Snuppa går på ballett. Hun gjør dette fordi hun liker å danse og ville gå videre etter miniklubben. Egentlig vil hun gå på hip-hop, men vår danseskole har ikke hip-hop-kurs før ved skolealder. Derfor endte hun opp på ballett.
Jeg synes det er fint at hun går på dans. De lærer seg å følge instruksjoner og ballett er styrkeidrett av de sjeldne. Jeg vet at det er mye slankepress blant ballettdansere, men jeg har liksom tenkt at det ikke angår småjentene. Tar jeg feil? Når begynner det i så fall?
Jeg synes også ballett er en veldig bra sport. Miljøet derimot er nok ikke det beste. Tror vel kanskje ikke det presset begynner på noen år ennå, så ved nøye "bearbeiding" og holdningsskapning, kanskje du klarer å påvirke henne til å gi beng i slankepresset? Mye her går nok på hodningsskaping. Mine foreldre lærte meg mange gode holdninger og de prøver jeg å videreføre til mine barn.
Jeg vet åpenbart altfor lite om slikt, for jeg ble rett ut overrasket da det i jual kom kommentarer om at kunsina mi hadde klippet håret. Ikke kort, men... nedenfor skuldrene-lengde.
Kunne hun det da? Ja, det kunne hun, poenget var å klippe håret rett etter juleavslutningen, så rakk det bli langt igjen til sommereksamen.... (og selvsagt da ikke kort-kort, det må kunne bli langt igjen på et halvt år) Jeg har virkelig aldri tenkt over at en ballerina må ha langt hår...
Slankepress vet jeg ikke hvorvidt hun merker, hun er utstyrt med disse genene som ikke er helt uvanlige i deler av vår familie... tynne streker fra naturens side. Altså, slankepress er det helt sikkert, men noe MER enn hva som er vanlig blandt 14-åringer, mener jeg...
Jeg må innrømme at jeg har fordommer (?) mot turn- og ballettmiljøer og håper at barna mine vil drive med andre ting. På sikt altså, som småbarn er det sikkert helt fint.
Datteren min var fire år da hun gikk på ballet. Vi fikk beskjed av instruktøren om at vi burde finne en annen idrett til henne fordi hun var for klumsete og tung. :snill: Jeg må innrømme at jeg ble lettet da jenta selv ikke ville mer.
Datteren min har vært i Operaballetten en periode, og ja, det var nøye med oppsett av hår. Men det synes jeg er helt greit - det er jo en del av estetikken rundt ballett. Når det gjelder tynn vs. ikke tynn, så ser de først og fremst på styrke og fleksibilitet ved opptaksprøvene. Altså om du har en kropp som er sterk nok til å takle de krevende øvelsene i ballett. Datteren min var på det tidspunktet slett ikke blant de tynneste og spinkleste, men kom gjennom nåløyet. Hvordan det blir senere med tanke på ev slankepress kjenner jeg ikke til, da hun sluttet. Men det er da ingen hemmelighet at det er et visst slankepress i så å si alle idretter; langrenn, svømming osv. Tror ikke turn- og ballettmiljøer er så mye verre, og ville selv aldri hatt noen betenkeligheter med å la jentene mine danse ballett eller drive med turn. Slankepress møter man vel forsåvidt vel så mye på skolen og blant venninner. Det blir vi som foreldre som må jobbe med holdningene og formidler verdier.
Slankepress er det i nesten samtlige idretter desverre. Likevel er nok det største presset blant jevnaldrende. Det er ikke uvanlig at jenter ned i 6-7 årsalderen går sammen på vekten og sammenligner. Med mødre som konstant slanker seg så er det kanskje ikke rart at døtrene også får et slikt forhold til kroppen sin?
Vi unngår ballett av grunner som allerede nevnt. (hjalp heller ikke at mange bekjente kommenterte at "x burde jo begynne på ballett, hun ville ha blitt en flott ballerina, lang og slank i kroppen") :rolleyes:
Nettopp, og med alle kommentarer i hytt og pine om man man må "skjerpe seg", gå ned noen kilo osv. Mamma sitter og spiser egen middag, da helst uten karbohydrater selvfølgelig.
Guttungen elsker vekta. Det er gøy å se at den flytter på seg(vi har ikke digital) Han står jo ikke stille på den eller med begge beina nødvedigvis da... Så han vet vi har vekt, men vet nok ikke hva den er til...
Kjenner at jeg blir seriøst bekymra... men det er kanskje ikke like vanlig at knapt skolemodne gutter driver veiing? Fokusere hardt på holdninger og et fornuftig, sunt men ikke slankepreget kostholdi familien (Pr i dag har vi i alle fall et ikke slankepreget, dog heller ikke sånn gjennomført sunt...skjerpe seg på en sunn måte da...)
Joda, jeg skjønner den, jeg har bare virkelig ikke tenkt over at det skulle være nærmest utenkelig at en 15-åring klippet håret litt... lever i en beskyttet verden
Jeg tror det er viktig å følge med når de håpefulle begynner å ta ansvar for sin egen trening. Det er jo veldig individuellt, men man ser ofte et skille i 10-12 års alderen. Noen må pushes avgårde, mens andre lever og ånder for treninger.
