Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet en kronikk i VG i dag om at kvinner ikke burde få barn fordi det rett og slett ødelegger for oss. De trekker frem hvordan morsrollen dyrkes om dagen, og hvordan det trekkes frem som det eneste saliggjørende (som f.eks. trådene her inne om husmorhappy og deltidsjobbing).
Jeg kjenner meg veldig igjen i det de skriver, spesielt fra tiden jeg var gravid. Jeg gikk fra å være en intelligent, interessant samtalepartner med mye å komme med faglig sett til en rugekasse som ingen ønsket å snakke med om noe som helst annet enn nettopp det at jeg var gravid. Jeg følte at hele min identitet forsvant, og jeg syns det var sårt at sambo ikke opplevde det samme. Han kunne gå ut i verden og ingen ante at han skulle ha barn uten at han fortalte det. Han kunne styre informasjonsflyten og dermed også ta kontroll over hva han ble involvert i.
Samtidig så har det å få barn vært noe av det viktigste for meg i mitt liv, uten at jeg føler at det er definerende for hvem jeg er.
Hvorfor er det slik at damer defineres ut i fra familiære verdier, mens menn i forhold til prestasjoner?
For å slippe et ras av VG-sjåvinister legger jeg linkene her:
Jeg ser poengene deres, altså, for all del, og spissformulert eller ikke - jeg ramlet litt av lasset. Mener de det virkelig sånn i ytterste konsekvens? Kvinner bør ikke få barn - neivel, men det er da vitterlig ingen andre som kan få dem for oss, så hva mener de er løsningen?
Nei, det er ikke det de mener. Det de mener er at det å få barn gjør såpass mye mer med et kvinneliv enn med et mannsliv, slik at det kan virke som at vi ikke burde få barn for å kunne skåre like høyt som menn på alle andre aspekter i livet. At det å få barn har en voldsomt mye større effekt på kvinner enn på menn, selv om det ikke er noen som helst grunn til at det skal være sånn.
Leser dere virkelig kronikken som at kvinner rent fysisk burde nekte å få barn? Hvordan får dere til det? :gruble:
Nei, de spissformulerer for å sette fakta i fokus. For fakta er vel som Glitter nevner over, man får noe man føler er finest i verden, men mister samtidig noe. (Noe= les artikkelen) :)
Jeg vet for egen del at jeg enda ikke er tilbake der jeg burde være lønnsmessig etter to svangerskap. I begge svangerskap ble jeg forbigått i forhandlinger, fikk null igjen for tapt bonus og satte meg selv i en veldig dårlig posisjon. Bare det å få spennende oppgaver har tatt år å få til i etterkant, og alt har jeg måtte gjøre selv.
Jeg forventer ikke dekket bord, men jeg skulle ønsket meg et mye tydligere regelverk for bedriftene. En større bedrift kan så alt for enkelt skyve oppgaver, nedbemanne og flytte funksjoner, og vips så kommer man tilbake og må starte på bunnen for å få en posisjon. Så og si samtlige av de jeg jobber sammen med av kvinner har opplevd dette i bedriften jeg er ansatt.
Det er jo et viktig poeng i det de sier også: Når «sannheten» er at vi er likestilte blir det ikke bare vanskelig å innrømme at vi ikke er det, det blir tabu.
Og jeg synes det er synd at det til stadighet er kvinnene som tar de viktige grepene for famlien og mennene tar viktige grep for karrieren. Og vi har sterke kjønnsroller som går på at det er nettopp kvinnene som skal gjøre de familiære grepene. Jeg har gjort det tildels selv, og selv om det er et "frivillig valg" så er jeg ikke så dum at jeg ikke tror at det har mye med kjønnsrollene å gjøre.
Kvinner blir fortsatt stilt overfor valget "familie eller karriere" på en annen måte enn menn som i større grad får begge deler.
Eg skjønnar kva dei meiner og tvilar ikkje på at enkelte føler at det å få barn har bremsa dei i karrieren.
Eg har ikkje oppplevd det slik og har ikkje merka at eg har blitt behandla annerledes i arbeidslivet som gravid. I alle fall ikkje av mennene på min arbeidsplass. Dersom dei spurte om gravidteten var det i såfall kun for å vere høflig.
No når eg er stipendiat merkar eg jo at dei unge stipendiatane uten barn og dei "gamle" som har voksne barn har ein stor fordel. Dei disponerer tida si 100 % sjølv sidan ingen er avhengige av at dei kjem seg heim før barnehagen stenger. Dersom det er behov for å jobbe intensive 12 timers dagar ein periode, så kan dei gjere det. Eg kan ikkje det. Eller eg kunne kanskje gjort det, men då hadde eg fått skikkelig dårlig samvittighet.
For kvinner i advokatbransjen handler det om færre saker, mindre innflytelse og dermed mindre penger. Men noe av det samme skjer alle kvinner uansett hvor de kommer fra og hva de er.
Dette er konkret, og noe å gripe tak i. Hurra for at de trekker det frem.
Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle statistikker som måler, penger, fritid, karriere og lykke mens det er omvendt for menn. Kvinner burde med andre ord hverken gifte seg eller få barn. Samtidig er det et underliggende krav at du som kvinne skal ønske deg barn mer enn noe annet. Det hviler noe suspekt over kvinner som av en eller annen grunn ikke har barn når de er 30. De har valgt karriere og det ligger i kortene at det er noe egoistisk og rått over et slikt valg.
Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå. Og med dyrkingen følger forventninger. Som gravide er det vår plikt å leve sunt, se pen ut, snakke om kvalme og forberede oss på et langt opphold utenfor arbeidslivet.
Og når barnet endelig kommer skal du amme det minst ett år, være lykkelig og i hvert fall ikke savne jobben. Barna skal være vellykkede, de skal kunne lese, skrive, gå på ski, svømme, konversere og være pene før de fyller fem. Hvis ikke er du en dårlig forelder, eller egentlig mest en dårlig mor. Barn har aldri fått mer oppmerksomhet og hatt flere rettigheter enn i dagens samfunn. Likevel snakkes det som om barn lider en stor overlast når mødrene ikke har tid nok for dem. Fordi mødrene har tatt seg friheten til å skaffe seg utdanning og arbeid og vært så frekke å sende barna ut i en uviss fremtid i samvær med fedre og barnehagepersonale, må mødrene sørge for at de fremstår som ekstra omsorgsfulle og barnekjære.
Vi snakker om retten til individuelle tilpasninger for vår familie og mener mor bør leve opp til myten om den gode mor som baker boller, lager kakao, leser og tegner. Eller snarere lager salater, sørger for tran, speltbrød og lite sukker i vår tid.
