Klart det er logisk at en lege skal tjene bedre enn en matprodusent. Det skal lønne seg å ta høyere utdannelse, det skal være mulig å kunne tilbakebetale det enorme studielånet, det skal være noe i lønna som skal motivere folk til å jobbe turnus og vakter. Og det skal være noe i lønna som gjør at folk ønsker å ta på seg ansvaret for å redde livet til andre. Tror du virkelig at folk hadde tatt helt nødvendig utdannelser på 5-7 år ++ hvis de hadde kunne tjent det samme i kassa på Rema? Alvorlig talt. Jeg mener at høy utdannende er dårlig betalt i forhold til mengden kompetanse og ansvaret de fleste sitter med jeg.
Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke unner folk som jobber som renovatører og hjelpepleiere en akseptabel lønn, men nei, jeg synes på ingen måte at de skal få den samme lønnen som de som faktisk tok seg tid til å studere i årsvis nei.
Dette er jeg veldig enig i, og det er også et av de aller viktigste argumentene. Lengden på utdannelsen betyr ingenting, men det at de faktisk lærer seg noe og har utviklingsmuligheter i løpet av et langt liv er veldig viktig! Det aller viktigste faktisk. Jeg ønsker at mine barn skal har mulighetene åpne, og om det er fagbrev som åpner veien de selv ønsker så er det helt greit for meg.
Kort utdannelse er helt greit, ingen utdannelse har jeg problemer med å svelge.
Nå har jeg vel strengt tatt ikke argumentert for likelønn :p men mindre lønnsforskjell.
En matprodusent jobber som regel 3 skift på en dag, har sovende nattevakt hele arbeidslivet og kanskje 3 helger fri i løpet av året......
Og er ikke i nærheten av å tjene hva en som sitter i kassa på Rema gjør.
Jeg synes ikke det er rett, og for å snu litt på flisa, så mener jeg at man skal belønne de som tar "drittjobbenene" og går ut i lavstatusyrker langt høyere enn man gjør i dag. Det betyr ikke nødvendigvis likelønn, men mindre forskjeller.
Dette var et veldig dårlig eksempel. Det er matprodusenter som tjener mye mer enn gjennomsnittslønn for leger og noen som tjener veldig dårlig. En matprodusent kan være en som har 20 griser og 100 mål korn. Det kan også være en som har 2000 griser og 1000 mål. Jeg kan f.eks. se logikken i at en lege tjener mye mer enn en kornbonde med 500 mål.
Nei, du må regne pr årsverk.
Altså pr estimerte 1750 (?) arbeidstime.
Det er ingen grunn til at en lege som jobber et årsverk skal tjene det 3 dobble av en matprodusent som jobber et årsverk.
Det finnes årsverksbergeninger innen landbruket også.
Jeg synes virkelig ikke det er greit at jeg jobber to årsverk og tjener under halvparten av en lærer som jobber 50%.
Selv om jeg "bare" har videregående og læreren har 4 år på høyskole.
Å droppe ut av skolen håper jeg virkelig ikke de gjør. Men de skal få lov til å gå yrkesfaglige linjer på videregående hvis det er det de ønsker, det er jo ikke noe problem med utdanningssystemet idag å få seg studiekompetanse likevel hvis de ombestemmer seg.
Da jeg gikk på videregående var det veldig lite pk å si at man ønsket seg en jobb hvor man tjente endel penger. Det var sikkert noen som tenkte det, men det sa de ikke høyt. I hvertfall ikke hvis de var jenter. Det var svært in å "ville jobbe med mennesker" og å ønske seg en jobb man liker og som ikke var helt a4, men ikke tenke på pengene. For penger ble man jo ikke lykkelig av. Akkurat den tankegangen håper jeg å kunne motvirke litt, for økonomisk trygghet betyr en hel del når man er voksen. Selvfølgelig betyr det mer at man er lykkelig, men for de fleste av oss er det ikke sånn at man blir ulykkelig i høytlønnsyrker og lykkelig i lavtlønnsyrker. Lengden på utdanningen betyr mindre, det er ikke sånn at lang utdanning nødvendigvis betyr store økonomiske fordeler heller. Eller stor lykke for den saks skyld.
Vel, jeg kan være med på at lønnsforskjellene mellom de typiske "kvinneyrkene" og "mannsyrkene" kan bli mindre, samtidig mener jeg at jo høyere utdannelse jo bedre lønn er rettferdig. Så nei, jeg synes fortsatt ikke at folk som droppa skolegangen for å vaske skal ha tilnærmet en med utdannelses lønn for å kompensere for at dette ikke er ett drømmeyrke. Jeg synes de skal få en lønn det er mulig å leve på samtidig som jeg synes det er ok at andre tjener bedre, mye bedre og enormt mye bedre.
