Her på FP er jeg, med min 3 åringe agronomutdannelse fra videregående, relativt sjelden. Og jeg "senser" at mange ikke synes en slik utdannelse er "bra" nok og ikke ønsker det for sine barn eller seg selv.
Nå tenker jeg ikke på agronomen altså, men en 3 årig utdannelse med fagbrev feks, tatt på videregående.
Det er mange ting man kan bli på videregående, som vi er helt avhengige av for å få samfunnet til å fungere.
Ved en pandemi (:knegg:) er søppelkjørere de som prioriteres i første vaksinegruppe, sammen med helsepersonell. Fordi uten noen til å kjøre vekk søppla vår, vil samfunnet rakne innen kort tid.
Er det greit at poden går 3 år på vgs og blir renovatør?
Ville du med ekte stolthet kunne skrytt på jobben av datteren din som nettopp har fullført utdannelsen sin og fått fagbrev som renholdsarbeider, når kollegaen skrøt av sin som nettopp var ferdig tannlege?
Helt ærlig synes jeg det er bra uansett. Bare de vil noe med livet sitt.
Jeg skal jo ikke si et døyt, da jeg er i mindretall her inne også. Har tre år på videregående, men uten fagbrev. Bare allmennfag som hette i gamledager. :)
Fordi?
Selv har jeg kapasiteten som skulle til for å bli Veterinær.
Jeg er i dag veldig glad for at jeg ikke valgte den veien, og ikke minst at min mor respekterte valget mitt den gangen.
Jeg har selv valgt å ta svennebrev og synes det er en fin vei å gå. Ikke minst nå som man også kan ta studiekompetanse ved hjelp av et påbyggingsår. Jeg er lite opptatt av at ungene skal ta mye utdannelse, det viktigste for meg er at de får jobber de trives med. Om det er hjernekirurg eller maler er fullstendig irrelevant.
Jeg vil oppfordre til utdannelse, men for meg er det viktigst at de velger noe de selv vil trives med.
Når de nå er små og under "mine vinger", krever jeg av dem at de gjør sitt beste på skolen ut fra sitt utgangspunkt. Jeg godtar ikke latskap og unnasluntring i forhold til lekser og skolearbeid. Samtidig oppmuntrer jeg dem til å se det som er gøy for dem i fagene, slik at de finner glede i det å lære.
Jeg hadde vært dypt bekymret. Helt ærlig. Jeg kan flotte meg med "alt er greit og alle yrker er fine", men så lenge det er så mange negative sider ved det å ta lavere utdanning i fht livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn, så kan jeg ikke si jeg ville blitt glad. Jeg hadde vel reagert som min morfar gjorde da min mor droppet planene om språkstudier på Blindern og ble agronom med hest på jakt etter gutt med gård i stedet.
Men jeg synes det er irrasjonelt å ikke utsette seg selv for den ekstra utfordringen som igjen vil gi SÅ mye bedre lønn og større faglig forståelse som feks å velge agronom fremfor veterinær hvis det ikke er karakterer det står på.
Det er flott med fagbrev i bunnen, altså, allmenfag er teoritungt og ikke noe for alle. Broren min er snart ferdig lærer med fagbrev i bunnen.
Jeg synes det er viktig at ungene utnytter potensialet sitt. Ikke alle bør bli akademikere. Men hvis ungene ser ut til å ha anlegg for å ta lengre utdannelse, så kommer jeg til å legge forholdsvis mye press på dem for at de skal ønske seg den veien.
Jeg vil at ungene mine skal få et yrke de trives med, men jeg vil helt klart oppfordre dem til å ta høyere utdanning. Hvorfor? For samme grunnene som Mim oppgir: livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn.
Og "med ekte stolthet kunne skrytt på jobben" av barnas yrkesvalg? Hallo? Jeg ønsker ikke at mine barn skal ta høyere utdannelse for at jeg skal ha noe å skryte av på jobben. :gal:
For min del sto det ikke på hverken karakterer eller evner, men på ønske.
Og jeg ser i dag at jeg valgte rett. Lønn er om ikke irrelevant så i allefall ikke viktig i forhold til trivsel. Hodet mitt med evnene mine har jeg jo med meg i jobben min hver eneste dag.
En morsom liten historie.
Min høyt utdannede veninne skulle sette opp en rundpadock ( der man trener hester) og gikk rundt med tommestokk og skjønte ikke hvordan hun skulle få den rund.....
Det tok meg ca 1 sekund å fortelle henne at om hun satte ned en pinne i senter, og fant en taustump som var like lang som radien hun ønsket, festet denne i pinnen i senter, for så å gå en runde rundt, mens hun slepte den ene foten etter seg og holdt taustumpe stram, så voila, der var rundpadocken hennes ferdig merket.
Man må ha evnen til praktisk tenkning også :knegg:
Jeg skjønner selvsagt at du snakker statistikk, Mim, men jeg sliter med å se at det er en reell bekymring likevel. Jeg er omgitt av mennesker med det som blir omtalt som kort utdannelse og ser intet mønster i dette. Spesielt ikke dette med lønn, min erfaring er at man med fag/svennebrev kan ha like høy (og ofte høyere) lønn enn akademikeren - dessuten uten studiegjelden.
