Jeg er selv gift. Jeg forestiller meg at et ekteskap forplikter mer enn samboerskap. Jeg har hørt samboere som snakker mine og dine ting, i tilfelle de engang går fra hverandre. Slik tenker ikke jeg og mannen min. Vi har alt felles og tenker ikke på muligheten for at vi en gang skal gå fra hverandre. Jeg har aldri vært samboer, så jeg kan ikke si sikkert at det er lettere å gå fra hverandre hvis man er samboer enn gift, det bare det inntrykket jeg har fått.
I deres mening, er det lettere å bryte et forhold dersom man er samboer i forhold til om man er gift?
Legger ved en spørreundersøkelse som er todelt. Først et spørsmål om dere er enige i påstanden min, og så et spørsmål om dere har brutt et samboerforhold eller skilt dere.
For min del tror jeg det også avhenger av om det er barn med i bildet eller ikke. Jeg tror det er lettere for samboere/gifte uten barn å gå fra hverandre enn de som har barn.
Dette er faktisk også min personlige erfaring. Jeg har som HI lagt merke til i min bekjentskapskrets at samboere (med barn) mye oftere snakker om "ditt og mitt" enn det jeg kjenner fra gifte par. Det gjelder til og med de som har vært sammen lengre enn mange av de gifte parene. :vetikke:
Jeg har en mistanke om at det er litt individuellt, egentlig. Jeg har hørt om gifte som snakker om "hvis de går fra hverandre" også, men jeg og mannen min gjorde ikke det når vi var samboere heller. Vi var samboere i 3 år før vi giftet oss.
I min bekjentskapskrets, meg selv og mannen inkludert, merker vi ingen forskjell på gifte og samboende med barn. Det er ingen som snakker om mitt og ditt her ihvertfall. Selv så er vi vel så lite mitt og ditt som det kan bli egentlig. Vi har komplett felles økonomi (alle lønnsmidler inn på samme konto som vi disponerer begge to) og eier hus, bil og annet 50 % hver, eller sammen som vi liker å kalle det.
Men mulig vi er unntaket som bekrefter regelen? :vetikke:
Hvis det i så fall stemmer, hva tror dere grunnen til dette er? Går samboere mindre engasjert inn i forholdet, og derfor bryter lettere? Eller er det mange som gifter seg som synes det er vanskligere å bryte ekteskapet, men som kanskje burde det?
Det er klart samboere oftere går fra hverandre. Samboere inkluderer jo alt fra folk som flyttet sammen for en måned siden til de som har bodd sammen i 20+ år. Ektefeller er jo typisk de som har testet samboerskapet og sett at det holder, så for de fleste ektepar er jo samboerskapet "kvalitetssikret".
I kategorien samboere finner man jo også dem som nøler med å gifte seg fordi forholdet halter.
Med andre ord statistisk sett langt bedre forhold for ektefolk, uten at det trenger bety noe for det enkelte paret.
Er det bare meg som synes det er i overkant naivt å ikke tenke tanken på at et brudd faktisk kan skje, selv om man er lykkelig gift? Vi har vært gift i 18 år, har aldri vurdert skilsmisse, men vi har i alle fall tenkt tanken og dertil snakket om alt fra økonomi, pensjonspoeng (jeg har hatt redusert stilling grunnet små barn, noe jeg ikke har planer om å tape på økonomisk), fordeling ang verdier osv
Det er ikke bare du, 007. Vi har vært samboere/gift i 18 år og alltid vært overbevist om at dette forholdet er bygd for å vare evig.
Likevel har vi organiset alt av eierskap og økonomi på en slik måte at ingen av oss vil sitte igjen som Svarteper ved et eventuelt brudd. Det er ikke å være pessimist; det er å være smart.
Jeg fatter ikke at folk tør gamble på at alt alltid kommer til å gå bra. Forholdet vårt blir på ingen måte dårligere av at vi tar høyde for en eventuell skilsmisse, men et eventuelt liv som skilt kommer til å bli 1000 ganger enklere.
Selvfølgelig er det lettere for samboere å gå fra hverandre. For ektepar er det et himla pes med separasjonspapirer, skilsmissebegjæring and the works.
Jeg har et brutt samboerforhold bak meg, men vi var veldig unge og hadde ikke barn. Det blir noe helt annet enn om jeg skulle blitt alene i dag, etter 15 års samliv og to barn.
