Skulle hente den eldste frøkna i bursdag (7års dag) i dag. Da jeg kom dit så jeg to andre foreldre som sto ute så jeg gikk mot dem, og tenkte jeg kunne skravle litt med dem mens jeg venta på at frøkna skulle komme.
Sto og snakket med dem (to mødre), da sønnen til moren kommer. Han finner ikke genseren sin. Moren ble irritert og kjeftet litt på han, at han måtte lete videre og sånn. Gutten sprang en tur rundt huset, og kom tilbake uten genseren sin. Moren ble enda mer irritert og mente han måtte lete bedre. Gutten svarer med å sutre litt, og at han ikke vil lete mer. Han snur seg for å springe mer sammen med klassekammeratene, og der hugger hun tak i hetta på gutten sin genser så han nesten flyr bakover. Og klikker i vinkel, om hun skulle smekke han på munnen, om det var det han ville sier hun, og regelrett kjefter gutten opp fremfor hele klassen, meg og den andre moren.
Jeg ble så rystet at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Jeg skammet meg kraftig på hennes vegne, og etter hun var ferdig, snakket hun videre med faren som om ingenting hadde skjedd. Jeg gikk for å lete etter frøkna (alle ungene forsvant under talen hennes) og der møter jeg gutten. Spurte om jeg skulle hjelpe han å finne genseren og det ville han. Genseren fant vi i gangen, og gutten sprang lykkelig til moren sin.
Jeg tok med meg frøkna og gremtes med meg selv over at jeg ikke sa noe til henne.
Hva ville dere ha sagt? For i forfjamselsen fikk jeg ikke ut et ord....
:eek: Er det mulig? Når man kommer opp i slike situasjoner blir man ofte så forfjamset at man får seg ikke til å si noe. Selv om man sikkert gjerne skulle.
Jeg klarer heller ikke si noe der og da. Jeg kan likevel love deg at jeg hadde sendt et vannvittig blikk, og sagt høyt til noen andre "Så du det? bla bla", slik at hun ikke kunne unngå å høre det.
Er det mulig? Stakkars gutt, jeg får helt vondt i magen...
Jeg ville ikke ha sagt noe med en gang - men om mulig ville jeg ville ha fulgt med henne litt, bare for å føle meg sikker på at dette ikke er hennes normale reaksjonsmønster. Om hun alltid er slik, ville jeg kanskje ha spurt helsesøster eller en annen med taushetsplikt om hva jeg kunne gjøre.
Foreslå et temamøte på foreldremøte der dere diskuterer foreldrerollen, hva som fremmer og hemmer et barn i forhold til utvikling (et tema der denne typen voksenatferd vil passe naturlig inn). Snakk med klassestyrer hvis du har tillit til ham/henne og fortell hva du opplevde slik at de kan holde gutten under oppsikt i forhold til hvordan han har det.
Det er så trist å se at unger blir behandlet på denne måten.
Uff, det hørtes trist ut.
Jeg hadde sikkert ikke sagt noe der og da, men jeg hadde nok blitt veldig oppmerksom på den familien etterpå.
Men jeg er ikke sikker på hva jeg hadde gjort med det om jeg hadde sett det flere ganger heller da.
Det med å ordne et foreldremøte med temakveld var ganske lurt.
Men at noen foreldre prater på feil måte til barna sine er det sjelden noe å få gjort noe med føler jeg. Det er trist og det er synd, men i slike tilfeller så føler jeg at det ikke er noe jeg kan blande meg i.
Jeg blir alltid skeptisk når jeg hører om slikt, for hvis de gjør sånt i offentlighet - hvor mye tillater de seg da å gjøre på privaten? Stakkars gutt.
Her er jeg redd det ikke var snakk om en dårlig dag. Hvis hun pratet videre som om ingen ting hadde skjedd etter en slik, for hennes sønn, ydmykende episode, er det nok ikke første gangen dama reagerer irrasjonelt. Noen burde informere vedkommende om hva slike episoder kan gjøre med et barnesinn.
