På lørdag så fikk vi middagsbesøk av et vennepar. De hadde med seg sine to småjenter. (3 år og 6 mnd) Like etter middag kommer en kompis av mannen innom. Han har med seg vesla si.
Vi voksne skravler og ungene leker. Han som kom sist bryter først opp laget og sier at han må hjem å legge vesla. Mannen har nettopp kjøpt seg en ny forsterker til gitaren sin og han sier derfor: "Å, det hadde vært kjekt å prøvd den ut. Kanskje ta turen oppom igjen i kveld?"
Mannen blir blid som en lerke, stråler fra øre til øre og sier at det hadde virkelig vært kjekt. Så snur mannen seg til kompisen som er på besøk med fruen og sier, "Du har ikke lyst å ta turen bortom du også?" Hvorpå fruen utrbyter: "Han skal passe unger i kveld, jeg skal male lister!"
Altså, helt greit at man har andre planer for kvelden, men jeg reagerer litt på at hun faktisk svarer for han. Og jeg syns det er en stor uting. Kunne aldri falt meg inn å gjøre det. For meg blir det litt på lik linje med "nei takk, han er forsynt" ..
Er det noen som gjør det? Svarer på vegne av den andre parten?
Det kan jo hende hun er sint for et-eller-annet. Jeg har sagt/gjort ting i sinne jeg ikke er så fryktelig stolt av, som jeg angrer på i ettertid. Jeg kan være frekk overfor mannen eller familien eller urettferdig mot en av ungene.
Jeg har ikke for vane å svare på vegne av mannen, som en spøk av typen "nei takk, vi er forsynt," kanskje, men ikke noe annet. :gruble:
Jeg fikk bare for meg at han hadde lovet lenge å male lister og ikke gjort det og nå skulle hun male dem i ren iritasjon og da skulle jammen meg ta seg av legginga.
Jeg svarer støtt og stadig på vegne av han, og han på vegne av meg. Har aldri vært et problem her.
Ikke på den måten du beskriver, riktignok, jeg svarer det jeg antar at han ville ha svart, og han det han tror jeg ville ha svart.
Det går fint an å gjøre det hvis man gjør det med et stort smil. "Nei, min mann har ikke anledning, han skal gjøre husarbeid hele lørdagskvelden og har gledet seg til det hele uka".
Og jeg er veldig bevisst på å ikke svare på vegne av andre, verken mannen, ungene eller andre, siden jeg irriterer vettet av meg over mora mi som snakker på vegne av absolutt alle, hele tiden.:sur: Så jeg tror ikke det er ofte jeg har svart på han sine vegne, i alle fall.
Jeg har ikke for vane å gjøre det, men kunne nok kommet til å gjøre det i den situasjonen om det feks var slik som Chanett beskriver og jeg visste han ville svart ja fordi han nok en gang hadde glemt hva vi hadde avtalt feks.
Det kan vel hende jeg gjør.. Men ikke noe seriøse greier, mest sånt på tull.
Men om man tenker seg at det som flere har vært inne på her. At dette var avtalt på forhånd, hun har kanskje mast allerede en stund på at han skulle gjøre det, lett for å glemme avtaler etc, så hadde jeg kanskje funnet på å takke pent nei for mannen jeg og :humre:
Heh, nei det tror jeg virkelig jeg ikke har gjort noen ganger. Uansett så kan jeg ikke tenke meg at jeg har gjort det uten at mannen min hadde kommentert det, det tror jeg han hadde blitt ekstremt irritert over. :hehehe:
Husker jeg møtte et eldre norsk ektepar i Tyrkia. Der var det fruen som sto for all pratingen. "Arne får bare spise pommes fristes i dag, han har så vondt i magen". Det hjalp ikke så mye på situasjonen at hun var dobbelt så stor som han og han sto som en liten tufs og så i bakken. :humre:
Jeg hadde klikket hvis noen svarte på mine vegne, og jeg ville aldri gjort det for mannen. Hvis han glemmer at han har en annen avtale, så tar jeg det med ham.
Jo, men er man irritert på partneren sin, så tar man det med han vel? Ikke avspise et spørsmål fra en annen person på denne måten?
Jeg mener som Elin at man umyndiggjør partneren sin på den måten.
Om da feks mannen hadde fått svare og han svarte "ja, det hadde vært kjekt" .. og fruen mente det ikke passet. Så kunne hun vel henvendt seg til han i stedet da? Og sagt at "passer ikke det litt dårlig? vi hadde en avtale for kvelden." Eller noe sånt?
Huff, jeg er så redd for å gå i kjerringfella at det tror jeg virkelig ikke jeg noengang har gjort. Men jeg er i overkant skravlete, så jeg kan ikke garantere det. Men gud forby... :skremt:
Jeg har igrunne aldri lagt merke til at vi "svarer for hverandre". Heldigvis er vi begge to utstyrt med eget taletøy og masse egne meninger, så vi ordner opp selv.
