Jeg er 31 år, i går hadde jeg min første kjøretime. Det ble vel mer eller mindre en realitetsorientering. :sukk:Jeg trodde jeg var mye flinkere enn det jeg var.
Det er 7 år siden jeg satt bak rattet på en bil. Da øvelseskjørte jeg litt med mannen.
Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å lære meg alt. Teoretisk sett så skal det nok gå bra, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal få kroppen min til å utføre alle disse oppgavene samtidig. Jeg mangler en fot, og de to jeg har er svært dårlige på å samarbeide.
Er det noen som har en solskinnshistorie å komme med?
Kjære deg, da jeg hadde min første kjøretime for hundre år siden, så bremset jeg med venstrebeinet. :knegg: Kjørelæreren brølte "hva ER det du gjør?!"
Jeg har lappen i dag, og ikke for å skryte, så tror jeg jeg er en ganske ok sjåfør :)
Ikke mist motet. Du lærer det etterhvert!
Ja, jeg. Jeg hadde faktisk øvelseskjørt EN gang da jeg begynte på lappen, og det var med ei venninne (totalt ulovlig) på bondelandet der hun bodde og det ikke fantes politi. :knegg: Jeg kjørte oss nesten i grøfta, tok en 90 graderssving i 80 km i timen. At bilen ikke veltet er et mirakel.
Neste steg var altså førerkortet, og jeg visste knapt hva en clutch var. Men det var ganske enkelt å lære, og etter et halvt år (mye ferier innimellom og sånt) hadde jeg lappen, stod på første oppkjøring og var den lykkelige eieren av et førerkort. Det er livet før og etter, altså, jeg er så glad jeg har lappen! Det skal ikke mange kjøretimene til før du mestrer bilen, altså. Det er trafikkregler som er vanskeligst, men det kommer du fort inni.
Både Glitter og jeg (35, snart 36) driver og tar lappen for tiden. Glitter begynte like ettr sommeren (stemmer ikke det, Glitter?) og jeg begynte like før jul. Vi er begge temmelig nær lappen begge to. Glitter har vel knapt øvelseskjørt, jeg øvelseskjører en fast rute hjem et par ganger i uken. Allikevel går det veldig bra og jeg skal snart ha glattkjøring og forbikjøring, skal ta teorien hvert øyeblikk og har ganske sikkert lappen til sommeren.
Ja, det er skummelt i starten. Nei, man er ikke verdensmester med en gang. ja, man gjør feil, kløner og styrer og strever og sliter, alt er vrient og man stopper, kveler, feilgirer og i det hele tatt. Men så blir det gradvis bedre. Og man lærer underveis. Og noen ganger har man en dum time igjen der man gjør masse feil, men så blir det bedre igjen.
Det som er greien er at man som voksen er mindre udødelig, litt mer redd og bekymret enn når amn er 18. Jeg er veldig heldig og har en kjørelærer som setter stor pris på at jeg er voksen og forsiktig.
Ta med deg en bil samt en som har hatt lappen i de påkrevde 5 år og kjør til en diger parkeringsplass eller lignende med god plass. Sett deg inn i bilen og prøv deg frem. Du vil i løpet av en stund klare å lære deg å koordinere hele bilkjøringen på et vis som gir deg troen på at dette klarer du. Og øvelse gjør mester, rett og slett.
Stå på og ikke gi deg! Du greier det til slutt og når du står der med "lappen" i hånda er alt det vonde glemt (Hmm.. dette minnet meg om det de sier om fødsler!?) :D
Tusen takk for oppmuntrende svar. :)
Jeg har desverre ingen muligheter til å øvelseskjøre. Mannen går på skole i Oslo (vi bor i Tr.heim) og er kun hjemme 2 helger i mnd.
Jeg tror jeg skal prøve å få tatt teorien i neste uke. Blir litt stresset over å ha den hengene over meg.
Å kjøre er det mest krevende vi lærer - når det kommer til koordineringsøvelse. Hender, føtter, øyne og ører skal brukes samtidlig - og de aller fleste sliter med det i starten. Første gang jeg kjørte bil var jeg hellig overbevist om at jeg aldri greide det jeg heller. Kjørelærere jobber jo med mennesker som ikke kan kjøre bil - og du kan definitivt lære det.
