Den overskriften hørtes nok passe toskete ut, men "kunne du drept noen" hørtes faktisk verre ut...Og jeg lurer litt, faktisk...:flau: :)
Satt og snakket med en kollega i dag, om hvorvidt mennesker som sådan er i stand til å ta livet av et annet menneske. Vi var svært enige om at slikt sikkert var situasjonsbetinget, men jeg ble litt satt ut et øyeblikk;
Høst; Jeg kunne aldri tatt livet av noen, det er jo helt absurd...Det finnes alltid noe mindre alvorlig, selv i selvforsvar, skade eller noe slikt, men ikke ta livet av noen....:O
Kollega; Men hva om det ikke var du, men barnet ditt som var truet, eller som var blitt skadet av noen?
Og jeg kjente det, som en virkelig knyttneve i magen, at jeg tror faktisk jeg virkelig kunne tatt livet av noen da. Jeg har jo hørt andre si at de ville "drept for ungen sin", men jeg har aldri kjent det slikt før. En slags følelse av "hvitt sinne", iskaldt, ikke sånn "hysterisinne" som man får når en eller annen dust har skrapet opp bilen eller gravd opp halve hagen, men en iskald klump i magen og en intens lyst til å gjøre vondt....
Jeg aner selvsagt ikke om jeg i en reell situasjon ville kunne gjennomføre noe slikt, men det sinne som var inni meg bare ved tanken...Stakkars den som hadde rørt barnet mitt ja....Litt sånn løvemammafølelse...
Og nei, vi er ikke særlig rare på jobben min...Men vi har mange underlige og interessante diskusjoner, da...:)
Først tenker man selvsagt nei.
Men jeg tror at man kansje aldri helt skal si nei.
Ett menneske kan jo bli drevet utrolig langt, og barna er jo det kjæreste man har.
Ja, det tror jeg at jeg kunne, men da selvsagt i helt gitte situasjoner. Hvis noen truet barna mine f.eks. Eller i rent selvforsvar. Men ikke av ren lyst til å drepe - den er helt og fullstendig fjern for meg. Hvordan kan noen ha lyst til å drepe?
Tidligere (jeg antar at det skyldes mangel på livserfaring) , da jeg var mye yngre, var jeg helt sikker på at jeg aldri kunne ha drept - uansett, men nå vet jeg bedre.
Antageligvis så kunne jeg det. For å forsvare ungen min eller søsknene mine. Jeg er løvedame som forsvarer de jeg er glad i, og er villig til å gjøre mye for de og for å forsvare de.
Etter å ha lest om de to brødrene i Vestfold, som ble utsatt for grov omsorgssvikt og seksuelle overgrep, uten at barnevernet grep inn, må jeg ærlig innrømme at blodtørsten veltet opp i meg. Ikke fordi jeg ville tatt livet av noen av de involverte, men at noen blir drapsmenn/kvinner kan jeg godt forstå.
Antagelig. Jeg er slett ikke sikker på om det måtte vært i en forsvarssituasjon heller. Hevn er antagelig et rimelig godt plantet instinkt, det også, om det man hevner er ille nok.
Det var en interessant artikkel i A-magasinet i dag om en femtenårig gutt som knvistakk ei jevnaldrende jente. Artikkelen forteller om hvordan de mange år siden fikk kontakt med hverandre for å komme over det forferdelige de opplevde den gangen: for han som stakk, det vanvittige med at han faktisk hadde stukket kniven i et annet menneske uten egentlig å forstå at han gjorde det - for offeret, det å klare å møte sin egen frykt og finne ut hvem det var som hadde stukket. Det som hjalp henne, var å finne ut at det ikke var det monsteret hun hadde hatt mareritt om, men en trist og angrende gutt. De ble gode venner basert på sitt felles traume. Det var en sterk reportasje som sa mye om hvordan helt vanlige mennesker kan havne i slike situasjoner.
Jeg tror at alle kan havne i en situasjon hvor grensene forsvinner for oss i et øyeblikk - av angst eller som løvemamma eller av voldsomt raseri - så vi kunne komme til å stikke den kniven eller bruke hva annet som var tilgjengelig for å forsvare oss eller det vi har kjært.
Jeg har lyst til å si ja, for jeg kunne gjort mye for barna mine om noen gjorde de noe fælt. Men samtidig, jeg har fire barn, fire barn som vil miste mammaen sin om jeg hadde drept noen... Jeg har vært i en situasjon selv, hvor jeg er sikker på at pappa hadde gjort noe, om jeg ikke var der. Det blikket glemmer jeg aldri! Avbalanserte, rolige pappaen min var ikke til å kjenne igjen.
Jeg tror ikke jeg hadde klart å drepe noen med overlegg. Jeg kunne derimot hyrt en leiemorder. :feig:
Jeg ønsker å tro at jeg kunne drept for å forsvare barna mine, men sannsynligvis hadde jeg ventet, ventet og håpt på at et mirakel kom meg til unnsetning,til det ble for sent.
Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg hadde reagert i en reel situsjon, og håper jeg aldri aldri behøver å finne det ut heller.