Det er fordeler og ulemper med de fleste jobber, men at man skal få betalt for å ta en form for utdannelse tar jeg som en selvfølge.
Hvis det virkelig er slik at du på ubestemt tid finner deg i å tjene under 100000 i året (for det er det du indirekte sier at du gjør?), skjønner jeg ikke at du gidder fortsette med det du driver med. Det kan godt være at det er sånn at bønder tjener for dårlig, det vet jeg ikke, jeg har ikke inntrykk av at de bøndene jeg har vært borti har spesielt dårlig råd. Men det kan for alt jeg vet skyldes andre forhold. Dog er det sånn at du har valget mellom å gjøre noe du åpenbart synes er viktig for samfunnet (og jeg er enig i at vi trenger mat), men som for deg gir laber avkastning, eller bytte jobb til noe som gir deg mer økonomisk avkastning, men kanskje mindre av andre kvaliteter du setter høyt. Det er ikke sånn at man må fortsette i en tunnel uten åpning i den andre enden, det er lov å snu.
Ja, jeg tjener mindre enn 100.000. Og du ville ikke merket det om du ikke kjente oss på grensen til intimt godt. Vi er svært gode på å få det til økonomisk. Og nei, jeg ønsker ikke for noe i verden å bytte jobb. Jeg øsnker faktisk ( og jobber aktivt for) en høyere inntektsmulighet, en større aksept for verdien av den jobben jeg gjør, og at man kommer bort fra dette "kravet" om at man skal jobbe vedsiden av. Den aller meste maten som produseres i Norge i dag, produseres på dugnad av folk som elsker jobben sin like høyt som jeg gjør. Som enten har partner i full jobb uten om, selv jobber fulltid eller deltid uten om eller har foreldre som jobber gratistimer på gården for å få det til å gå rundt. Jeg mener virkelig at det er en skam i et av verdens rikeste land!
Det skal ikke være sånn at man skal måtte bytte fra et lavstatus yrke for å kunne leve. Det er mulig jeg er på viddene her, men jeg plukker opp holdninger om at det er helt ok at noen tjener rævva, for de kan jo bare bytte yrke. Vel, vi er i Norge på vei mot det stupet i ekspressfart! Det gjelder ikke bare landbruket altså, men svært mange lavstatus og lavtlønnsyrker.
For meg er det viktigast at dei velger eit yrke som det går an å leve av.
Rørlegger, elektriker og barne- og ungdomsarbeider er ok.
Dersom dei kjem heim og seier at dei vil ta 1-årig kurs i interiørdesign eller webdesign på ein eller anna privatskule kjem eg nok til å rynke kraftig på nasen. Dersom eg ser at dei har eit stort talent innanfor desse felta vil eg oppfordre dei sterkt til å gå den tunge vegen og ta ei skikkelig utdanning innanfor desse felta. Snarvegar lønner seg sjeldan. Dersom eg ser at dei kun har middels talent vil eg nok oppfordre til å velge noko anna og heller praktisere interiørdesign/webdesign på hobby-basis.
Min eldste forkynte for noe tid siden, at han skulle bli sykepleier når han ble stor. Jaha, du vil hjelpe de som er syke?
Nei, han skulle jobbe sammen med mamma, for da kunne vi være sammen hele dagen :stolt:
Det er det vi sier her i huset også. De som er flinkest får velge først, og uansett hva man har tenkt å bli så er det greit å kunne velge hva man vil.
Nå har sykepleiere, hjelpepleiere og tømrere en mengde belastningsskader også. Det er en helt klar sammenheng mellom folks utdanningsnivå, inntekt og hvordan de tar vare på helsen sin.
Servitørene jeg jobbet sammen med prioriterte røyk, kaffe og å slappe av foran TV'en eller gå ut når de hadde fri, ikke trene. Man er så matlei når man jobber i det yrket at bare tanken på mat gjør deg litt uvel. Soving er et kapittel for seg når du har frokostvakter som betyr at du må stå opp kl. 0330, neste dag jobber til 0500 om natten og så går på lunsjvakt fra 1200 og plutselig må jobbe ekstra til 0200.
Klart de burde trene, spise sunt og sove regelmessig, men det er ikke så enkelt, og det krever kunnskap for å finne motivasjon. I tillegg tjener man crap og jeg skjønner at et SATS-medlemsskap virker dyrt og den lille fritiden man har føler man burde brukes på noe annet.
Jeg ser ingen grunn til ikke å være stolt av barnet som hadde valgt den veien.
:nikker:
Det Glitter sier er for meg det viktigste.