Forumleringene og utsagnene jeg har fremhevet her synes jeg imidlertid ingenting om. Det er følelsesbasert og fremstilt på en veldig negativ måte. Hvem er disse menneskene som det henvises til at forventer så mye av mødre. Og hvem er det som sier at det er mødrene som mislykkes hvis barna ikke er pene og kan gå på ski når de er 5. Jeg synes de benytter seg av en semantikk som er mer til skade enn til gavn.
Jeg leser kronikken på samme måte. Men måten det er skrevet på går jo ut på at (alle) kvinner (burde) ønske å score like høyt som menn på alle andre aspekter i livet. Og at det er den ultimate løsningen på et likestilt samfunn. Slik ser ikke jeg på det. Jeg mener at mulighetene til å velge det ene eller det andre burde være tilstede. Det er det ikke i norge i dag. At kvinner å menn skal kunne prioritere det som føles viktig og riktig for seg og sin familie uten at valgene blir styrt av krefter som tvinger menn og kvinner inn i roller som allerede er definert. I et helt likestilt samfunn vil det ikke bli sett ned på å være husmor, ei heller å jobbe 150%, pga kjønn eller moderskap. Men at det kan bli sett ned på av andre med et annerledes verdisyn må man regne med. Det er noe annet enn at hele samfunnet er lagt opp slik at man i realiteten ikke har noe valg, ifh til kvinner vs menns lønn, kjønnsrollemønster osv
Jeg synes også artikkelen er ganske tendensiøs Kanne. :nemlig:
De kunne fint fått frem viktige poeng og funn uten å måtte skrive/ uttale seg på denne måten.
Samtidig gir det å bidra til debatten på bakgrunn av denne artikkelen et irriterende behov for å si; "men jeg ville selvsagt ikke vært barna mine foruten".
Men hva med de som ikke er "intelligente" og karrierestreberske, der det å være mor er den oppfyllelsen av sin rolle i tilværelsen de trengte? De som går fra å være usynlig til å bli synlig?
Er det gitt at alle kvinner realiserer seg gjennom "nye" verdier og at det gamle kjønnsrollemønsteret er noe alle må se bort fra?
Sitron- som gjerne kunne tenke seg mann med penger, deltidsjobb og hjemmeværerstatus.
Jeg måtte lese artikkelen tre ganger, faktisk, før jeg helt klarte å få med meg hva de var ute etter. Jeg synes de gode poengene druknet litt i spissformuleringer og den subjektive skittkastingen Kanne viser til ovenfor.
Jeg syns veldig ofte der er slik, i et samfunnsperspektiv. I tillegg tror jeg mange kvinner tenker slik om seg selv. Jeg syns det gjennomsyrer alle disse mammabloggene som popper opp.
Jeg pleier ikke være spesielt glad i spissformuleringer, og kunne nok helst sett at dene kronikken var skrevet litt anderledes, men jeg reagerer ikke like sterkt som mange av dere tydeligvis gjør (til tross for at jeg ofte steiler av Yssens uttalelser).
Jeg synes dette var enda en skivebom. Trist lesing. Hvorfor applaudere at unge menn skal kaste kvinner ut av hjemmet og ut i arbeidslivet? Ta sin plass? "Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå" står det. Javel? Morsrollen er ikke dyrket. Den er skyteskive, vil jeg heller påstå. Den er for de som har råd. Og de som kan og våger "dyrke" den såkalte morsrollen, de blir latterliggjort, og sammenlignet med muffins-vestkantfruene.
Hva med alle damene som vil bruke tiden sin på småungene? Som ser det er riktig. Og viktig. Som ikke akkurat er rike, men har økonomisk mulighet. Selv om det går ut over dem økonomisk på sikt. Særlig om de blir alene. Hva med å si de gjør en super samfunnsinnsats? Støtte opp med lover, regler og penger?
Kanskje det ikke er så galt om det finnes kjønnsbaserte forskjeller? Hvorfor kan man ikke si mange kvinner har andre prioriteringer (i alle fall en periode i livet) enn mannen, men skal søren ikke behandles dårligere for det!!!? Hvorfor prøver vi fortsatt likne menn, for å få verdi? Vi blir jo aldri helt like, det er en dårlig strategi. Likeverd, ikke likestilling!
De har helt klart et poeng, og det er jo derfor det er så utrolig viktig at fedre tar en stor del av permisjonen, at man har lik lønn så ikke mor er den som automatisk reduserer arbeidstiden sin, at man gjør like mye hjemme så ikke mor må redusere arbeidstiden sin for å få unna hjemmearbeidet, at begge tar ut syke barn-dager, osv. Barn blir ofte en hemsko for mor, ikke for far. Arbeidsgivere ser unge kvinner og tenker :sukk: Snart er hun i permisjon og de ser mødre og tenker :sukk: Nå blir det mange sykedager. Fedre må på en måte bli tilsvarende uattraktive som arbeidstakere.
For meg virker det mer som mange kvinner tenker slik om seg selv enn at samfunnet rundt oppfatter dem slik. Jeg er enig i at det er et problem i seg selv, men jeg tror artikler med denne ordbruken nører mer oppunder enn å dempe forventningspresset en del kvinner legger på seg selv.
De høres så sinna ut, og budskapet drukner. De argumenterer med følelser, noe som er lett å tilbakevise for den som ikke er enig i budskapet de kommer med.
Det må være lov å påpeke at for kvinner som ønsker å gjøre karriere og være økonomisk uavhengig så er det å få barn en større inngripen i arbeidslivet enn for mannlige kolleger uten å få denne utbrukte klisjéen etter seg: Prøver å likne menn liksom.
Når jeg ønsker å bli verdsatt for den jobben jeg gjør, og ønsker at arbeidsgiver skal se på meg som en like stabil arbeidskraft som min mannlige kollega som også skal ha barn, så prøver jeg altså å være noe annet enn meg selv? Kvinner som ønsker dette er faktisk ikke ordentlige kvinner de da?
Dette er jo et argument for at de i kronikken har helt rett. Om du ikke ønsker og føler deg helt i kontakt med det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret så er det noe feil med deg som kvinne.
Jeg skulle gjerne hatt et % antall av mammabloggere, husmorhappye eller damer som bedriver "den nye yogaen" før jeg synes man skal lage et statistisk grunnlag av det. Hvor mange kan de være da? De fleste venninnene mine og jobbkollegaene jobber ganske hardt for å få det beste ut av begge "verdener", likeså gjør veldig mange menn jeg kjenner også det. Jeg kan ikke påstå at min krets heller utgjør nok for et vitenskapelig grunnlag, men den er hvertfall en motvekt mot endel andre påstander.
