Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
A-magasinet i dag skriver om den barnevernssaken i Tønsberg, Nøtterøy og Re, der barnevernet var inne i bildet i NI år, der to gutter ble utsatt for grov omsorgssvikt hele tiden, der folk reagerte på alle kanter og der barnevernet var orientert om at barna levde med vold, narkotika og ekstremt ustabile boforhold. Der mor ble trodd (angivelig fordi hun var talefør, hyggelig og sjarmerende?) når hun gang etter gang hevdet at "nei, nå går det fint", "de bor hos noen venner", "neida, Rolf er en fin omsorgsperson han" (selv om han var voldelig ved flere anledninger). Barnehagen varslet om alvorlige utviklingsproblemer. Barna er muligens utsatt for seksuelle overgrep, men dette er aldri blitt skikkelig etterforsket.
Og så gjør man ingenting??
Jeg blir så forbannet når jeg leser det at jeg rister.
Kommunene syns at barnevernet har gjort en god nok jobb.
Jeg finner dessverre ikke saken på nett. Noen som klarer å søke den opp?
Hvordan kan dette skje? Er dette kultur? Ressurser? Saken nevner dokumentasjon, og dette har jeg også hørt fra andre: At barnevernet ofte dokumenterer sakene altfor dårlig, slik at det blir vanskelig å få til omsorgsovertagelse.
Denne saken får meg til å brøle av raseri. Jeg pleier vanligvis å rope varsku når slike artikler skrives, fordi BV jo åpenbart har liten mulighet til å komme med sin versjon. Denne spesifikke saken er likevel så omfattende og hinsides at jeg ikke ser hvordan det er mulig å forsvare det i det hele tatt. Forferdelig tragisk. :(
Jeg tenker at det handler om en kombinasjon av ressursmangel, ekstrem turnover i barnevernstjenesten (muligens ikke like utpreget i mindre kommuner som her i byen?), dårlig samarbeid fra kommune til kommune - god mulighet for å "flytte fra en sak," det idiotiske biologiprinsippet i barnevernslovgivningen og i denne konkrete saken: høyst trolig en god dose ren inkompetanse.
Jeg leste A-magasinet i dag og måtte ta meg sammen for ikke å bryte ut i krampegråt. At noe slikt kan skje i Norge, er utenfor min fatteevne. BV har vært inne i denne saken fra den eldste gutten var 6 mnd gammel. Allikevel kunne denne moren ture frem og overlate barna sine til ulike monstre mens hun selv var på bingo, og det uten at BV grep nevneverdig inn. Hun uteble fra møter, og unnskyldte seg meg at hun var sliten fordi kjæresten hadde rasert hjemmet. En stor skam.
Jeg også holdt på å briste ut i krampegråt da jeg leste dette. Det skal ikke være mulig! Det er helt hinsides at ikke disse guttene ble tatt fra moren i hvert fall før de fylte 1 år! Møkkafolk (ok, tar forbehold om at noe i saken er feil da, men tror det egentlig ikke).
Jeg er så inderlig trist for at slikt faktisk skjer at jeg har ikke ord. Stakkars, stakkars små gutter. Jeg håper de blir veldig godt tatt vare på nå.
Jeg kjenner ikke godt nok til barnevernstjenesten til å uttale meg noe særlig, men jeg kan ikke forstå at det i en så alvorlig omsorgssviktsak som dette kan det være mulig at barnevernet ikke har tatt skikkelig affære. Det heter jo barnevern, men det ser ut som det har vært mer morsvern i dette tilfellet.
:himle: Er det de som jobber i disse barneverntjenestene du snakker om?
Her står det mer, og med litt andre nyanser. Det er dessverre sånn at det er altfor lett å flytte fra barnevernet, og da blir det vanskelig å få det hele bildet. Og det bør vel være temmelig innlysende at mangel på ressurser spiller en stor rolle i slike saker?
Helt forferdelig det disse gutten har opplevd.
I tillegg til ressursmangelen (som antageligvis er en årsak til at sakene ikke er godt nok dokumenterte) så står det faktisk at barneverntjenesten fremmet saken for fylkesnemnda for å frata mor omsorgen. Fylkesnemnda ga ikke barneverntjenesten medhold. Nå kan jo dette være nettopp fordi dokumentasjone var for dårlig. Det er vanskelig å vite hva som egentlig har skjedd, for vi får aldri kjennskap til detaljene. Og det er fryktelig trist å tenke på at historien til disse to guttene ikke er unike.
