Jeg har så lett for å se fremover hele tiden. Enten det er til ettermiddagen, til helgen, til sommeren, til tvillingene sover bedre, til ting blir lettere osv. Det er veldig typisk for meg å begynne setninger med: -Jeg gleder meg til.....osv. For eksempel: -Jeg gleder meg til tvillingene kan være våkne lengre av gangen, da blir det lettere å finne på noe sammen hele familien. Men disse tankene gjør jo at jeg går glipp av tiden her og nå.
I tillegg tenker jeg mye på ting som burde vært gjort, men som jeg ikke får tid til. Når jeg er på gulvet med tvillingene eller springer rundt med storebror tar jeg meg ofte i å tenke på alt som skulle vært gjort. Når ungene er lagte får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke var helt til stede den tiden jeg hadde med dem.
Hvordan lærer en seg å leve i nuet? Å være til stede her og nå?
Og så må jeg øve meg på at ting kan vente. Hvis det er noe jeg vet skulle vært gjort, så vil jeg liksom gjøre det med en gang. Men som regel kan jo ting vente litt. Og kan en ikke gjøre ting med en gang, så er det jo heller ikke vits i å tenke på dem. :rolleyes:
Jeg øver. Jeg tenker ofte når jeg sitter der med plutten og tenker på vasken nede at "nå må du være HER og ikke der. Det er NÅ han er liten, det er NÅ du må gjøre dette" streng stemme i tankene. Jeg må være veldig bevisst på dette, ellers lever jeg et sted i fremtiden til enhver tid.
Jeg hørte Märtha Louise snakke om akkurat dette i et radiointervju for en tid tilbake. Hun snakket om det å være tilstede her og nå, og ikke la tankene fly avgårde til alt man burde i en travel hverdag. Og det var både aura- og englemomenter knyttet til det, men akkurat husker jeg hvilken rolle de hadde i dette. Engleskolen neste? ;)
Det er ikke bare fordeler med å kun leve i nuet heller. Det er ikke helt dumt å ha et visst øye med framtida, men det kan bli for mye av det gode.
Hvis du vil bli kvitt den stadige kverningen om hva som burde vært gjort, hva som snart skal skje osv osv. Så er jo en teknikk at når man blir oppmerksom på at tankene surrer seg inn dit man ikke vil, så tar man bevisst å "flytter" tankene dit man vil ha dem. Altså når du merker at du sitter og tenker på alt du skal gjøre i morgen, så finner du deg en her og nå ting å konsentrere deg om i stede. Og det må du sikkert gjøre igjen og igjen, men etterhvert vil det gå sakte men sikkert gå mer av seg selv.
Jeg er nå sånn omtrent midveis i livet ut fra hva jeg forventer å bli av alder, og har i det siste merket noe snedig, at jeg nettopp er i nuet. Her og nå og nyter livet her og nå, til tross for uhell og andre viderverdigheter. Jeg står opp tidlig om morgenen bare for å nyte det å være, å se soloppgangen, og ha tid for meg selv. Kanskje er det ikke noe en kan bestemme seg for å gjøre eller lære, kanskje er man bare der en dag. I nuet.
Det er faktisk en nytelse og en glede. Og vi burde absolutt tenke over det i forhold til våre barn og nyte dem der de er her og nå, i stedet for å tenke over hva de skal lære og hva de skal bli. Vi kjenner ikke fremtiden, så det er så godt å bare kunne være :)
Kjempeflott skrevet og absolutt til inspirasjon :)
Alvorlig sykdom i nær familie (mamma) og et par veninner siste årene har gjort et eller annet med meg. I fjor var et dårlig år med mye jobbstress og jeg lovet meg selv at jeg skulle ta meg sammen og prioritere annerledes i år. Jeg har samme jobb men jeg har klart å gjøre en god del prioriteringer og det gir fantastiske resultater. Jeg lever mye mer i nuet, jeg har tid til å sette mer pris på hverdagen og alt det den bringer med seg av både stress og små / store gleder.
Jeg tror alltid jeg har drømt om en bedre fremtid, og alltid hatt blikket langt forover, både i håp og desperasjon.