Dette er jo statistisk, og ikke på individ-nivå. Det er tross alt mange med kun videregående som lever godt og lenge og har god både helse og lønn. Derfor ville jeg ikke tenkt så mye på det om en av jentene ønsker å ta en yrkesrettet linje på videregående. Det viktigste er at de velger noe de har lyst til og noe de har gode evner innen. Men før jeg applauderer et slikt valg skal de overbevise meg om at det velges av genuin interesse og at de har et mål med det.
Det jeg aldri kommer til å bifalle er å droppe ut av videregående. Har de fullført videregående er det alltid en mulighet til å velge høyere utdanning i etterkant. Har de ressurser til å ta lange studier har de også ressurser til å ta fag de måtte mangle for å komme inn på dem.
Jeg håper både det ene og det andre, for barnas egen skyld, men de må ville og ta valget selv. Jeg blir vel bare en støttespiller i dette uansett, og de skal ikke bli ulykkelige i sine valg på grunn av meg. Skulle fortsatt ønske jeg ble gullsmed.
Jeg blir ikke så lett imponert over lange utdannelser, jeg har så mange av dem selv.
Men det kommer an på barnet. Om jeg hadde hatt en datter som var like avhengig av å lære nye ting som meg og som ikke hadde hatt en ekstremt utfordrende hobby eller noe annet, så hadde jeg tenkt at det å være renholder ikke var riktig for henne.
Jeg synes ellers at de kortere utdannelsene som håndverkere har er helt ok, det er virkelig ikke noe galt i å være håndverker og for de som liker å ha en praktisk jobb så hadde jeg hatt absolutt null problem med å fortelle om et barn som var håndverker til noen som hadde barn som var tannlege.
Joda, men ikke for alle. Det er ganske tungt å være frisør, helsefagarbeider, buss-sjåfør og/eller bil-lakkerer. Tungt arbeid, tunge arbeidsstillinger, man utsettes for kjemikalier, uregelmessig arbeidstid som ikke er særlig familievennlig osv. Jeg kommer aldri til å oppfordre ungene mine til å bli frisør, selv om de liker å flette hår og synes det er gøy med hårmote.
Jeg er preget av jobben min. Jeg ser litt for mange utslitte mennesker uten utdannelse som nå står helt uten alternativer i arbeidslivet.
Jeg er vel strengt tatt ikke så opptatt av at de skal bli noe ekstraordinært, men jeg ønsker for barna mine at de bruker de ressursene de har og at de velger en utdannelse som vil være en styrke for dem gjennom livet. Noe med at man skal oppleve jobben sin som meningsfull og ikke bare "noe man gjør for å få lønn" - At de selv skal få være med å forme sin egen jobb og stilen der.
Tenkt scenario:
hun jobber som renholder i noen år, deretter begynner det å klø i fingrene ( eller helst i hjernen :knegg:) og enten finner hun da opp et supert renholdsmiddel eller starter sin egen bedrift.
Enver og kunnskapstørst blir jo ikke borte.
Var ikke spørsmålet i HI hva vi synes er OK for egne barn?
Nei, jeg synes ikke de nevnte yrkene bør avskaffes, men jeg kommer aldri til å oppfordre mine unger til å gå inn i et av nevnte yrker. Hva andre foreldre gjør er selvsagt opp til dem. :raus:
Hva min datter ender opp med å gjøre rent yrkesmessig er en ting men selve verdien i høyere utdannelse betyr veldig veldig mye for meg og er noe jeg kommer til å jobbe hard for at min datter også vil få. Alle den kunnskap utenom det rent faglige man tilegner seg gjennom hele prosessen, og den selvtillitten det gir danner så mye grunnlag for så mye og mangt vi skal gjennom her i livet.
Jeg får ikke satt ord på hvor mye jeg "vokste" på å ta høyere utdannelse og hvor mye jeg har fått igjen i livet av denne investeringen. Og da snakker jeg ikke om yrke og lønn, men om ren personlig utvikling.
Og hjelpes, vi bor i et land med GRATIS høyere utdanning, jeg håper inderlig det fortsatt er slik når min 6 åring kommer dithen at dette er noe hun forhåpentligvis ønsker å gjøre. Jeg må si jeg håper det vil bli helt naturlig for henne å studere videre etter vgs.
Jeg kommer nok til å oppfordre til utdannelse, og iallefall at de skal fullføre vgs, men til syvende og sist er det barna selv som bestemmer. Jeg kommer alltid til å være stolt av barna mine, nettopp fordi de er mine barn, ikke for det de evt gjør.
(Egentlig mener jeg selvsagt at de skal bli rike og forsørge sin mor :knegg: )
Da hadde jeg jo støttet henne i å starte et firma. Men evner og kunnskapstørst kan jo faktisk forsvinne, dørstokkmila blir lengre og lengre jo mer tiden går. Og det er få som gjør dette. Jeg tror det er flere som sitter og angrer på at de ikke tok utdannelse enn de som tok utdannelse, men det er personlig synsing.
Men poenget står: Jeg hadde ikke syntes det var flaut eller noe slikt om et av barna hadde tatt lav utdannelse.