:nemlig: Jeg har en fosterbror (halvsøsteren hans bodde også hos oss i noen år) som dessverre har opplevd noe lignende. De kom til oss da de var 5 og 6 år gamle. En lang og grusom historie. Og i deres tilfelle gjorde ikke barevernet jobben sin, og her er det ikke snakk om ressursmangel. De har to eldre søsken, disse ble tatt i fra moren før de to siste ble født. Da den ene barnevernkonsulenten ble konfrontert med spørsmål om hvorfor de ikke hadde fratatt moren omsorgen for de to minste svarte han: "Stakkars mor! Hun har jo allerede mistet to av sine barn." :(
Nå er moren død og det er stygt å si det, men nå har gutten i en alder av 16 år endelig fått "fred" som han sier selv. I alle disse årene har barnevernet tatt hensyn til mors "beste" og ikke barnas. Så sånne historier som dette gjør meg forferdelig trist og så sint på disse barnas vegne!
Det står jo at barnevernet blant annet politianmeldte et forhold, men at saken ble henlagt. Og at de fremmet sak om omsorgsovertakelse. Når da flertallet i fylkesnemnda mener mor er skikket, så er det ikke så mye mer barnevernet kan gjøre. Da må de vente en ny runde, og fremme en helt ny sak neste gang noe kommer opp.
Barnevernet kan ikke frata noen omsorgen for et barn. De er nødt til å få medhold i fylkesnemnda.
Kort sagt: "TØNSBERG: I kjølvannet av overgrepssaken mot de to små brødrene, vurderer guttenes bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen å gå til millionsøksmål mot Re, Nøtterøy og Tønsberg."
Barneombudet har også vist interesse for saken. Store tragiske saker i Vestfold!
jeg kjenner til en sak med ei psykopat av en mor som helt klart ikke burde ha omsorg for sine barn, men hvor banevernet sa rett ut at de ikke turde lage sak av det (altså ta fra omsorgen) fordi moren var så fryktelig ressurssterk og talefør at de var redd for å tape og miste den lille kontrolleen de hadde i form av avlastningshjem og barnehag m.m (som var tiltak moren selv hadde søkt). For familien rundt var det jo til å rive av seg håret av, men homer ikke de våget å gjøre noe, av redsel for å miste kontakten med ungene.
Alle kunne se at moren kom til å ødelegge ungene, men ingen grep inn av nevnte grunner. Noe som forteller meg at vi langt på vei har mer foreldrevern en barnevern i Norge. Norge er et lite land, så jeg skal ikke si mer om denne situasjonen, men når så åpenbart onde og følelseskalde mennesker som denne moren får lov å ha omsorg for barn, da er det alvorlig svikt i systemet :sint:.
Jeg bor i en av de nevnte kommunene og min erfaring med BV, er at de er veldig redde for å tape saken i fylkesnemda. Dette er kanskje et økonomisk spørsmål også, dessverre.
Og blir barna tatt fra moren i sånne tilfeller, kan dere banne på at moren oppretter grupper på Facebook og legger ut filmer på Youtube med budskapet "barnevernet tok fra meg barna mine, stakkars meg" og får masse sympati fra alle andre som kun ser hennes versjon. :rolleyes: Det florerer av slike grupper på FB nå, flere på lista mi melder seg inn i dem og jeg får helt makk.
Det optimale er jo om barnevernstjenesten klarer å jobbe slik med saker at foreldres og barns interesser blir sammenfallende. Det er selvsagt umulig i mange tilfeller.
Det biologiske prinsipp står sterkt i norsk barnevernlovgivning, og er nok sterkt medvirkende til at åpenbart udugelige omsorgspersoner får prøve seg igjen og igjen.
Ja ikke sant? Jeg synes vi hører vel så mye om saker der de "stakkars, stakkars foreldrene blir forfulgt og trakkasert av barnevernet". De sakene irriterer meg også, for vi får bare høre foreldrenes versjon av saken. Og den pleier å være serdeles subjektiv.
Det er neimen ikke lett å være barnevernet. På den ene siden må vi ikke risikere at barnevernet bli en institisjon som selv begår overgrep mot familier. På den andre siden skal de gripe inn i situasjoner der det er nødvendig. Jeg synes at medias innblanding i slike saker blir veldig vanskelig. Det kan være nødvendig å sette søkelys på saker der det blir begått feil. Men samtidig er det alt for lett å bli revet med av den ene partens ensidige framtsilling (gjerne foreldrene da, barnevernet sier sjelden noe pga taushetsplikt)
Man kan gjerne rase, tidvis med rette, over barnevernet. Men barnevernet kan ikke gjøre det som innlysende og selvsagt er riktig å gjøre. De er bundet til å gjøre det som står i loven - uten hensyn til at dette kanskje er feil. Og barnevernsloven er da ikke god nok. For eksempel følger ikke automatisk en barnevernsak med til neste kommune om man flytter.