Da eksen og jeg skilte lag, var vi 21 og hadde vært sammen i fem år. Jeg tror (og vet vel også) at samboerforhold noe oftere tar slutt enn ekteskap - ikke minst fordi de omfatter en del yngre folk (studenter o.a.) som ikke har "slått seg til ro" med barn og huskjøp etc.
Vi var ikke samboere før vi ble gift. Dvs. vi bodde jo litt hos foreldrene hans (noen måneder), men da var vi ikke alene siden vi bare hadde soverommet alene, og jeg vil ikke kalle det et ordentlig samboerskap. Det var mer "overnatting i helgene som ble litt utvidet sånn nesten umerkbart". Vi flyttet sammen én uke før vi giftet oss. :knegg:
Jeg flyttet fra samboeren min etter 17 år og tre barn, og ville blitt skilt om vi hadde vært gift også. Vi var ikke spesielt lykkelige de siste to årene for å si det sånn. Og jeg kunne ikke tenkt meg å flytte tilbake til ham heller.
Føler jeg må delta litt her:knegg:
Jeg har vært i samboerforhold som ble avluttet, men så ble vi sammen igjen.
Jeg var bare 19 da vi flyttet i lag første gang. Da hadde vi bare vært sammen i 6 mnd.
Det var letter å gi opp å flytte første gang, en om vi skal flytte frahverandre nå som vi har barn.
Det er veldig mange unge som flytter i lag veldig tidlig i forholdet. Og det er vel veldig få av de på 18-19 som holder livet ut.
Ikke så uvanlig i vår vennekrets. Gubben og jeg hadde ikke bodd sammen da vi giftet oss. Vi forlovet oss etter tre uker, og giftet oss året etter.
Det er vel dokumentert statistisk at samboerskap oftere tar slutt enn ekteskap. Og jeg oppfatter stadig terskelen for samboerskap som lavere enn terskelen for ekteskap, så jeg tror det ligger noe i tyngden av forpliktelse.
Nå er det riktignok lenge siden jeg tok samfunnsfag på videregående, men da husker jeg vi hadde lange diskusjoner om akkurat dette. Det stod i boka at barn av samboere i større grad opplevde samlivsbrudd hos foreldrene enn barn av gifte forelder. Diskusjonen gikk på hva som kom først av "høna og egget". Det er vel ikke urimelig å anta at svangerskap er planlagt i enda større grad hos gifte enn hos samboere.
Jeg er gift, og har ikke opplevd samlivsbrudd. Men foreldrene til både meg og mannen var gift og ble skilt.
For meg er det ikke lettere å bryte ut av forholdet selv om vi "bare" er samboere.. vi har jobbet beinhardt for å komme dit vi er nå, og vi kunne som mange andre bare gitt opp... men det har vi ikke gjort.
Flere vennepar har vært gift, og skilt seg i mellomtiden som vi har vært samboere, slitt og kommer oss igjennom.
JEG tror det hele hviler på holdninger opp i mot forhold generelt, og ikke på hvorvidt det er mer bindende eller ikke å være gift.
Jeg trodde ikke jeg kjente noen, før jeg så at Dragen rakte opp hånda. :humre: Og så er det eks-en min og studievenninna mi, da - de hadde i praksis tilbrakt noe sånt som én måned sammen da de giftet seg.
Jeg trykket for en sjelden gangs skyld "Dustepoll". Jeg synes uansett resultatet av den vil være forholdsvis uinteressant.
Jeg vil tro at det statistisk sett er mer holdbarhet i et ekteskap, rett og slett fordi at man da har kommet såpass langt i et forhold at man ser det som sannsynlig at man kommer til dele resten av livet sammen. Veldig mange er gjennom en eller flere samboerforhold før den rette dukker opp, jeg ser på samboerforhold som en prøveklut på på hvorvidt et ekteskap vil fungere. Og naturlig nok vil mange samboerskap ryke, hvis prøvekluten stinker og likene ramler ut av skapet etter at forelskelsens rus har lagt seg. Så i mine øyne er samboerskap en viktig og fin ting. I ekstreme religiøses øyne, de som anser ekteskap som en forutsetning for samboerskap, vil jeg tro at det er rimelig kjipt når prøvekluten begynner å stinke, og man innser at man "må" forholde seg til den resten av livet.
Jeg har vært samboer i ca. ti år og gift i over fem år med en og samme mann. Begge deler har derfor funket bra for meg. Ingen skilsmisse i syne med det første, dog tror jeg ikke et brudd for oss hadde blitt påvirket av om vi var gift eller ikke. Overhode ikke faktisk.