Hmmm. Jeg tenker at jeg sånn i utgangspunktet vil oppfordre, men ikke presse til å ta høyere utdannelse. Samtidig tenker jeg også som såmat lykke er viktigst og at ikke alle nødvendigvis passer til å studere. Og at seks års utdannelse beviselig ikke nødvendigvis gjør noen lykkelige :datapunkt:. Tre år til derimot! :knegg:
Altså, jeg synes det er vanskelig, veldig. Jeg håper jeg klarer å være en fin kombinasjon av veiledende, motiverende, støttende, aksepterende og forståelsesfull forståelsesfull når den tid kommer.
Var dette en morsom historie fordi hun har lengre utdanning enn deg?
Nei, men skal man finne opp "et supert renholdsmiddel" er det en fordel med gode kjemikunnskaper, vil jeg tro. Og skal man utvikle et produkt eller starte en bedrift vil det være en fordel å ha gode økonomikunnskaper m.m.
Jeg håper mine unger vil gjennomføre videregående og gjerne noe mer enn det. Uansett hvor de havner i livet, tror jeg det er nyttig. Og som Lisa skriver tror jeg også at det ligger det personlig utvikling i læring. Evnen til å forstå sammenhenger i en komplisert verden kan trenes opp gjennom å studere, tror jeg.
Men vil ikke det speile samfunnets forventinger om hva som er "bra nok"?
Både med tanke på lønn, men også forventinger fra andre?
Jeg angrer virkelig ikke på mitt valg, men jeg ser jo at om min omgangskrets hadde vært en samling av høyt utdannede akademikere som så ned på meg og vurderte meg som mindre verd fordi jeg hadde lav utdannelse, vil jeg kanskje angret? Fordi det ble forventet av meg?
Eller, jeg ville byttet ut omganskretsen jeg da :knegg:
Jeg regner med at det kommer an på barnet. Jeg selv tok ikke høyere utdannelse før jeg var 31 år gammel, og jeg angrer verken på at jeg ventet, eller på at jeg tok de når jeg først gjorde det. Innen mitt felt har det lite (eller ikke noe) utslag på lønn og forhold, utover at jeg føler at jeg kan noe. For nye innen feltet er nok utdannelsen viktigere, fordi det er vanskeligere å få innpass nå.
Glittermannen har bare videregående, og er absolutt en av de beste innen sitt felt, mye bedre enn alle som har tatt utdannelse innen det samme. Han har stor evne til å tilegne seg ny kunnskap, og bruker tid på å gjøre dette på egenhånd.
Jeg syns det er viktig at man benytter seg av det potensialet man har, og at man blir fornøyd. Om det er som tømrer, bilmekaniker, historiker eller psykolog er ikke så nøye. Det jeg derimot tror er viktig er at man utfordrer seg selv og går videre om man ikke får disse utfordringene. Jeg hadde syns det var trist om Glitterbarnet mistet lysten på å tilegne seg ny kunnskap.
Eldstejenta her ville absolutt gå Helse og sosial. (Det var menst man fortsatt kunne bli hjelpepleier etter tre år på skole).
Jeg visste at dette var ikke noe hun ønsket innerst inne, men grunnen var at "alle" andre skulle gå den veien. Jeg pratet,lokket og argumenterte henne inn på allmenfag. Hun hadde gode karakterer allerede på ungdomsskolen og jeg kjente kapasiteten hennes. Hun er utrolig takknemlig for at jeg fikk henne inn på rett spor.
Svigersønnen som har gått inn og ut her siden han var 14, har tatt fagbrev som elektriker.
Barna våre er jo like ulike som vi voksne, og vi foreldre kan være gode rådgivere. Noen er praktikere, andre omsorgsfulle, noen nysgjerige osv.osv. Vi trenger mangefaldet absolutt, og det har vi også.
Jeg ser jo i en annen tråd her inne, at ganske mange har prøvd ulike grunnkurs og jobber før man fant den rette veien i yrkesverden, og det er godt mulig at vår jente også hadde funnet sin vei uten vår innblanding også.
Hvorfor det? Hvis hun f.eks. har studert teologi, tror jeg ikke utvikling av praktisk sans sto høyt opp på agendaen. Jeg har 7 års utdannelse etter VGS og har god praktisk sans, enda jeg bare har "teoretiske fag" på vitnemålet. Broren min som også har lang "teoretisk" utdannelse ville havne på sykehus hvis han tok i en motorsag.
Jeg har nok et ønske om at barna velger å ta høyere utdannelse. Samtidig er jeg mest opptatt av å støtte dem på valg som er gode for deres evner og utvikling. Jeg håper at de evner å bruke nettopp sine ressurser og tar kloke valg utifra det.
Mammarollen som jeg innehar innebærer nok endel rådgivning, men uansett med fokus på barnas egne valg.
Min støtte har de uansett hva valget blir, men jeg tør håpe på at de ender opp med yrker som de virkelig vil trives i og kunne leve av.
Eldstejenta har akkurat levert søkndad til videregående og hun har tatt et bevisst valg. Studiespesialiering med sikte på høgskolen videre. Jeg kjenner i magen at jeg er veldig stolt av henne.