Jeg mener ikke at alle som elsker treninger blir opptatt av slanking, langt i fra.
Sånt er langt verre enn at idretten har fokus på kropp og vekt. Desverre er det nok mange mødre som vil nikke gjenkjennende til utsagnet om at de har egen middag og er på slankern, de færreste av dem vil ønske å innse at de har stor innvirkning på sine barns forhold til mat, vekt og kropp. Det blir alt for lettvint å skylde på idrett og mediene, det er medvirkende årsaker selvsagt men barn lærer av sine foreldre på godt og vondt.
Jeg spiser ofte egen middag, jeg. For jeg har cøliaki. Det går greit å forklare for barna at jeg ikke kan spise den samme pastaen som dem, siden det ikke er bra for meg. Noe lignende må det da gå an å si om det er fordi man prøver å gå ned i vekt (aller helst burde det vel holde å servere sunn og god mat til alle ved bordet).
Jeg har ikke all verdens positive annenhåndserfaringer fra ballettmiljøet. Men at det er en fantastisk danseform som kombinerer styrke, smidighet og musikk, er det ingen tvil om. Jeg hadde ikke hatt noen skrupler mot å sende barna mine (jente og gutt) på balett i ung alder, men jeg ville nok holdt igjen med tanke på operaballetten.
Det er forskjell på å ha cøliaki og å være på evig diett for å gå ned i vekt. Som deg mener jeg at det er fullmulig å servere sunn mat i riktige porsjoner til samtlige rundt et bord. Dette sammen med fysisk aktivitet er jo nøkkelen til en sunn kropp med normal vekt.
Mazunge går på turn, og det er til og med med litt press fra meg. Hun går på allidrett også (i SFO tiden).
Jeg ønsker hun fortsetter på turn ikke for å bli god og komme på elitepartiet, men for å lære en del ting skikkelig. Det er klart at det blandt de beste er press men ikke på Mazungens nivå.
Jeg er ikke så sikker på at det er bare turn og balett som har slikt fokus. Jeg husker historier fra skihopping og langrenn blant annet.
Dette er veldig langt unna noe jeg tror vi vil erfare på den balletten snuppa går på. Jentene er i alle størrelser og prestasjonene deres varierer ekstremt, men det er ikke så farlig. Alle fikk plenty av skryt på den oppvisningen vi var.
Blir det sånn, så nekter jeg henne tvert å fortsette. Hun er bare 5 år, så jeg håper det er lenge til det blir en problemstilling. Ballett er heller ikke hovedsatsningsområdet til den danseskolen, og det hjelper nok litt.
Jeg tror ikke slankepresset er fremtredende blant femåringene, nei.
Men hvis man lar barnet begynne på en aktivitet, må man jo regne med at barnet ønsker å fortsette. Jeg ville ikke blånektet min turn og ballett, men jeg har lirket forsiktig i andre retninger.
Hun er speider for å bli vant til å være i naturen, og fordi de dyrker økende selvstendighet. Hun rir fordi det viser seg å gi jenter selvfølelse og evne til grensesetting. Hun gjør selvsagt også begge deler fordi hun selv hadde lyst, men det er ikke så vanskelig å påvirke dem dit man selv vil blant de aktivitetene de ønsker.
Vi tok begge jentene ut av turngruppa her i fjor. Jeg fikk et sjokk på avslutningen hvor gale mødre dyttet andre unger for at deres håpefulle skulle få best mulig plass under øvelsene osv osv. Det var en som rev et flagg ut av hånden til eldste, og ga det til sin datter. Jeg satt litt laidback på sidelinjen og var vitne til galskapen, konfronterte moren helt rolig som da med fistel i stemmen svarte at jenta vår hadde ikke vært på alle øvelsene den våren så hun fortjente ikke flagg. Hjelp. Hun hadde misset to ganger på en hel sesong pga mandel-operasjon! Når det er slik ved 6-7 års alder bestemte jeg meg der og da for at de aldri skal inn i den idretten. Jenta vår fikk forøvrig opptre med en ball isteden, det var visstnok ikke så poppis blandt mødrene som levde ut sin indre RS-utøver.
Nå går de begge på ski i langrennsgruppa, det er jo kroppproblematikk i den idretten også, men vi får bygge bevissthet som andre har vært inne på her. Miljøet der er hvertfall helt annerledes. Mye lek og foreldre som gladelig hjelper hverandres barn når det trengs.
Fordi jeg ikke har så veldig god erfaring med dette gjennom andre jeg kjenner. Det trenger jo ikke føre til spiseforstyrrelse, men det er et voldsomt arbeidspress i utgangspunktet. Hvis hun hadde vært lidenskapelig opptatt av balletten, og jeg følte jeg kunne ha en viss kontroll, så for all del. Jeg er nok litt farget av opplevelser fra tidligere.
Ja, dete r jeg jo også enig i. :dulte: Men hvis mor ikke vil spise poteter fordi hun er på lavkarbodiett (for resten av livet), så må det jo gå an å forklare det utfra et helsemessig ståsted, på samme måte osm jeg må forklare cøliakien min. Men dette blir jo en debatt litt på siden, da. Hva som er sunt kosthold, hva som er akseptabelt av kostholdsomlegging når man har barn å være forbilder for osv.