Var det jeg tenkte og. Kjenner nok av menn av den typen. Syns det blir for drøyt å snakke om umyndiggjøring av partneren etter èn slik hendelse. Alle har vel sagt ting på en litt krassere måte enn optimalt en eller annen gang i livet. Om det derimot skjer annen hver gang dere møtes er det jo noe annet.
Tror ikke jeg har det for vane... eller altså, jo, det hender jeg forteller min mor at det nok ikke er ndvendig å spørre min man, han kommer til å si at det "ikke er nødvendig for hans del" (enten det gjelder å lage noe mat litt annerledes, slik han er vant til, eller å på andre måter tilpasse noe som helst ham...) rett og slett fordi vi har noen års erfaring med at han svarer det... Men er han der, lar jeg ham si det selv...
Så du syns det er greit? At man gjør det dersom man har menn som er av typen at de kanskje ikke alltid tenker seg helt om før de svarer?
Hva om det hadde vært omvendt? En venninne hadde spurt om du ville finne på noe og mannen svarte for deg, "nei, hun skal male i kveld"?
Nå er det ikke første gangen fruen har svart for mannen på denne måten, men det var første gang jeg faktisk bet meg skikkelig merke i det.
Som jeg sa, så syns jeg det er fullstendig uproblematisk som en engansforeteelse, ja. Dersom det er sånn stort sett alltid, syns jeg det er veldig uheldig. Som jeg allerede helt tydelig sa.
Poenget mitt var at du skisserte en hendelse som hadde skjedd en gang, og sa ingenting om at det var vanlig praksis, og på grunnlag av det syns jeg det var vel overhysterisk å snakke om umyndiggjøring av partneren.
Jeg hadde sikkert blitt muggen på mannen om han sa noe sånt, men om han hadde svart for meg på den måten hadde det garantert vært pga uoverensstemmelser tidligere på dagen, så sjansen for at jeg allerede var muggen på han er veldig stor. og vise versa.
Jeg tror nok jeg har gjort det ja. Men kanskje heller i en litt annen variant som "Da må det være mellom sånn og sånn, eller etter sånn" f.eks.
Har ikke blitt tatt ille opp, for han har noe utrolig lett for å glemme ting (som vi har avtalt altså) :himle:
Ikke noe jeg vanligvis gjør altså, men tenker litt som Chanett og Huldra ja
Det tenkte jeg også. Førøvrig en situasjon jeg kan kjenne meg igjen i ettersom jeg har en ganske distré mann. Jeg tror ikke jeg har for vane å svare for han, men kunne sikkert svart til mannen at det vel ikke passet i og med vi hadde avtalt noe annet.
Tja, det tror jeg at jeg kunne ha kommet til å gjort. Og han kunne nok ha svart for meg også. Men da hadde vi vel typisk henvendt oss til hverandre og svaret hadde vært av typen "du, jeg må faktisk handle/male lister/lufte bikkja/trene til Birken i kveld" og så latt ham stå for det påfølgende "da passer det nok ikke".
Håper ikke jeg gjør det, i tilfelle ville det være noe ala det Gaia beskriver.
Om mannen derimot kommer med "feil" svar så er jeg veldig flink til å informere han at han har glemt hva vi hadde planlagt.
Dette minner meg på noe jeg gjør som mannen min blir VANVITTIG irritert over - jeg minner han på ting han skal si i en telefonsamale, mens han snakker.
Det er veldig utidig - og jeg skjønner godt at han hater det. Jeg klarer likevel ofte ikke å la være, nettopp med bakgrunn i at han ikke husker andre avtaler vi har eller andre viktige opplysninger som bør bli sagt til familiemedlemmer han har på tråden.
Type: "Middag på søndag? Ja vi kommer gjerne. Kl. 15? det passer fint!" (Zoë i bakgrunnen " Vi har allerede en avtale kl 14 på søndag - vi rekker ikke begge deler.")
Mannen irritert - og mener jeg burde sagt det etterpå.
Men jeg synes det er unødvendig at han da må ringe opp igjen og gjøre om på avtalelen i en ny telefonsamtale. I tillegg har han en mor som er paranoid på at de blir valgt bort, så da blir jeg gjerne litt engstelig for at hun skal tenke at jeg etter å ha fått høre om avtalen "finner på" en grunn til ikke å komme. (Ikke at det noengang har skjedd i virkeligheten, jeg trives med svigers og kommer gjerne på besøk - but her mind works in mysterious ways :humre: )
Nei, det klarer han utmerket godt å gjøre selv.
Jeg har forøvrig en svigermor som svarer for alle andre. Jeg spør mannen min om noe - hun svarer. ::gaah:
Og så fniser jeg litt av torsken. Igjen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.