Jeg ser helt klart poenget deres. Å få barn er et valg jeg har tatt og det er helt på det rene at det går på bekostning av karriere. Jeg ser at statistikken sier at jeg også ville vært mer lykkelig som barnløs, men for egen del betviler jeg dette. Jeg antar at mange av de som svarer at de er mer lykkelige er frivillig barnløse. Jeg har alltid ønsket meg barn, og ville følt et savn.
Men så tenker jeg at det faktisk er karrieren en pris jeg er villig til å betale, for så viktig er ikke karriere for meg. Det hadde vært supert om vi faktisk var likestilte slik at både jeg og mannen hadde "måttet betale prisen for barn" sånn karrieremessig. Eller kanskje enda bedre: at ingen av oss hadde gjort det. Derfor er jeg også av de som mener at likestillingskampen fremdeles er høyst relevant.
Gratulerer med kvinnedagen og fortsatt kamp videre! :tøff:
Dette er det som synes så forferdelig misforstått i kampen om likestilling.
At i stedet for å kjempe for likeverd og likestilling, som innebærer en rett til å velge et annet verdisyn enn det "maskuline", så prøver vi å skvise kvinner inn i et samfunn som er mer styrt av menn enn de fleste evner å se, fordi det er så intergrert i alt fra arbeidspolitikk til ekteseng.
Satt på spissen: Det blir som kvinnen som gikk å så på mannlige strippere og hevdet hun var så likestilt. I stedet for å hvede sin rett til å ikke strippe, så valgte hun heller å hevde sin rett til å se menn strippe.
Trolig et dårlig eksempel. Men skjønn det den som vil.
Nettopp. Jeg er også villig til å betale den prisen. Nå etter at jeg har fått barn er jeg villig til å ofre det meste for ham og familien. Men jeg skulle ønske det ikke var nødvendig.
Jeg synes begges rett til tid med barn er viktig. Og ja, jeg mener en del damer både må ofre litt tid med ungene og huset, slik at mannen kan ha tid med ungene og huset. Menn får også barn, og de bør være med og bedrive primæromsorg på lik linje med mødrene. Og mødrene bør bidra til hjemmets økonomi, slik at menn ikke blir redusert til skaffedyr.
Snakker vi forbi hverandre? Mulig jeg formulerte meg dårlig.
Så lenge du får barn, er du ikke en like stabil arbeidskraft som en som aldri får barn. Det gjelder kvinner og menn. Men kvinner som får barn er gravide og i barsel i tillegg. Det skal ikke gå ut over kvinner at menn ikke er prikk like oss. Vi skal ikke måtte nærme oss mannen (les: like lang barselperm = likeverdige i arbeidslivet) for å få samme rettigheter. Sterkere rettigheter i arbeidslivet når man kommer tilbake etter lang permisjon, bør heller trekkes frem. Alt for mange skvises ut, går glipp av lønnsøkninger o.s.v.
Det er vel og bra med sterke rettigheter mens man er i permisjon og når man kommer tilbake. Det er bare det at mens du var borte var mannen på nabokontoret tilstede. Han fikk i løpet av det året vist hvilke evner han har. Når du er tilbake på kontoret og den neste krevende arbeidsoppgaven skal delegeres til deg eller nabomannen har han vist hva han er god for, mens du har gode papirer. Hvem tror du da får den spennende oppgaven?
Det handler om tilstedeværelse. Det kan ingen lover og regler demme opp for. Ja, man tar et valg når man får barn. Jeg synes det er helt greit at de som ikke tar det valget ender med å få noen fordeler (rett og slett fordi de er tilstede større del av tiden i noen år). Det som ikke er logisk er at valget om å få barn skal gå mer utover kvinnen enn mannen.
Jeg syns kronikken kan oppsummeres med ett ord: piss.
Kronikken er selvsagt satt på spissen, men den er så full av klisjeer og forvrenging at det er vanskelig å se noe budskap i det hele tatt. Joda, jeg ser at hvis man tok alle overskriftene fra VG Nett og samlet opp i løpet av et år, og så satte dem sammen i passende orden, så danner de det inntrykket som her fremmes.
Jeg mener for eksempel at fremstillingen av at samfunnet ser ned på kvinner som har barna i barnehage er feil. Videre mener jeg at "samfunnet" er atskillig mer nyansert og sammensatt enn kronikkforfatterne later til å tro.
Forøvrig må jeg si at personlig har jeg ikke opplevd å bli degradert som uinteressant person bare fordi jeg var gravid. Men da jeg var gravid fikk jeg oppmerksomhet rundt det, naturlig nok, siden det opptok både meg selv og omgivelsene. Dette gikk likevel aldri på bekostning av personen meg, slik jeg opplevde det.
Jeg syns det er synd hvis noen føler det sånn.
Og så må jeg si at jeg oppfatter artikkelen som skivebom. Det de kunne hatt dekning for å skrive noe om er perfeksjonismen som råder i samfunnet. Men siden perfeksjonismen også rammer menn var det kanskje ikke like interessant?
I sum oppfatter jeg kronikken som unyansert, forvridd, forenklet og tabloid. Det er 8. mars, så la oss lage en artikkel om likestilling, lizzom!
Heilg einig. Hos oss har pappaen hatt 3 mnd permisjon begge gangane vi har fått barn. Sjølv om det etterkvart begynner å bli meir akseptabelt at pappaen tar meir permisjon enn pålagt er det ikkje vanlig i vår omgangskrets. Dei pappaane eg kjenner har knapt tatt det dei er pålagt og då har gjerne mor tatt ferie samtidig slik at det har blitt minst mulig aleinetid med babyen. Når eg har spurt om kvifor seier dei berre at dei ikkje ønsker å vere aleine med babyen. Dei har ikkje noko behov for det. Dei argumenterer med at alle menn ikkje er like og at sjølv om min mann syns det var greit så treng ikkje nødvendigvis dei å gjere det.
Eg trur ALLE pappaer har godt av å vere heilt aleine med barnet nokre timar kvar dag over lengre tid. Eg er innforstått med at det for mange kan vere praktisk vanskelig å ta 10 veker permisjon, men når dei argumenterer med at det ikkje passar for dei å ta seg av ein baby blir eg ein smule oppgitt. Har vi virkelig ikkje komt lengre?
Jeg mener det er riktig og viktig at kvinner eller menn kan velge å prioritere barn og hjem en periode. Det er en samfunnsinnsats.