Jeg var ganske håpløs ganske lenge, dessuten i 30-årene og tydeligvis ikke like poppis blandt kjørelærerne som 18-åringene som hadde øvd seg masse med foreldrene sine. I tillegg ble jeg alltid så innmari søvnig når jeg kjørte - jeg har alltid slitt med bilsyke som passasjer, og trøtthet som sjåfør henger sammen med det.
Det ble ikke bedre på poppis-fronten da jeg som håpløs utlending hadde færre feil på teoriprøven enn samtlige kjørelærere på skolen. :D
Takket være maaaaaaaange lange turer med man, veninner og søster ble det lapp på meg til sist. Ved første forsøk. Da var jeg 33 år. Nå kjører jeg over 40.000 km i året. Ingen problemer med å bli søvnig lengre.
Hvis en ser bort i fra noen få skrekkeksempler, så kan alle greie å ta lappen. Du også.
Jeg tok lappen da jeg var 28. Nå liker jeg å tro ( og i følge min far og ektemann er det sant :humre: ) at jeg er en god sjåfør. Akkurat som man lærer seg å sykle, så lærer man også å koordinere alle aspektene ved bilkjøring. Men man må jo begynne et sted.
Jeg er en solskinnshistorie :D. Tok lappen rett før jeg fyllte 30, trodde aldri det skulle gå, og klarte både teori og oppkjøring på første forsøk. Dog etter ganske mange kjøretimer - men det var det verdt for å få selvtillitten opp. Selv når du får lappen er du fortsatt nybegynner.
Jeg begynte rett før sommeren, og er i mål innen påske! Dvs. jeg hadde trafikalt grunnkurs for over ett år siden, men jeg fikk ikke begynt å kjøre før i slutten av april, starten av mai. I tillegg har jeg hatt et par måneders opphold på sommeren, og et par måneder rundt jul.
Hvis du trenger oppmuntring, les tråden "Glitterchick gets her lisence" her på autofilforumet. Jeg har gjort så mange tabber!
Når jeg satte meg bak rattet på min første kjøretime hadde jeg sittet bak rattet på en bil to ganger før i hele mitt liv, begge for over 20 år siden. Siden vi har automatgir får jeg ikke øvelseskjørt noe mellom kjøretimene, og jeg har hatt ca en av dem i uken siden jeg startet. Så det tar lag tid, man blir motløs til tider, men til slutt er man i mål.
Morella, det er ikke noe vits i å ta teoriprøven før du er på glattkjøringsnivå. Bruk heller kreftene på å lese på det som er relevant for deg nå, og bruk tiden på å lære ved å lese og teste ut i praksis.
Glitterchick, hvorfor kan du ikke øvelseskjøre med automatgir? Det er mye som skjer når man kjører annet enn akkurat giringen, som kan være god trening.
Når man lærer å kjøre med tre pedaler, så er det ikke alltid så lurt å sette seg i en bil med to.
Har jeg fra et familiemedlem som klinte inn "clutchen" for å gire, og fikk et fint kutt i pannen av bråstansen.
Det gjorde jeg og da jeg kjørte med automatgir for første gang, og jeg hadde hatt lappen i 10 år. Jeg tenkte kanskje det var verre å omstille seg for en som har kjøringa "i blodet" enn en nybegynner. :vetikke:
Joda, det er det. Men jeg syns det er greit å lære det som en helhet. Jeg føler at jeg får mer kontinuitet i læringen min når jeg øver på alt hele tiden. Giring er også en av de tingene jeg syns er mest kronglete, spesielt når man må gire masse opp og ned på landeveier, typ HELE tiden.
Jeg har også tenkt til å prøve å låne girbiler så mye jeg kan i tiden fremover etter at lappen er i boks, for å holde akkurat den kunnskapen ved like, og få den til å sitte.
