Litt avsporing fra kresen tråden.
Om du er i middgasselskap, eller spiser hos foreldre,søsken eller venner, Sier du ifra om det er noe du ikke liker, eller du ikke var fornøyd med?
Jeg plomper ikke ut til alle jeg spiser hos, om jeg menete at noe var ikke etter min smak laget, men i vår famile er det vanlig å diskutere maten litt, selv om maten var god.
Vi kan godt si "sausen var litt salt" eller "brokkolien var overkokt" "trenger mere pepper" uten av noen blir fornermet, eller at vi direkte klager. Vi bare mener litt.
Vi sier også i fra i familie selskap når det er ting vi ikke liker. Ingen sure tanter om vi sier at vi ikke liker den salaten eller kaken hun laget.(ikke fordi den var dårlig laget, men ikke liker ingrediensene)
Dette har gitt samboeren hakeslepp ved mange anledningen hjemme hos oss:knegg:
Mens i samboerns famile spiser man uansett, jeg ble uglesett fordi jeg ikke spise salaten med paprika i fordi jeg er allergisk.
De har også litt sånn "Spis for og være høflige uansett hva" skikk, men jeg mener om man virkelig ikke liker noe så sier man i fra hos famile/venner.
Njei. Jeg pleier i grunnen ikke å si i fra om ting ikke falt helt i smak om ikke noen setter kniven i strupen på meg og krever et svar. Da lyver jeg ikke. Bortsett fra om jeg er på restaurant, da sender jeg maten ut om den ikke er som forventet. Var vitne til det stikk motsatte her forleden, og det ble bare helt komisk.
Et godt voksent par fikk servert mat, som helt tydelig (kroppspråk) ikke falt i smak. Eieren (liten restaurant) så jo det samme som vi så, og gikk bort for å høre om alt var som det skulle. Og disse to tullingene smilte stivt og sa at Yes, it's soooooo good!". Jadda. Og i det eieren snudde ryggen til så ble det tiske-hviske og sure miner igjen.
Men jeg leter ikke etter feil med maten, og sender ikke ting ut igjen om det er laget slik det skal, men jeg bare ikke liker det.
Jeg sier ikke heller at det er noe jeg ikke liker. Jeg er ikke glad i tomater så om noen skal gi meg salat så kan jeg be dem om å ikke ta tomater. Om noen spør meg rett ut så sier jeg selvsagt som det er, slik Milfrid sier.
Når det gjelder desserter er det litt annerledes. Der kan jeg si nei takk om det er noe som jeg ikke er så glad i (som bløtkake) med begrunnelsen at jeg ikke er så glad i det (om de lurer). Men jeg sier aldri at maten ikke smakte bra etter at jeg har begynt å spise om ingen spør meg. Unntaket er vel når mannen lager maten eller om jeg lager mat sammen med venner, da kan vi snakke om at det hadde vært greit med litt persille i osv.
Trenger jo ikke være klaging og syting selv om kan komentere noe. Jeg vet jo at minsvigermor gjør sitt beste, og "klager" ikke der.
Ikke komenterer jeg maten til tanter, eller foreldre av venner som vi gjør hos foreldrene mine, men jeg ville fortsatt sakt i fra m jeg ikke likte noe. Som alle juleselskap hvor jeg sier jeg liker pinnekjøtt.
Nei det sier jeg aldri noe om. Det kunne ikke falle meg inn faktisk. Her hjemme så kommenterer vi litt mer, men det er mer for å si at dette lager vi ikke igjen. Svigermor og den eldste sønnen hennes som er 46 år klager på alt alltid. Det er flaut å høre på de. Men der vel værst hvis de er på en restaurant.
Det kunne ikke falle meg inn, med mindre jeg blir spurt direkte. Det vil si at hvis svigermor spør hva jeg syns om sausen hun har eksperimentert seg frem til, så kan jeg si at den var spennende, men at den kunne tålt litt mer pepper.
Også svarer jeg av og til på direkte forespørsel om hvorvidt maten falt i smak eller ikke: hvis noen er så frekke å spørre hvorfor jeg ikke vil forsyne meg to ganger av maten, så kan det hende jeg er ærlig å sier at den ikke helt falt i smak. Ellers aldri.