Jeg mener også det må være lov å si at det er flere damer enn menn som vil være hjemme. At det ikke er fordi vi er kjønnsrollehjernevasket. Fordi vi ikke vet bedre.
Kvinnekampen i Norge slo gjennom fordi vi la vekt på at vi er like. Kan gjøre det samme. Tenker på samme måte. Var eneste måten å få respekt nok til å bli hørt av mennene, som tross alt var de som satt på makten. På tide å fri seg fra det. Vel er vi like nok, men vi blir ikke mindre verd om vi gjør ting annerledes heller.
Likestilling er mye. F.eks. om legemiddelindustrien tvinges til å forske på kvinner, selv om vi er dyrere p.g.a. syklus. Vi er tross alt over halvparten av verdens befolkning.
Jeg opplever faktisk at det er motsatt.
Jeg var i den gruppen, karrieredame under 30. Blant studievenner og kollegaer, er det helt klart ikke lov å innrømme at man ønsker seg barn. Her er det ikke snakk om menn som undertrykker, men kvinner som gjør det med hverandre. Jeg ble helt klart avskrevet av studievenner spesielt, da jeg ble gravid. Mye mer enn på arbedispalssen min, her har jeg mer inntrykk av at de ser på det posestivt at man har barn. At det rett og slett blir mer lojale ansatte av det. Sikker fordi man blir mindre opptatt av karriere, og mer opptatt av stabilitet.
Og det er jo typisk kvinne greie å gå rundt å tro hva andre tenker, det er jo det dette sitatets er, det oser av mindreverdighetskompleks og dårlig samvittighet.
Hva du tror og mener og dine verdier har betydning for deg og din familie, ikke for andre. La andre få ta de valga de vil og som passer dem. Noen menn sier at småbarnstell og stull ikke er for dem og folk himler med øynene og roper om manglende likestilling, mens noen kvinner sier det og får kred for det. Det handler om respekt for andres valg. Vi er individer i tillegg til kjønn. Selv om jeg er kvinne så behøver ikke det å automatisk bety at jeg eeeelsker småbarnstiden. Selv om jeg er likestilt kvinne så betyr det ikke at jeg ikke eeeeeelser småbarnstiden.
På de arbeidsplassene jeg har jobbet har "normalen" for kvinner (i alle fall de over 30) at man har barn. Det er liksom en selvfølge. Og jeg oppfatter at mange ser på det som positivt, og jeg tenker og at det kanskje er fordi det blir mer stabile ansatte.
Og i likhet med deg oppfatter jeg at spesielt menn er mer positive til kvinner med barn, enn det andre kvinner er.
Nå kom jeg på et sånt selvopplevd eksempel. :) Dette kan selvsagt henge sammen med alder og erfaring også. Men før jeg fikk barn var jeg på en måte "hun unge". Og det var knyttet noen forventninger til det. Ideen om festing, ville sydenturer og uansvarlighet, for eksempel. Men etter jeg fikk barn så var det som om jeg kom mer i samme kategori som de øvrige (som var flere menn enn kvinner, og de fleste hadde barn, noen til og med barnebarn.) Plutselig var jeg også en ansvarlig og voksen medarbeider.
Ja, og så oppdaget jeg etter jeg fikk barn at en god del menn følte det bekvemt å fortelle om barnebarna sine og vise frem bilder av dem.
Godt sagt! Jeg har også opplevd at kvinner som uttrykker at de ikke er så veldig begeistret for baby-tiden får aksept for det. Mens menn som uttrykker det samme blir sett på med hatefullt blikk og får spørsmål om hvorfor han har fått barn, da.
Eg elskar heller ikkje småbarnstida! Og eg seier ikkje at mannen min gjer det heller. Før han fekk barn sjølv var han totalt uinteressert i barn.
Men han fekk ein unik kontakt med barna gjennom dei tre mnd som eg ikkje trur han ville fått uten at han hadde fått vere aleine med barna. Eg trur rett og slett mange av desse mennene som ikkje kan tenke seg å vere aleine med barna hadde ombestemt seg dersom dei faktisk hadde prøvd. Og då meiner eg meir enn ei veke. Den første veka var heilt grusom for mannen min begge gangane. Plutselig var puppen vekke! Men det kom seg.
Når ein først velger å bli pappa syns eg at ein skylder det barnet ein sjanse til virkelig å bli kjent med pappaen sin. Ikkje berre som ein leikekamerat eit par timar på ettermiddagen og i helgene, men som ein person som er likestilt med mor når det gjeld hovudomsorg.
Og igjen: Eg har full forståelse for at det er PRAKTISK og ØKONOMISK vanskelig for mange menn å ta lang permisjon. Eg syns berre det er litt flåsete å seie at det ikkje passar for dei å ta seg av babyar og at dette passar bedre for mødre. Den eine pappaen her på jobb har endå ikkje skifta ei bæsjebleie, og han har nettopp blitt trebarns-far! Dei to første pappapermisjonane blei tilbragt i sydlige strøk med mor som barnevakt. Denne gangen er det vel snakk om 10 veker pappapermisjon, så det blir spennande å sjå om han klarar å unngå å vere aleine med dette barnet også :knegg:
Men la oss si at en kvinne som ikke er spesielt begeistret for småbarnstida får barn med en mann som er helt tullete etter babyer - syns du da det er galt om far tar størstedelen av permisjonen? Mor tar ut tre uker før og seks uker etter fødsel, og så overtar far? Eller noe sånt? Mener du at mor da ikke ville fått god nok kontakt med barna sine?
I forhold til kontakt med barna tror jeg faktisk det aller viktigste er å være likestilt i hverdagen. Jeg ser poenget med en deling av permisjon, men for at barna skal oppfatte mor og far som likestilte er det mye viktigere at begge to er synlige og tilstede i barnas hverdag. Begge to bør være kjent med barnehagen, skolen, aktiviteter, være alene med barna, lage mat o.s.v. Dette er selvsagt ikke noe man kan gå inn og lovregulere, men på sikt er det dette barna husker. Ikke hvem som trillet vognen når de sov eller ga dem mat da de var 7 mnd.
Selvfølgelig. Men i min omgangskrets ser eg at den rollefordelinga som blir etablert frå starten av har ein tendens til å bli verande. Pappa'ane som klarte å unngå å vere aleine med barnet under permisjonen er dei samme som jobbar mykje overtid. Dei fortsetter å unngå å vere aleine med barna. Det er mor som følger opp aktiviteter (bortsett frå kanskje fotballtrening :rolleyes:), mor som lagar middag, mor som tar foreldresamtaler i barnehagen osv.
