jeg er av dem som synes spørsmålet om organdonasjon er ytterst vanskelig.
Har noen venner som har måttet få ny nyre. Det gis fra f.eks levende donor, familiemedlem, venner eller andre som passer.
Jeg kjenner panikken krype inn over meg. Å skulle gå gjennom operasjon, gi fra seg et organ, i levende livet skremmer vannet av meg.
Den som donerer gjør et stort offer for å hjelpe den syke.
Er det så lett som at, hvis din vevstype er forenlig med den sykes ja så lar du dem ta nyra di. Uten forbehold?
Jeg har aldri sett på det som annet enn en selvfølge, og regner min eventuelle innsats som "liten" i forhold til den som måtte trenge et av mine organer.
Dette er garantert veldig lett i teorien - og sikkert langt mer komplisert når det kommer til stykke.
For de aller nærmeste hadde det vært utenkelig å ikke gjøre det. Men for litt mer perifere slektninger, kan jeg godt se for meg at jeg hadde vurdert risikoen grundig (og da med tanke på at jeg tross alt er mor til små barn).
Etter min død kan hvem som helst få plukke hva de nå måtte trenge. Jeg ville nok ikke vært levende donor for hvem det skulle være, men for nær familie hadde jeg ikke tenkt meg om en gang. Det er en håndfull mennesker som betyr mer for meg enn noen andre, og de gjør jeg hva som helst for.
Enig. Jeg hadde nok kun gjort det for ungene mine, men det spørs egentlig hvem andre det hadde vært snakk om.
Er jeg død er det noe helt annet, da kan hvem som helst ta hva som helst.
Kommer an på hvem det er. Ved å donere vekk en nyre så sliter jo du selv om du skulle bli syk en gang. Mange sykdommer svekker jo nyrefunksjonen, og med bare en nyre da så er du jo mye mer utsatt. Ved død kan de ribbe meg for det de måtte trenge, he he...
Det er da virkelig ikke vanlig å bli bedt om å donere et organ til en fremmed? Med organdonasjon menes vanligvis donasjon av organer etter at man er død. Det er normalt det det snakkes om når folk sier de har donorkort eller gjort avtale om organdonasjon med sine nærmeste.
Jeg synes det er en selvfølge at mine organer skal "gjenbrukes" hvis jeg dør på en slik måte at det er mulig. Jeg trenger jo ikke organene selv lenger, og hvis det kan berge livet til en eller annen stakkar, så er jo det flott. Og kanskje trenger jeg nytt hjerte eller lever selv en dag, og da er jeg jo avhengig av at noen andre er villig til å donere sine organer til meg.
For mine nærmeste hadde jeg hugget av meg høyrehånden, hvis det trengtes, og gladelig ofret en nyre. Jeg hadde ikke gjort det for noen jeg ikke kjente. Og ja, jeg har donorkort, og har informert mine nærmeste om at jeg skal doneres bort hvis det blir aktuelt. Det er ikke det samme som at noen får lov til å forsyne seg mens jeg ennå er i live.
Moren min er operasjonssykepleier, så jeg er vokst opp med operasjoner som noe dagligdags og er innprentet med at man hjelper til der man kan. Jeg kunne sikkert vært levende donor for ganske mange, men jeg tror at jeg hadde ønsket å kjenne dem. Etter min død kan alt fordeles hvis det kan brukes, og dette er alle mine nærmeste orientert om.
Jeg kan ikke nok om dette, men jeg mente man måtte som et minimum holdes kunstig i livet til donasjonen (organet er tatt ut av kroppen) er gjort, selv om dette omtales som død? Er det ikke ved dette det stopper opp for mange etterlatte når de får spørsmålet?
Jeg tror dette er en av de tingene som en uansett hvor mye en synser og tror ikke kan forutsi sin egen reaksjon på.
Jeg tror nok jeg ville ha stilt opp for både familie og venner. Å vite at jeg kunne hjelpe noen jeg kjener og så se dem inn i øynene og si nei tror jeg ikke jeg hadde klart.
Jeg er ofte litt for mye på tilbudssiden og ville nok være det her også. Men vevsprøver er jo ikke et tema om jeg ikke vurderte å si ja.
Nei, det hadde ikke vært et lett valg. Det måtte nok være fordi jeg tross alt syntes det var bedre å miste en nyre, enn å miste noen jeg var utrolig glad i. (og det er ikke SÅ mange av dem)
Nå er det med levende donor noe som kun brukes for nære pårørende, man blir jo ikke plutselig ringt opp fra blodbanken med beskjed om at det er noen som trenger ei nyre. Og for nærmeste familie hadde det vært et lett valg, men jeg hadde ikke akkurat gledet meg.
Når det gjelder organdonasjon etter død er dette et lett valg for meg. Da kan de plukke de organene de kan bruke.