Hun går egentlig på ballett i påvente av at hun kan begynne på hip hop da hun begynner på skolen (som det nå er bestemt at er 1,5 år til). Men jeg vet ikke om dans generelt er noe bedre, egentlig.
Jeg har alltid vært overvektig, men har drevet med idrett bestandig. Jeg spilte volleyball og måtte finne roller på banen som gjorde at jeg ikke trengte å være hun som hoppet aller høyest.
Vi unngår etter beste evne kjønnsdelte idretter der det er så mye fokus på kropp, vekt, slanking og press som ballett, turn, rytmisk sportsgymnastikk og sånn. Vi har satset på kampsport og allidrett, fordi kampsporten er et sted der man fokuserer på disiplin, selvbeherskelse, konsentrasjon og kroppskrontroll iført vide klær, sammen med både barn og voksne (her trener voksne og barn sammen). Jeg tenker at det mentale er en vel så viktig del av treningen som det fysiske.
Selvsagt kan det være snev av spiseforstyrrelser og slankepress i mange idretter, men jeg prøver å ikke sende ungen rett i løvens gap. Vi bygger selvbilde, selvfølelse og prøver å gjøre henne glad over hva kroppen hennes får til, ikke at hun skal stå å geipe mer enn nødvendig foran speilet.
Jeg synes at det aller beste med kampsport er at de små jentene lærer å brøle fra magen og slå fra seg. Kampsport er ikke noen garanti for at det aldri skal skje no fælt med deg, men den selvfølelsen og selvtilliten de ser ut til å få der gir en trygghet som lyser av dem. Også tror jeg at det å trene og gradere seg sammen med pappaen er skikkelig stas.
Jeg synes det blir en del ubegrunnete fordommer mot ballett/turn her. For de som personlig har hatt negative opplevelser, kan jeg forstå det. Men jeg synes det blir litt snodig å pense barna unna en idrett fordi man tror eller antar at det er mye slankepress/spiseforstyrrelser i denne idretten. Og som Skvetten sier, dette er i så fall et problem som rammer flere idretter, og da bør man jo ta tak i andre ting enn selve idretten.
Ruska vår går på ballett. Hun er langt ifra noen lett og nett jente, noe heller ikke mange av de andre er. Har ikke hørt et eneste negativt ord om det noen gang.
Gutta mine svømmer. Eldstemann på A-laget, som den yngste i byen her. I klubben vår er det alle fasonger på svømmerne, også eliteutøverne ! En av dem som fikk årets innsatspokal nå er langt fra liten, men sterk og positiv, det er det som betyr noe.
De eneste gangen det er snakk om kost er på treningsdager med mat som lages av oss foreldre. Da er det lagt opp til grovt, grønt og masse frukt. Det er jo bare supert for alle. Svømmekluben vår er flott !
Du avslører vel her at du egentlig vet svært lite om hva ballett egentlig dreier seg om. Hvis du tror at disiplin, selvbeherskelse, konsentrasjon og kroppskontroll ikke er en like stor del av ballett og turn som av kampsport. Og jammen får de ikke selvfølelse og selvtillit av det også.
Jeg har ikke opplevd kroppshysteri i turn, så det er bare noe jeg har lest om. Men jeg synes hele miljøet og atmosfæren som bygges rundt barna i en idrett sier fryktelig mye om hvordan det vil komme til å bli på et senere stadie. Det er bakgrunnen for at jeg ikke vil bruke mer tid på det. Vi skal ha det gøy og få fine opplevelser ut av idretten. Lære å vinne og lære å tape, ikke klore ut øynene på sidemannen.
Det er direkte ansvarsfraskrivelse fra foreldrenes side å hevde at det er fortrinnsvis idrett som gjør at barn og unge utvikler spiseforstyrrelser. Foreldre er de som sitter med det største ansvaret og det finnes utøvere i vekt spesifikke idretter som ikke er spiseforstyrret på samme måte som det finnes barn av mødre på slankern som heller ikke er spiseforstyrret.
Jeg tror at å skape holdninger er viktigere enn å nekte dem enkelte idretter. Man kan selvsagt forsøke å få dem selv til å tenke på den idretten vi mener er best for dem, men om de fremdeles ønsker å gå andre veien, synes jeg de skal få lov.
Og om de velger en idrett vi voksne ikke egentlig "godkjenner", så er det viktig at de sitter med de riktige holdningene, og selvstendigheten til å avgjøre at "jeg vil ikke være med på slankepress" ol. Videre tror jeg det er like viktig å engasjere seg i denne sporten de valgte, og følge med på at holdningene holder seg der man har satt dem.
Det jeg mener er at hvis man ikke ønsker at en 10-15 år gammel datter skal drive med en aktivitet, så er det en risiko å ta å la henne starte med denne aktiviteten når hun er 5-9. Hva skal man da si hvis hun ønsker å fortsette? "Du får ikke lov"?
Jeg fikk litt lyst til å fortelle hvorfor Mazunen går på turn. Det er ikke noe hun har skreket seg til, men noe jeg har bestemt.
Jeg vet at hun selv om hun er slank og langbeint ikke har anlegg til å bli eliteturner. Det er heller ikke noe poeng for meg.