Mine foreldre synes ikke at jeg gjør noe "ordentlig", siden jeg jobber på kontor. Det meste av det jeg gjør er uendelig praktisk, organisasjonslivet er fylt av kaffekoking, stifting, bretting og reparasjon av bannere og reklameseil. Men det relaterte seg mye mer til hva jeg gjorde da jeg var servitør ved siden av studiene. Jeg jobbet som servitør, hovmester og bartender så mye at prksisen min hadde gitt meg mulighet til å gå opp til fagbrevet. Jeg lot det være, siden jeg holdt på med cand. mag'en, men kanskje jeg burde ha gjort det for moro skyld?
Anyways, alle de jeg jobbet sammen med i hotellbransjen som hadde fagbrev, slet med belastningsskader, kjipe arbeidstider og lav lønn i fht det enorme stresset og de tunge løftene. Det er ganske mange kilo man løfter i løpet av en gallamiddag, altså: først skal man løfte alle bordene, alle stolene, alle tallerner, bestikk, glass, og deretter skal man bære blytunge fat og servere elegant, bære inn alle tallernene osv.
Forøvrig har jeg selvsagt, med mitt talent for matlaging og sjefing, vurdert å bli kokk og drive restaurant. Men pga arbeidstidene, lønnen og belastningene ved å feks være gravid på et restaurantkjøkken er det helt uaktuelt.
Nei, jeg syntes det var morsomt at hun, med hennes utdannelse ikke greide å se den praktiske og enkle løsningen på problemet. Den lå jo der, helt oppe i dagen.
Monsoon: Floksas historie om den teite og upraktiske teoretikeren er en klassisk fortelling, nærmest en arketyp, blant folk med lavere utdanning. Mine foreldre er et oppkomme av slike historier om hvor usannsynlig dum og upraktisk man er/blir av å ha høyere utdanning. At jeg er veldig praktisk OG har høyere utdanning eller at det finnes mekanikere, frisører eller kokker som er klønete og upraktiske er selvsagt noe som underkommuniseres til de grader.
Jeg kan med hånden på hjertet si at det er helt i orden for meg om barna velger treårig fagutdanning på vgs i stedet for høyere utdanning.
Jeg vet ikke hvor stor andel av arbeidsstokken i Norge som har høyere utdanning, men det slår meg at andelen uten høyere utdanning sannsynligvis må være en god del større. For hver akademiker må det være en god del håndtverkere, frisører, bussjåfører, renholdere, assistenter - og så videre.
Det er selvsagt ikke noe galt i å velge fagutdanning. Uten de mer praktiske yrkene går ikke samfunnet rundt. Noen må jobbe i butikk også.
Utdanningsnivå alene er ikke avgjørende verken for muligheten for å få jobb, for lønnsnivå, for helse, og så videre. Jeg vil tippe at de fleste akademikere tjener mindre enn elektrikere.
Det er da også noen fordeler med kortere utdanning. De kommer tidligere ut i yrkeslivet, og akademikere med mange års studier og studielån skal jobbe i ganske mange år før samlet inntekt overstiger de med treårig videregående utdanning. (Og man tar i betraktning at studielånet tar 20 år å tilbakebetale). Det er mange undersøkelser som viser at akademikerne slett ikke kommer så bra ut i forhold til inntekt.
Det jeg syns er viktig er at barna tar en eller annen utdanning, uansett nivå. Jeg ønsker ikke at de dropper ut av skolen etter 10. klasse. Jeg vil ha dem inn på videregående utdanning, og der håper jeg at de begge velger det som de selv ønsker.
Jeg ønsker helt klart at mine barn skal velge å ta seg en utdannelse. For meg er valgfrihet en viktig asset. Utdannelse gir gjerne flere ben å stå på. Du kan miste jobb, du kan miste familie, du kan miste penger. Et vitnemål er noe ingen kan ta fra deg. Det synes jeg er viktig for å føle meg trygg og at jeg kan stå på egne ben. Det at man har en utdannelse er en måte å sikre at man ikke er like lett å erstatte, i form av at man kan noe ikke alle kan. Det kan gi forhandlingsmakt. Det ønsker jeg at barna mine skal ha. Jeg håper også barna mine har interesser og evner som gjør at de kan velge seg utdannelser som gir god lønn. Det gir dem bedre odds for å klare seg godt gjennom livet.
Jeg vil nok faktisk uansett oppmuntre til at man har noe. Et eller annet i grunn der. Det var tross alt min svært lite fullførte økonomiutdannelse som ga meg innpass der jeg er nå, hvor jeg nå definitivt blir pga. helt andre kvaliteter.
Fordi jeg gjerne vil at de skal utnytte potensialene sine. Jeg synes ikke det er greit å gå feks studieforberedende med gode karakterer, for så å ikke ta noe mer utdannelse. Jeg setter utdannelse høyt og mener at hvis man har potensialet til å ta høyskoleutdannelse så synes jeg man kan prøve seg der. Men jeg kommer til å respektere valgene deres uansett hva det er, så lenge de kan stå for valgene sine.
