I lys av diskusjoner rundt surrogatmødre lurer jeg nå på om noen av dere ville donert egg, eller sæd, og hva dere ville tenkt i forhold til om partneren gjorde det.
Jeg må være dønn ærlig og si at det ville jeg dessverre ikke gjort, jeg ser helt klart at det er eneste utvei for noen barnløse, men jeg ville ikke klart det. Jeg tror jeg ville gått rundt og studert barn/mennesker i "rett alder" i forhold til eggene jeg hadde donert eller sæden mannen evt. hadde donert, for å se om jeg så likheter. :gal: Jeg ville lurt veldig på hvem det var, hvordan h*n hadde det. Og ikke minst ville jeg vært livredd for at når mine egne barn en gang skulle finne seg en partner så tror jeg nesten jeg ville krevd DNA-test av den aktuelle for å være helt sikker på at de ikke var i slekt. :o
Om jeg derimot var garantert at egget eller sæden ble donert til et par i utlandet kunne jeg kanskje gjort det, men jeg vet ikke. Jeg vet bare at Norge er et lite land og alle kjenner noen som kjenner noen osv.
Hvordan foregår egentlig eggdonasjon da? Det involverer vel hormoner og utplukking som for ivf? I såfall er svaret nei, det orker jeg ikke for å donere bort egg. Prinsipielt har jeg ikke noe imot det, og jeg hadde fint taklet at mannen var sæddonor.
Jeg ville ikke ha donert egg. Jeg hadde overhodet ikke ønsket at mannen min skulle ha donert sæd, men om det var viktig for han, så hadde jeg ikke nektet han det.
Jeg føler at mitt egg = mitt barn, så jeg hadde ikke klart det. Jada, jada, jeg VET det er sært, men det er nå engang sånn jeg føler det. Jeg har dog ingen problemer med at andre ser annerledes på det .
Jeg ville også føle at mitt egg = mitt barn, og ville derfor ikke donert egg. (Av tilsvarende grunn ville jeg ikke likt det om mannen donerte sæd og det dermed kom "søsken" til sønnen min som vi ikke kjente til, men det ville ikke vært en sterk motvilje.) Jeg har dog ingen prinsipielle motforestillinger mot at andre gjør det.
Jeg hadde ikke hatt noe problem med om min partner gjorde det (men kjenner henne godt nok til å vite at det aldri vil bli aktuelt, så det er selvsagt mulig jeg hadde tenkt annerledes om det plutselig var noe mer enn en hypotetisk problemstilling).
Jeg ville ikke gjort det selv. Hovedårsaken er rent praktisk; jeg reagerer dårlig på de hormonene som er vanlige å bruke i forbindelse med egguttak, og egguttak gjorde noe inn i helvete vondt. I tillegg har jeg en unge som risikerer ganske mange ukjente, biologiske halvsøsken som det er.
Sett bort fra de innsigelsene... nja, nei. Helst ikke. Motforestillingene mine er ikke ekstremt sterke, men jeg tror jeg hadde hengt meg litt opp i undring rundt om det fantes et menneske der ute som var veldig lik meg, lik ungen og hvordan denne hadde det.
Jeg vet ikke. Motforestillingene mine mot å donere sæd går mest på tanker om hvorvidt jeg syns genene mine er gode nok til å la andre, uhm, benytte seg av dem (irrasjonelt egentlig, jeg syns jo tydeligvis at de var gode nok til å lage noe veldig fine barn selv), samt det med at sæddonasjon vel ikke lengre er en anonym greie lengre og at jeg derfor vil måtte forholde meg til at noen kunne ta kontakt for en prat en dag.
Jeg tror ikke jeg hadde hatt noen problemer med at partneren min donerte egg.
Mannen vil ikke donere. Selv kunne jeg nok ha vurdert å donere egg, dersom det var aktuelt. Har ikke noen sterke følelser rundt egg = barn, og vet hva et inderlig barneønske og ufrivillig barnløshet kan gjøre med en stakkars psyke. Så hvis det var bare opp til meg, kunne jeg sagt ja. Men jeg tror mannen ville sagt nei, fordi han ser annerledes på det, og det hadde jeg måttet respektere.