Nettopp fraværet av naturlig talent og anlegg er min motivasjon. Jeg tror det grunlaget hun får fra turn vil hjelpe henne til å fiks ting lettere enn hun ellers vill.
Jeg kjenner mange som har hatt traumer om hest og tau osv i gymtimer. Her lerer hun å satse og bruke et satsbrett. Hun lærer å slå hjul, stå på hender osv. Med instruktører som evner å se hva de gjør feil og derved hjelpe dem til å gjøre det rett.
For meg handler det om å utnytte sitt potensial. Så gym blir gøy og ikke pes.
Det går forresten gutter på turn sammen Mazungen selv om jenter er i overtall. Mazungen begynner nåpå 7-9 års gruppering og jeg er ikke så sikker på hvor lenge vi fortsetter. Men det hun har fått allerede er gull verd.
Turn har jeg heller ingen betenkeligheter med. Det er mulig jeg ville forsøkt å holde igjen med tanke på konkurranseturn, hvis det skulle bli aktuelt. (Jeg begynte såvidt på konkurranseturn selv som barn, men droppa ut og fortsatt med turn "bare for moro skyld" noen år til). På samme måte som jeg ville vært skeptisk til prøvedansing for operaballetten.
Men angående ansvarsfraskrivelse: såklart man har et ansvar i hjemmet. Det er likevel slik at en sårbarhet kan finnes, som kan trigges av et ekstremt prestasjonsmiljø. Foreldre har ikke full kontroll over all sårbarhet som kan finnes. Tross alt, det er ikke alt som er "foreldrenes skyld". Noe sårbarhet kan vi påføre barna våre uten at vi vil det, og til tross for at vi prøver å gjøre det motsatte. Noe kan komme via vennekrets eller skole. Og noe kan komme via idrett. Såklart ingen skal fraskrive seg noe ansvar, verken foreldre eller idretter.
Det hærtes ikke så dumt ut egentlig. Innser at jeg ikke har tekt så langt som dette med fritidsaktiviteter enda... når bgynner man med slikt? Må kanskje begynne å sjekke hvilke muligheter vi har i nærområdet...
Jeg forstår rett og slett ikke den frykten for å la barn delta i prestasjonspregete idretter eller idrett på høyt nivå. Og da at man spesielt peker ut enkelte idretter som man egentlig har veldig lite førstehåndskunnskap om. For meg er frykten større for at de skal havne i tvilsomme miljøer, begynne med stoff, fly på fylla hver helg, eller sløve foran PC-en fullstendig blottet for tiltakslyst. Min erfaring er at det å bedrive aktiv konkurranseidrett i barne- og ungdomsårene er 99 % positivt.
Denne sårbarheten trigges vel så mye om ikke mer av hjemmemiljøet. Dersom det er slanking og en misførnøyd mamma (det er flest mødre desverre) som klager over vekten og klesstørrelsen store deler av barnas oppvekst. Dette er ikke til å komme fra og desverre arver våre barn våre spisemønstre og som regel også vårt kroppsideal og våre spiseforstyrrelser. Det at man har satt fokus på idrett og på mediene er vel og bra, men det er langt fra den måten man kan begrense problemene best. For å kunne forebygge må foreldrene gå i seg selv og det de projiserer ut, barn er mestere i å få med seg hva som sies og de stemninger som er i hjemmet. Alt for lett å glemme, kanskje fordi det krever at man selv ekjenner ansvar for at barnet opplever seg selv som tykk selv om det ikke har overvekt?
Jeg er enig i at mye av ansvaret ligger i hjemmet, og hos foreldrene og hva slags holdninger til egen og andres kropper de formidler. Men det er jo noen idretter hvor hvordan kropp du har blir tydeligere enn i andre idretter lenge før man kommer til et nivå hvor det kan være relevant å snakke om noe annet enn hvorvidt man synes det er gøy. F.eks ballettdrakt vs. fotballshorts og t-skjorte. Storesøster 5 år kom hjem fra dansetrening i rosa ballettdrakt og spurte hvorfor hun hadde større mage enn jentene hun danset sammen med. Storesøster 9 år har aldri spurt om noen sånt når hun kommer hjem fra Tae-Kwon-Do, iført en løs hvit drakt. Der trener de sammen på tvers av kjønn og aldersklasser og da blir uansett ikke kroppssammenlikning spesielt relevant.
Jeg har tenkt at ungene har godt av å ha en fast aktivitet fra de er 3-4 år. Snuppa begynte på danseskole da hun var 3,5 og har elsket det hele veien. Nå har hun i tillegg fått med seg utrolig mange andre av jentene på avdelingen sin, og jeg ser at de storkoser seg med ballett.
Knerten skal også få begynne på et eller annet. De har gutteklubb på danseskolen til snuppa. Det hadde vært drømmen om de kunne gått på hvert sitt dansekurs på samme skole og samtidig. Ellers har jeg tenkt at ishockey er tingen for ham. Vi har en ishall rett i nærheten. Men vi får se hva han har lyst til når den tid kommer.