Vi har opplevd å få overraskede og positive tilbakemeldinger på at det er min mann som har fylt ut spørreskjemaer i forbindelse med foreldresamtaler og sånt. Vi har fylt ut sammen, gjerne, men det han som har ført det i pennen mens jeg gjorde noe annet, og det er helt utrolig at det skal vekke slik oppmerksomhet. Jeg ante ikke at sånne ting var en damegreie, men tydeligvis er det litt uvanlig at menn driver med sånt.
Jeg er HELT enig med Kanne om at begge foreldre bør være likestilte i barnas hverdag og at det er hva som skjer når barna er større som betyr noe for hva de oppfatter og husker. Men jeg tror det er vanskelig for menn å komme seg inn på banehalvdelen, dersom de ikke gis ballen på en vennlig og bestemt måte på et tidlig tidspunkt.
Vet ikke helt hva du skisserer her. Manglende interesse hos fedrene ? Mødre som offer? Er det helt utelukkende at det er økonomiske så vel som sosiolgiske årskaker? Er det helt utelukket at dette er et valg som er gjort bevisst utfra individenes interesser og verdier, ikke som et offer for tradisjonnelle kjønnsroller (uten at jeg sier at det ikke ofte er tilfellet).
Jeg tror dessverre ikke en deling av permisjon nødvendigvis får de mennene som ikke vil på banen inn på banen. Ei heller å få kvinnene som ønsker å verne som sitt "territorium" til å slippe opp. Det er nok godt mulig det går opp et lys for noen, men til syvende og sist handler det om hvilke holdninger man går inn i foreldreskapet med.
Hvis jeg kunne få bestemme en lov jeg tror vil likestille mor og far så er det at dere SKAL dele 50/50 på henting i barnehagen og matlaging. Med fordel kan dere godt dele 50/50 på å ha kontroll på barnas klær og utstyr og hva som skal medbringes til en hver tid. :knegg:
Et eksempel på å være likeverdige, uten å være like, er sykepleiere og førskolelærere f.eks. Man prøver å få flere menn til å ta disse jobbene, for å øke lønnen. Det er jo helt sykt! Lønnen skal opp, men man skal da ikke trenge menn til det?! Yrkene er like mye verd uten menn!
Jeg tror at grunnlaget legges lenge før barnet er påtenkt. Jeg tror ikke at det er i det kvinner velger å være hjemme mens mannen jobber at fremtiden spikres. For HVORFOR velger de sånn?
Jeg tror det starter når både gutter og jenter skal velge videregående utdanning. Og da har det selvsagt pågått i lang tid allerede. Man formes som menneske. Man påvirkes av venner, media, familie - og så videre.
Så velger fortsatt flere jenter enn gutter omsorgsyrker. Det er flere kvinner som er sykepleiere, hjelpepleiere, førskolelærere, assistenter, osv. Samtidig er det flere kvinner enn menn som fullfører høyere utdanning. Flere kvinner som blir leger, for eksempel.
Jeg tror at dette fører til en slags tredeling i arbeidsmarkedet. Menn ligger i midtskiktet, der de egentlig alltid har ligget. De velger utdanning innen både håndtverkeryrker og akademikeryrker. Kvinnene derimot er delt i to. En del som velger klassiske kvinneyrker, og mange av dem har lite utdanning. Og den andre delen er de høyt utdannede kvinnene (som i stor grad er den gruppa som "befolker" FP).
I omsorgsyrkene er det ofte både fysisk og psykisk krevende. Samtidig er det mye deltidsarbeid, og lønna er ikke så høy. Hvorfor er det så mye deltid? Jeg tror delvis fordi det "alltid" har vært sånn. Hvis vi går 20-30 år tilbake i tid så var det kanskje sånn at for en del kvinner var deltid eneste mulighet. Mor kunne jobbe noen kveldsvakter og av og til i helgene, for da var far hjemme og tok seg av barna. De kvinnene som gikk ut i arbeidslivet for 20-30 år siden er der ennå. Og de innehar sine 72,14 % og 38,65 % stillinger og sånt. Og når en av dem slutter så blir det ledig en prosentstilling, som man har behov for å fylle opp. Så derfor fortsetter det å være deltidsstillinger.
Selvsagt kan man si at dette bør det gjøres noe med, og det kan det sikkert.
Men i gruppen av kvinner som har tunge yrker og lav lønn og deltidsarbeid vil jeg tro at ønsket om å være hjemme med omsorg for egne barn er forholdsvis større enn i de to andre gruppene. For det første er det krevende med omsorg 24/7, og for det andre er det kvinnen som tjener minst, og for det tredje er kvinnen allerede dreven på omsorg.
Så la oss nå si da at det for en kvinne i denne gruppen, som har barn med en mann med et "gjennomsnittsyrke", blir sånn at far har mindre ansvar enn mor for barna også når de blir større. Skyldes det da uten videre hvordan de delte permisjonen? Eller kan det være sånn at mor er vant med å være omsorgsperson, og far ikke er vant til det? Han syns det er greit at hun ordner opp, og hun liker å ordne opp?
Så hvis man skulle gjøre noe med dette mener jeg at deling av foreldrepermisjonen er for sent. Når det kommer dit har folk allerede gjort utallige valg som har brakt dem dit de er, og som ligger til grunn for de videre valgene de tar.
Det tror jeg også. Det er bare så synd at det blir brukt som "argument" for at kvinnene skal være hjemme hele den første tiden. Jeg hører også fedre si at de føler det anderledes når de f.eks. er mye mer hjemme med nr. 3 enn de var med nr. 1. Ikke at kontakten med de andre barna er dårligere på sikt, men at de har likt at de har vært mer involvert fra starten.
Og jeg synes ikke at jeg har gjort noe offer for barn og familie. Altså, det hadde vært et større offer å ikke ha barn og familie, da hadde jeg savnet noe. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få gitt uttrykk for det, og jeg innser at det for andre er helt reelt at det å få barn setter dem tilbake. Og det er trist. Men samtidig er det trist at det også ses ned på - for det gjør det! - om man velger å være hjemme med barn. Og at man da får beskjed om at man jobber mot likestilling og mot de som kjemper for å få like rettigheter. Man bidrar til opprettholde bildet av at kvinner ikke yter skikkelig etter at de får barn, osv, osv.