Jeg tok lappen når jeg var 31, og det gikk da til slutt. Jeg var LIVREDD for å kjøre og det tok ganske mange timer før jeg var klar. Øvelseslæreren min sa til meg på slutten at han følte han drev med trafikal voldtekt på meg de første månedene. Jeg var nok ikke et lett tilfelle. Jeg øvelseskjørte ikke noe mellom før ganske nærme oppkjøring, jeg turte rett og slett ikke. Men det gikk. Det tok ett år fra jeg startet til jeg hadde lappen, da med en føldsel inni det hele, og en lang sommerferie før jeg fikk tid til oppkjøring. Jeg hadde kun en dobbeltime pr uke.
Jeg var helt forferdelig dårlig LENGE i begynnelsen.
Følte meg utrolig ukomfortabel i bil - ikke så rart etter å ha gått til alt mulig, milevis, i alle år - jeg kunne ikke begripe hvordan så mange mennesker hadde klart å lære seg dette!
Jeg var redd og syntes alt var skummelt i tillegg, og det gjorde neppe saken noe bedre.
Hadde det ikke vært for at jeg bare måtte ha den lappen,
hadde jeg kuttet det ut etter en hvilken som helst time, selv på slutten når jeg begynte å komme meg. Så den eneste motivasjonen jeg hadde, var at jeg måtte, og det var knalltøft. Alle ting jeg har gjort ellers i livet har vært motivert av noe annet i det minste.
Men jeg klarte det!!!!!
Nå har jeg hatt lappen i halvannet år (så jeg var nesten 30 da jeg kjørte opp), jeg kjører stort sett hver eneste dag og har blitt veldig flink.
Jeg koser meg til og med hvis det er bart og vakkert vær, med høy musikk, synes det er fantastisk deilig å komme seg fram på egenhånd!
Så bare kjør i vei, enn så dårlig du er til å begynne med, for det er virkelig håp for alle så lenge det var håp for meg. Lykke lykke til!! :klemme:
Jeg har gjort mange ting i livet som andre mennesker frykter, eller folk ikke skjønner at jeg har orket eller fått til. Men å ta lappen er faktisk det vanskeligste jeg noen gang har gjort (og det er jo ganske snodig, siden de fleste gjør det nå til dags..)
Jeg tok forresten lappen da jeg var ca 18, og den første bilen jeg øvekjørte med var automatgir. Jeg kjørte en del automat underveis i øvinga også, da farfar hadde dette, og jeg øvekjørte med ham, på type parkering, presisjonskjøring etc. Også de første turene på landevei syntes jeg i ettertid var greie å ha med automat, da slapp jeg og tenke på så masse på en gang.
Jeg kjenner forresten til ei som måtte stoppe for å skru på vindusviskerene, hun klarte ikke gjøre flere ting på en gang i begynnelsen.
Min første kjøretime gikk rett i snøfonna på Jordal. Jeg styra og ordna noe voldsomt. Bremset med venstrebeinet og holdt på verre.
Jeg fikk lappen til slutt, jeg hadde mange kjøretimer-mange! Men jeg klarte det på første oppkjøring. Svigerinnen min tok færre timer og mobbet meg som hadde så mange timer bak meg, men jeg mobbet henne da hun strøyk på oppkjøring nr 1 og 2.
Det er håp for alle :klemme:
Signerer dette. Det ER mye å holde styr på, og det kan være mye penger å spare på å lære seg de motoriske ferdighetene godt før man begynner å ferdes i trafikken.
Helt enig. Jeg har nesten ikke lest noe teori underveis, jeg tar en ting om gangen. Vikeplikt i lyskryss, feks. Rundkjøringer. Av og påkjøring på motorvei. Fletting. Filskifte.
Jeg bruker også mye tid på å tenke gjennom ulike situasjoner, visualisere og øve mentalt på situasjoner. Jeg synes det hjelper veldig og får mye skryt for det av kjørelæreren min.
Det er ikke om å gjøre å ha færrest mulig kjøretimer. Det er om å gjøre å bli en best mulig sjåfør. Du skal kunne kjøre alene og du skal kjøre rundt på ungene dine, vennene dine og de du er aller aller mest glad i. Bruk den tiden det tar og lukk ørene for iddjot-prat om den og den som for hundre år siden brukte 3 kjøretimer.