Fordi etter hva aC og flere har skrevet her inne er det noe som trengs!
(Jeg tror mange ville vært tjent med at det ble lagt inn noen timer om hvordan oppføre seg mot jenter i fylla for å minske sjangsen for at du er 30år og upult på agronomen grunnkurs også :knegg: )
Økonomikunnskaper trengs i det fleste yrker (og i privatlivet). Jeg tar etterutdanning innen øknonomi nå, siden det er nyttig nesten uansett hva jeg vil gjøre videre - og i den jobben jeg er nå. (Jeg har humanistiske fag på vitnemålet.)
Mannen min har ikke noe utdannelse etter ungdomsskolen og han har så lenge jeg har kjent han angret på at han ikke tok mer utdannelse. Han tjener mer enn meg, men savner likevel en utdannlese. Han er like enig som meg at utdannelse er viktig, og vi kommer til å oppfordre gutta våre til å ta valg som gjør at de ikke sitter som 40 åringer og angrer på valgene de tok når de var 17-18 år i forhold til utdannelse. Men om den utdannelsen er en 3 årig yrkesutsannelse eller på høyskolenivå har ikke så mye å si.
(Beklager litt lange setninger, legg inn pustepause)
Det er nok mange som kunne trengt ekstra økonomikursing i utdannelsene sine, og det er en stor svakhet ved kunstutdannelsene i Norge at det ikke er endel av læreplanen. De aller fleste kunstnere blir selvstendig næringsdrivende, og når de har null peil på hvordan de skafffer seg penger, og null peil på hvordan de styrer de pengene som kommer inn så blir det vanskelig. I tillegg så stilles det null krav til levering (bare prosess) på designutdannelsene, og dette er jo faktisk i hovedsak utdannelser som må forholde seg til kunder, bestillinger og deadlines!
Om de har et mål og en mening med en fagutdanning OG velger slik at de ikke stenger dører for videre utdannelse, så syns jeg det er fint og flott. Jeg tror folk som velger et fag ut fra en oppriktig, sterk interesse for det, vil kunne score helt fint på både helse og lykke og kanskje økonomi også (om de ikke velger dameyrker, selvsagt).
Om de derimot bare ramler innom omsorgsfag fordi der går venninnen eller "mask og mekk" fordi det virker enklest (ja, jeg vet at det sikkert ikke finnes mer), så er det noe annet.
Så jeg ønsker meg vel mest at de skal finne et fag eller en retning som de går inn for med liv og lyst. Jeg hadde ikke syns det var så staselig å sitte og tenke på at sønnen min satt og svettet og slet over et medisinstudie som han hadde både evner og iq til, men som han hadde valgt pga. status og ikke lyst, og det han virkelig kunne blitt god i og hatt det supert med, var å studere historie.
Det er nok av leger og andre som jobber med folk i sårbare situasjoner som har peopleskills og omsorgsevne som tilsvarer at de burde jobbe helt alene innerst inne i et arkiv. Men med masse damer inn i legeyrket vil senke prestisjen og lønna, så da ordner det seg vel. :knegg:
Men altså, det med økonomi og ledelse er ikke bare et savn i kunstnermiljøet, altså. Det skorter ganske mye i diverse bedrifter av typen frisørsalong, kafeer, rørleggerformaer, snekker/tømrerbedrifter osv. Et mesterbrev er ingen garanti for at du er en dyktig leder, husker å betale momsen eller følger opp den sykemeldte.
Forresten er det en annen ting jeg også er opptatt av, og det er at de skal forstå at valgene de tar også får innvirkning på levestandarden deres, resten av livet. Altså, om de vil velge et enklere liv, med billigere vaner, rimelig bolig og ikke/billig bil, så er det helt fint.
Men jeg er litt redd for at de, siden de vokser opp relativt priviligert, skal ende opp som de i luksusfellen, som tror at det å kjøpe de tingene man har lyst på, bo der man vil, og kunne gå ut når man vil, er noe som bare "er der". :skremt: Vil de ha det sånn, så må de ta valg som gjør dem i stand til å tjene godt.
(Og - understreker - om de tar et aktivt valg om at de IKKE vil prioritere materielle verdier særlig høyt, og forstår/aksepterer hva det innebærer, så er det selvsagt helt i orden. Men de får værsgod ikke dukke sjokkerte opp og være indignerte over alt andre har råd til og ikke de, altså!)
Jeg kjenner jeg er veldig enig med Polyanna! Og man kan vel strengt tatt ikke trekke statistikk ned på individnivå og argumentere ut fra det. Det blir som tannpleieren til Lillemor sa til min kjære: "Jeg pleier å informere om at dere bor i et område med høy forekomst av karies, så det er veldig viktig å være nøye med tannpuss". Yeah, right! :skratte: Nå har vi flyttet, så vi praktiserer tannpuss kun annenhver dag.
Det skorter egentlig på det blant veldig veldig mange gründerbedrifter tror jeg. Dersom flere hadde hatt kunnskapen som skulle til for å lage en god forretningsplan samt en del kunnskap rundt både økonomistyring og markedsføring osv. så tror jeg langt flere nyetablerere ville klart seg enn det de faktisk gjør i dag.