Min eldste har valgt et yrke som resulterte i et fagbrev, i noe helt annet enn hva jeg hadde trodd han ville velge.
Han er teoretiker, skoleflink og god på helt andre ting.
Han har aldri vært en handymann, verktøy hadde han aldri brukt, og han var sjenert og keitete med fremmede.
Han fullførte læretiden sin og ble fast ansatt. Han måtte i jobben ut å snakke med kunder noe som har medført at sjenansen er borte og han har lært å snakke med folk. Han håndterer verktøyet og er god i jobben han gjør.
Nå er han i full gang med jobbing som krever helt andre kvalifikasjoner - mer i den retningen vi trodde han ville gå - han er 22 og har verden foran seg!
Jeg håper at de to yngste også vil gjøre gode valg - med støtte og hjelp fra oss - som de kan leve med.
Både ja og nei. Jeg vil selvfølgelig at de skal velge det de har lyst til, men ser jo at en del av yrkene som "bare krever fagbrev er lavtlønnede og "tunge" yrker, og ville vært redd for at de ikke ville trives med det i lengden. Samtidig er det jo nok av høyere utdanninger med elendig lønn og høy arbeidsbelastning (førskolelærer og sykepleier f.eks) Jeg ville heller at min sønn skulle blitt prosessoperatør enn sykepleier,f.eks. Lønnen ville vært mye bedre og den fysiske belastningen mindre. Det er med andre ord ikke bare lengen på utdanningen som avgjør.
Jeg ønsker at mine barn skal finne yrker hvor de kan bruke sine talenter og oppleve at de har funnet noe de trives med. Jeg vil neppe være overbegeistret om de sitter i kassen på Rimi, jobber med renhold eller som søppelkjører. Jeg skjønner jo at noen må gjøre slike jobber, men jeg er så "egoistisk" på mine barns vegne at jeg håper de får holde på med noe mer spennende og kreativt.
Vel, etter 3 år som pleiemedhjelper og servitør, 9 år som sykepleier der jeg, kombinert med full jobb, har trent nok, sovet nok, spist sunt og ellers gjort det jeg skal gjøre for å holde kroppen min frisk og sterk, så er resultatet: 1 stk ødelagt kne, 2 stk skuldre med forklakning, en nakke som låser seg og krever gjevnlig kiropraktorbehandling, kronisk senebetendelse i interkostallmuskelfester på venstre side, kronisk senebetendelse i venstre arm og i stk operert albue grunnet nerveklem.
Jeg kommer aldri, aldri til å anbefale barna mine til å gå inn i fysisk krevende yrker med håpløse arbeidstider og en heller dårlig lønn. Jeg kommer heller ikke til å anbefale dem å gjøre som mange av mine ex-kollegaer: å gå over til flyvertinneyrket.
Jeg blåser langt i lengden på utdannelsen, men jeg kommer til å oppfordre til å finne ut hvilke områder de liker best, hvilke felt de har spesielle talenter/evner innenfor, diverse andre faktorer som kan være avgjørende for at du "treffer" riktig i utdannelsevalg. Jeg kommer også til å oppfordre til å reise mest mulig, gjerne skole i utlandet og gjerne prøve litt forskjellige jobber ved siden av skole og studier.
Jeg tror de fleste, hvis de er heeeelt ærlige, ønsker at barna sine skal lykkes godt innenfor noe, om det er skole, idrett, hobby eller jobb og at det er "ekstra" hyggelig å kunne fortelle om gode prestasjoner videre.
Jeg vet iallfall at dersom mamma hadde presset på for å få meg til å ta høyere utdanning er det enda lavere sannsynlighet for at jeg hadde begynt... ;)
Det er viktig for meg at barna mine klarer seg og finner et yrke de kan leve av og forsørge seg og barna sine med.
I tillegg håper jeg de finner veier som gir dem litt ekstra romslighet i økonomien fordi det faktisk gir mindre bekymringer og dermed litt lettere tilværelser. Yrker som ikke er farlige er det også fint om de får seg. Gjerne noe med fremtid eller mulighet for utvikling videre om de ønsker det.
Det er lov å ønske mer for ungene enn de strengt tatt trenger.
Skryte av dem på jobben min kan jeg uansett hva de jobber med. Ungene mine er nemlig ufattelig fine uansett. :glis: Det er dermed ikke min status det er snakk om, men et ønske om et mest mulig ok liv for dem.
Om en skulle få et kall hvor han trenger å misjonere i jungelen så går det nok på et vis det og. Men jeg vil nok pese ham ganske kraftig på å ta med seg en eller annen utdannelse han kan bruke til noe der borte samtidig. :Praktiker:
Jeg kommer til å stresse to ting:
At man tar egne valg - altså ikke bare ramler inn på noe bare fordi "alle andre" gjør det.
