Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har selv opplevd at leger har jukset med diagnoser, og jeg er takknemlig for at de har gjort det. Når en mor blir kreftsyk og er så dårlig at hun ikke klarer å gjøre noe særlig så kan ikke mannen få delvis sykemelding for å ta vare på barna og sin kone? Selvfølgelig er det mange som er enslige og klarer slikt selv, men man har en stor tilleggsbelastning. Mange bekymringer rundt sykdom, barna og alt som alvorlig sykdom berører i en familie.
Når en mor (eller far) blir alvorlig kreftsyk, så burde det ha vært et annet system som fanget opp familien enn sykelønnsordningen. På den annen side: å oppleve at partneren får en alvorlig (kreft) diagnose kan vel føre hvem som helst ned i kjelleren og da er vel ikke en psykisk diagnose juks, men en realitet?
Det er heldigvis ikke så mange som opplever den type sykdom som du opplever, Jessica, og man må skille snørr og bart. Min mann ble sykemeldt i 14 dager da jeg lå innlagt med pancreatitt, han fikk diagnosen konsentrasjonsvansker. Han ba aldri om syklemelding, legen kom med sykemeldingen til han uoppfordret. Streng tatt var det juks, han hadde nok fikset 3 barn og en kone på sykehus uten sykemelding. Det ble selvsagt enkelere for oss alle at han var hjemme da jeg var innlagt (yngste var vel året), men jeg ser helt klart at det var "juks" og sløsing med samfunnets penger. Jeg tror vi må tåle litt tøffe perioder i livet, uten å bli sykemeldt. Livet er tøft.
Jeg har brukt "psykisk ubalanse" og "krisereaksjon" f.eks. dersom en kone har fått plutselig hjerneslag og mannen (som kommer til meg) er i sjokk og ikke klarer å gå på jobb. Eller ved oppdaget utroskap som velter et liv man trodde man hadde. Eller om man har fått beskjed om infertilitet og ikke tar nyheten på strak arm. Eller eller...
Det er kanskje hverdagslige problemer for noen, men jeg synes ikke det da.
Tanken er imidlertid av sykmeldingen skal være av relativt kort art,
og jeg gir aldri sykmelding dersom ikke pasienten ber om det selv eller jeg fanger opp signaler om at det er det de ønsker.
Jeg synes ikke at bruken jeg beskriver her, kan karakteriseres som juksing.
jeg synes faktisk at ting er så mye mer nyansert en det som kommer frem i artikkelen her. Jeg hadde en episode hvor jeg ble oppsagt på jobben min etter min mening helt på feul grunnlag! Det gikk så utover psyken min å være der ut oppsigelses tiden at jeg fikk kraftig blødende magesår. Nå over tre snart fire år etter på sliter jeg fortsatt med det magesåret og må sykemeldes titt og ofte fra jobben miin. En jobb jeg faktisk er både flink og glad i. Så hadde jeg blitt sykemeldt der og da den gangen hadde lille norge sluppet alle de utgiftene for meg som sykemeldt gjennom disse årene. Og jeg kan tenke meg at i ganske så menge tilfeller er dette en form for føre var prinsippet og er det så feil da? og gi en liten sykemleding fremmfor sykemelding når noe mere alvorlig skjer?
Jeg synes det er et viktig aspekt å tenke på at hendelser/situasjoner som noen tar lett på og takler fint nok til å jobbe, kan oppleves som svært tøft for andre. Å servere begrepene hverdags- og livsfaseproblemer uten å spesifisere nærmere, synes jeg er å bagatellisere det som for noen kan oppleves som en ekstrem belastning. Jeg mener det må være opp til legene å vurdere dette i hvert enkelt tilfelle. Når det er sagt ønsker jeg selvsagt ikke at legene skal være for slepphendte, men bruke skjønn og ta de riktige avgjørelsene ut fra den informasjonen de får.
Sant nok, livet er tøfft, men en må ha tunga rett i munnen og passe på at en ikke overbelaster seg selv også. Finne en balanse. Jeg gikk igjennom et knalltøfft samlivsbrudd, hvor eksen sykemeldte seg. Han holdt et svare leven om nettene i forkant av at jeg flyttet og sov om dagene. Jeg gikk på jobb og tok i tillegg hånd om hus og barn. Og forsåvidt mann også. Jeg ble alenemor, heiv meg på utdanning, flytta, har tatt hånd om et barn som trenger veldig mye ekstra oppfølging, og hadde ikke en dag sykemelding, enda jeg var virkelig på felgen i perioder. Lurt, nei jeg tror faktisk ikke det. I dag slår kroppen min bremsene på. Jeg har utviklet diabetes, høyt blodtrykk og er sliten. Kanskje kunne jeg unngått det om jeg ikke hadde vært så til de grader innstilt på at dette skal jeg klare, dette kommer vi gjennom uten å "legge inn årene".
Jeg synes ikke dette er juks, man takler ting veldig forskjellig og noen vil få en krisereaksjon der andre bare tenker at "jaja, vi får håpe det blir likar i mårra".
Men jeg synes faktisk det burde finnes en helt legitim "diagnose" som dekker slike ting jeg da, slik at leger ikke trenger å føle at de gjør noe ulovlig. Da vil også statistikken bli seende helt annerledes ut. Og kanskje man etterhvert kunne få en annen type ordning som dekker slike ting.
Jeg synes heller ikke det er juks. Jeg fikk sykemelding når lillebror brakk kragebeinet, mannen var i utlandet, så alle sykedagene falt på meg. Strengt talt kunne jeg brukt sykt barn dager, men da hadde vi ikke hatt mye å gå på resten av året.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