Egentlig synes jeg ikke det er å trakte etter at vi skal jobbe like mye som mannfolka til alle tider har gjort om man ikke virkelig brenner for det man gjør da. Men da må man kanskje ta noen valg, eller finne en mann som gjør at man kan leve det livet man ønsker, slik mannfolkene alltid har gjort. I stedet applauderer man mannfolk som er "myke" og tar masse permisjon, jobber deltid osv. Og skuler stygt på kvinnene som gjør de samme valgene. Så vinner mannfolkene dobbelt igjen, for det er ok enten de velger det ene eller det andre, mens vi kvinnfolk kun skal applauderes når vi jobber 100% og tjener mer enn mannen. Satt på spissen ;)
Jeg vet at det er miljøer som er annereldes, hvor det fremdeles er gamle kjønnsrollemønster mer enn fri vilje, og ja, det er trist, og ja vi bør jobbe for at det endres, og nei det er ikke ok at man ikke har reelle valg. Men det er helt ok at folk tar bevisste valg som kanskje faller inn i tradisjonelle kjønnsrollemønster, hvis det er det som gjør dem lykkelige. Om det er ok at en mann tar et år fri for å være hjemme med barn, ja da er det ok at kvinnen gjør det samme. Selv om kvinner tjener 65% eller hva det er av hva menn tjener, og selv om det ikke er full likestilling på alle områder. Vel gjennomtenkte valg er ok, uavhengig av hva andre måtte synes om dem. Hvis jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke jobber, så er det fordi jeg føler samfunnet mener jeg burde ha det, ikke fordi jeg føler at det jeg gjør ikke har verdi eller at jeg ikke trives med egne valg. Og det samme var grunnen til at jeg tviholdt på en jobb jeg hatet, fordi det var nederlag å si at jeg ønsker en pause, jeg trenger å tenke meg om. Jeg har kanskje til og med lyst til å gå inn i et yrke hvor jeg vil tjene mindre :skremt:.
Men noen barn burde sikkert ikke få barn. Og det er trist om de får barn fordi det forventes av dem, ikke fordi de egentlig ønsker dem. Like trist som om man ikke får barn man ønsker, fordi det ikke går an å kombinere med jobb og karriere.
Og ja, det er uakseptabelt at kvinner taper økonomisk på å få barn, og menn ikke gjør det. Jeg var heldig som jobbet et sted hvor det ikke var tilfelle. Hvor lønnsledende var ei kvinne som fikk tre barn på like mange år, og som hadde hele permisjonen selv. Og lønnstaper var en mann. Men nå skal det være sagt at kvinnen hadde en "manneutdannelse" mens mannen hadde en mer kjønnsnøytral en ;).
Anyway. Jeg synes ikke likestiling er så enkelt som man vil ha det til. Jeg synes faktisk det er himla komplisert, og jeg er ikke alltid enig med verken meg selv eller andre når det kommer til stykket. Det eneste jeg er enig i er at folk må få gjøre valg som gjør dem lykkelige, uavhengig av kjønn og uavhengig av kjønnsrollemønster.
Mim spurte "hvorfor kan ikke mannen være mer hjemme med ungene?" (fritt sitert, hilsen Gullfisk), og mitt svar til det er: selvfølgelig, om han ønsker det. Men om det er kvinnen som ønsker å være hjemme, så løser det jo ingenting annet enn logistikk om mannen i stedet er hjemme. Jeg er hjemme nå fordi jeg gikk på veggen i jobben, ikke fordi hverdagen ikke gikk opp - vi hadde au pair og full kontroll på logistikkdelen. At mannen skulle gå hjemme når jeg mistrivdes på jobben hadde jo ikke løst noen ting. Men igjen, om problemet er logistikk, og kvinnen taper muligheten til å jobbe så mye hun ønsker, da er det et problem. Det er det forsåvidt også om mannen taper den kampen.
Altså komplisert problem i en verden som er lagt opp til at alle må og bør jobbe og barn ikke kan lages og vokse opp uten foreldre.
Det er fullt mulig at vi er så likestilte i forhold til ungene fordi vi har fått dem på den måten vi har. De har ikke ligget i magen min, og vi hadde de fire-fem første ukene sammen, hvor vi var likestilte fordi jeg ikke ammet. Jeg hadde riktignok mesteparten av permisjonen, men ungene er på ingen måte mer knyttet til meg enn til faren. Sannsynligvis fordi de alldeles ikke husker hvem som trillet vognen, som noen påpekte.
Vi deler oppgavene likt. Jeg tar mesteparten av morgensteller, pappa tar hovedansvar for kveldsstellet. Lekser deler vi mellom oss, aktiviteter likeså. Ungene springer like gjerne til pappa som til mamma for hjelp og kos.
Så ja, jeg tror at det er viktig at mannfolk slipper til. Veldig viktig :nemlig:.
Dette strider mot min erfaring.
Jeg jobber i mannsdominert miljø til de grader. Jeg har to barn og jeg er skilt. Ergo skulle det meste være dreid til at jeg ble satt til lavest lønn og til å spise restene i de oppdragene de andre ikke gidder.
Slik er det ikke. Jeg tjener mest på min avdeling til tross for mange flinke og jeg er satsningsområde på utviklingssiden. Som eneste dame, mamma til to, den eneste som forlanger faste dager for hjemmekontor, nekter overtid når det er fotballtrening og hun som ofte erklærer at ungene går foran jobb. Dermed basta.
Jeg opplever ikke et skrått blikk engang for dette fra noe hold - det er helt ok. Jeg er verdifull likevel.
Når det er sagt ser jeg det som en selvfølge at mannen skal ta sin del av sykebarndager, permisjoner og det hele. Ikke minst fordi det er utrolig bra for barnet også. Det er skilsmisseforebyggende, likestillingsfremmende på alle plan og en Veldig God Ting.
Så skal vi passe på kvinners rettigheter i tillegg. Det er ikke lov å la en kvinne henge etter i lønn fordi hun har fått barn.
Jeg er enig i at miljøet og kjønnsrollene påvirker oss i ulik grad. Jeg tror altså at min kjærlighet til hjemmetilværelsen skyldes flere faktoerer; at jeg ikke er helt happy i min nåværende 50 %-stilling, at samfunnet er lagt opp slik at det faller seg naturlig for meg å være hjemme, og at jeg faktisk liker og trives med det. Når alt dette blandes sammen er det til tider vanskelig å skille hva som er hva fra hverandre.
Jeg tror ikke man må prøve å være alene med barna (noe menn ofte er, bare ikke satt i system) for å vite om det er noe man kunne tenke seg, eller ikke. Jeg vet om flere kvinner på dette forumet som har uttalt at de i deres hjem alltid har delt permisjonen, og at de hadde gått på veggen hvis de måtte ta hele permisjonen alene. Man kjenner seg selv som person, vet man liker og ikke liker, og ikke minst hva som funker i lengden. Slik jeg ser det, oppstår problemet først hvis begge vil være hjemme eller begge vil jobbe.