Onkelen min betalte noen hundre dollar til en korrupt svinepels i Sudan, kjørte langs en flystripe, lånte bort bilen til sensoren så han kunne råne rundt en times tid og så fikk han lappen. Og hadde den lenge nok i Sudan til å kunne konvertere den direkte da han kom hjem. Låter det trygt?
Nå har det seg sånn at jeg har brukt de siste 4-5 ukene på å lese og lese og lese. Jeg er livredd for at jeg kommer til å glemme om jeg slapper litt av med det. Jeg har bestemt meg for å ta teorien i neste uke, klarer jeg den ikke da så får jeg vente litt.
Har lest litt i begynnelsen av tråden din Glitter, ser vi har mange av de samme tankene.
Når jeg øvelseskjørte som 24 åring var min største bekymring giringen. Nå tenker jeg ikke så mye på den. Jeg bekymrer meg mer for hvordan jeg skal unngå å kjøre ihjel noen. Dødsulykker leser man jo flere ganger i uken. Hvorfor skal det ikke skje meg? Jeg skal ha med meg det mest dyrebare i livet mitt ut på veien etterhvert.
Men det hjelper veldig på motivasjonen å lese hva dere skriver. Jeg skal klare det, jeg forstår bare ikke hvordan ennå.
Jeg merker jo at jeg er ganske så hjelpesløs alene med ungene uten bil. Jeg ser virkelig fram til å kunne være mer selvstendig.
Jeg vil så gjerne kunne stille opp for barna når de blir større, kjøre til og fra trening, hente dem hos venner osv.
Jeg tror jeg ønsker meg ett pedalsett under spisebordet.
Jeg syns du skal fokusere mer på at du skal forstå og bruke det du leser, ikke bare stå. Det gjør du lettere ved å ha kjørt litt. Det er ikke uten grunn at kjøreskolene anbefaler at du venter med teorien, altså. "Egentlig" skal man kjøre opp innen tre uker etter teoriprøven.
Der har du meg nå også. Min største frykt er at jeg skal kjøre ned et barn. Det kan jeg unngå ved å bli en flink og aktsom sjåfør, og øve masse med en flink kjørelærer. Jeg tenkte masse på det i begynnelsen, nå som jeg "skjønner" mer av mekanismene så har ikke den redselen et like klamt tak på meg, men den gjør at jeg er ekstra forsiktig rundt skoler og barnehager. Og det er jo ingen dum ting!
:knegg: Playstation har noen kjørespill med ratt og pedaler, du får ønske deg et sånt! Seriøst, når jeg satte meg i bilen første gang så ante jeg ikke hvilke pedaler som var hva. Det går seg til. :) Det så jeg ikke da, men jeg ser det jo nå.
Jeg vil absolutt anbefale deg å legge fra deg teoriboken og heller slå opp i den etter kjøretimen. :nikker: Vent med teorien. Virkelig. Jeg mener det. Kjørelæreren min med 30 års erfaring mener det.
Man blir en bedre sjåfør av å kjøre med innlevelse og empati, slik man gjerne har ervervet når man er en voksen dame. Man VET at skolebarn er helt vettlause i trafikken, man VET at det gjelder å passe på ved ridesentre eller langs en buss, manhar livserfaring, sant? Og kjørelæreren min understreker hele tiden at han syns det er så fint å ha voksne elever, for de trenger han ikke plukke av masse merkelige ideer som at noen kan kjøre med promille eller enkelte kjører så bra at de kan kjøre i 160 og sånn. :knegg:
Det er her jeg kommer inn som en reddende engel. Jeg hadde riktignok minimalt med feil og lite trøbbel med teorien, men praksisen ...
5 oppkjøringer ble det før jeg så absolutt vel fortjent fikk lappen. Det er ikke den sjel i verden som kan si at jeg ikke fortjente - og måtte jobbe for- den. :stolt:
(Litt av årsaken var håpløse tilbakemeldinger fra sensorer og et stykk aspeløv Ru som fikk høyt blodtrykk og skjelvetokter bare man nevnte oppkjøring, seriøst: Hvor mange finnes det som klarer å få + for god trafikkforståelse og likevel stryke?!)