Jeg hadde ikke nølt med å gi en nyre til sønnen min f.eks. Det er strenge kriterier for å kunne få lov til å gi nyre, og hvis jeg ble godkjent av legene, ville jeg følt meg trygg på at det var greit. Men jeg håper det aldri blir behov for!
Jeg hadde gitt hjertet mitt for familen.
Men..
Jeg er ikke registrert organdonor. Om det skulle skje noe med meg så vil jeg at det som kan reddes skal reddes å deles ut.
Er reglene forandret siden dette diskuteres? Jeg har en svoger som har vært alvorlig nyresyk i tjue år og før jeg ble gift med mannen fikk jeg ikke engang lov til å sjekke om min nyre passet hans. Man måtte være i nær familie for å kunne være levende donor.
Jeg hadde helt klart vært levende donor for mine nærmeste (inkludert min svoger hvis det hadde vært match), men jeg har aldri tenkt på det som noe problemstilling å gi til andre, fremmede. Etter min død er alle mine organer fritt vilt for alle.
Svigermor donerte bort sin nyre til sin sønn og hun var syk i et år etterpå. Det er en stor greie.
Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så jeg har ingen forutsetning for å svare.
Det jeg tror er at det hadde vært en svært vanskelig avgjørelse, og jeg hadde nok kun gjort det for noen som sto meg svært nært. Det vil si mann, barn, foreldre eller bror.
Jeg kan ikke si sikkert hva jeg ville gjort hvis jeg var i den situasjonen, men jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at jeg hadde gjort det for mine barn og for min mann. Jeg tror nok jeg ville gjort det for brødrene mine, men der stopper det for meg.
Moren min syntes det er helt forferdelig at jeg går rundt med et donorkort i lommeboken, men for meg har det vært naturlig å tenke at jeg kan donere hvis jeg omkommer i en ulykke og det er noen som trenger en nyre eller noe som jeg da ikke trenger lenger. Jeg håper jo at hvis jeg plutselig skulle trenge en nyre eller et hjerte at det haddevært noen som "passet for meg"... eller familien min. Hvorfor miste to personer, eller tre, -eller kanskje tiliogmed fire?
Jeg har aldri vært i en sånn situasjon jeg heller.
Jeg hadde nok ikke gjort det for hvem som helst. Men jeg hadde gjort hva som helst for barna mine.
Jeg har ikke donorkort, og jeg har ikke tatt stilling til om de kan plukke ut det de vil om jeg skulle dø i ung alder. Jeg har heller ikke tatt stilling til om barna mine kan brukes som donor om noe skulle skje. Om de eldste selv ønsker å få seg donorkort, så skal de selvsagt få det.
Det er veldig fy fy å si at man ikke står som donor. Men jeg har bare ikke kommet dit enda. Og jeg ser jo at det lyser fordommer lang vei mot slike som meg. Jeg sier ikke at jeg ikke vil eller kan, men jeg har bare ikke tatt stilling til det enda. Det ssnakkes jo mye om at både det ene og det andre må respekteres.
Men for alt jeg vet, så kan det godt være jeg hadde sagt ja, OM ene barnet mitt ble holdt kunstig i live, og jeg fikk beskjed av legen at et annet barn trengte et hjerte. Da kan det godt være jeg hadde sagt ja. Det samme om jeg hadde blitt spurt etter en bilulykke.
Løpet er jo aldri kjørt sånn sett, selv om man ikke har donorkort på seg. Men det gjør nok arbeidet lettere OM noe skulle skje.
Og nei, jeg ser ikke på det som noe selvfølge at jeg skal motta noen organer av andre om jeg skulle bli syk. :niks:
Men å ofre et organ, mens jeg enda lever, det ville jeg hatt litt problemer med. Det tror jeg at jeg kun ville gjort for barna mine, siden de er dem som står meg mest nær. Jeg tror nesten jeg ville ofret livet mitt for dem. Resten av familien står meg ikke så nær, og jeg ville nok hatt problemer med å ofre et organ til noen som ikke betyr så mye. Sikkert fordi jeg er litt pyse, redd for smerte og operasjoner.
Jeg kunne nok klart å gitt blod, eller beinmarg til andre, men det blir vel annerledes. Dette går man vel ikke tom for. Men jeg vet at blodet mitt er uaktuelt å bruke akkurat nå. Så derfor er jeg ikke blodgiver heller.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at for barna mine ville jeg gitt hva som helst av meg selv.
Jeg ville ikke løpt unødig risiko for perifer familie, av hensyn til mine egne nærmeste. Men jeg vet ikke hvor stor risk det er ved slike donasjoner? Det er vel lite sannsynlig at legene ville foreslått noe med stor risk for den friske.
Jeg vil også donere bort det som kan brukes hvis jeg likevel skulle dø, i teorien kan jo da hvem som helst få disse organene.
Smerte, sykehus, rekonvalesens osv er jeg ikke redd for, så det ville ikke stoppet meg.