Det hadde vært helt ok om mannen gjorde det før regelen om at man ikke kan være garantert anonymitet etter at ungen fyller 18 kom. Jeg vil IKKE bli besøkt av et helt fotballag med mannens avleggere om et par tiårs tid!
Eggdonasjon er ikke aktuelt, fordi jeg gidder ikke ha det vondt for moro skyld.
Jeg er ei diger pingle, så nei, jeg hadde ikke donert egg, mye pga plagene dette medfører. :sparke:
Jeg tviler på at min kjære ønsker donere sæd, men det har aldri vært oppe som tema hos oss. Jeg hadde neppe nektet ham det om han syntes dette var en fin ting å gjøre.
Ja, jeg tror, med vekt på tror, at det er en medvirkende årsak til at de som donerer mange ganger og veldig hyppig finner at de selv sliter med infertilitet når de selv skal i gang med å få barn.
Vet det for noen år siden var snakk om å ta ut egg for å modne de på "utsiden av magen". Men hva som skjedde videre vet jeg ikke.
Dette kom fram i samtale med ei som var ufrivillig barnløs og som modnet alt for mange egg og dermed ble kvaliteten for dårlig. (ved hormonbehandling)
Jeg vet ikek om jeg ville donert egg, men kan ikke si jeg har noen tanker om at mine egg er mine barn. Jeg bruker jo opp et egg hver måned så jeg kan ikke si jeg tenker så mye på eggene mine.
Når det å gjelder å bruke andre sine egg er det en situasjon jeg ikke helt vet hva jeg føler og mener. Jeg har vært så bortskjemt at jeg har blitt nesten for lett gravid alle gangene. Derfor har det aldri vært noen tanker om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke klarte å bli gravid. Eller noen spede tanker hadde jeg før jeg fikk første barnet, men det gikk på at jeg hadde hatt endel spontanaborter. Dermed ble det vel heller adopsjon som var litt i bakhodet siden kroppen min slet med å bære fram barnet.
Men også det endret seg så det ble aldri det store temaet.
Eneste problemet med eggdonasjon for meg er at jeg ville følt litt ansvar for barnet, og ville nok ikke ha donert til hvem som helst, men kunne ha gjort det til noen jeg kjente og stolte på.
Jeg ville nok hatt større problemer med å gi fra meg et barn jeg hadde båret og "hatt en relasjon til" i 9 måneder enn et egg.
Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å donere bort egg. Men jeg er usikker på om jeg hadde orket alt det styret i forkant med hormoner og sånt. Jeg har overhode ikke noe forhold til eggene mine. Jeg tror ikke jeg hadde hatt noe imot om mannen donerte sæd heller, ikke det at det er noen aktuell problemstilling lenger for han.
Jeg har heller ingen sterke følelser for eggene mine - de ender jo enten som en menstruasjon eller et barn. Jeg har nok ikke kunne tenkt meg å donere bort egg i min by - optimalt i ett annet land. uansett, så ville jeg ikke gjort det pga smerter og på grunn av den heftige hormonbehandlingen. Mannens sæd må han få svare på selv. - Jeg tror nok at det aldri har vært aktuelt, men om det har vært viktig for han, så har jeg nok sagt ok.
Jeg har ingen som helst slags forhold til eggene mine. Ikke skal jeg ha flere barn heller, så for min del skal dere bare ta alle sammen. Det som muligens stopper meg helt for å gjøre dette er nok alt styret i forkant. (også nevnte noen at det gjorde vondt : pyse: )
Fra spøk til alvor: Det hadde nok vært aktuelt om noen nære hadde trengt ett egg eller to ja.
Tja, jeg tror jeg kunne donert til mine søsken om det skulle bli aktuelt (sansynligeheter er ganske liten siden 2 av 3 har bevist at de fungerer i fruktbarhetsverdenen). Men å gi bort til hvem som helst tror jeg ikke jeg ville gjordt. Mannen skal få lov å velge helt selv, men jeg tror ikke han liker tanken på at der kan komme noen på døren om 10-20-30 år og spør etter den biologiske faren sin.
