Når det siste mannen sier før han springer ut av dørene for å gå på jobb er: "Pokker! Denne skjorta må strykes mens den er fuktig, men det rekker jeg jo ikke nå!"
Er det da meningen at jeg skal ta hintet og stryke skjorten hans?
Om jeg så tenker at jeg får prøve meg på ting jeg ikke kan, og så setter i gang å stryke denne skjorten, på 3, som er det jeg pleier å stryke bomullsstoffstykker med (og det er det eneste jeg noengang stryker).
Bør jeg da innta en lettere hjertelig holdning når han kommer hjem og si "Se kjære, jeg gjorde det for deg! :hjerter: " Og late som om jeg ikke ser at stoffet er mistenkelig blankt og sømmene litt utflytende?
Eller kan han takke seg selv som ikke rakk å stryke skjorta si (fordi han måtte hente meg på jobb :sparke: )?
Jeg stryker ikke skjortene til mannen min. Ever. Og jeg er egentlig veldig snill med mannen min, men skjortene får han fikse sjøl. (Og seriøst, han vet jo at han skal på jobb. Det er ikke slik at det kommer overraskende på han klokka 07:10 mandag morgen.)
Jeg stryker ikke med mindre det er fordi jeg skal stryke tørt stoff til å sy med, så jeg aner ikke hvordan en skjorte skal strykes. Mannen stryker det som skal strykes her i huset. Så jeg tenkte liksom at jeg var snill nå da. :flau:
Det eneste jeg stryker er stoff jeg skal sy med, og bunadsskjorte. Stryking er egentlig litt sånn såkalt mannfolkarbeid. Han har flest skjorter; han får stryke.
Min mann har strykefrie skjorter. Det er lærdommen her i huset.
Ja, også hvitskjorte og sånn da, de må strykes til dress-anledninger. Jeg klarer det, jeg må nesten det, for den brukes nesten alltid med enten mamma eller svigermor i nærheten. Og seriøst, jeg NEKTER at svigermor skal stryke klærene hans (og mine, om hun får det som hun vil) så da må jeg gjøre det selv, for hun synes visst ikke at den lille gutten hennes skal forventes å gjøre slikt..
Men skjorter som må strykes fuktige... sånn til hverdags... det har sikkert mannen din lært at han ikke burde fortelle deg om i alle fall. (Skjorter som må strykes fuktige kan alltids bli fuktige igjen om man ikke rekker stryke dem...)
Mannen min er en dårlig planlegger. Om han skl stryke, kommer vi for seint. Jeg kjøpslår i blant med ham og får ham til å gjøre andre ting for meg om jeg stryker for ham. Jeg hater seriøst å stryke. Nesten like mye som jeg hater å støvsuge. Jeg får hodepine.
Gi mannen en skjorteavtale til jul, evt bursdag. Da leveres skjortene skitne til renseriet og kommer nystrøkne hjem igjen. Blar man opp litt penger kan man sikkert få en hente-/bringeservice på kjøpet også :nemlig:
Mannens skjorter nærmer jeg meg ikke engang. Da skal han be pent i tilfelle. Da skal det være noe spesielt sånn at han MÅ ha nystrøket skjorte. Ellers så må han stryke selv. Skjortene blir vasket på finvask i maskinen og minste sentrifugering med strykefri knapp. Da drypper de ikke når de kommer ut av maskinen, men er kliss bløte og henges opp og strekkes litt på. Da er det gjerne ikke så farlig at han ikke rekker og stryke dem før bruk. Har ei venninne hvor mannen betaler 10kr pr. skjorte barnevakten stryker når hun er barnevakt hos dem.
Jeg stryket kun perling og min egen bunadskjorte. Mannen bruker bare finskjorte få ganger i året så da greier han det fint sjøl. Eller han spør mamman sin :)
Jeg stryker alltid skjortene til mannen. Vasker, henger til tørk, stryker og henger inn i skapet hans.
Får en viss følelse av at han er en smule bortskjemt.
:o
Noen ganger er det fint å gjøre ting for hverandre, er det ikke? Så hvis han setter pris på at du gjør det, så synes jeg du skal gjøre det. Trenger ikke bli en vane av den grunn.
.jpg)