Ser det poenget, men sammenligne kropper kommer de nok til å gjøre uansett. Dessverre. Enten det kommer til syne i form av tettsittende treningsklær eller ulike grader av spenst, smidighet og hurtighet. Det er tydeligvis mange med negative opplevelser her, men jeg har en datter som snart er 18 og har deltatt i dans, turn, cheerleading, ridning i alle år, og vi har aldri opplevd noe negativt kroppsfokus.
Og hvorfor ikke heller la dem gå i en trang dansekjole og være stolte og fornøyde med seg selv, hvis det er det de vil? Jeg synes ikke det er noen god måte å angripe kroppshysteri på å kle barna i løstsittende klær - det er jo en måte å skjule kroppen på. Og da gir vi dem indirekte rett i at de bør skjule kroppen sin. Det er etter min mening bedre å lære dem å være fornøyde med den kroppen de har - uansett idrett de måtte foretrekke. De fleste kraftige, tettbygde kropper fungerer like godt som spinkle i de fleste idretter.
Det er på grunn av min bakgrunn i konkurranseidretten som barn og ungdom at jeg ønsker å få barna mine interessert i det. I utgangspunktet er jeg ganske ukritisk til hva slags idretter de måtte velge seg, men jeg har noen innvendinger mtp farer for (sen)skader og andre fysiske belastninger som følger enkelte idrett.
Jeg tror også på at noe av det viktigste for å holde barnas interesse for idretten vedlike, er å velge noe som barnet er flink til, og som det greier like godt som de andre. Det er morsomt å hevde seg, og morsom å "få til noe", uansett om det er ballett eller vannpolo. Det sies at prestasjon ikke er viktigere enn deltakelse, men her har jeg mine tvil. Det er ikke morsomt å drive med noe som man ikke får til særlig bra, derfor synes jeg det er viktig at foreldrene (når barna er større og har lyst å drive med noe) prøver å lede barna til den idretten som de vil fysisk kunne mestre. (Dvs. ikke basket til gutten på 1.55 cm eller ballett til noen som ikke har koordinasjon).
Idretten har gitt meg så mye som barn og ungdom og nå som voksen at jeg aldri ville latt den sjansen gå forbi for at barna mine skal ha glede av det også. Jeg vil mye heller ha en fjortisballerina med superhøye ballettambisjoner enn en fjortenåring som ikke driver med idrett. Jeg tar heller sjansen på at hun kommer inn i et miljø hvor det kan være kroppspress (as if denne ikke har kommet til arenaer utenfor idretten for lengst) enn at jeg tar sjansen på at ungen ikke driver med noe overhodet.
Du kan så si. Jeg vet ikke om dette er spesielt for RS og turnmiljøet, det jeg reagerte på var en ganske stor foreldregruppe (mødre) som gikk helt av skaftet. Ettersom det ser ut til å være slik på dette stedet så velger vi noe annet, det kan jo være at turnmiljøet et annet sted er helt topp.
Ja, jeg benktet jo ikke at sårbarheten kommer fra hjemmemiljøet. Jeg kan jo også legge til at slik sårbarhet ikke trenger å være direkte knyttet til foreldrenes holdninger til mat og slanking. Vel så mye til foreldrenes måte å verdsette barnet og bygge selvtillit. Spiseforstyrrelser handler ikke alltid om slanking per se. Men det er klart de kommer lettere til uttrykk når utseende og prestasjon vektlegges (enten det nå er fra foreldrenes hold, reklameplakatene, eller idrettsmiljøet).
Må også legge til at jeg ikke har noe i mot ballett eller idrett sånn generelt. Personlig ønsker jeg andre interesser for barna mine, og det er jo et valg jeg og mannen min tar.
Dette er noe jeg har med meg hele tiden. Jeg har mange komplekser når det gjelder egen kropp og til tider har jeg noen kilo ekstra. Samtidig tør jeg å vise barna kroppen min med hårvekst og kilo og alt som er der. Jeg sier bare positive ting om den når de hører det, og nå som jeg er på vei ned i vekt spiser jeg samme mat som de andre og veier ikke maten så jentene ser det. Enda ligger det i bakhodet at: "Kanskje de merker det jeg tenker inni meg?"
Det jeg strever med er to bestemødre som jevnlig snakker nedsettende om egen kropp og vekt og "roser" meg hvis de ser at jeg har gått ned i vekt. Jeg prøver å få de til å forstå at sånne kommentarer vil jeg ikke at de skal si foran barna, men jeg tror ikke de skjønner hva jeg snakker om.
For noe tull. Det er derimot ansvarlig å velge bort idretter hvor slankepresset oftere forekommer. Ballett er sikkert uskyldig nok på barnestadiet, men skulle barnet velge å fortsette vil fokuset på kropp og vekt bli mer betydelig.
Tiåringen min stortrives forøvrig nå på orientering og vi voksne er veldig komfortable med fokuset på treningen.
(dette med mat og slanking og slikt. Jeg er hjertens enig og det er den største grunnen til at jeg er så skeptisk til rigide kostholdsplaner ala Fedon. Vi fokuserer heller på sunn mat til alle. Jeg er vokst opp med ei mor som spiste kokt torsk hver dag i flere år og jeg har på ingen måte fått noe sunt forhold til mat og kropp.)