Spooky, jeg tenkte på dette kun for et par timer siden. Og jeg kom til den konklusjonen at jeg er så hevngjerrig av meg, at jeg kunne finne på å ta livet av noen ikke bare i (selv)forsvar, noe jeg finner naturlig, men også som hevn hvis noen gjorde noe grusomt mot ungene mine.
Jeg synes ikke det er en sær problemstilling, men jeg synes det er et teit spørsmål. Rett og slett. En sånn greie som man selvfølgelig svarer "Ja, jeg hadde drept for barna mine! :dramaqueen:", men hvem faen vet? Uten å ha vært der? Kanskje de fleste av dere som sier "selvfølgelig" egentlig hadde blitt gelé i beina og hysterisk gråtende.
Teit og teit. Sånn er det jo med alt som er hypotetisk. Man aner ikke før man står oppi det. Men det går nå an å filosofere over temaet og hvordan man er skrudd sammen likevel.
Absolutt for å forsvare ungene mine. Det er jeg helt sikker på. Om jeg hadde fått det til, selvsagt, rent fysisk. Det er jo ikke bare-bare å ta livet av noen, hvis man ikke har for vane å gå rundt med våpen.
Er den så ille, da? Jeg synes påstander som indirekte stempler andre som løgnere er mye verre, sånn som "jeg kunne ALDRI ha gått ni måneder gravid uten å vite det, det går ikke an, jeg tror de som føder uten å vite om graviditeten, lyver eller har store psykologiske problemer."
Den er ganske kinkig, og som aC nevner, det er umulig å vite på forhånd. Hadde jeg vært på posten og en ransmann hadde holdt sønnen min som gissel med en pistol mot tinningen hans, så hadde jeg om mulig skutt raneren på flekken. Løvemoren ville nok slått inn hvis alternativet var at feks barnet mitt eller søsteren min døde der og da, men om jeg faktisk hadde klart det er en annen sak.
I mindre akutte, men like ekstreme krisesituasjoner er det langt mer tvilsomt. Jeg kunne lekt med tanken om å gjøre det som hevn, men i realiteten er det uaktuelt.
Jeg har faktisk vurdert å ta et liv, i en situasjon der et barn jeg kjenner satt fastlåst i noe som så ut til å være verre enn det meste, uten at barnevern, politi eller via andre rundt kunne hjelpe. (Hey, kunne noen flyttet tråden inn i medlemssalongen i det minste? :paranoid:)
Presset til den ytterste grense kunne jeg som sagt gjort det i affekt/selvforsvar/barneforsvar, men med denne erfaringen fra en situasjon hvor det så faktisk ut som den eneste utvei, og der jeg faktisk alvorlig vurderte "hva om hvis", så vet jeg at det sitter langt inne. At den "jeg hadde drept den som hadde gjort noe sånn" er vanskeligere enn man tror.. Heldigvis. Jeg er glad for at det å ta et liv kjennes som et tabu og en nesten ubrytelig grense i seg selv, i tillegg til de mer "prosaiske" grunnene til å la være, som for eksempel tanken på at barnet mitt ville ble "morløst".
Jeg bare skjønte ikke hvorfor du ble provosert av spørsmålet. For svarene kan vel neppe være så veldig provoserende, enten man tror det ene eller det andre om sin egen reaksjon. JEG føler i alle fall at svarene er basert på følelser og ikke på moralsk synsing, så hva er det da med spørsmålene og svarene som trigger?
Jeg kom med eksempelet mitt siden du nevnte sosialpornografi, og det er jo alltid en masse debatt og mistroenhet etter oppslag av typen "fødte uventet i do" og slike ting. Da er det en stadig oing og akking over at fordi man selv TROR at det ikke kan skje en selv, så kan det heller umulig skje med andre, og dermed dømmes folk ut fra andre menneskers perspektiv.
Aner ikke om det jeg sier gir noen mening. :vetikke: Jeg har det veldig klart for meg inni hodet mitt, altså. Hjelper det? :knegg:
Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men jeg tenker litt annerledes, trur eg. Med sosialpornografi tenker jeg ikke "fantastiske historier fra virkeligheten", men hypotetisk sensasjonsjournalistikk og å spille på sterke følelser uten grunnlag.
Jeg har tenkt på den saken (på sørlandet?) der en mor fikk hjem barnet sitt ihjelslått med øks, av barnefaren. Hun hadde varskodd, kjempet om samværsrett, visste at mannen var riv ruskende gal og farlig, men visste også at hun ikke hadde noe annet valg enn å sende barnet dit, for alternativet kunne være verre.
Jeg har spekulert på hva slags muligheter hun egentlig hadde, og på om jeg i en sånn situasjon kunne ha drept.
Det er antagelig en langt mer aktuell problemstilling enn at en fremmed røver står med hevet våpen, og man selv har en hammer lett tilgjengelig for å avverge faren, liksom.
Det er det som er problemet. I slike situasjoner som den på Sørlandet har man ikke fasiten så klart for seg. Man kan ikke være sikker på om man overdriver eller om faren er så reell og overhengende. Sett bort fra det grensesprengende ved å ta en annens liv, så er det også de rent praktiske konsekvensen som er så store. Skal man ta noens liv, og så havne i fengsel selv og dermed "miste" barna sine, så skal man være rimelig sikker på at det er nødvendig. Det er ikke lett å bli så sikker.