At man tar konsekvensene av de valgene man har tatt. Feks har man valgt å ta et friår for å reise jorda rundt, må man akseptere at pengene ikke akkurat strømmer på - og ta konsekvensene av det.
Ellers har jeg sett mange som har hatt en særdeles rotete utdannelsesvei, og likevel endt opp med en bra jobb. Og jeg har sett mange som har virret rundt og fått massevis av utdanning, men har egentlig ikke blitt noe som helst. Så jeg tenker at det er ikke opp til meg å bestemme hennes livsvei - den må bli til mens hun går. Det ene valget kan være like bra som det andre. Det er viktig for meg at hun får et bra liv, men ikke nødvendigvis med lang utdannelse og prestisjefull jobb.
Hvis en av døtrene mine kommer og sier de vil jobbe med noe i media fordi de vil på Tv, så tror jeg at jeg må gi meg selv en laaang time out og finne store mengder dyr vin innerst i skapet.
Det er forøvrig ingenting i veien med en 8-16-jobb. det er fint, nemlig. Fint for familien, fint for en selv, fint for fritiden og fint for det aller meste. Jeg har perioder der jeg jobber nærmest døgnet rundt og det kan ikke anbefales i det hele tatt.
Jeg tror generelt det er mange som suser rundt i livet sitt uten å stoppe opp og TENKE. Noen suser rundt på universitetet. Noen suser rundt på bygda der de vokste opp og begynner som bussjåfør eller på oppdrettsanlegget mens de venter på at noe magisk skal skje eller på at kjæresten skal synes det er ok at man reiser fra bygda for å gå på skole og vips, 10 år etter er du der fortsatt, eller er på trygd eller noe annet morsomt. :fra bygda:
Gjetter: Det første er vanligere blant byungdommer, det andre vanligere på bygda? :vetikke:
Jepp, det er greit. Eldste påstår hun vil kjøre lastebil som pappa'n gjør, javel, bare sørg for å ha fullført videregående i hvertfall, så må hun gjerne kjøre lastebil.
For min egen del, skulle jeg veldig, veldig gjerne hatt mer utdannelse enn jeg har, og angrer masse på endel teite valg i ungdommen, som har ført til flere år på videregående skole, men ikke noe studiekompetanse eller annet som kan føre til høyere utdanning. Så skal jeg starte på noe nå, må jeg først ha studiekompetansen, dette sitter langt inne.
Basert på egne erfaringer, kommer jeg alikevel til å ønske at de sjekker ut videre utdanning, og har et fornuftig mål med det de ønsker å utdanne seg som, selv om en treåring videregående utdannelse vil være bra nok for meg.
Du er så sjarmerende når du uttaler deg om bygdelivet, Polyanna. Fri for fordommer og sånn. :humre:
Neida, ikke alle blir bygdetullinger. Noen blir ingeniører, leger, systemplanleggere i Statoil, lektorer, historikere og økonomer også. Og det etter å ha svimet rundt på universitet og høyskoler noen år, reist litt, utdannet seg og for så å flytte tilbake til noe de opplever som et OK liv. Tro det eller ei. :D
Selvsagt, 007. Det var bare en kommentar til det med susing på universitetet. Det finnes så mange slags susing. Og der jeg kom fra så var det den slags susing som var det vanligste, blant dem som drev med det. Så var vi selvsagt en haug med folk som reiste ut og utdannet og og der noen flyttet hjem igjen og lever lykkelig alle sine dager.
Poenget mitt var at det er ikke utdanningen som er problemet, med susingen.
Jeg kjenner svært vellykkede mennesker uten utdannelse whatsoever. Jeg kjenner svært vellykkede mennesker med høy utdannelse. Det er et fullt virrvarr av hvor de har vokst opp, hvor de bor nå, hvilke yrker de er innenfor. Hjelpes. At ikke bare folk kan holde seg innenfor statistikkene så jeg kan bevare fordommene mine? :dramaqueen:
Jeg begynte så fint å lese alle svar, men skummet etter hvert.:o
Ser det ble snakk om lønn. Det følger ikke nødvendigvis antall år på skolen nei...
Min bror er typograf, bare videregående og tjener mer enn meg som gikk 3 år høyskole.
Min eks gikk også 3 år høyskole, tjener over 50 % mer enn meg.
Selvsagt kunne jeg ønsket jeg hadde høyere lønn, men jeg trives så godt med jobben. Har en jobb som passer meg veldig godt.