Det man trenger er en funksjon hvor noen kan si at "dette er helt på trynet, nå gjør vi sånn også blir dette bedre."
Men den funksjonen finnes ikke og den kommer ikke til å komme heller.
Jeg lurer på hvilket regelverk fylkesnemda forholder seg når de avviser slike saker. Når det er så mange bekymringsmeldinger og åpenbart omsorgssvikt, så skal moren tas hensyn til gjentatte ganger. Jeg er så jævla uenig i dette biologiske prinsippet som står så sterkt, det er nesten ufattelig. Det er vel langt på overtid å se på regelverket som regulerer arbeidet til barnevernet. Jeg ser det settes fokus på det nå, men kommer til å skje noe konkret, eller bare blir det bluss i media til neste sak dukker opp.
Den første bekymringsmeldingen kom da det ene barnet var et halvt år? :sjokk: Og først seks år etter, ble det fremmet sak om omsorgsovertagelse.. :sukk: Og da hadde det i den tiden vært innmeldt et tosifret antall bekymringsmeldinger. :niks:
Tragisk og trist sak, og da hjelper det så lite om man krangler om hvem som har skylden egentlig.
Jeg kjenner til en sak som nylig var oppe i fylkesnemnda, der barnet ble tilbakeført mor med begrunnelse at det ikke var bevist at omsorgssvikten hadde preget barnets oppførsel nok. Det er så hårreisende at det er ikke til å holde ut. Dette barnet ble bl.a. jevnlig slått av moren.
Jeg kjenner til en sak der to søsken på 6 og 8 år ble plassert i fosterhjem, mens fylkesnemnda mente at man ikke kunne bevise samme negative innvirkning på deres 1,5 år gamle lillesøster, så henne fikk foreldrene beholde omsorgen for.
Nemnda skal ta hensyn til det som blir lagt frem under høringen, og det er derfor utrolig viktig at barnevernet har hatt ressurser til å forberede saken godt, noe det dessverre viser seg at de ofte ikke har.
Det som er ekstra "flott" med denne saken er at en av kommunene (husker ikke hvilken) har fokuset på at han som fikk hjulpet ungene kan ha brutt taushetsplikten sin...............................
At ungene har hatt det helt jævelig er ikke så viktig som at de lurer på om han har brutt taushetsplikten sin.
Finnes det noe støttegruppe å melde seg inn i for at barnevernet skal få mye mer penger å rutte med?
Er det noen som jobber for dette aktivt? De burde jo kommet i media når det oppstår slike saker. Jeg vil så gjerne at Norge skal prioritere økonomisk at barnevernet kan få flere ansatte, bedre utdannede ansatte, gi flere tilbud til barn, mer tid fra ansatte til undersøkelser og penger til å sette inn tiltak der det kan være nyttig. At de har økonomi til å kvalitetssikre at barn får den beste omsorgen mulig.
Jeg leste historien til barna i aftenposten. Grusomt. Helt forferdelig grusomt. Kjenner jeg ønsker så inderlig å få hatt omsorgen for de uskyldige barna når jeg leser om barn som opplever så vonde oppvekster. Stakkars uskyldige små. :klemme: :klemme: :klemme: :klemme: :klemme: :klemme: :klemme:
Det håper jeg virkelig de gjør.
Jeg ble rett og slett kvalm, verken mer eller mindre, og fikk lyst til å gråte når jeg tenker på hvordan disse stakkars små har hatt det.
Er det slik at hvis omsorgspersonen ruser seg (narkotika/alkohol/piller/osv) i så stor grad at bv til varslet så er det nok med dennes ord om bot og bedring for å beholde omsorgsretten? Er det ikke rutine at omsorgspersonen må avlegge rene urin-/blodprøver jevnlig, at barnet/-a får oppfølgingssamtaler og andre tiltak for å sikre at det ikke blir med ordene?
I en kommune jeg kjenner ganske godt til så er det ofte dokumentasjon fra BV som er utfordringen. Om det er ressurser, kompetanse eller rutiner som er problemet vet jeg ikke, men juristene river seg i hvert fall i håret over å måtte fremme saker der omsorgssvikten i og for seg er åpenbar, men ikke godt nok dokumentert.
Det ble vel også dokumentert ganske store rutinesvakheter i BV i Norge, tror jeg. Så det er ikke bare ressursmangel.