Unntaket er mannen min: vi diskuterer gjerne maten på bordet, og han får uoppfordret tilbakemelding på maten sin fra meg.
Jeg ville aldri kommentert maten med noe annet enn superlativer noe sted. Om noen vil diskutere det de har laget med meg så kan jeg diskutere, men å uten videre si at denne hadde vært fin med mer pepper - det er i min verden veldig uhøflig. Å ikke spise noe man er allergisk mot er selvsagt noe helt annet. Man spiser ikke det man ikke tåler. Jeg krever ikke at noen spiser elg eller ål heller. Men at man helst smaker på det man får servert - og spiser det hvis det er noenlunde spiselig - det er sånn man bare gjør.
For ordens skyld så har jeg sjelden opplevd å få noe annet enn nydelig mat som regel da. Noen få unntak dengang jeg hadde svigermor, men ellers ikke.
Det kunne ikke falle meg inn å si at "sausen er for salt", eller noe lignende hvis noen har invitert oss på middag. Om gjester av oss hadde sagt noe så uhøflig, hadde jeg i alle fall ikke invitert dem igjen. Men når jeg tenker meg om så tror jeg det er en hypotetisk problemstilling.
Vi har det også litt sånn, at vi liker å diskutere maten litt, snakke om fremgangsmåter, tipse om andre måter osv. Likevel måtte jeg ta for meg mannen etter en ganske kort stund inn i forholdet, fordi han konsenkvent, etter alle måltider jeg hadde laget, sa "hvis jeg må si noe, burde det vært....". Jeg syns ikke det er noe point å kritisere bare for å kritisere.
Spørs hvem det er. Jeg synes i utgangspunktet det er ganske uhøflig, men jeg og min mann kan godt kommentere hverandres mat, gi tips og sånt, og når det gjelder mine nærmeste venninner så har vi et ganske avslappet forhold til sånt om vi spiser middag hos hverandre. Men åpenlys klaging og syting over maten synes jeg er barnslig og frekt. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd, av voksne mennesker altså.
Jeg syns det er uhøflig å uoppfordret kritisere maten negativt når jeg spiser borte, så det hadde ikke ramlet meg inn å gjøre. Det er nok noe man liker mer enn annet, og da får man heller spise mindre av dette eller diskret spise tilbehøret. Jeg syns det er skikkelig barnslig å si "liker ikke".
Nei, aldri.
Jeg spiser ikke kokt kjøtt, og det vet de fleste rundt meg, men da tar jeg for meg av det som finnes av tilbehør, og om noen spør, roser jeg maten. Å kritisere maten når man spiser hos andre er utrolig frekt.
Jeg kan godt kritisere min egen mat om noe ikke er som det burde, da forventer jeg at andre er ærlige og ikke sier at det var SÅÅÅÅ godt. Jeg kan godt takke nei til noe jeg ikke liker om det er no jeg virkelig missliker. Når maten er veldig spesiell spørres det jo også.
F,eks rakfisk, spekesild osv. I familien vet jeg jo om noen er allergisk mot noe, og da unngår jeg den ingrediensen blandet inn med annet. Men jeg følger da ikke med om lar noe passere.
Nei, nei, nei. Jeg sier ikke fra om jeg ikke er fornøyd. Ikke engang til min egen mann.
Eneste jeg kan se for meg å kommentere ville vært om maten jeg fikk servert var for sterk. Det kan være vanskelig å få i seg mat som er for sterk, da begynner man jo å hoste og svette og kave. Nå har det aldri skjedd meg annet enn på restaurant, men om det var hjemme hos privatpersoner tror jeg nok da jeg ville sagt at det beklageligvis var for sterkt, og at jeg ikke klarte å spise det. Svigermoren min gjorde det hos meg en gang, hvor hun måtte spe ut maten. Det syntes jeg ikke var frekt, vi har alle vår tålegrense for krydder.
Nei jeg syntes det er normal høflighet å ikke kritisere maten når man spiser borte. Er det noe man ikke klarer, så kan man jo si i fra før man begynner spise da, sånn at verten skjønner hvorfor, om soppen ligger igjen. Men jeg ville ikke sagt noe om at det var for lite salt osv. Det syntes jeg er veldig uhøflig.