Min eks kan kjøpe seg mye mer enn det jeg kan, men for meg så telles mulighet til å være til stede for familien mye mer enn pengene. Jeg har ikke vært borte halve tida.
Akkurat nå vil
eldste bli kokk,
mellomste jobbe sammen med meg (tror ikke hun egner seg der men...) eller strikke :fnis:
minsten kjøre traktor...
Akkurat nå håper jeg de to minsten kommer på andre tanker. Men det er ikke på grunn av yrket, men fordi jeg tror ikke de passer til de yrkene.
Men at det er lurt å tenke på videre utdanningsmuligheter i valg av yrke er ikke dumt.
I grunnen veldig enig med Fnatten og Polyanna her (enig med flere, men det ble så mange å sitere):
Hvis arbeidet som renovatør, eller renholder, eller vaktmester hadde vært lønnet ut fra betydningen disse yrkesgruppene har i samfunnet vårt, ville disse yrkesgruppene hatt en betydelig høyere status. Uten disse tre stopper samfunnet vårt opp temmelig raskt. En annen gruppe vi heller ikke klarer oss uten veldig lenge er yrkessjåførene.
Hadde besøk av verdens stolteste nabogutt forleden. Han fortalte han var i ferd med å utdanne seg til gjenbruksarbeider, og var så stolt av hva han skulle jobbe med.
Jeg påstår ikke at noen form for susing er bedre enn annen, altså. Gjeld er ikke bra når man ikke har noe igjen for det. :niks: Men det er ikke så bra å våkne opp som 25-åring og oppdage at tiden for å flytte til byen for å bo på hybel og bli student kanskje ikke helt er der lenger. (Har hatt inntekt i mange år, skaffet seg hus og/eller familie i bygda, etc.)
Jeg bor også i en bynær bygd og her er mange av "de innfødte" bekymret over ungdommen, som "reise te bydn og skula og skula i år ette år, i staden for å gjera skikkeleg arbeid". :knegg:
Jeg synes forresten det hadde vært mer interessant å spørre....:
Er det greit at barna velger bort utdannelse?
Uten at jeg har noe tallmateriale å vifte med, så er det jo en god andel som ikke tar utdannelse. Er det ok om det er dine barn?
Lav utdannelse/høy utdannelse - de aller fleste er vel enige om at utdannelse er en fin ting i allefall.
Jeg gikk allmennfag, og det er ganske mange derfra som ender opp med "ingenting". Slik sett kan det være like greit å ha en fagbrev, og heller bygge videre.
En utdannelse av noe slag skal jeg "presse" mine barn til å ta.
mellomste, hun som ville strikke, :fnis: ville gjøre det, fordi da slapp hun å gå på skolen sa hun. Det var ikke aktuelt å kutte skolen for å strikke sa jeg.
Nei, det forstår jeg godt dersom man har en kropp som ikke tåler å være pleiemedhjelper, hjelpepleier eller servitør, så tåler man i hvert fall ikke å være flyvertinne, med harde tunge løft i oppover og nedoverbakke, 250 kg tunge traller som skal dras att og fram, 400 kilo tunge dører som skal lukkes og åpnes opptil 10 ganger pr. dag, alt i tynn luft med kun 4% luftfuktighet. God fysikk er en stor fordel. Svært mange har slitasjeskader og svært mange er operert for slitasjeskader....selv om de har trent og holdt seg i form.
Svært subjektivt , Mim! Denne varianten trenger ikke nødvendigvis være det beste for familien, fritiden eller for det meste, og selv hadde jeg blitt gal av å jobbe mandag-fredag 8-16 med ferier og fri når alle andre har fri. Jeg jobber også døgnet rundt av og til, med dertil laaaaange friperioder hvor jeg har fri heeeele dagen og bare kan ha kvalitetstid med meg selv og familien min. Det som passer for noen,passer ikke nødvendigvis for alle.
Absolutt ikke noe ønske om å fornærme deg. Synes hjelpepleier er et respektabelt yrke jeg. Flyvertinne-yrket ER hardt og slitsomt - og VELDIG mye moro!;)
Jeg er så lat at jeg ikke gidder å skrive noe eget svar på påstanden om at renovatører og leger burde tjene det samme, så jeg signerer disse, selv om de nok er hakket mindre kvasse enn det jeg kunne funnet på å lire av meg selv. :knegg:
Forøvrig har jeg jobbet som lavtlønnet innefor offentlig sektor selv også. Lavtlønnet sammenliknet med hva jeg hadde fått om jeg gikk over i privat sektor. Men så var det en del andre fordeler med offentlig sektor som gjorde det verd det da.