Når det gjelder mine egne unger så vil jeg nok presse på for at de skal fullføre videregående og skaffe seg studiekompetanse slik at de har mulighet til å studere på høyskole/universitet senere. Selv begynte jeg ikke på høyere studier før jeg var over 30, og det er jeg glad for, jeg var rett og slett ikke klar tidligere og ville sannsynligvis endt opp med noe helt annet enn jeg faktisk gjør nå. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg erfart at penger faktisk betyr en hel del, og har derfor valgt en utdanning hvor jeg har mulighet til å få en anstendig lønn når jeg er ferdig. Selvsagt er det viktig med et yrke man trives i, men det er absolutt et pluss om man tjener gode penger på det også. :nemlig:
Det aller, aller viktigste er at ungene skal trives med de de skal jobbe med - enten det krever kort eller lang utdannelse.
Min eldste står på kanten av karrierevalg nå (begynner på videregående til høsten), og jeg prøver å få henne inn på høyere utdannelse (tankemessig). Foreløpig ser det ut til at hun vurderer et yrke som krever 4 år på universitet/høyskole.
Yngstemann har talt forlengst; Arkeolog (med vekt på egyptologi) og fotballspiller. Måtte bare drømmene og motivasjonen vedvare. :knegg:
Jeg tenker jo først og fremst at bare jeg får lokket og lurt dem gjennom videregående, så kommer det til å ordne seg etterhvert. Å ha basisen på plass er mye av greien, tror jeg. Så får de heller jobbe, reise, tulle og fjase litt før de bestemmer seg for hva de vil.
Statistisk ligger de godt an, med to foreldre med høyere utdanning, bosatt i et område der de fleste har høyere utdanning, og der de aller fleste er veldig positive til skolen og læring.
Siden både Teomannen og jeg har ganske utdanningstung bakgrunn, både i form av egen utdannelse og jobber, så vil det nok ligge ganske langt opp i dagen at vi antar at jentene skal velge høyere utdanning. (Og statistisk sett vil de trolig gjøre det også.) Jeg kommer ikke til å bli veldig begeistret hvis en av dem dropper ut av videregående. Og sant og si blir jeg ikke overlykkelig om de velger å bare avslutte videregående heller.
Jeg er krystallklar overfor Frøkna på at de som er flinke på skolen får velge de morsomste jobbene, og at man trenger å gå på "voksenskole" før man kan begynne å jobbe. Egentlig regner jeg med at jentene mine kommer til å vokse opp i troen på at grunnleggende, obligatorisk skolegang er minst 18 år. :knegg:
Floksa sa:
Tenkt scenario:
hun jobber som renholder i noen år, deretter begynner det å klø i fingrene ( eller helst i hjernen :knegg:) og enten finner hun da opp et supert renholdsmiddel eller starter sin egen bedrift.
Enver og kunnskapstørst blir jo ikke borte.
Langt de fleste som finner opp geniale reholdsmidler har høyere utdannelse i kjemi, og skal man starte en bedrift (som lønner seg over tid), så er det en stor fordel med kunnskap om økonomi og forretningsdrift.
Yeah right. :himle:
Selvfølgelig må de ta masse utdannelse. Storebror skal bli astronaut, lege og forsker på biobrensel. Lillebror skal bli fotballproff, tannlege, elektriker, rørlegger og bilmekaniker. Sånn at mor er hjulpet på alle måter. Og kan skryte av det. Om de mistrives bryr vi oss ikke om.
Neida, bare de gjør et "ærlig" arbeid, og trives med det de gjør, så får de nå gjøre hva de vil for meg.
Holder Storebror her i huset på karriereplanene sine, blir det ham som holder veiene oppe vinterstid om noen år - for han skal kjøre store skrapebiler, og så skal han kjøre heisekran når han ikke kjører skrapebilen. :nemlig:
Statistisk sett, siden han kommer fra et hjem med to foreldre med høyere utdanning, ender han nok i et eller annet akademisk yrke - siden begge foreldre også er utstyrt med 10 tomler og null praktisk sans. Mest sannsynlig blir han noe innen data, som sin far - for han bor foran pc'n om han får velge selv, i en alder av sju.
Uansett - jeg kommer nok til å insistere ganske heavy på at han skal gjennomføre videregående skole. Hva han så velger, får bli opp til ham, bare han ikke forventer at mor og far skal forsørge ham gjennom livet.
Og for all del - jeg er av den oppfatning at noen faktisk må måke snø for å holde veiene oppe her i landet, noen må tømme søppel, noen må vaske gulvene. Det kunne ikke ramle meg inn å se ned på mennesker som velger å ha dette som yrke - for uten dem hadde samfunnet gått ganske så raskt til grunne.
Helt enig. Jeg ser heller ikke noe mønster i dette, og tror nok miljø, oppvekstvilkår osv. har vel så mye å si for hvor man vil havne. Det er lurt med utdannelse ja, men fortsatt bør det være slik at man velger studier etter evne og lyst, og ikke etter hva som forventes fra samfunnet,foreldre o.a. Altfor mange av mine venner fra videregående og høyskole valgte feil retning og har i dag helt vanlige jobber med grei, helt middels lønn, som de kunne hatt helt uten utdannelse i det hele tatt.