Dette går fint vettu! Jeg er en racer til å kjøre bil i dag, har hatt lappen siden 97 og aldri hatt en eneste ulykke eller noe som helst. Ikke har jeg fått bøter heller, bortsett fra en parkeringsbot utenfor barnehagen.
Jeg er dårlig på bakkestart med håndbrekk, men jeg klarer det med pedalene - selv om den bratte Mim-bakken på glatten uten piggdekk. :tøff:
Det virker fornuftig det dere sier ang. teorien. Jeg får vurdere å la det ligge en stund. Grunnen til at jeg ville gjøre dette så fort som mulig var anbefalingene min kjøreskole har gitt. "Gjør unna teoriprøven så tidlig som mulig" står det i ett skriv jeg fikk.
Men jeg tenker jo litt sånn at det teoretiske kanskje får litt mer mening når jeg får praktisert det litt først. Så jeg er vel i grunn mer enig med dere.
Det er rart hvordan man forandrer syn på ganske mye fra man er 17 til man er over 30. Minnes en på det trafikale grunnkurset som var fast bestemt på at han skulle skrive tekstmeldinger mens han kjørte. Uansett hva kjørelæreren sa så var dette noe han garantert kom til å gjøre. Han skal ha for ærligheten. :himle:
Det skremmer meg at det fins så mange tullinger der ute som skal være mine medtrafikanter.
Solskinnshistorie: Jeg tok lappen som 37-åring. Jeg hadde aldri kjørt før, begynte i april, følte meg som en tosk, men fikk lappen alt i juli, dagen før jeg fødte min første sønn. Jeg hadde da over 40 kjøretimer, men det brydde jeg meg lite om og bestemte meg for aldri å telle hvor mange penger jeg faktisk hadde brukt. Jeg øvelseskjørte nesten hver dag - det tror jeg var lurt. Lykke til !
Det er akkurat sånne ting som gjør at man blir en bedre og mer forsiktig sjåfør når man har blitt eldre/fått barn. Man vet at det finnes mange idioter der ute, og man vet at man kan dø.
Jeg hadde sikkert like mange timer, et sted mellom 30 og 40 timer. Jeg har fortrengt både timer og pris. Det er ikke viktig. (Selv om det tærer på lommeboka) Det som er viktig er at jeg var en trygg sjåfør når jeg først fikk lappen.
Jeg har nettopp tatt to teoriprøver på prove.no. Strøk med en for mye feil på den ene og sto med glans på den andre med kun en feil. Jeg har knapt lest, altså. Jeg skal lese masse i vinterferien og ta en uken etter. Det er så mye lettere å ta testen når du har kjørt litt, for da har du sett det meste i praksis.
@Ru: bakken ned her er en killer, altså, nå er det jo såpe her! Det er bare å kjøre sakte og forsiktig, ellers er man på tvers. Og btw: rundkjøringer? Øve, øve, øve, og så lærer man å se tidlig og vips har man full kontroll.
Jeg har tatt prøven på prove.no, 45 av 45 riktige. Kjøpte meg også et døgn med tester på teoritentamen.no, det synes jeg var veldig lærerikt. Fikk tatt prøven 16 ganger, de to første gangene strøyk jeg, men de andre 14 sto jeg på.
Jeg har neste kjøretime på onsdag. Både tror og håper at det kommer til å gå bedre. Skulle så gjerne ønske at jeg kunne øvelseskjøre oftere. Det var det som var meningen. Mannen skulle egentlig ikke være borte det første året. Jeg skulle bruke ett år på å øvelseskjøre mye og ta kjøretimer. Men, men, det går ikke alltid som man planlegger.
Prøv å ha kjøretimer ganske tett, minst en gang i uken. Og lag heiatråder til deg selv her inne hver gang du strever, vegrer deg eller har hatt en kjip time. Plutselig så har man avbestilt flere timer, detter helt ut og vips har man kastet bort masse penger og må begynne på nytt.
