utrolig naivt, det gjør så dyptgripende endringer i deg som person at man aldri på forhånd kan si hvordan man vil reagere eller hvordan man vil takle livet i etterkant.

Polyanna sa for 15år siden:

Selvsagt. Poenget mitt var at det er ikke lett å sette opp noe fast for det, for relasjonene kan være så forskjellige og helt utenfor "standard".

Retz sa for 15år siden:

Disse er jo kjente lidelser og selvsagt kan sykemelding/delvis uføretrygd være et helt legitimt alternativ i dette tilfellet.

Pelle sa for 15år siden:

Jeg vet at fagmiljøet som jobber med etterlatte etter selvmord er skeptiske til tradisjonelle sorggrupper. Nettopp fordi en del deltakere blir værende i sorgen fremfor å komme seg videre. Det kan lett bli et sted å dyrke sorgen, fremfor å jobbe med den.

Michelle sa for 15år siden:

Ja det er nettopp det som kan skje og flere opplever, men der kan terapeuten eller den som er faglig ansvarlig for gruppen ta grep. Og ikke alle passer det å snakke i en slik gruppe.

Mams sa for 15år siden:

For snart 2 år siden var jeg sykemeldt i en uke etter at pappa døde.
Det som gjorde at jeg trengte sykemelding da var at eksen hadde kommet 14 dager tidliger og sagt at han vilel skilles, i tillegg så var mamma i Kiel når pappa døde.

Hodet mitt var så propp fult med tanker om økonomi pga skillsmisse og begravelse (jeg ordnet siden mamma ikke var hjemme)
Den uken skulle jeg egentlig hatt opplæring på jobben, og var innom en tur.
Lærte ikke mye gitt.

Pelle sa for 15år siden:

Ja, det er nok stor forskjell på ledelsen av slike grupper. Også innenfor de som ledes av "fagpersonell" (som noen ganger kan være nesten hva som helst, ikke alle kommuner satser like hardt på slike områder, mildt sagt).

Teofelia sa for 15år siden:

Tertit sa for 15år siden:

Jeg har nettopp mistet en av mine nermeste og da fikk jeg en ukes velferdspermisjon med lønn (jobber på sykehus). Det heter seg at de gir inntil en uke.

Tertit sa for 15år siden:

Utover dette ble jeg sykemeldt en uke av min fastlege, da jeg ikke var klar for jobb enda. Når en av dine nermeste dør går gjerne den første uken med til mange praktiske ting (papirmølle m.m) og man får ikke tid til å sørge. Den ekstra uken var for meg helt nødvendig. Hadde tenkt meg på jobb etter en uke, men måtte snu.

Tertit sa for 15år siden:

Helt enig med Amo.

Pelen sa for 15år siden:

Jeg har bare meg selv å referer til her. Når moren min døde så ble jeg ikke sykmeldt. Jeg fikk velferdsperm noen dager for å rekke til moren min før hun døde så jeg var borte i 3 dager i den forbindelsen samt 1 dag i forbindelse med begravelse. For meg var det terapi å gå til jobb. Jeg trengte å snakke og på jobben var det mange som ville lytte.

Faren min tror jeg ikke heller var sykmeldt uten arbeidsgiveren ga ham litt frie tøyler så at han kunne ta seg fri når han måtte ønske og det gjorde han vel mest i forbindelse med praktiske ting.

Dette tror jeg var helt riktig for oss, men vi var å andre siden forberedt på at hun skulle dø.

Jeg tror at sykmelding over for lang tid ikke hjelper så godt, trenger man det så tror jeg at man også trenger å gå til psykolog eller lignende.

Pappaen min var i en sorggruppe og det var riktig for ham, men det var på kveldstid.

Martis sa for 15år siden:

Jeg tror dette er veldig individuelt og det må være rom for å at folk får ta den tiden de trenger, og da mener jeg de som mister noen i sin nærmeste familie. Jeg har 2 kollegaer som har mistet små barn de siste årene og det er helt forskjellig hvor lang tid det tok før de kom tilbake, selv om begge ble tett fulgt opp av arbeidsgiver. Jeg mener også at det er feil at det skal være arbeidsgiver som er styrende, dvs den som gir permisjon med lønn, i slike tilfeller for fokuset må jo være på at den som har opplevd dette forferdelig tapet kan tenke på seg selv og ikke oppleve "mas" om at nå er det nok sørging og nå må du komme tilbake.

Esme sa for 15år siden:

Jeg tenker at om man ikke er i stand til å jobbe, så er man syk. Men sympatisykemelding fordi det er synd på noen er ikke på sin plass.

Det har jo nav sagt klart fra om også, normale sorgreaksjoner skal ikke fellesskapet betale for. Om man er uenig i det, så får man heller prøve å få endret på disse reglene.

Estrella sa for 15år siden:

Helt enig.