Jeg er stort fan av orientering, men jeg ser at også der er de beste veldig tynne (siden det er en fordel når man skal løpe fort hit og dit og opp og ned). Jeg er bekymret for hvordan dette påvirker de som satser på orientering inn i puberteten/tenårene.
Det kan være mange grunner til at noen føler et slankepress, og selv om man mener at den største innvirkningen er hva mor gjør, kan vi vel ikke av den grunn se bort fra at det også kommer påvirkning fra andre steder.
Jeg synes det kommer innvirkninger fra hele samfunnet, og idrett er bare en liten del av det, og en idrettens påvirkning ser jeg på som ganske harmløs, i forhold til "jenteblader", TV-serier osv.
Jeg er opptatt av at barna skal være fysisk aktive. Den aller beste måten å få til det på er å la de holde på med det de ønsker. I absolutt alle idretter vil det på sikt dukke opp krav, enten til kropp eller ferdigheter, som de færreste klarer å fylle. Det er da det er så utrolig viktig å ha gleden ved det man gjør, og ha forståelse for at ikke alle skal, kan (eller ønsker) å bli best.
Råtne miljøer finner man overalt. Det finne dessverre gale trenere og ledere innen alle idretter, men det finnes også mange som satser på glede og samhold. Jeg synes det blir tullete å si at man skyr spesifikke idretter pga fordommer man selv har.
Da er det veldig mange idretter man må velge bort. Langrenn, skihopping, skiskyting, kombinert, svømming, friidrett, kunstløp, bryting, fotball and so on.
Jeg har selv drevet med konkurranseturn og synes det er en fantastisk idrett når det gjelder spenst, kroppskontroll, smidighet og styrke. Jeg var naturlig "fryktelig" tynn, den eneste på mitt lag over mange år som fikk spiseforstyrrelser var ei som fikk kommentarer fra familien på vekt. Jeg tør påstå at jeg kjente miljøet og trenerne så godt at de ikke forekom vektpress. Men det fantes innenfor andre lag og landslag.
Som andre har nevnt her, det er en styrke for selvtillit, ambisjoner og grunnlag for senere trening å drive med aktiv idrett. For de som trives med det.
Jeg har latt meg overraske av fokuset på sunnhet og styrke hos de danserne jeg har vært innom (øh), og hadde ikke hatt problemer med å la hypotetiske døtre eller svært reelle sønner begynne med dans, ballett eller ei.
Jeg synes også det estetiske i ballett er vakkert, og ser lett at det er et poeng med tettsittende klær, når det er den visuelle opplevelsen av kroppens bevegelser som er hele greia.
Så klart. Jeg er fullstendig klar over det. Men på taekwondo, der foreldrene er med og trener så slipper man de gale mødrene på sidelinjen, de strenge trenerne/lærerne som mener at man må ofre ALT for balletten selv om man bare er 4 år og har lyst til å gå i venninnebursdag. Hvis min datter har frykteig lyst til å danse ballett, så skal hun selvsagt få det, men vi ville ha passet godt på, selv om vår eldste er svært slank og atletisk. Hun er en sårbar jente som er fryktelig opptatt av hva folk mener om henne.
Min mor danset ballett i mange år og er alvorlig spiseforstyrret 45 år senere.
Jeg har ikke lest mer enn dette og har liten erfaring med ballett.
Men jeg vet via venninner at det er et enormt utstyrpress i ballett. Ei venninne av meg kjøpte ballettutstyr for ti tusen kroner (ja, du leste rett!) til sine ballettdansende jenter. For man kunne absolutt ikke komme i H&M-utstyr, nei det skulle være fra en spesiell butikk. Dette var ingen uskrevne regler, men noe danselæreren krevde.
Jeg tror dette vil avhenge MYE mer av individer - hvilke gale/normale trenere man treffer på, og hvilke gale/normale foreldre som står på sidelinjen - enn av hvilken idrett vi snakker om. Sånn sett ser jeg Mims argument om foreldrenærvær - det gir jo litt økt kontroll.
Jenta mi går på ballett - på Oslo Vest - og det er ikke noe utstyrspress som vi har merket. Jeg observerer at det mest populære antrekket er det lilla Hello Kitty-utstyret fra H&M. Instruktøren er en fabelaktig pedagog. Hun er mild og snill og mye som smør, og har stålkontroll på hele hurven uten noen sinne å heve stemmen eller være morsk. Mystisk.
Og så syns jeg Olympias (eller hvem det var) poeng om å drive med noe man faktisk kan bli litt god i. Eldstemann her er veldig, veldig glad i ballsport, men har dessverre arvet sin mors kroppskontroll... Han får selvsagt drive med så mye fotball han bare orker, og trener iherdig, men jeg er samtidig veldig glad for at han har oppdaget at han er god i bandy. Ikke noe stortalent, men litt over middels, i hvert fall. Han får oppleve skikkelig mestring, er en av de beste i klassen når de har skøytegym, og jeg ser at han vokser på det. Så selv om jeg virkelig ikke hadde sett for meg å bli bandymamma, oppmuntrer og støtter og tilrettelegger vi. Og kjøper utstyr vi ikke engang visste fantest. :gal:
Og jeg er, som flere her, opptatt av at de skal drive med fysiske aktiviteter. Jeg vil heller at de skal drive med noe de virkelig liker og syns er gøy (ballett eller bandy eller taek-won-do), og oppleve den kroppsgleden det kan gi, enn å ikke gjøre det. Så får vi være obs på kroppsfokus der de er.