Nei det gjør jeg ikke. Jeg spiser det jeg liker og lar det jeg ikke liker være. Spør de så svarer jeg ærlig :jupp:
Vi fikk servert tomat og fetaost som starter når vi var på besøk hos en kamerat av sambo. Jeg spiser absolutt ikke fetaost og spiste da bare tomaten. Sambo kommenterte hvorfor (som en forklaring altså) og vertinnen ble litt sånn "uffda, burde jo laget noe annet da", men det kunne jo ikke hun vite. Hadde jeg vært vertinne så hadde jeg nok tenkt akkurat det samme :sparke: Men altså, man kan jo ikke vite alt hva noen spiser og ikke liksom når det ikke er i familien
Nettopp derfor spør jeg som sagt alltid på forhånd hva gjester ikke liker før jeg får dem på middag. Med mindre folk kommer spontant da, men det går jo oftest greit å mikse sammen noe alle kan spise.
...og om noen hadde hadde spurt meg på forhånd om det var noe jeg ikke likte, så hadde jeg svart at det er noe de ikke trenger å tenke på. Hadde følt meg som en 5-åring om jeg hadde lagt ut om at jeg "ikke liker purreløk" og "ikke er så glad i kjøttpudding".
Jeg lærer barna mine at det er uhøflig å proklamere at de ikke liker noe av maten som er satt frem.
Det er veldig hyggelig om de kommenterer det de synes er godt, og så lar bare være å si noe om det de ikke liker. Det samme sier jeg til andre små middagsgjester. Kosen med middagsselskapet får en demper om vi skal sitte å høre på noen fortelle om at de ikke liker maten.
Jeg er veggis, men spiser det jeg får. Dvs alt uten kjøttet, det skyver jeg til side.
Men spiser lite hvis jeg ikke liker det, og takker nei til porsjon to...
Men sier ingenting, men lyver ikke å sier det er sååå godt om jeg ikke synes det. Jeg bare smiler og har det hyggelig jeg. Kosen er å spise middag sammen, ikke alltid at det skal være så fryktelig godt.
Det gjør ikke jeg heller, hvis jeg ikke blir spurt direkte og det er mennesker jeg vet ikke lar seg såre av det.
Hos svigers har jeg alltid irritert meg over at svigerfar kritiserer maten til svigermor. Han gjør det veldig ofte, og det syns jeg blir feil når han enn så lenge bidrar til å få middagen på bordet ved å campe i sofaen...
Jeg sier så godt som aldri ifra, nå er jeg ikke spesielt kresen heller da, så det skal mye til før at jeg ikke klarer å spise maten.
Jeg sier heller ikke fra til mannen min, tidligere overkokte han eller brente omtrent halvparten av alle middager, men så han gjorde sitt beste og så lenge jeg ikke har tenkt å lage alle middager selv så er det bare til å spise og holde munn og kun svare på direkte spørsmål.
En annen ting er når jeg eksperimenterer med matretter (jeg bruker sjelden oppskrifter og lager svært mye forskjellig og egenkomponert mat) så spør jeg direkte hva folk synes, og da er det greit å få tilbakemelding på om det funket.
Og så er jeg helt hemningsløs til å skryte av egen mat da, om jeg selv syntes det var godt. Virkelig hemningsløs. Sånn "Oi, dette ble godt! Det funket med mandarin i denne sausen, ikke sant? Nam nam. Litt sånn friskt? Jajamen dette skal jeg gjøre flere ganger. Synes dere ikke det var godt? Kjenner dere hvor godt det funket sammen med chilien? Både sterkt og friskt? Kanskje man skulle hatt i mer noe som gir litt røkt smak også, litt mer cajunstil liksom? Vent litt. Jeg har røkt salt her, jeg blander litt i sausen! Ja! Nå ble det skikkelig stilig! Smak! Var godt ja?!" :flau:
Nei, overhodet ikke. Så er det ytterst sjelden jeg får mat jeg ikke liker også, heldigvis. Jeg er heldig og har kjæreste, venner, famillie og svigerfamilie som lager god mat. :D Det er jo en del jeg ikke tåler, men det opplever jeg ikke som noe problematisk. Jeg har opplevd før at folk ikke skjønner forskjellen på "tåler ikke" og "liker ikke", men det har heldigvis endret seg nå. Hjemme sier vi fra til hverandre på en hyggelig måte hvis noe er for sterkt eller hvis det ikke er favoritten vår, det synes jeg er veldig greit sånn at jeg vet at jeg ikke trenger å lage akkurat det igjen når han er hjemme - og vise versa.