Det som er hovedproblemet slik jeg ser det, er innstillingen mange arbeidsgivere har til gravide. Eller til kvinner, for den saks skyld. Permisjonen kan man riktignok fordele og på den måten hente seg inn når det gjelder det å være tilstede, men det å gå gravid må kvinnen ta seg av, med alt det kan innebære av følgessydommer og tilrettelegginger. Kvinner bør få uttelling for graviditeten sin, den bør verdsettes som den livsnødvendige og fantastiske jobben det er å bære frem et barn, og arbeidsgivere trenger en holdningsending så de ikke gjemmer seg bak dårlige unnskyldninger når de ansetter mannen fremfor kvinnen.
Når det gjelder biologiske forskjeller, bør fokuset være å gi typiske "kvinneyrker" høyere status (og lønn for strevet), ikke å presse kvinner inn i typiske "mannsyrker".
Leste dette her litt nøyere nå. En løsning på problemet ville være om graviditet ble satt bort på anbud i lavkostland, etter mønster av det homser og barnløse foretar seg den dag i dag. Der det ikke er så viktig med kjønnsrollemønstre likevel, det er jo en annen kultur. Eller simpelthen la kun folk fra eksotiske kulturer føde barn her i landet. Ville blitt veldig bra i noen tiår med 100% likestilling. Inntil man hadde utslettet moderne, vestlig kvinnelighet i fysisk forstand ved at ingen fikk moderne, kjønnsnøytral sosialisering av det offentlige lenger og selvsagt heller ikke bak sløret i privatsfæren ...:D
Jeg har ikke lest artikkelen, fordi jeg kjenner at jeg får helt noia når likestilling/foreldreskap skal "reduseres" til kroner og øre. Jeg er så lei den holdingen (på alle områder). Jeg synes at kroner og øre innstillingen er fin ift likelønn, heving av status til tradisjonelle kvinneyrker etc. ref. Skremmern. Men når det gjelder dette med å lete med lys og lykte etter hvor mye kvinner går glipp av fordi de får barn og framsette det i kr. og øre så klarer jeg ikke å få opp engasjementet. Sikkert fordi jeg ikke ser noe særlig med diskriminering på min arb.plass ift kvinner som kommer tilbake etter endt permisjon. (Jeg har gått glipp av litt lønnsjustering under permisjon, men tatt igjen en god del når jeg har kommet tilbake.)
Det er ikke fordi jeg ikke tror at andre arbeidsgivere diskriminerer eller at diskriminering av kvinner ift. graviditet og permisjon er overdrevet at jeg ikke blir engasjert, men fordi jeg synes alt i samfunnet idag skal på en eller annen måte omsettes til en verdi i kr og øre. Det er jeg så lei av!! Skulle ønske at vi kunne snakke om verdier på en annen måte generelt. (Uten å måtte ty til helt husmorhappiness.)
Skulle kronikkforfatterne fanget min interesse så måtte de ha vinklet seg anderledes og klart å overbevise meg om at det jeg "taper" på å bli mor er et faktisk verditap, og ikke noe som ser ut som et tap i et jobbregnskap, men som i mitt personlige totalregnskap faktisk er ikke er noe tap, snarere tvert imot.
Jeg vil heller lese artikler som er skrevet for å motivere fedre til å komme på banen, artikler som beskriver hva fedre kan vinne på å komme på banen. Nå har vi fokusert lenge på hva vi kan gjøre for å gi kvinner flere valg, på tide å fokusere på hvordan menn skal få like stor valgfrihet, ved å fokusere på den moderne mannen og den moderne farsrollen.
sindrome: godt skrevet! Enig i mange av tankene dine.
Jeg syns også det er problematisk at det å få barn fremstilles som en likestillings-fiendtlig handling, et slags nødvendig onde, som kvinner burde kreve kompensasjon for.
Det er ikke alt som kan måles i penger, og jeg mener man er på ville veier hvis alle deler av livet skal inn i en kost / nytte-analyse.
I såfall er det vel åpenbart at eldreomsorg er det første vi må slutte med.
Det er sant, men samtidig så er det jo helt klart viktig å sørge for at kvinner ikke taper for mye ved å få barn, det er jo bare å se på Italia og Japan det, de har jo kjempeproblemer fordi kvinner ikke får nok barn.
Koster det for mye, så synker fødselstallet. Så det er jo viktig at man legger rette for at kvinner kan få barn og samtidig ha en jobb som de greit kan forsørge seg på. Et samfunn kan ikke stole på at kvinner får barn uansett.
Tja, artikkelen henviser til at kvinner med barn også skårer dårligere på lykke og fritid, ikke bare kroner og øre. Nå vet jeg ikke hva som menes med lykke og fritid, om det er subjektiv skåring eller hva. Er det slik at kvinner med barn jevnt over føler seg mindre lykkelige og at fritiden er av dårligere kvalitet enn hvordan kvinner uten barn opplever det, vil jeg påstå at det er vel så alvorlig som lavere lønn og dårligere karriere. Æsj, dette ble en ekkelt lang setning.
Esme: Det er helt klart at det ikke skal være slik at kvinner taper mye/for mye ved å få barn, og jeg synes vel at Norge har kommet langt på dette området. Det vi har oppnådd er kjempebra, men jeg tror at hvis man vil komme "lenger" så må vi endre fokus både i debatten og ift. virkemidler. Så langt synes jeg at det meste har dreiet seg om kvinner, noe som i og for seg er riktig, siden det var kvinner som ikke hadde de samme mulighetene som menn. Men nå tror jeg at tiden har kommet for å få likestilling i likestillingsdebatten, og dermed mere fokus på menn. Jeg tror ikke vi forandrer menn ved å forandre kvinner. Menn må ville dette selv, tror jeg. Derfor synes jeg det er synd når vi fremdeles har artikler som tar for seg likestilling ved å fokusere på kvinner og "det hellige morskapet".
Hadde ikke lest artikkelen da jeg skrev mitt første innlegg, leste den nå, men både visste da og nå at de ikke forsvarer det hellige moderskapet. Det jeg mener er at de, som stort sett alle andre som skriver om likestilling skriver om kvinnen/moren, og særlig om hvordan kvinner er ofre som alltid taper. Mens jeg synes at det hadde vært enda bedre om de faktisk kunne belyse litt det som menn faktisk taper og ha mer fokus på mannen/pappaen i likestillingsdebatten.
Og det avsnittet du har sitert er bra, hvorfor kunne de ikke ha skrevet mer om det?