Til jeg fødte poden og plutselig var alvorlig hjertesyk, og det begynte å gå opp for meg at fremtiden kanskje ville eksistere uten meg. Jeg er flinkere til å se rundt meg nå.
Jeg har vel alltid vært slik, men jeg synes det ble enda vanskeligere etter at jeg fikk tvillingene. Mulig det er fordi de ikke lar meg gå mer enn 1 meter fra dem, slik at det er umulig å få gjort noe i løpet av dagen. Og det at de er to gjør det og litt vanskelig å samle tankene. Husker f.eks med storebror så koste vi oss masse på stellebordet, brukte lang tid og snakket og koste. Det er litt vanskelig nå når det alltid ligger en å venter, og tankene går ofte til den som venter i stedet for å fokusere på den jeg holder på med.
Litt dramatisk kanskje, men ingen vet jo hvor lenge en har livet til låns, ingen vet hvor lenge en selv eller sine nærmeste vil leve. Jeg synes dette hjelper meg å nyte hverdagen.
Dessuten er det viktig for meg å sette pris på de små ting, god mat, fint vær, gode øyeblikk mellom de jeg har rundt meg, god bok, interessant tv-program osv.
Men skjønner dette kan være utfordrende med tvillinger.
Jeg har tidligere slitt med dødsangst, og selv om jeg ikke gjør det nå lengre, så er jeg nok i overkant oppmerksom på at tiden vår er begrenset. Det er nok derfor det stresser meg ekstra mye at jeg ikke klarer å leve i nuet.
Men permisjon er jo på en måte en unntakstillstand og, jeg hadde en smule fødselsdepresjon og jeg har brukt mye av tiden på å tenke på hva jeg vil gjøre fremover. Nå ser det ut til at alt ordner seg med studier til høsten, så kanskje det blir lettere å leve i nuet når jeg får gjort "min greie" og? Da vil jo tiden med ungene bli såpass begrenset ift nå at jeg håper jeg klarer å være til stede 100% etter skoletid.
Jeg tror du må "øve" deg på å ta tak i øyeblikkene. Skriv dagbok, og skriv ned fem positive ting som har skjedd hver dag. Ikke det du syns er negativt, men de positive tingene.
En eller annen sa en gang til meg at det man ikke mener man vil krangle over om et år eller sørge over om et år er ikke verdt hverken krangel eller sorger. Vektlegg de positive tingene. Som alt det barna dine gjør hver dag. Hvert smil, hver eneste bit av deres utvikling. Solskinnsdager, naboen som hilser på deg. Barn som leker på gaten. En klem fra en god venn.
Det er ikke lett, men om en prøver. :) Se dagen i dag. Den er egentlig helt fantastisk, en gave vi får hver eneste morgen resten av vårt liv.
Der er jeg og. Med uhelbredelig kreft i kroppen så kan jeg kun leve i nuet. Jeg planlegger ferien nå om dagen. Kanskje er det min siste? Jeg vet ikke. Jeg tror helst at jeg får flere somre, men det er det ingen som kan si at jeg får. Nå prøver jeg å samle minner for mine barn. Ikke så de forstår det, men jeg tenker det. Det er ikke noe jeg tenker bevisst på hele tiden, men det ligger i bakhodet.
For å klare å leve i nuet så må man være 100% tilstede i nuet. En må fjerne alle andre tanker om det som skulle vært gjort. En må også bli flinkere til å sortere vekk det som ikke MÅ gjøres. Kanskje senke litt på kravene. Hva er viktigst i dag?
Helt enig. Etter at en god venninne døde brått, så har jeg faktisk vært mye flinkere til å leve nå, ikke gidde henge meg opp i ting, situasjoner og mennesker jeg ikke liker. Det er faktisk ikke viktig. Tenker også alle de som misunner meg mitt liv (er alenemor og student, men ikke alle som er så heldige at de har et barn eller en utdannelse engang) som er inneholder ganske banale og enkle problemer om man velger å ikke bare se seg selv og sitt....
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
