Jeg lager ofte risengrynsgrøt til ungene til kvelds, men i dag på butikken ønsket Sarah at vi skulle lage semulegrøt til en forandring. Jeg fulgte bruksanvisningen men syns den smakte så tamt. Jeg kan ikke huske at semulegrynsgrøt smakte sånn som dette? Noen som har noen hemmelige triks på lur til meg?
Er vel ikke noe fasit men jeg fikk før det servert hos min farmor (som nå er 96 år) hver søndag når vi var der på ferie, kald semulegrynns grøt med rød bærsaus eller vanlig rødsaus.
Vi har da alltid hatt semulegrøt varm, med sukker og kanel og smør og sånt. Hadde det en del hjemme i barndommen, det var sånn kosemat. Hvis vi hadde kald med bærsaus eller saftsaus på kalte vi det semulegrynspudding.
Semulepudding er med egg også, mener jeg å huske. Semulegrøt lages av gryn og smør og melk og litt salt og litt sukker. Og jeg tror egentlig også jeg ville synes den var mer "tam" nå enn da jeg var liten, når jeg tenker på smaken jeg husker. :knegg:
Slik er jeg vant til det også. Vi lager dette relativt ofte fortsatt. Ungene elsker både puddingen og grøten. Puddingen serverer jeg kald som dessert med kald bærsaus til og grøten serveres som middag eller kveldsmat med sukker på.
Jeg har tysk familie og der serveres semulepudding (med egg, men uten mandelessens) som en del av middagen. Det er ikke dessert, men spises samtidig med resten. Jeg har ofte fått stekte poteter med stekt løk og bacon servert sammen med semulepudding med en glohet saus av svarthyllbær med eplebiter i. Sausen er overhodet ikke søt (tvert i mot) og det er heller ikke sukker i puddingen, så det er ikke dessert.