Og mange reagerer på sorg forskjellig og noen ganger kommer den myyye senere også.

Appelsin sa for 15år siden:

Jeg bruker meg selv for å si omtrent hva jeg mener

• at dette er individuelt, avhengig av mange faktorer og også av hvilken jobb man har.

Jeg har akkurat begynt i jobb etter det man kanskje kan kalle mitt livs første sorg, to uker etter at MAen ble påvist og det ble gjort utskrapning. Jeg har flere ganger i løpet av disse to dagene i jobb følt at det var for tidlig å begynne. I jobben min må jeg være sterk for andre, litt på hugget, samt bestemt og trygg i forhold til de jeg samarbeider med på avdelingen. Jeg føler at akkurat der er det et godt stykke før jeg er meg selv igjen.
Å sitte på kontoret med epikrise-haugen kunne jeg sikkert klart forrige uke også, hadde jeg bare vært garantert å ikke møte noen.

Anuk sa for 15år siden:

Er forsåvidt enig i at sorg ikke er en sykdom, men å innføre en eller annen velferdspermisjon som skal være i stede blir slik jeg ser det helt feil. For det første er det veldig individuelt hvor lang tid man har bruk for, det er vanskelig å definere hvem man "har lov til" å sørge over, og vi er forskjellige, noen reagerer sterkere enn andre. Derfor synes jeg det er veldig greit at det er noe man avgjør med legen sin.

Det er noe med at i dagens regulerte arbeidsliv er det ikke så mye rom for "livet". Noen arbeidsplasser har det kanskje, men ikke alle. Da blir sykemelding det middelet vi har, når arbeidslivet og privatlivet blir for krevende på en gang. Jeg ser ikke helt poenget med å lage flere ordninger. Jeg ville synes det var ubehagelig å sitte med min sjef å diskutere om jeg virkelig trengte en uke permisjon etter min mors død, men med legen går det greit.

elg sa for 15år siden:

Jeg fikk velferdspermisjon med lønn i to uker da min far døde, og det var en veldig god følelse at det var sjefen som ba meg være hjemme. Jeg slapp da å ha dårlig samvittighet for å være bort fra jobb.

Katta sa for 15år siden:

Det med at fellesskapet ikke skal betale for normale sorgreaksjoner er greit i teorien, men ikke så greit i praksis synes jeg. For hva er definisjonen på en normal sorgreaksjon? Finnes det en sånn klar definisjon som sier noe om hva slags arbeid man evt skal kunne greie, evt hvor langvarig en sånn sorgprosess skal være (altså hvor lenge skal man selv eller arbeidsgiver betale før det er en unormal prosess som samfunnet skal ta ansvaret for)?

Når noe skjer med en av mine nærmeste fungerer jeg ikke i hodet. Jeg har en jobb som gjør at jeg må fungere i hodet. Det finnes mange jobber jeg kunne gjort selv om jeg var i en form for sorgprosess, men å sitte og ta innover seg andres problemer kan bli i overkant. Og man kan ta katastrofalt feil beslutninger fordi man er irrasjonell når man møter situasjoner som nærmer seg det man selv har vært igjennom. Så hvis man på den ene siden sier at sykmelding er aktuelt hvis man ikke er i stand til å jobbe, og på den andre siden sier at sykmelding ikke skal dekke en normal sorgprosess, er jeg redd man motsier seg selv i endel tilfeller.

kie sa for 15år siden:

Kravet om at det skal være en "unormal sorgreaksjon" åpner jo også for økt sykeliggjøring, tror jeg.

Her er en mors erfaring med dette
Og her sier styremedlem i Allmennlegeforeningen noe om dette

kie sa for 15år siden:

Hattifnatten: Ja, jeg er enig med deg. Det er jo derfor det er så dumt når man i en normal reaksjon på en tøff hendelse er nødt til å finne noe unormalt og "galt" for å kunne ta absolutt nødvendige hensyn.

Torggata bad psykologkontor har dette på sin nettside:

Jeg er i grunnen litt enig. Samtidig så tenker jeg at det mest korrekte i forbindelse med sykmelding hadde vært om man kunne ha skrevet "sorgreaksjon" på sykmeldingen fremfor all verdens mer eller mindre konstruerte diagnoser.

Polyanna sa for 15år siden:

I tillegg til at sorg arter seg forskjellig så er jo også arbeidsplasser forskjellige i "egnethet" ifht å jobbe om man er i sorg. Jeg har en jobb som med tilrettelegging (skjerming mot kundearbeid og interne oppgaver i stedet) nok hadde vært et "sunt" sted å være og fungere så godt jeg bare kunne. Gode, omsorgsfulle kollegaer og passe krevende oppgaver. Om man er lærer for en spesielt krevende ungdomsskoleklasse, jobber på en avdeling for døende kreftpasienter eller annet, så vil det antagelig være veldig vanskelig.