Det var imidlertid ganske frustrerende da vi fikk et skikkelig løft internt, som gjorde lønnen litt mer akseptabel, å oppleve at min svigerinne, som er uten noen form for utdannelse, begynte i ny jobb, type jobb hun ikke hadde jobbet med før (oljerelatert), og fikk nøyaktig på kronen samme begynnerlønn, som jeg hadde etter seks års utdannelse og 10 års erfaring (yeah, snakk om god setning! :rødme: ).
Men det er jo bare til å innse at markedet bestemmer, og jeg hadde den lønnen jeg hadde på grunn av de valgene jeg helt frivillig hadde tatt. Og det er vitterlig ikke alltid sammenheng mellom utdannelse og lønn. Overhode ikke.
Hvorfor beundrer du noen som gjør en jobb du selv ikke kunne tenkt deg? Jeg beundrer ikke en politi, selv om h*n gjør en veldig samfunnsnyttig jobb. En jobb jeg aldri kunne tenkt meg og som jeg heller ikke beundrer. Jeg beundrer ikke apotekteknikeren eller ekspeditøren på Ica heller, selv om jeg er veldig glad for at noen selger meg det jeg skal kjøpe.
Det var glamour inntil ca. 1998 eller så... jeg har vært med på gull-alderen hvor vi lå på "ferie" i utlandet i dagesvis mellom flyvningene. Slik er det IKKE lenger. Langt i fra. Men jeg stortrives, ellers hadde jeg definitivt ikke holdt ut i så mange år. Det er moro på jobb, med passasjerer (de aller fleste mennesker er nemlig hyggelige:) Det er langt mellom de skikkelige rævhølene, og man lærer å takle de vanskelige passasjerene etter noen år) og det er veldig moro i mellom jobb. Det er hyggelig å spise lunsj på en tirsdag i Bergen, og det er hyggelig å handle i Kensington på onsdag. Det er svært utviklende å jobbe i et miljø hvor aldersspennet er fra 23-63 hvor alle allikevel utfører den samme jobben, og hvor det er så mange forskjellige mennesker. Jeg har 1800 kolleger bare på Gardermoen og i tillegg kommer ca. 700 piloter. Det er ganske hyggelig å treffe og jobbe med så mange forskjellige og artige mennesker. Ingen dag er lik :)
Jeg hadde nok ikke likt at barna valgte å gjennomføre kun videregående skole, med mindre de hadde klare planer for hva de ønsket å bli og at de var sikre på at dette var det rette valget (og selv da hadde jeg nok vært ganske skeptisk og gjort en del forsøk på å overtale dem). Det er jo som regel alltid muligheter for å studere senere, men man har så mange flere alternativer å velge mellom om man i det minste har en bachelorgrad. Da kan man gjerne velge yrker med mer avanserte muligheter enn man kan om man velger å ta utdanningsretningen sin på videregående (som oftere gir langt mer begrensede valgmuligheter, men dette avhenger selvsagt av hvilken linje man velger, osv). Jeg vil poengtere at jeg ikke ser noe galt i at andre velger å nøye seg med lavere utdanning, men om barna slekter på meg vil de aldri kunne nøye seg med lavere utdanning i det lange løp.
I min familie er det vanlig å studere ved siden av jobb. Min mor har, helt siden vi var små, tatt 2 årsstudier i året ved siden av full jobb i tillegg til diverse kurs/opplegg i regi av f eks BI, og dette gjør hun fortsatt så vi har vel egentlig fått det inn med morsmelka. For å si det sånn var det IKKE populært da jeg kom hjem og sa at jeg tenkte å avvente med den egentlige utdannelsen min for å ta sykepleien i stedet:hehehe: Selv om jeg har studert litt andre ting enn "bare" sykepleien var det liksom på høy tid at jeg startet med de ordentlige studiene mine nå - 3 år etter at jeg var ferdig utdannet sykepleier siden jeg fikk barn i fjor og utsatte studiestart ytterligere ett år. Og det kjentes veldig pinlig å skulle fortelle at jeg nå har valgt å utsette studiene enda noen år siden jeg går hjemme med tvillinger på drøye året, venter enda en liten og jobber halv stilling som sykepleier, og dermed ikke rekker å pendle til Oslo slik jeg hadde tenkt (eller lese for den saks skyld). Syns liksom ikke det var noe gyldig grunn, men jeg følte prioriteringen var gal og da ble det så halvhjertet at jeg syns det var best å vente :sparke:
Selv om vi hele tiden har hatt et visst press til å ta høyere utdanning, samt fortsette utdanningen utover endt førsteutdanning, har det aldri vært noe direkte press i den forstand. La oss si det slik at vi har fått fordelene ved lengre utdanning grundig malt på veggen, og at alternativet egentlig aldri har vært noe tema :knegg:
Siden jeg er av den oppfatning at man i de føeste tilfeller står friere til å velge på mange arenaer om man har lengre utdanning å rutte med er dette absolutt noe vi kommer til å vektlegge overfor våre barn. De skal nok møte hard motstand om de velger å droppe ut av videregående, eller nøye seg med kun videregående skole. Selvsagt er hovedprioriteten at de kan være lykkelige med de valgene de tar, men jeg ser liksom ikke at de skulle bli mer ulykkelige om de plumpser borti å velge en lengre utdannelse så den der holder ikke helt for meg :knegg:
Eldstegutten min skal starte på vidregående til høsten (om han kommer inn da)
Han er langt fra noe skolelys og har dessuten "tapt" mye på at han har en bror med ADHD som har krevd oss foreldre utrolig mye. Det er kun dette siste skoleåret vi har senket skuldrene med tanke på mellomste siden han nå har fått diagnose og hjelp.
