Wilma sa for 14år siden:

Jeg har en snart tenåring på 12 og tvillinger på 2 år.
Jeg synes det til tider kan være litt vanskelig å dekke behovene til alle tre, uten at det går utover noen av dem.
De minste krever jo tid og oppmerksomhet, så jeg føler av og til at jeg får for lite tid til å gjøre ting sammen med den eldste.

Fintdethei! sa for 14år siden:

en datter som blir 14 i juni, og en datter som er 2,5 (også en pjokk godt plassert i midten).

Synes det stort sett går ganske greit, men det er klart, å finne på noe som fenger alle 3, er en utfordring....må gjøre litt kompromisser innimellom. Samtidig så er eldste og yngste også veldig søte med hverandre!

Blondie sa for 14år siden:

Vi har ikke tenåringer helt enda, men jeg synes det kan være utfordrende nok med en snart 11-åring, en snart 9-åring og en 2-åring. De er helt forskjellig i interesser og aktiviteter og minste krever fryktelig mye oppmerksomhet. Dette trigger nok en del opprør fra eldste. ;)

Avatar sa for 14år siden:

Jeg syns det går greit jeg. De minste legger seg jo tidlig, og timene som er igjen da er kun forbeholdt de eldste. Vi gjør ting med alle, og deler opp noen ganger, slik at alle skal få dekket sine behov. Innimellom må de eldste "vike" litt, når det stormer som verst, men det syns jeg er helt greit. De har jo vært små og trengt mye hjelp, tid og omsorg de også. :nemlig: Mine er 13, 11, 5 og 3 år.

Babe sa for 14år siden:

Jeg har ei på 16 år, ei på 13 år og ei på 5 år, samt en liten en på 2 år.

Jeg har mest utfordringer med 16-åringen, som er under utredning for ADHD... 13-åringen går ganske fint sammen med de to yngste, hun er opptatt av dem og elsker å passe dem, ta dem med seg osv.

Selvsagt er det søskenkrangel osv - men hun på 13 skjønner at de to krever det de gjør, de legger seg jo tidlig og da får hun sine "mamma-behov" (siden jeg er alene skriver jeg det slik) dekket.

Hun på 16 bor mest hos faren sin nå, hun går ferdig siste året på ungdomsskolen der han bor (halvtime unna her bare da).

Erica sa for 14år siden:

Jeg har ei på 14 og en på 5, og ei på 11, og vi merker kanskje spesielt i feriene at det er utfordrende å finne noe som fenger alle. Den eldste elsker shopping, den minste hater det. Den minste elsker dyrehager og fornøyelsesparker, den eldste liker ikke det. Bade og soleferie er kanskje det som passer best til alle.

Ellers er jo minsten en som er vant til å henge med på det som skjer. Helt siden han var baby har han vært fast heiagjeng på håndball og fotballkamper, vært på en masse avslutninger på skole og aktiviteter og er i det hele tatt vant til å være med.

Det er utfordrende, men en stor glede også, for de store er så greie og tålmodige med minstebroren sin, og han er så glad i dem og ser opp til dem. Søskenkjærligheten er mye mer tydelig der enn mellom 11 og 14-åringen som krangler mer.

Blondie sa for 14år siden:

Småsøsken som sovner tidlig glemte visst jeg å bestille. :gruble:

Flubby sa for 14år siden:

Jeg har også tenåring og baby, og skjønner hva du mener. Eldstejenta krever sitt hun også, og ofte er det hun som må vente på tur. Lykken er at hun er såpass stor at det har vokst vett og en smule empati i henne, slik at hun forstår hvorfor vi voksne av og til er nødt til å prioriter som vi gjør i hverdagen. Vi har snakket mye om dette, hun har jo i alle år vært vant til å være enebarn, og til tross for at lillesøster er svært etterlengtet, er det litt av en omstilling å plutselig måtte dele, og til og med dele med noen som krever oppmerksomhet nesten hele døgnet.

Solsikke3 sa for 14år siden:

Jeg har også tenåring og baby (1 1/2 åring) skjønner godt hva du mener, samtidig synes jeg det går greit . Det er det å finne på noe som fenger alle 3 som kan være en utfordring, det blir litt kompromisser innimellom. På kveldene etter lillesnupp har lagt seg prøver vi å være flinke til å ha litt egentid med de store og hun er også med på endel av de stores aktiviteter, ble tidlig forballsupporter, hehe:D

surrr sa for 14år siden:

Vi har også en på 15, ei på 8 og en liten på 1.
Det er ikke alltid så lett når det er så stor spredning. Begge de store er kjempeflink til å sysselsette minsten, så det går stort sett bra. Men av og til kjenner jeg det litt i samvittigheten at de store blir satt til side :(

Estrella sa for 14år siden:

Vi har en på 11 1/2 år. Nå har vi bare 1 da.

Jessica sa for 14år siden:

Vi har barn på 16, snart 18 år og ei som blir 10 år til sommeren.

De to eldste har vært en del sjalu på minstejenta. De kan "rotte" seg sammen mot henne til tider. Det har har gått bedre siste året, men minstejenta er litt sår på det, men viser det ikke så tydelig. Det er småting hun kan si til meg som viser at hun kjenner litt på det. Det er trist at de ikke kan vise omsorg for hverandre. Minste vil veldig gjerne ha kontakt med de to eldste, men de skyver henne unna og syns hun er plagsom. Livet har vært tøft for oss i mange år. Mannen min og jeg har måttet skifte roller som følge av min kreftsykdom og det jeg har slitt med etter første kreftrunde. Så vi har levd i en slags unntakstilstand siden barna var 3, 9 og 11 år.

Jeg har prøvd å ta de på turer alene med meg for å få tid sammen. Ofte har det blitt tur til Sverige (vi bor rett ved grensen). Da har vi gått på kafe der og snakket sammen i bilen. Det liker alle barna mine, og det hender de ber om en sånn tur innimellom. De liker å ha meg for seg selv.

Minstejenta er veldig knyttet til pappaen sin. Han har tatt seg mye av det praktiske med henne etter jeg ble syk i 2003, da hun var nesten 3 år. Jeg har måttet fordele min energi for å klare hverdagene.

Jeg har kvalitetstid sammen med dem for å få tid med dem på deres ståsted. De liker å prate med meg og det blir gjerne en bedre stemning også etter sånne turer. Da mellomste var 7-8 år brukte jeg å ta ham med en tur i skogen når han trengte tid alene med meg. Han elsket å gå i skogen. Da hendte det det var ting som var vanskelig og som kom fram når vi var bare vi to sammen. Det har hjulpet nå som han er 16 år. Han åpner seg lettere for meg når vi får tid sammen. Det er godt. På mange måter er tenåringene store, men de er også bare barn på mange måter og trenger å få være det også.

gullet sa for 14år siden:

Det er 13 og et halvt år mellom M og W. Den gangen W var baby(og også når jeg gikk gravid)brukte vi tiden ved henting og levering som kvalitetstid. W og etterhvert lille E la seg tidlig og kveldene var de voksnes.
Men, M var enebarn i mer enn tretten år og vi presset ikke på noe i forhold til småsøsknene, spesielt fordi han tok på seg en omsorgsrolle overfor pappan sin.
Nå er han det store idolet for de små, og tar de med seg på teater og kino og den slags opplevelser(han blir 23 til høsten).