Nei, det kunne eg ikkje gjort. Og eg hadde heller ikkje likt det viss mannen ville donere sæd. Når eg ser kor lik eldstejenta mi er på meg både når det gjeld utsjånad og personligheit ville det vore veldig rart for meg å tenke på at det kanskje var endå ei der ute ein plass som var "halvt meg" og som eg ikkje kjente.
Nå er det fullstendig uaktuelt å donere bort eggene mine, all den tid det er 50% sjanse for at de barna det blir ut av dem får en arvelig sykdom som ikke er noe særlig å ha. Jeg tror ikke noen ville hatt dem om jeg kastet dem etter dem :knegg:. I tillegg legger jeg ganske så dårlige egg fant jeg ut da vi hadde prøverørsforsøk en gang i tiden (naturen forsøkte å si meg noe? :rolleyes: ).
I en hypotetisk situasjon hvor jeg la gode, friske egg tror jeg heller ikke at det hadde vært noe for meg. Verden er fryktelig liten og jeg hadde vært redd for at mine barn skulle ende opp med å innlede forhold til biologiske halvsøsken. I tillegg til at jeg nok hadde kikket ekstra på alle barn i en gitt alder og lurt på om det var mine :knegg:.
Hva mannen ønsker å gjøre blander jeg meg ikke opp i. Hans kropp, hans sæd :nemlig:. Det har imidlertid aldri vært noe vi har diskutert. Han sa en gang før vi fikk barna våre at han kanskje en gang kom til å føle behov for å få biologiske barn. Da jeg minnet ham på det etter at vi hadde fått eldstemann ble han poddesur og sa at nei, det hadde han aldri sagt og i alle fall ikke ment :knegg:.
Forutsatt at det kunne ha blitt gjort anonymt (altså at man slapp å få et barn på døren 20 år senere), så kunne jeg lett gitt vekk en røys med egg, og jeg er ganske sikker på at mannen har donert sperm også.
Jeg hadde nok ikke giddet å donere mange ganger, mtp. behandlingen, men man kan jo få et par tre gode egg på en gang. :vetikke:
:dulte:
Har ikke noe spesielt forhold til egne egg.
Det måtte dog blitt etter at jeg var ferdig med egen barneproduksjon, og hvis det viser seg at det er kreftfremkallende som Sitron føler på, utgår det.
Altså, jeg tror ikke det er noe galt med en donasjon eller tre. Men om man kikker på USA, der man ofte ser at collegejenter har tette donasjoner gjennom college for å spe på (3-10000 dollar pr donasjon, alt etter hvor smart og attraktiv og alt det der man er), så er iallfall det en større andel av problemer slik jeg opplever det, i forhold til hva normale unge jenter har i forhold til infertilitet m.m.
Nå har jeg donert egg til forskning, som ble til overs etter egguttak, og synes det var helt greit. Ikke det at det helt kan sammenlignes, men jeg tror ikke jeg har noen store følelser for eggene mine.
Selvom jeg responerer greit på hormoner og synes egguttak er OK, så er det jo ikke slik at jeg har meldt meg frivillig. Det måtte ha vært for å hjelpe nære venner eller familie. Jeg hadde nok ikke gjort det bare for å gjøre det eller å tjene penger.
Nei, det kunne jeg ikke selv om vi absolutt vurderte å benytte oss av donerte egg/sædceller. Jeg kunne ha donert til to nære familiemedlemmer om de ønsket eggene mine, men that's it. Selve stimuleringen og uthentingen er piece of cake i forhold til de påfølgende 2 ukene så denne biten skulle jeg tatt ganske greit (men nå blir jeg ofte overstimulert og dårlig i flere uker etterpå så det måtte ha passet med min egen familiesituasjon akkurat den perioden).