Det som kanskje overrasket meg var at han hadde tenkt ganske grundig igjennom hva han ville gå vidre på.
Han så selv sine svakheter og valgte bort allmenfag, og har valgt yrkesrettede linjer med ganske mange muligheter. Nå er også "linjene" litt videre i spektret en den gangen jeg gikk på videregående. De har et "grunnår" og så kan de velge så utrolig mye.
Det er også mye mer fokus på videre utdanning på ungdomsskolen.
Jeg har bare vidregående, men med noen kurs i ettertid.
Faren har ikke så mye engang, så statistisk vil mine kanksje bare fullføre vidregående.
Om de ved å bare ta dette finner den jobben de ønsker så får det være.
Det er i allefall viktigere en mine ønsker om at de skal ta lengre utdannelse.
Mellomste tror jeg nok kanskje ikke skolegang er det som passer best for han, men hvordan han er etter puberteten vil si mere om det. Slik det er nå så har han jo så mye skolegang som er tapt som de forsøker å ta igjen.
(jeg kjenner jeg hater PPT litt pga dette)
Jeg vil gjøre mitt for å legge til rette for at de skal kunne gå på skole så lenge som de måtte ønske.
Det aller, aller viktigste for meg er at barna mine får et godt liv. En jobb de trives med og som gir dem muligheten til å leve slik de selv ønsker.
Fullført videregående opplæring tror jeg er et viktig skritt på veien. Med mange år på universitetet bak meg, vil jeg nok sette pris på om de ihvertfall tar utdannelse - og gjerne forfølger det faget de liker et stykke opp i systemet. Dette er basert på mine erfaringer av det å studere, flytte litt rundt og leve studentlivet før man etablerer seg og blir voksen.
Når det gjelder status, så bor vi på et sted der det er jeg som må forsvare alle mine år med utdannelse, ikke de som arbeider i mammas butikk eller kommer til å arve farens håndverksbedrift.
Jeg ser gjerne at vesla tar videre utdanning etter videregående. Hva det måtte være, skal hun få velge selv. Hvorfor? Det er aldri dumt å ha "kunnskap på papir" i tillegg til hva man måtte ha av erfaring. Jeg skal iallefall sørge for å gjøre hva jeg kan for at hennes liv ikke er like kaotisk som mitt var, da jeg droppet ut etter grunnfag på UOI...
Skulle gjerne hatt den ekstra tyngden med spesifikk utdannelse etter VGS, selv om jeg har jobbet meg oppover i bedriften og har en grei tittel nå - særlig med tanke på jobbskifte...
Du kan forsvare det, på lik linje som de som arbeider i mammas butikk og arver farens business kan forsvare det. Ingen bør dømme eller mene at det ene er mer riktig enn det andre.
Jeg håper jeg ikke blir en sånn som skryter av ungene for utdannelsen de velger, enten det blir det ene eller det andre. Jeg håper de velger en levevei og en utdannelse de er fornøyd og trives med.
Vi er forskjellige. Jeg kunne ikke tenkt meg en 8-16 jobb.
Jeg synes det er deilig å ha litt fri når ikke andre har det. Å kunne gjøre ting på dagtid som ellers må klemmes inn mellom andre ting på ettermiddagen.
Kort eller lang utdannelse, bare de jobber med det de liker skal jeg støtte dem i det.
Og man kan leve like godt på kort utdannelse som lang, og tjene både like mye og mere med kort utdannelse.