Ja, det er sant. Eldstefrøkna mi (5 år) skal jobbe med gris når hun blir voksen og onkel NN er død. :nemlig: (Onkel driver grisegård.) At hun foreløpig ikke tør å klappe selv små griser, ser hun ikke som noe problem. Heller ikke at hennes relativt unge onkel må ut av bildet sammen med alle hans arvinger.
:) nemlig. Tror for de aller fleste at studieretning/yrkesvalg og vei videre rett etter videregående er altfor tidlig. De færreste blir vel de de drømte om under videregående, eller er det noe jeg bare tror...?
Min eldste skal bli astronaut, hvilket er et godt incentiv til å gjøre leksene. Hun vet nemlig at bare de aller, aller flinkeste får gå på astronaut-skole. :)
Men likevel griper jeg meg å tenke at hvis jeg bare får lokket og lurt dem gjennom småskolen, så får vi vel satse på mellomtrinnet etter hvert. :rolleyes:
Jeg vet ikke om det er tilfeldig i vårt område, men jeg opplever at mange av ungene (ikke bare mine) virker skoleleie allerede fra 2. klasse. De uttrykker skoleleihet på samme nivå som 7-åringer som jeg husker fra da vi gikk på slutten av barneskolen samt ungdomsskolen. Det overrasker meg litt.
Samtidig har jeg inntrykk av at ungene jevnt over (ikke bare mine) skjønner at det er lurt å gå på skole, men kanskje blir det for mye for dem? De begynner på skolen 6 år gamle, har mange undervisningstimer hver uke, pluss SFO og lekser.
Vi kommer vel etter hvert til å finne ut hvor mye arv og miljø spiller inn der, tenker jeg. Jeg må jo innrømme at jeg også ser mange fordeler med utdannelse, også med bakrunn i luksusfellen-tankegangen, men vi får nå se. Eldstemann vil bli dyrlege eller frisør (og lurte på om det var noe i veien formål bli begge deler :knegg: ).
Dette synes jeg er en merkelig tankegang...at man ikke vil oppfordre barnet sitt til å følge en eventuell yrkesdrøm være det seg er å bli lege, bilmekaniker, lærer, frisør, sykepleier eller brannmann eller hvasomnestenhelst. Det er da virkelig såååå mange bra yrker som er tunge både fysisk og psykisk og med håpløse arbeidstider, men om man bare skal velge mandag-fredag 8-16 så begrenser det seg jo for en del...
Jeg skjønner godt hva 007 mener. Særlig når det gjelder et yrke som frisør, som spiser sine ansatte så til de grader. Det finnes knapt en frisør over 40; innen den tid har de aller fleste pådratt seg yrkesskader eller valgt et nytt yrke. Jeg ville synes det var dumt om barna mine gikk inn for en karriere som nesten garantert ble kortvarig, og der man risikerer å sitte igjen med skader.
Yrkesdrømmer er tross alt bare drømmer for de fleste, og en jobb som virker spennende og attraktiv når man er 19 er ikke nødvendigvis det man ønsker å ende opp som når man er 50, og de fleste mulige yrker vet man ikke om en gang når man er tenåring.
Og det er ikke så mye snakk om lengden på utdannelsen, som muligheter i videre karriere, egentlig. Jeg ville hatt langt mindre problem med at en av ungene ville bli elektriker. Det kan man holde på med til man blir pensjonert, og man tjener vesentlig bedre, vanligvis.
Min sønn kan velge akkurat hva han vil av Lege, Advokat, Sivilingeniør eller Arkitekt :humre:
Neida, men vi kommer helt klart til å oppmuntre sterkt til, og tilrettelegge for, at poden og eventuelle søsken vil ønske å ta høyere utdannelse. Det er i mine øyne viktig på mange måter. Det som er nevnt over her med økonomi, levekår, helse etc. viser jo at man statistisk sett har alt å vinne på å ta høyere utdannelse ved høyskole eller universitet. Dessuten ville jeg synes det var veldig synd om poden ikke hadde utnyttet sitt potensiale. Jeg tror man blir lykkelig av det.
Det er ikke noe galt med en renholderjobb, butikkansatt, rørlegger, elektriker eller snekker, men jeg håper helt ærlig talt at mine barn velger annerledes og det synes jeg er en ærlig sak.
Må si jeg fnyser litt av de som mener penger/lønn er av lite eller ingen betydning så lenge man har en jobb man trives i.
Dette er jo bare en sannhet inntil et visst punkt og at god økonomi gjør meg litt lykkeligere er jeg ikke i tvil om.
Det er slitsomt å ha det trangt økonomisk. Det vet alle som har levd på Lånekassen i sitt liv :knegg:
Så da og si at det gjør ingen ting med lav lønn så lenge man trives på jobben synes jeg er litt teit. Å ha en bolig, en bil, mat på bordet og klær koster penger, da er det klart at det betyr noe hva slags lønn man får.
Jeg tenker at så lenge barna har en retning/plan/vilje/mål så skal jeg ikke legge meg for mye opp i HVA det er. Hvis de loffer rundt uten mål og mening vil jeg derimot gjøre mye for å styre dem inn på en utdannelse av noe slag.