Kanskje fordi de ville fokusere på andre ting også? Det går jo an å ha flere tanker i hodet på en gang, man må ikke ta for seg en og en sak. Det avsnittet er faktisk nesten en tredjedel av hele artikkelen, så jeg syns ikke akkurat det er nevnt i en bisetning.
Både kvinner og menn (som gruppe snakker jeg nå så det er ikke noe vits i å komme med personlige "Mannen min eeeelsker å jobbe og jeg eeeelsker å være mamma og vi har det fiiint"-meddelelser fra noen) taper jo på at kvinnen er hovedforelder og mannen hovedforsørger, spesielt når det blir samlivsbrudd, og det blir jo oftere brudd i mer tradisjonelle familier også. Kvinnen sitter ofte med elendig økonomi, mannen med dårlig kontakt med barna sine. I de fleste tilfeller hadde det vært bedre for familien om det hadde vært litt mer jevnstilt, både økonomidelen og omsorgsdelen.
Glitterchick: Det er heldigvis lov å ha flere tanker i hodet. :) Jeg synes bare det hadde vært bedre å ha mere fokus på mennene/pappaene, gjerne hele artikkelen og flere av dem. Jeg er lei av å høre om hvordan kvinner taper og menn vinner, når jeg ikke nødvendigvis opplever det sånn.
Kåre Willoch har vært en overraskende høylydt talsmann for å belønne unge mødre og styrke deres muligheter. Og det er flott.
Men det er jo mange forhold å ta hensyn til her. Yssen og hu ex VG-berta har et vanvittig snevert synsfelt for sine betraktninger, vil vel knapt si at de er gyldige for andre enn kvinner i prestisjefylte karriæresituasjoner, som dem selv. Samfunnet kan ikke bestå utelukkende av vellykkede ledere, noen må være på hver etasje. Ei heller kan alle kvinner ende opp på toppen av samfunnet, knapt heller klare å realisere alle sine drømmer. Slik er livet, og å legge kjønnsstrukturer til grunn for at det blir slik i alle sammehenger blir søkt. Soslialisering er mer enn kjønn, bare ett av mange parametre. En datter av en lege har større muligheter for å bli lege enn datteren til postmann Pat og alt det der, sosiologiske klisjéer, men enn ikke noe kjønnsavhengig.
Så er det også interessant, som enkelte nevner, at det å gå gjennom svangerskap, føde, amme etc, som man helt opplagt ser at så mange kvinner setter høyt i livene sine, bare avfeies med tall og sifre. Man trenger ikke å stå frem som ubrukelig fløyelstøffel for å vedgå at alt dette er noe man misunner kvinnene. Kvinner er sosiale på en annen måte enn menn. Ja, på godt og vondt, men at det er på en slik måte at man ser det har en kvaitativt annen verdi enn for gutta. Ikke nødvendigvis bedre, men at det er en annen dimensjon som beriker livene deres. Og dette er et aspekt feministene fullstendig overser eller ikke ønsker å ta med i regnskapet sitt.
Jeg velger å få tre barn fordi mannen min og jeg ønsker dette. Vi har nå fått to, og jeg ligger allerede tre år bak mannen min karriæremessig pga. permisjoner og hyperemesis. Vi begynte å studere på samme kull. Men gjør dette meg noe?
NEI.
Og jeg blir direkte sur når enkelte partier trekker fram en større fedrekvote i saken for likelønn - jeg er ikke interessert i å være mye borte fra barna mine i det første leveåret deres, og står mer enn gjerne på stedet hvil i karriæren for å være hjemmeværende et år etter fødselen.
Argumenterer de med tilknytning til far, blir det en helt annen sak.
Ja, for meg er barnets første leveår altoppslukende - jeg ammer hyppig og samsover. Likevel er ansvarsområdet for barna delt 50/50 når de begynner i barnehagen og jeg kan ikke se at verken barna eller faren deres har tatt skade av det (at jeg har vært "overinvolvert" etter fødselen).
Om jeg har tatt skade av det, gir jeg altså blaffen i.
Jeg trodde jeg var veldig interessert i jobb og karriere før jeg fikk barn, men plutselig ble det ikke like viktig lengre. Det ble mer interessant å få flere barn, og jeg skulle gjerne hatt enda flere. Jeg vil gjerne være masse hjemme, ha laaange permisjoner, og kjenner meg opprømt bare å tenke på "hva om jeg ble gravid en aller siste gang". Som introvert tilflytter hadde jeg ikke noe liv utenom jobb før jeg fikk barn, men nå har jeg en funksjon å fylle. Noen som behøver meg. Noen å bry meg om. Jeg har godtatt at jeg og mannen har ulike roller i familien, og at vi tildels utfyller hverandre. Jeg er mer ordne, styre, oversikt person som jobber nært hjemmet, mens han er leke, fikse, rydde person, som pendler. Vi blir aldri lik. Vår bakgrunn, væremåte, involvering blir ikke lik. Men begge bidrar, og begge ønsker en slik fordeling. Jeg føler meg viktigere som mamma enn på jobb. Det er viktigere for meg som person å være den mammaen jeg vil og ønsker, enn å være 100% på jobb. Det er også viktig for meg å kunne være den mammaen jeg ønsker uten at en mann må være delaktig i det. Jeg er ikke avhengig av han får å få livet mitt til å gå opp. Men det er fint og enklere å være to.
Det ligger jo noe bilogisk i dette, og jeg er ganske lei av at man skal diskutere opp og i mente kvinner og menns rolle. Det er ikke likt. Det er godt at det ikke er likt. Det er fint at man kan få barn. Jeg er glad at jeg ble kvinne og fikk oppleve det. Det er naturlig at jeg som samsovende ammer ble nærere barna første leveår. Det er helt greit, fordi det kommer andre perioder. Det er godt at jeg kan ha en mann som interesserer seg litt mer for det jeg ikke gjør. At det er nyanser og variasjoner. Det er fint om familier klarer å få ting til å gå rundt, og at man generelt har det ok. Jeg har aldri sett på det som tiltrekkende å være mann og ha en "typisk mannejobb", hva nå enn det måtte være. Jeg ville aldri vært villig til å ofre noe som helst utover det vanlige for en jobb - alle minst tid hjemme. Jeg jobber for å kunne leve som jeg vil. Å få barn er ikke et offer. Det er et privilegie.
Jeg mener altså at det er helt greit at man i vår priveligierte verden får velge hva man ønsker selv. Det er jo det man mener blir tilfellet, når man den friheten vi har.
Debatt på nrk nå. Surrogatparet fra den der India-saken er i studio med ungen. Som holdes ut i studiolyset av faren gjennom hele sendingen. Hvor er vogna? :eek::rolleyes:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