Det som gjør dem fornøyd, er det viktigste. Men vi vil nok oppmuntre dem til å ta mer enn videregående utdannelse, uten å legge noe press. Det er samtidig at de er sikre i sitt valg av videre utdannelse og ikke bare hopper uti noe. Da er det bedre å heller jobbe noen år og så ta utdannelse senere når man vet hva man vil bli. Jeg synes egentlig det er viktig å ta mer utdannelse, og skal gjøre det nå i alder av 33 år. :glis:
Så lenge de liker det de gjør er det samme for meg.
Men noe grunn utdannelse vil jeg jo at de skal ta, det er bra med 2-3 år på videregående så kan de f.eks etter 10-15 år med jobb og små barn ta høyere utdanning om de vil det.
Så lenge de er fornøyd med veien de velger skal jeg støtte dem. Eller... det er en sannhet med modifikasjoner. Dersom de er aldri så fornøyd med å f.eks. være glamourmodeller, kommer jeg nok til å slite med å gi dem 100% støtte for karrierevalget.
Dette momentet er ikkje nevnt av så veldig mange, men er svært viktig for meg. Eg ønsker sjølvsagt ikkje at ein skal gå på universitet berre for å surre rundt og drive sjølvutvikling; noko meir konkret må jo komme ut av det, men like fullt er dei åra på universitetet så gode, og eg ønsker veldig at mine ungar skal få oppleve det samme. Eg prøver sjølv å lære ungane mine kritisk tenkning, men ønsker veldig at dei får oppleve å gå på universitet der dette er satt meir i system. Eg håpar inderlig dei vel å ta høgare utdanning.
Så kan eg godt leve med at dei vel noko heilt anna; det skal eg akseptere, men ikkje før ho mor har utfordra dei skikkelig på yrkesval ;) Både eg og mannen min har hovedfag/master frå universitet, og då peiker all statistikk på at ungane går same veg. Nå har vi flytta til ein stad der utdanningsnivået er lågare, så dette kan kanskje spele inn i vårt tilfelle.
Og ja, at dei får eit yrke dei trives i er klart det viktigaste, men eg meiner at der finst eit hav av yrker som krev høgare utdanning, og det bør da vere muligheter for å finne noko ein kan trives med.
Det aller viktigste for meg er at de fullfører et eller annet. Og gjerne høyere utdannelse. Jeg vil kjempe hardt mot avhopping! Og jobbe hardt for å støtte de under utdannelsen.
Når det er sagt kan jeg sitte her i min ikke-håndverkerfamilie og misunne min søster som har rørleggersvigerfar, tømrermestermann og murersvoger + elektrikerkompis og hennes minst 4 mill nye fantastiske hus med sånn 1.5 i lån.
Det er vel litt slik at det jeg har gjort som jeg har veldig gode erfaringer med, vil jeg anbefale til mine barn. Mine år på universitet i inn og utland er noe av det jeg er mest fornøyd med. Studert tre forskjellige steder i Norge og et par år i utlandet. Veldig lærerikt på mange måter. Fått venner fra hele verden og opplevd at man klarer å skape seg godt nettverk på egen hånd selv om man ikke kjenner en kjeft fra før i byen. Drikke øl på en tirsdag klokka to, mens man litt senere sitter sammen med medstudenter i kollokvier til langt på natt og forbereder seg til eksamen.Frustrasjonen og gleden over diverse bokollektiver og spenningen rundt et nytt semester. :)
Analytiske evner og kunnskap er fine ting.
Er ellers enig i at det viktigste er at de har ambisjoner om læring og utvikling innen det de er interessert i. Det gjør at man ofte trives og er glad i jobben sin. Jeg har to brødre som begge "bare" har fagbrev, men som er veldig opptatt av det de driver med og som er superflinke. stolt
Jeg tror jeg kune akseptere ganske mange veier i livet for barna mine, men glamourmodell er jeg enig i at ville være litt klamt. Hvis de insisterte på et par år på Märthas engleskole for så å jobbe som healer med englebistand, ville jeg også føle at jeg hadde mislyktes litt med oppdragelsen.
JEG vil at de skal studere videre, gjerne i utlandet, reise en del og gjøre seg livserfaringer før de "slår seg til ro". Utdanningen min har gitt meg mye både i forhold til selvutvikling, erfaringer, venner og jobbmuligheter, som jeg ikke ville vært foruten.
Samtidig så er barna mine seg selv, og jeg vil støtte dem uansett hvilken utdanningsvei og yrke de måtte velge. Jeg håper riktignok at det ikke blir stripper, eller Nokasraner.
Er man lykkelig, forsørger seg selv og sine og lever det livet man ønsker leve så godt det lar seg gjøre, så er vel det viktigst?
Å velge en yrkesrettet utdanning er heller ikke synonymt med lavere levealder, såkalte sliteryrker, og dårlig betalt. Vi er da kommet lenger enn det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