Ja, jeg tror vel det var senarioet. Jeg bare kom til å lure på det, for det er mange som har problemer med den biten at donor faktisk lever når vitale organer blir fjernet fra kroppen.
Jeg hadde gjort det for ungene mine selvfølgelig,- og for aller nærmeste famile. utover dette må jeg tenke på at jeg er mor, og barna mine trenger meg i mange år til, så min egen helse er viktig.
Jeg har sagt til min samboer og mamma at dersom det skulle skje noe med meg så vil jeg være organdonor.
Hadde jeg klart å redde noen i familien ved å gi en nyre så hadde jeg nok gjort det uten så mye overtalelse. Men neon ukjente, neppe!
Akkurat det jeg skulle skrive også. Om jeg skulle hatt en tatovering (noe som aldri vil skje uansett på min kropp) så skulle det stått "Please recycle". :humre: I levende live vil det alltid være verre å ta slike avgjørelser. Men jeg er registrert som benmargsdonor da, samt blodgiver, og det ville jeg gjort hvilken dag som helst ved behov.
Det er vel ikke aktuelt å være levende (frisk) organdonor for ukjente så dette er ikke en problemstilling jeg har tenkt over (og svaret hadde, slik jeg ser det nå, ikke vært positivt). Benmarg- og bloddonor kunne jeg fint ha vært for ukjente, men siden jeg har vært prøver/gravid hele 20-årene blir jeg ikke godkjent av blodbanken enda.
Å donere en nyre for de det er akuelle for (nærmeste familie) hadde jeg stilt meg positiv til - selv om det er en omfattende prosess (dette tok jeg stilling til da min mor fikk alvorlig nyresvikt). Og så hadde jeg håpet at noen hadde gjort det samme for meg dersom for eksempel den siste nyren jeg da hadde igjen (etter å ha donert bort den andre) skulle svikte en gang. For meg hadde det kanskje kostet å være dårlig en god stund etterpå - for mottakeren hadde det i motsatt fall kostet livet, og vil uansett bl.a. innebære at han/hun må gå på immunsuppressiva resten av livet. For min del altså langt mindre å ofre enn det alternativene til mottakeren innebærer.
Når jeg er død (eller mens jeg holdes kunstig i live til de har fått hentet ut det de trenger) kan de få bruke det de ønsker til donasjon. Dette har jeg informert mine pårørende om, og jeg har også et donasjonskort som jeg bærer med meg. Det er dog ikke aktuelt å donere kroppen min til forskning eller medisinstudiet foreløpig. Hvorfor dette sitter så langt inne klarer jeg ikke å sette fingeren på, men i hovedsak ønsker jeg at familien min skal ha en grav å besøke (om jeg blir kremert eller begravet på det som i dag er vanlig måte her).
Jeg savner forøvrig et register hvor man kan registrere seg som organdonor - og ikke bare disse lappene man selv må sørge for å ha med seg (og uansett er det jo pårørende som til syvende og sist har ordet slik ordningen er i dag).
Jeg ser med gru for meg at familien skal krangle om mine organer om jeg dør ung, eller når jeg dør. Et donorkort kan fort komme bort, og som du skriver så er det jo pårørende som tar avgjørelsen som du skriver. Men jeg håper jo, og tror jo at de aller fleste respekterer avdøde sine ønsker.
Men jeg ser for meg at det blir en del krangel og diskutering hos enkelte, der barna ikke vil gi bort organene til sin døde mor, f.eks. Og foreldrene til dette mennesket absolutt vil gi bort organger. Dette skaper noen ganger en del krangel og splittelse tror jeg. Eller det kan være jeg bare leser de mest tragiske historiene, at det ikke er så utbredt som det kan virke som. :fnise:
Et slikt register ville vært flott tror jeg. Men jeg tror jo det alltid vil forekomme at mennesker som egentlig ønsker å være donorer, ikke står oppført i dette registeret. Som aldri får registrert seg der. Og dermed kan det oppstå en del uenigheter allikvel. Men kanskje fastlegene f.eks kunne spurt om dette under et legebesøk, spurt pasientene om de ønsker å stå oppført i et sånn register. :vetikke:
Man kan jo fortsatt praktisere å spørre pårørende i tilfeller hvor vedkommende ikke står oppført i registeret, m at man lar være å spørre dersom vedkommende er registrert siden dette da uansett vil veie tyngre enn avgjørelsen pårørende måtte ønske. Altså i hovedsak sikre at de som ønsker å donere får gjort dette. Så man man evt opplyse om denne muligheten til å registrere seg ved legebesøk, ect, som du nevner :nikker:
Nå har jeg ikke vært i den situasjonen, men tim nannen min og sønnen vår + den nære familien, så ville jeg gitt det fra meg det som jeg kunne.
Når jeg dør, kan de ta det de trenger og det er familien informert om.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