Det eneste jeg gjør, er å unnskylde meg for at jeg plukker ut selleri. Jeg bare takler ikke selleri, det ødelegger alt.
Men kommentere maten negativt gjør jeg ikke. I min mors familie er det vanlig. Den som lager maten setter igang og sier fra om alt som kunne vært bedre, og de andre stemmer i. Ingen kommentar = perfekt mat. Det synes jeg er ukoselig og unødvendig, så jeg fokuserer heller udelt positivt på mat noen har laget, det blir mye bedre stemning av sånt.
Absolutt ikke. Jeg tar ikke imot uinvitert kritikk heller, da ber jeg folk (les: samboer) lage maten sin sjæl hvis de ikke har noe positivt å si.
Vi har hatt en liten kulturkræsj her. I min familie roser man, om ikke annet i takknemlighet for at kokken lager mat for en. I samboers familie, derimot, er det fritt fram for å dele synspunkter. Jeg ble ganske forarget på dem alle sammen de første gangene jeg spiste hos svigers, sånn som de hakket på svigermor, som var så snill å lage mat til dem. Hun tar imidlertid tilbakemeldingene til seg med interesse og klager ikke. Greie dama.
Det kunne virkelig ikke ramle meg inn å klage på maten hos familie eller venner. På direkte spørsmål vil jeg svare ærlig om det var noe jeg ikke likte, men jeg ville ikke utbrodert det på noen måte.
På restaurant tar jeg ikke fem øre for å klage. Hvis jeg skal betale for maten skal det jammen meg være godt eller i hvert fall helt OK, er det ikke det sier jeg fra.
Jeg gir aldri tilbakemeldinger uten at jeg blir spurt. Og blir jeg spurt seg jeg an hvem og hva som spør. Hvis det er i settingen prøve seg frem til diverse ting og diskutere matretter og eksprimentering så kan jeg delta ærlig. Men ellers så holder jeg min personlige mening for meg selv. Det er lite problem at maten evt er for mye eller for lite saltet eller peppret - det står som oftes slikt på bordet og er det for lite fikser man det selv. Er det for mye så er det jo stort sett ikke noen big deal.
Nei, jeg kommenterer ikke uten videre. Hos svigermor sier jeg nok at det meste er godt, hun unngår jo det hun vet jeg ikke liker. Hos mamma gjør jeg noe jeg ellers aldri ville gjort, jeg setter frem pepper når jeg dekker bordet, og krydrer maten usmakt. Det ville jeg ellers omtalt som frekt, men der i huset forventet, rett og slett fordi maten serveres ukrydret, grunnet at mamma ikke tåler det. Da er avtalen at vi krydrer selv.
På direkte spm om jeg synes maten var lite salt/for sterk/for lite eller mye kokt etc, svarer jeg (moderert) ærlig, men ikke uten direkte spm.
Dette har visst vært en "standard" fra svigerfar før: "Du var heldig med den"... :snill:
Når han sluttet med den frasen begynte sønnen. Et morsomt kompliment, første gangen... Så når jeg hadde laget noe godt og fikk skryt så kom det ofte fra min "kjære": Ja, du var heldig med den!!
Ellers sier jeg sjelden noe negativt om andres mat. Men så spiser jeg ellers det meste (bortsett fra oliven :fnis:)
Kunne ikke falle meg inn om ikke maten var fordervet eller helsefarlig, nå trenger ikke maten være dårlig men kansje ikke akuratt noe man er så gla i og da blir det litt uhøfelig og kommentere det. Jeg har aldri opplevd og måtte gjøre det heller noen lager bedre mat enn andre men det betyr ikke att jeg ikke liker det andre.
Nei, det håper jeg da virkelig ikke at jeg gjør. Når det serveres noe folk vet at jeg virkelig ikke liker (dvs. pinnekjøtt), prøver jeg å være høflig og si at det var bedre enn sist jeg smakte det e.l. :flau:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