Jeg har tenkt på denne saken i det siste. Og på det jeg skrev baki her om at barnevernet ikke er bedre enn lovene og reglene de skal følge.
Vi ser det om og om og om igjen. Barnevernet yter for ofte ikke maks av hva rammene deres tillater dem. De yter minimum og knapt nok det. Oppfølging og sunn fornuft brukes ikke. Det spiller visst ingen rolle hvor idiotisk noe er om det bare er en millimeter innenfor en eller annen regel.
Hva kan vi så gjøre for å endre på dette?
Jeg tror ansvarlighet må inn i bildet på en eller annen måte. Vi må få det slik at barnevernet er ansvarlig for det de gjør. Om det avdekkes at barnevernet ett eller annet sted har vært klar over et barn som lider under alvorlig omsorgssvikt så må dette barnevernskontoret ha et formelt ansvar for å følge opp at saken løses uansett hvor barnet flyttes for eksempel.
Alle vet i dag at det er bare å flytte hvis du får barnevernet i hælene. Sånn skal det selvsagt ikke være. Det første barnevernsdistriktet som var inne i en sak må rett og slettha ansvaret for den saken inntil den er ferdig. Skal den overføres så må det skje en formell overføring hvor det nye distriktet signerer på å ha mottatt og gjennomgått all dokumentasjon samt gjennomgått saken og vurdert sakens alvor.
Da har vi en ansvarliggjøring som kanskje hjelper på motivasjonen til å sluttføre saker som har havnet innunder barnevern på en god måte.
Så skal jeg prøve å svelge kvalmen over at det skal være nødvendig å snakke om å tvinge folk til å ta ansvar når de faktisk jobber i barnevernet - det burde være et ansvar det er umulig å legge fra seg. Jeg kan ikke fatte hva i alle dager som gjorde at saksbehandlerne som var tidlig inne i den saken her for eksempel tenkte når de la vekk saken idet mor tok ungene og krysset kommunegrensen. Hvordan kan de ha klart å slå seg til ro med at ungene nå rullet rett i RL-monopol-fengsel med en gang. Uten å få penger når de passerte start også.
Jeg har en veldig god venninne som har jobbet i barnevernet i mange år. Jeg har inntrykk av at hun hele tiden har tatt stort ansvar for jobben sin og levd med den langt ut over vanlig arbeidstid til en ikke spesielt god lønn. Hun forteller at hun må prioritere mellom saker der det helt klart er behov for hjelp. Hun forteller om hvor krevende det er å forberede saker for fylkesnemda, med store krav til dokumentasjon. Hun fortviler over lovverket som gjør at det må forsøkes med tiltak etter tiltak før man kan ta barn ut av hjemmet som åpenbart ikke skulle bodd sammen med foreldrene sine. Og hun har holdt motivasjonen oppe pga av solskinnshistorier der barnevernet har klart å stable familier på beina og store og små mestrer å holde sammen. Hun har selvfølgelig levd med trusler og hemmelig adresse i årevis, det er en del av jobben.
Jeg er ikke enig i at det er mangel på ansvar som er det store problemet hos barnevernsansatte. Det virker som om det er et for dårlig lovverk, mangel på ressurser og (som alle andre steder) noen få som ikke gjør jobben sin og skulle vært et helt annet sted.
Det er grusomt for alle som opplever slik omsorgssvikt. Men det er ikke alltid barnevernet som har skylden. Som Embs sier har de store krav til dokumentasjon, rutiner ifm. bekymringsmeldinger, og det at den biologiske faktoren veier så tungt som den gjør. Det betyr at alle mulige tiltak må være utprøvd før man går til det skrittet å ta fra foreldrene omsorgen. Rettere sagt, før de kan fremme en sak for fylkesnemnda. I ekstreme tilfeller har BV hjemmel til å fatte et akuttvedtak om omsorgsovertakelse, men saken må fremmes uansett, med risiko for tap i nemnda. Når barna så evt. er i fosterhjem, har de på sin side barna i omsorg med et uttrykt mål om tilbakeføring til biologiske foreldre. Det står i loven.
Det er ikke lett å være barnevern med virkelighetens briller på kontra gjeldende lovverk. Legg på ressursmangel i tillegg, og mangel på fosterhjem.
Stakkars barn! Jeg tror lovverket må endres, med mer fokus på barn enn biologiske faktorer. Da får man bort noe i alle fall.