Mannen har ingen ønsker om å donere sæd (ikke har han særlig mange som er brukende heller), men om han hadde ønsket det så hadde det vært hans avgjørelse. Syns det er flott at enkelte velger å gjøre dette, men hadde vi benyttet oss av det hadde det vært egg fra kvinner med overtallinge egg fra sitt eget prøverørsforsøk (om de får ut mange kan de få spørsmål om de ønsker å donere noen før de blir befruktet). Det samme med sæddonor (hadde ikke ønsket anonym donor da jeg hadde ønsket at barna våre hadde muligheten til å kunne vite om sitt biologiske opphav).
Eggene mine har jeg ikke noe forhold til, og kunen glatt gitt dem bort, men hormonstiumulering i forkant og uttak frister ikke. Om situasjonen hadde vært slik at jeg uansett skulle tatt ut egg, for min egen del, ville jeg ikke hatt betenkeligheter med å gi fra meg evt. overskudd.
Hva mannen min tenker for sin del vet jeg ikke, men om jeg skal synse litt vil nok tro at han aldri i livet hadde gitt fra seg en dråpe.
Jeg ville selvsagt donert bort egg. Jeg har vurdert å motta egg fra en annen kvinne, da ligger det liksom litt i pakken at jeg selv ville donert også. (hadde jeg ikke hatt disse djeveleggene).
:gruble: Jeg er ikke enig i at det ligger i pakken å ville donere bort også. (Jeg vil jo gjerne adoptere barn, men jeg vil ikke adoptere bort et barn altså. :p ) Men altså, folk har forskjellige grenser. Noen kunne donert bort, men kunne ikke fått barn med donasjon selv. Andre kunne gjort alt. Noen ingenting. Og jeg synes ikke det er uetisk eller umoralsk å være villig til å ta imot den type hjelp uten å være villig til å tilby samme hjelpen til andre. Vi har alle forskjellige grenser, og det tenker jeg må være helt ok.
Selv kunne jeg i visse tilfeller gitt bort egg. Men jeg synes ikke det er ukomplisert. Jeg ville heller ikke blitt overvettes begeistret om min mann donerte bort sine celler.
Jeg synes heller ikke det er uetisk eller umoralsk. For meg ble likevel beslutningen om å ville bruke donoregg tatt fordi mannen ikke ville adoptere. Jeg måtte da gå noen runder med "hva er et egg for meg" og dermed ligger de to tingene så nært. Jeg tror aldri jeg hadde reagert negativt på at noen hadde kommet til en annen beslutning. (og grunnen til at jeg heller ville adoptert enn å motta et donert egg, er fordi jeg helst ikke ville gå gravid selv. :P )
Kanskje jeg hadde stilt meg annerledes om jeg ikke hadde hatt den historien jeg har med ufrivillig barnsløhet. Selv om man kanskje skulle tro at "de i hvert fall vet hvordan det kjennes ut og dermed bør være mer villige til å hjelpe andre i samme situasjon" tror jeg dette ofte bikker motsatt? Jeg er absolutt ikke noe større person enn at ingen andre skulle få oppleve barnelykken med mine egg/min kropp om jeg ikke fikk oppleve det selv, og nå er det liksom blitt sånn at jeg er blitt skikkelig hol på barn og fint kunne funnet på å fått 10 stykker bare fordi jeg endelig kan.
Dette er hovedgrunnen til at ikke jeg heller ville gjort det. Jeg har ikke et forhold til eggene mine, eller hva noen skrev, men jeg ville ikke like tanken på at det fantes et barn som jeg ikke visst om, og det barnet var "halve meg". Jeg ville ha ønsker å se det og bli kjent med det, men det ville ikke vært smart. Skal det finnes noen barn som er en avlegger av meg, så vil jeg at det skal bo hos meg. Jeg er redd jeg ville følt meg som mammaen til dette barnet.
Ja, jeg måtte nok tenkt nøye gjennom akkurat det, men jeg tror det kunne gått bra om jeg ikke hadde bært det frem selv. At det ville stått i en særstilling for meg, annerledes enn andre tantebarn, er noe annet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