Jeg er veldig enig. Mitt inntrykk er at folk som sitter i såkalte lavtlønnsyrker slett ikke er fornøyd med lønna si. Tvert i mot er det stadig vekk snakk om at man må få opp lønna og statusen til slike yrker. Jeg er for all del ikke uenig at sykepleiere og førskolelærere burde tjene bedre, men en mye sikrere metode å skaffe seg god lønn på, er jo faktisk å velge et yrke der lønna er god, fremfor å skaffe seg et lavtlønnsyrke og håpe at det skal slutte å være det med tiden.
Nå kjenner jeg ikke til statistikken det henvises til, men det KUNNE jo også være sånn at personer med god helse og mange ressurser i større grad tar høyere utdanning. Altså at utdanningen kommer som resultat av egenskaper de har og ikke motsatt. I alle fall i forhold til noen av forholdene det ble vist til.
Enig at det er dårlig lønn, men at alle har belastningsskader høres betenkelig ut...Trener de og holder seg i form? Sover de nok? Spiser de skikelig? Jeg vet nemlig fra den samme bransjen, samt i den bransje jeg selv er i, at det er mye belastningsskader og og slitasjeskader som følge av langvarig jobb uten trening på fritiden, elendig kosthold (som følge av vanskelige arbeidstider osv.) og generellt en litt ikke så altfor bra livsstil. Men tungt er det ja, men ikke tyngre enn f.eks. sykepleier, hjelpepleier, tømrer m.fl.
I min erfaring er ikke lykken lang utdannelse. Jeg håper Mazungen studerer noe som interesserer henne, og utdannelseslengden er ikke det viktigste for meg.
Akkurat slik tenker jeg også.... Daglig er det yrker, retninger osv. som jeg skulle ønske jeg kunne litt mer om...men jeg ser jo at jeg hadde hatt et svare strev med å bestemme meg for studieretning om jeg skulle velge i dag. Jeg valgte i sin tid reiseliv og hotellfag, men nå.... politi, psykolog, sosiologi, interiør-arkitekt, kokk.... så mye spennende, så liten tid :)
Jeg er faktisk helt og holdent uenig med deg. Her har vi en enorm samfunnsoppgave forran oss! Samfunnet som helhet MÅ lære seg å se verdien i lavtlønns yrkene slik at disse kan lønnes på linje med andre oppgaver. Det er VIRKELIG ingen logisk grunn til at en lege skal tjene det 3 dobble av en matprodusent! Eller at en bedriftsleder skal tjene det 5 dobble av hva en renovatør gjør. Og det betyr at vi alle må være villige til å bruke mer av lønna vår på å betale skikkelig for ting og tjenester vi kjøper. Løsningen er IKKE å dumpe lavtlønns yrkene over på utlendinger og lavstatus folk.....
Jeg mener heller ikke at penger er alt, eller at man blir lykkelig av å være veldig rik. Men at penger liksom ikke skal ha noen betydning for hvilket yrke man skal velge synes jeg personlig er litt naivt.
Det er jo en viss logikk i at så lenge man ikke får lønn under utdannelse at man får noe kompensasjon for alle årene uten inntekt da.
Hvor lang tid tar det før en siv.ing tar igjen en rørlegger i livsstidslønn? Det er mange år altså. For det er klart at man trenger renovatører. Men man trenger jo folk med høy utdannelse også og det bør jo være noen grunner til å ta utdannelse.
Men "lavtlønnsyrkene" er jo først og fremst i yrker som du nevner her, sykepleiere og førskolelærer og så videre. Og de har jo høyskoleutdanning. Men så blir de "lavtlønnsyrker" fordi de ikke egentlig tjener noe særlig mer enn de som kun har videregående utdanning, dette til tross for at de har studert i 3-4 år og pådratt seg studiegjeld.
Så dette handler jo ikke om utdanningsnivå, egentlig. Det handler om lønn, og hvorvidt det er viktigste kriterium for å velge utdanning. Åpenbart er det jo ikke det, for det er mange som utdanner seg til førskolelærere og sykepleiere, selv om de vet at det er dårlig betalt.
Lønnsforskjeller vil det jo alltid være. Men jeg synes ikke de forskjellene vi har i dag, speiler den utviklingen vi TRENGER i fremtiden. Med økt behov for mat, for helsetjenester, for rørleggere, bilmekanikere osv.
Vi har vel ingen mangel på leger i Norge i dag ( generelt altså, jeg vet at man har mangel i enkelte deler av landet) mens vi mangler utrolig mange helsearbeidere lenger nedover i hierarkiet for å få samfunnet til å gå opp i fremtiden. Og lønn motiverer, det er jo ingen tvil om det.
Jeg ser at datteren min har et 'lyst hode' og jeg håper at jeg kanskje får henne til å tro litt mer på seg selv enn hva jeg gjorde, sånn at hun skjønner at hun kan få til det hun vil. Så får vi nå se hva det er hun ønsker å gjøre ut av det.
Hovedsaken er at de ender opp med å gjøre noe de trives med og kan leve av.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