Hva med saken på Romerike nå nettopp? Vi vet jo ikke sikkert hva som har skjedd, men exmann har lenge truet exkone, og plutselig blir han drept, og ny mann har blitt fengslet. Det er vel ikke så mange som ikke kan forstå den? og til dels også forsvare?
Jeg kunne sikkert ha tatt liv. I hvert fall prøvd.
Jeg synes det er interessant hvordan de fleste sier de sikkert kan ta liv for å forsvare barna eller seg selv.Og jeg er der jeg også, altså. Det er moralsk forsvarlig synes jeg, å drepe for å redde sine kjære. Vanlige mennesker har det sånn.
Men hva er det som skjer, når vanlige mennesker dreper uten en umiddelbar trussel? Som i ymse borgerkriger rundtomkring. Jeg lurer på, om jeg hadde bodd i Tyskland i 1939 - hadde jeg blitt nazist? Hadde jeg forrått mine jødiske naboer? Det er veldig vanskelig å vite.
Om jeg skulle tenkt meg en der jeg kunne drepe måtte det være for å forsvare Mazungen, men jeg har oppdaget at jeg usansynelig ville drepe i selvforsvar.
Jeg har vært i en situasjon der jeg trodde dette var noe jeg måtte forholde meg til dette, ergo tror jeg at jeg svarer ut fra realitetene.
For noen år siden hadde jeg uten å nøle sagt ja, nå, nei jeg vet ikke. Jeg liker ikke engang å slå ihjel fluer. Samtidig så vet jeg at om jeg ble presset langt nok... Men å drepe... Måtte i såfall være for barn eller barnebarn sin skyld. Og kanskje for å redde mitt eget skinn.
Hvis det var snakk om å forsvare familien min eller meg selv (eller venner/andre uskyldige) overfor et drapsforsøk eller forsøk på å volde stor skade hadde jeg nok absolutt kunne gjøre det, ja. Jeg har ingen problemer med å tenke at livet til denne personen ikke hadde hatt noen rett dersom det truet andre sitt liv.
Hvis det var snakk om som hevnaksjon, selv etter evt drap på noen av mine, så er nok svaret nei (selv om jeg ikke skal påstå noe før jeg evt hadde stått i situasjonen, bank i bordet).
Hvis det var snakk om aktiv dødshjelp er svaret også nei (selv om jeg i noen tilfeller er for å legalisere dette).
Jeg kan se for meg "worst case scenario" med noen som virkelig truer f.eks gutta boys, men jeg vet ikke helt - om jeg faktisk har greid det. Jeg har definitivt greid å skade og jeg har god evne til å holde hodet kaldt - og kanskje har jeg greid å holde hodet så kaldt at jeg ikke har gjort det - eller, jeg vet ikke vinglepetra
Samme her. Jeg drømmer stadig om å bli en eller annen Terminator-drapsmaskin som kan spasere rett inn i trafficking-miljøer og plaffe ned alle jævlene jeg ser, feks. :usaklig: Men i virkeligheten hadde det nok vært en "du drepte barna mine"-sak som hadde gjort meg til en morder.
Jeg tror ikke jeg kunne gjort det overveid og planlagt. Jeg er mer styrt at fornuft enn følelser, og fornuften sier at det tjener ingenting at jeg havner i fengsel...
Men i en desperat situasjon der det hadlet om å overleve (for meg og mine), så hadde jeg kanskje gjort det.
Jeg pleier ikke å ha med meg våpen, og jeg liker ikke å krysse intimsoner med folk. Ergo vil jeg neppe like å ta på noen. Det skulle vært en deleteknapp i rl. :drømmer:
Men seriøst - jeg kan ikke si hva som skjer om noen står foran barna mine med skytevåpen. Men oddsen for at jeg da avvæpner dem først og deretter rolig dreper dem er minimal.
Jeg tror ikke jeg er i stand til å drepe noen rett og slett.
Det betyr ikke at jeg mener at alt liv er hellig, alle mennesker like mye verdt og at alle skal leve. Det er mange jeg driter i om noen rett og slett rydder vekk, men selv kunne jeg aldri fått meg til å gjøre noe slikt. Ikke direkte og ikke indirekte.
Som innrullert i en krigssituasjon, passe brutt ned etter noen opplevelser med død og fordervelse rundt meg? Jepp, da tror jeg så godt som alle kan drepe, så fremt man har overlevd lenge nok. Og der tror jeg ikke det er noen større forskjell på kvinner og menn heller.
Men i en plutselig ekstrem situasjon i hverdagen? Da tror jeg det ville vært for kultivering som holdt igjen. Trur eg.
Ja, jeg antar at jeg kunne gjort det. Har kjent på hvor sterk hevntørsten kan være og vet at det er overveldenede, i skrekk og gru situasjoner antar jeg at man også henter frem nye sider ved seg selv.
Jeg håper virkelig at jeg slipper å erfarer noe sånt da.