Det eneste relevante er vel å se på samboere med barn vs. gifte med barn, ved alle andre varianter er det så mange mulige bias at det overhodet ikke er sammenlignbart.
Jeg mener også å ha lest at samboere med barn skiller lag noe oftere enn gifte med barn, men jeg vet ikke om jeg har lest det et "ordentlig" sted eller bare her på FP. :knegg: Det jeg tror er minst relevant her, er kausaliteten til selve giftermålet; altså tror jeg ikke at giftermålet i seg selv endrer "skilsmisseprosenten". SÅ vanskelig er det ikke å skille seg formelt vs. å gå fra hverandre (nå er det vel tvungen mekling også for samboere med felles barn?).
Det som helt klart vil kunne ha en relevans, er hvor lenge man har vært sammen når barnet kommer. Jeg vil tro at de som får barn uten nødvendigvis på forhånd hadde planlagt å tilbringe livet sammen, har større sannsynlighet for å skille lag enn de som har vært sammen i mange år og etablert et felles liv. Og det vil være flere som har valgt å gifte seg i den andre enn i den første gruppen. Det er altså ikke direkte kausalitet mellom giftermål og lavere skilsmisseprosent, men det er en felles årsakssammenheng mellom å gifte seg (vært sammen lenge og planlegge livet sammen) og å ønske å fortsette samlivet.
Med andre ord, du blir ikke lykkeligere av å gifte deg, men du blir sannsynligvis lykkeligere av å være i et forhold der du kunne tenke deg å gifte deg (eller på annen måte forplikte deg til å leve sammen på lang sikt). :knegg:
Håh! Jeg kom på en intrisang ny teori også. Kanskje noen av dem som er mest tilbøyelig til å gifte seg (f.eks. religiøse) også har høyest terskel for å skille seg? Det utgjør neppe veldig mange, da. :knegg:
Det siste der kunne jeg ha tenkt for noen år siden. At skilsmisse/samlivsbrudd var resultat av at man ikke prøvde nok, at det var en lettvindt løsning. Jeg har aldri sagt det direkte til noen, og det er jeg i dag veldig glad for. Det er langt fra en lettvindt løsning, det er kjempetøft. Faktisk så heller jeg nå mer mot at det av og til er "mer lettvindt" å IKKE gå fra hverandre. Jeg mener selvsagt ikke at det er det i ditt tilfelle, tenker ikke på noen spesielt.
I de fleste tilfeller så er ikke de som går fra hverandre veldig ivrig på å fortelle hele omgangskretsen hva grunnen er, og hvor mye de har tenkt på om det var riktig eller ikke for de gikk til det steget.
En liten avsporing om noe jeg har lurt på en stund:
Det sies at skilsmisseprosenten er tilnærmet 50%. Da er vel ikke de fraseparerte-men-ikke-skilte med i beregningen? Og alle de som har et dårlig ekteskap men som ikke tør/ønsker å skille seg... Da skal det jo mye til for at ting ikke går til h****! :skremt:
Kan miste motet av mindre Olympia. :(
I min store familie har det vært én skilsmisse, mens på eksens side er begge brødrene, foreldrene og noen søskenbarn skilt. Jeg har tullet litt med at vi følger min familie sin statistikk, men nå ødelegger jeg familien min sin statistikk...
Jeg er skilt. Da jeg brøt det samlivet var det ibgen betydning for meg at vi var gift og ikke samboere. Det som er vanskelig er jo å gå fra den som også er forelder, ikke hva slags papir som skal fylles ut.
Jeg må bare signere denne.
Det å fortelle barna mine at vi skulle skilles er det tøffeste jeg noen gang har gjort.
(MYE tøffere en å fortelle de samme barna 14 dager etterpå at bestefaren var død, da med tanke på at det var kort tid siden de fikk første sjokkbeskjed)
Jeg ville ut av forholdet flere år tidligere og det var MYE lettere å forbli i forholdet.
Får ta med at jeg var samboer i 5,5 år og gift i 12 år. Vi hadde felles økonomi fra den dagen jeg flyttet inn til han.
50 % skiller seg ikke, nei. Det er en fremskriving, basert på historisk økning i skilsmissetall. Fortsetter økningen i skilsmisser som til nå, så vil 50 % av de som gifter seg i dag skille seg. Men jeg tror det bare er 1-2 ekteskapskull som har bikket 30 %.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