Jeg klarte ikke lese alt. Og jeg blir fortsatt helt satt ut av å tenke på det. All ære til de i bv som står oppe i dette daglig. Og måtte de som ikke gjorde jobben sin få svi for det. Og Fredrikstad kommune ende opp med en skikkelig erstatningsplikt, så fokus dreies enda mer mot at bv skal gå inn hardt og holde seg der. Kanskje må psykologer med spesiell kompetanse på antisosial personlighetsforstyrrelse brukes mer på generell basis? Jeg vet ikke hvordan systemet fingerer, jeg, bare en tanke for å få avslørt de som klarer lure saksbehandlerne.
Denne historien er så fæl, jeg klarer ikke få den ut av hodet. Og den er dessverre helt sikkert ikke enestående. Men når man leser den så er det virkelig helt uforståelig at denne moren fikk nye sjanser i årevis. Det må da ha vært ekstremt mange tegn på at disse barna virkelig ikke hadde det bra. :(
Jeg vil presisere.
De fleste (vil jeg tro) som jobber i barnevernet legger jo ikke vekk en sånn sak som dette. Det er jo en grunn til at man utdanner seg til en slik jobb.
Men siden det skjer at noen tydeligvis gjør det og ikke utøver samvittighetsfull innsats til de er sikre på at en sak som dette løses så må rutiner endres. Vi må jo erkjenne at her har det gått helt feil. Dersom man da har større ansvarsoverføring når man flytter en sak fra et distrikt til et annet så vil man forhåpentligvis få et større engasjement i saken.
For å si det enkelt: Når denne saken fant en saksbehandler som gikk inn med liv og sjel så løste den seg jo faktisk. Ergo er det mulig. Da må vi sørge for at det at det er mulig utnyttes mer optimalt fremover.
Men ja - lovene og reglene ellers holder ikke mål i det hele tatt - det er jeg helt enig i. All sympati til alle de som sitter og skal gjøre en god jobb for barn som har det vanskelig og gang på gang stanger hodet i et regelverk som tvinger dem til å ikke kunne gi barnet de løsningene som åpenbart trengs.
Jeg tenkte på en analogi her om dagen. Dere vet at det er sånn at når det er mange tilskuere til en ulykke eller til at noen får et illebefinnende, så øker sjansen for at folk bare blir stående å se på? Ansvaret pulveriseres, og man tror/håper at noen Andre skal fikse og ordne. For alle ser jo hva som skjer, så noen må vel ordne det, hvis det er så ille som det ser ut.
Det kan ha vært sånn her også. En førskolelærer melder sin bekymring, vet at mange andre også ser hva som foregår og lener seg derfor litt tilbake i troen på at "når det er SÅ opplagt omsorgssvikt så vil Noen sikkert ordne dette". Dersom vedkommende hadde fått en betroelse og følte seg alene om kunnskapen, hadde hun/han sikkert også følt et større ansvar for å følge saken ihuga.
Jeg tror dette er santralt i den opplæringen man trenger å gjennomføre mot alle som jobber med barn, når det gjelder varslig om overgrep.
Jeg ser den Polyanna, på en annen side så får man faktisk ikke gjort så mye mer enn å melde fra. Til og med det å ta med barnet hjem kan få store konsekvenser for den som gjør det, man kan bry seg via politi og barnevern, når de ikke gjør noe som helst for barna så er man ganske hjelpeløs, selv som omsorgsperson for barnet via barnehage og skole. Det er hvertfall min opplevelse etter en kort SFO-karriere, barnevernsvaktas klare anbefaling er å under ingen omstendighet ta med barnet hjem. Så hva gjør man, jo man melder fra, eventuellt kjører barnet til vakthavende. Deretter blir det møter, og flere møter, med konfrontasjon og vanskelige situasjoner, men man gjør jo det.
Jeg er helt overbevist om at flere i dette tilfellet har vært på møter angående barnas situasjon, både barnehageansatte og lærere, og slett ikke lent seg tilbake. Hvis barnevernet ikke rydder opp derfra så står man ganske hjelpesløs, det var hvertfall min opplevelse i de to sakene jeg var borte i. I det ene tilfellet flyttet mor med barn like etter at saken var i gang.
Jeg ser jo at det er meldt fra ved flere anledninger her, men det ser ikke ut til at noen har laget "halloi", om du forstår. Det ser ikke ut til at noen har ringt ned barnevernet og insistert, stått på, sendt melding etter melding. Men jeg vet selvsagt ikke.
Det er nettopp den der. Jeg synes noen skal ha det formelle ansvaret for å lage halloi. Det var bra sagt. Det skal ikke være tilfeldig om noen orker å gjøre det. Det skal være en sikkerhet at når noe er så til de grader galt så skjer det noe.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