Ja, jeg ønsker å kjøre så mye og ofte som mulig. Desverre virker det ikke som om kjørelæreren har tid oftere enn en gang i uken. Det skal overhode ikke skli ut slik at jeg utsetter og utsetter det. 13 år er egentlig lang nok tid. Jeg setter meg ikke noe mål her og nå for når jeg skal ha lappen. Det viktigste er at jeg føler meg trygg den dagen jeg kjører opp.
Jeg er mye, mye mer motivert nå enn før jeg startet denne tråden. Skal ikke se bort ifra at det blir flere tråder etterhvert.
Når jeg klarte det, så klarer helt sikkert du det! ;)
Jeg tok den etter jeg fikk førstemann og var 28 år, da hadde jeg begynt hhv som 18 år og 20 år og bare sluttet. Jeg var en ekstremt nervøs sjåfør og fikk helt panikk av den minste ting. Kjørelæreren min var veldig flink, men hvis det "skjedde" noe i begynnelsen av en dobbeltime så var resten av timen ødelagt, for da var jeg bare et vrak resten av tiden. Men jeg brukte ca 1 år og mange timer med både sjåfør og med mannen min som er veldig tålmodig. Sto på teorien ved første forsøk, etter å ha tatt en del av de testprøvene som du fikk alle rette på (det fikk ikke jeg), så det er god øvelse. Jeg holdt på å stryke på oppkjøringen, men sto med et nødskrik. Sensoren tok det meste av småfeilene mine på nervøsitetens kappe. Og det hjalp virkelig å begynne å kjøre alene, begynte med småturer til butikken, selv om jeg trodde at den dagen aldri skulle komme. Mannen min holdt forresten på å dånevippen første turen vi hadde på en stooor parkeringsplass, jeg klamret meg til rattet og var helt bortreist. :knegg:
Jeg følte meg forresten langt fra trygg når jeg kjørte opp, ikke kjørelæreren min heller har jeg en mistanke om, men jeg tror egentlig man aldri føler seg klar.
Min kjørelærer ville heller ikke ha timer med meg oftere enn en time i uken - og sjelden dobbeltimer. Han mente jeg trengte den tiden til å fordøye hva jeg hadde lært - og at man sjelden holder konsentrasjonen under dobbelttimer i begynnelsen.
Dobbeltimer er fint når man har kommet opp på et visst nivå. Du kom jo fortere dit, Mim, siden du hadde omtrent fullgått løp bak deg fra før. For meg så holdt det med enkelttimer i begynnelsen, for jeg ble så utrolig sliten. Etterhvert når man begynner å trene på ulike trafikkmiljø og overgangen mellom disse er det et poeng, for å rekke frem.
Jeg har i gjennomsnitt hatt en kjøretime i uken, doble de siste månedene.
Jeg synes det virker greit med dobbeltimer, bare tre kvarter synes jeg blir litt stressende. I følge kjøreskolen brukte de nesten bare dobbeltimer. Grunnen til at jeg ønsker flere timer i uka er fordi jeg ikke har mulighet til å øvelseskjøre.
Jeg øvelseskjørte forøvrig heller ingenting privat. Da måtte storebror ha vært med, og det følte jeg meg ikke komfortabel med før rett før jeg skulle kjøre opp.
Jeg hadde omtrent aldri tatt i et bilratt før jeg begynt oppkjøring da jeg var 29, i tillegg var interessen for bil på et absolutt minimum. Teorien gikk som en lek, legg den bort så lenge, men jeg strøyk på oppkjøringen to ganger før jeg klarte den. Grunnen til det var nervøsitet og en kjørelærer som var direkte ekkel. Jeg skiftet kjøreskole og sto veldig kjapt etter det.
Hvis jeg klarte dette, så klarer helt sikkert du det! Lykke til!
Gratulerer så mye!
Dette kommer du til å klare så fint, skal du se. Det kan virke litt overveldende i begynnelsen, men etter hvert går mye av seg selv. Lykke til med resten av kjøreopplæringen.
.jpg)