Jeg er ikke imot fysiske krav, absolutt ikke, jeg synes derimot at kravene som stilles jenter i ballett er langt ifra sunne, og vil derfor ikke at min jente skal være en del av det.
Jeg synes ikke kravene som stilles i ballett er mye større enn i andre idretter, nødvendigvis. Men idretter kan vanligvis ikke sammenlignes med hverandre, så det blir en håpløs diskusjon.
Jeg har drevet med musikk på ganske høyt nivå og kan love at det lyser rødt på kokometeret der også, altså. Jeg ble god ganske tidlig og det medførte bla. at jeg fikk spille solo fremfor de som var eldre enn meg. Masse megging og kjipe kommentarer. Fra mødrene! :sjokk:
Jeg opplevde mest crazy ting mens jeg selv underviste Bergensfiffens barn i pianospill, der var det en del mødre med spisse albuer og ville ambisjoner på vegne av sine barn. Nær samtlige trodde deres håpefulle var den neste Wolfgang og var klin gærne.
Man må jo skille på selve idretten og miljøet rundt idretten.
Jeg tror nettopp fordi ballett er så innmari krevende at veldig mange faller ut når de når alderen der klinten skilles fra hveten, for å si det sånn. Og mødrene blir gale og ønsker å sprenge treningslokalet fordi de er snurt på datterens vegne. Selv om datteren antakelig visste at dette ikke var noe for henne. :knegg:
En ting til som gjør at balletten er mer suspekt for mange enn andre idretter er fordi det ikke finnes amatørballett (nesten). I håndball og fotball fortsetter de som er supergode i egne opplegg, og "alle andre" spiller fortsatt i klubben og har det gøy. I balletten er det ikke slik. Men at dette, kombinert med hvor fysisk tøft det er, gjør dette en "farligere" idrett på noen måte er jeg ikke med på.
Akkurat nå har Hannah drevet litt med ridning. Hun begynte i høst, og har holdt på frem til nå. Nå skal hun ha en liten pause, men starter nok på igjen etter påske. :jupp: Hun er også med på litt sånn "useriøst" allidrett arrangert av oss foreldre. Hun har prata om turn også, fordi det er flere rundt henne som er med på det. Jeg har tenkt å la henne prøve ut litt forskjellig. Jeg tror det er mye rare miljøer i mange ulike idretter egentlig, så man bør vel være litt obs uansett.
Ja der er det mye rart! :gal:
Jeg har vært håndballdommer i barnekamper, og det er helt vilt. Tror man har en del av det i fotball og.
Jeg har jo spilt håndball selv, og synes det er en super sport. Men fytti grisen så mye skader det er pga dårlige gulv etc. :sukk:
På operaballetten er det opptaksprøver fra de er seks til de er 11 år. Datteren min var ni år da hun var på opptaksprøve, og kom inn. Hun fant selv ut at hun ville slutte, av helt andre årsaker enn kroppspress eller prioritering av tid. Men det er klart, skulle hun fortsatt ville det blitt mye mer intenst. I dag angrer hun på at hun sluttet, hun skjønner at det var en kjempesjanse. Registrerte ingen gale mødre heller. :niks: Hun gikk blant annet sammen med datteren til Margareth Olin og Thomas Robsahm, som virket veldig avslappete. :knegg:
Jeg har selv danset ballett i den verste alderen (tenårene), og har selv valgt å sende jenta vår på ballett. Først og fremst fordi hun var sen motorisk, og trengte å lære seg kroppskontroll og koordinasjon, og få styrken. Nå fordi leddgikten gjør at hun trenger å trene styrke og få strukket ut leddene sine. Jeg har aldri selv opplevd at vekt har blitt nevnt med et ord, verken fra trenere eller fra andre barn. Det eneste stedet jeg opplevde slankepress var fra min mor og fra jevnaldrende på skolen (og dette var de som ikke drev med noen idrett - det var de som slanket seg).
Jenta vår er ikke langbent og lett. Hun er helt normal i kroppen. Hun blir veid og målt ved hver sykehuskontroll.
Der Mazungen går på turn har de partier for barn fra 1-3 år. Så det er bare å starte....
Nå er det jo lek, men nyttig for foreldre som kan få litt råd og hjelp om de er like dumme som jeg har vært. F.eks hva jeg skal passe på ved rulle, hodeståing osv for å unngå skader.
Niåringen har prøvd noen aktiviteter opp igjennom, og den jeg sitter igjen med dårligst inntrykk av, er turn/rg. Allerede i 2. klasse ble de flinkeste "headhuntet" til elitepartier. Vi så på idretten som fin motorisk trening og mosjon, men når det ble så alvorlig i så ung alder, mistet i hvert fall jeg lysten. Heldigvis var jenta vår av samme oppfatning. (At hun var blant dem som ikke ble plukket ut, har egentlig ikke noe med saken å gjøre.)
Fra det samme miljøet har jeg hørt at det deles ut lister over ja-mat og nei-mat til utøvere fra ca. 5. klasse-alder.
Men de ungene trener veldig mange timer i uka? Det er vel viktig at de får i seg rett mat da, for å unngå skader, vil jeg tro. (min brors datter går på turn, og trener 6-7 timer i uka. Hun er 10 år gammel)
Jeg forsøkte å finne litt om hvilke sånne ting som fantes her i nærområdet. Et kjapt googlesøk fant litt av hvert, men det meste begynte tidlist fra 3-4 år. Dog, det finnes nok tilbud, om vi gidder kjøre litt lenger. Og finner ut hvor de er. Vi bor jo i landets nest største by, her ER nok tilbud, vi bare kjenner ikke til dem. Jeg har virkelig ikke tenkt på "fritidstilbud" for ham enda. Leketurn for 1-3 åringer høres egentlig gøy ut det...
Nå har jeg to unger som går på turn og har gått på turn siden de var 2 år. Minste (6 år) går på barneparti, største (8 år) går på konkurranseparti RG (det som tidligere het RS) Jeg tilbringer MYE tid i turnhallen sammen med ungene og jeg har aldri opplevd noe som helst slags kropsfiksering eller slankepress. Spesielt på RG har de jenter i alle størelser og former. De trener veldig mye og har naturlig nok ikke så mye fett på kroppen, men de er bare i alle fasonger.
Synes du det er rart at det er et annet opplegg for de flinkeste? Det tilsvarer jo individuell opplæring på skolen, sånn jeg ser det. Så lenge det finnes et opplegg for alle andre også kan jeg ikke skjønne at det skal være et problem.
Det er jo faktisk barn som har lyst å komme langt i idretten de driver med, og da er det jo en ekstra motivasjon å komme videre og få ekstra trening/oppfølging. Jeg ble aldri pushet som barn, og ønsket selv å bli flink og evt. få gå på mesterskaper osv. Og 2.klassinger er ikke for små til å ønske seg det.
klassinger er for små til å bli rangert, og det er det som skjer når man deler inn så små barn etter hvor gode de er. Så vidt jeg kan skjønne er det brudd på NIF sine barnerettigheter og bestemmelser for barneidrett.
klassinger blir ikke rangert. De kan være med å konkurrere, men de blir ikke plassert og alle får lik premie. De blir bedømt og trenerene kan få tilgang til karakterene men gymnastene får ikke vite noe. Slik er det i RG og turn i alle fall.
Det er lov til å dele inn etter nivå på ferdigheter. Det som ikke er lov er å foreta en innbyrdes rangering (type liste) av små barn. Eksempelvis konkurranser skal for de minste ikke innebære plassering og man skal ha 100% premiering (deltager premie).
Jeg syns det er greit at man henter ut de beste til egne partier, på den måten slipper de som er midt på treet og ikke så gode å alltid havne i baktruppen og kan få mer nivåtilrettelagt opplegg de også. Slik var det allerede på turninga når jeg var liten og det var ingen av oss som reagerte på det.
Det er jo slik i de fleste idretter, på den måten får alle barna tilpasset opplegg etter sine egne ferdigheter. Vi krever det jo i andre sammenhenger så jeg skjønner ikke hvorfor det skal være annerledes innen idrett.
Du rangerer ikke enkelte utøvere. Blir det feil at enkelte får oppgaver tilpasset sitt nivå på skolen også fordi de er flinke? Det at de beste skal få ekstra utfordringer og ekstra treninger synes jeg bare er bra. Hvis de ikke får utfordring blir det kjedelig og de slutter. På samme måte som om nivået blir hevet i hele gruppen blir det for vanskelig for mange og du får mange som slutter av den grunn også.
Nettopp.
Veldig enig. Jeg hadde synes det var trist om jeg så min unge ble hengende etter hele tiden fordi de hevet nivået for å gi utfordringer til de som trenger det.
Jeg synes det er helt ok at de flinkeste plukkes ut til egne partier. Jeg steilet derimot når jeg fikk mail om audition til eliteturn. Mazungen var vel da 5 år. Om jeg hadde vært en av disse mødrene som så vel mye talent (som ikke er der) hos mitt barn og hadde møtt opp på audition ville hun som 5 åring blitt avvist som ikke bra nok. DET reagerer jeg på.
De kan vel følge med på vanlig trening og plukke diskret ut.
Jeg tror kanskje ikke det er helt sånn det fungerer, altså som en seriøs audition. Niesen min var på dette i fjor, og ble ikke tatt med videre på konkurranse-aspirantlaget (hvis de kalles det fortsatt), men det var lagt opp til en serie treninger/samlinger for å vurdere dette, og da var modenhet en del av temaet. Min niese oppfattet ikke dette som et uttak, bare noe hun fikk være med på.
Da jeg ble tatt ut til konkurranselag foregikk det slik du nevner på slutten, de fulgte med på de vanlige masseturn-lekepartiene og forespurte om enkelte ønsket å begynne på aspirantlaget.
I vår turnforening blir de plukket ut av massepartiene. Det er da foreldrene som blir kontaktet med forespørsel om de er interessert i at deres håpefulle skal bli med videre på ett aspirantparti. Ungene blir ikke involvert før foreldrene har tatt en avgjørelse på om de vil ha med ungen videre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
