Jeg blir litt oppgitt over en del foreldre. Dette er ikke noe jeg har opplevd, men jeg hører dette til stadighet.
Når poden kommer hjem og forteller om den dumme læreren som ble sint fordi elevene bråkte i timen. Jeg skjønner at når læreren blir sint så ser barna akkurat den ene situasjonen som gjorde at læreren blir sint, MEN ofte så har det vært flere slike insidenter som har ført til at læreren til slutt har blitt sint.
Mange elever tøyer grensene til læreren ganske kraftig....
Så kommer poden hjem og klager til sine foreldre. Ut i fra det poden sier så blir foreldrene sinte på den dumme læreren som ikke tåler noen ting. Her får poden støtte i at læreren er dum. Så kommer poden på skolen og skal fortsatt forholde seg til denne læreren. Nå har poden fått støtte i at læreren er dum og i podens øyne har læreren mistet en del av sin autoritet.... Poden vil ikke uten videre godta lærerens formaninger.... Denne holdningen forplanter seg blant flere i elevgruppa....
Nå er det ikke så enkelt som jeg skriver det her, men jeg blir litt, veldig, oppgitt over foreldre som lett drar kjappe konklusjoner og gir full støtte til barna sine. Det kan jo være mer som skjedde i klasserommet en det poden har lyst til å fortelle om hjemme. Da syns jeg foreldre er for godtroende.
Jeg mener at de burde ringe læreren og spørre hva som egentlig skjedde hvis de føler det er nødvendig. Og i allefall før de støtter poden og gir læreren all skyld.
Det jeg prøver å si er at mange foreldre er med på å bryte ned en lærers autoritet, samtidig er de de første til å snakke om at skolen burde bli strengere, er min erfaring. Alle er ikke sånn da....
Jeg er til en viss grad enig md deg. Man kan godt mene at en ærer er dust, men ikke si det slik at barnet hører det.
MEN det er faktisk ikke alltid man kan legge skylden på elevene, noen ganger er det faktisk lærere som absoltt bør finne seg en ny jobb.
Eldste hadde en slik læer i musikk i 5 klasse.
HUn var direkte slem mpt ungene og ungene grudde seg til musikktimene. Gud bedre om de ikke kunne musikkstykket godt nok på blokkfløyte. Og for noen fæle elever de var om de ikke kunne fortelle henne hvlken takt hun klappet i.
Jeg sa aldri hva jeg mente om henne til min sønn, men han fikk klar beskjed om at måten hun oppførte seg på ikke var slik en lærer skulle være.
Det er vanskelig dette her. Men jeg synes at elevene absolutt burde vise mer respekt ovenfor lærere enn det mange gjør i dag. Særlig ungdomskole elevene har jeg inntrykk av. Vet at i andre land som både Spania, Italia og England er det helt andre boller gitt.
Enig i at de kunnnet ringe læreren å høre hva som er skjedd...
Tror jeg ville sagt til barnet: "At hvis det er slik du beskriver så er jeg enig med deg, men er du sikker på at situasjonen var slik som du beskriver eller er det noen momenter som er glemt?:confused: " Da får man en videre dialog og kanskje det kommer flere momenter frem.
Ellers så finnen det både uegnede lærere og frekke elever, så en sak har mange sider osv:)
Jeg blir helt matt av enkelte foreldre på skolen ja. Snakk om å sette ungene sine på en pidestall og ta alt de forteller for god fisk - OG lage masse spetakkel for læreren/klassen etterpå på grunn av bagateller. Av og til blir lurer jeg på om enkelte er kjemisk fri for gangsyn. Når jeg snakker med dem om det som har skjedd, og forsiktig prøver å nyansere bildet deres litt, så blir enkelte faktisk overrasket og "har ikke tenkt/sett på det på den måten egentlig"...
Jeg mener, det må da gå an å reflektere en smule selv hjemme FØR man styrter til læreren og lager bråk.
Og selvsagt er det meningsløst å rakke ned på læreren, som liksom skal være en autoritetsfigur for barnet, foran eleven(e). Denslags tar man opp i enerom med vedkommende. Helst på foreldresamtalen kanskje.
Viser det seg (etterhvert) at læreren er inkompetent får man heller gå videre med det. Da kan man fortelle barna at man er uenig med hvordan denne læreren underviser, og at dette er noe de voksne prøver å løse og at barna i mellomtiden får forholde seg til til læreren som før.
Helt enig med deg i det. Har opplevd noe av det samme. Det er definitivt lærere som aldri burde ha jobbet med barn. Jeg har også, som deg, sagt til mine barn at det var dumt av læreren å gjøre sånn og sånn, men samtidig sagt at kanskje læreren ikke så alt som skjedde osv.
Jeg ser det som viktig å på den ene siden møte barnet mitt i sin frustrasjon, men samtidig prøve å se det fra lærerens synsvinkel. Samtidig så er det enkelte lærere som er vanskelig å forstå seg på. Det vi må innse er at man får ikke fjernet lærere. Det skal så utrolig mye til at det kan man egentlig innse er håpløst. Derfor må man gjøre det beste ut av det. Våre barn vil, uansett hva de skal gjøre i livet, møte mennesker som de ikke forstår seg på. Så sånn sett lærer de at også voksne kan være forskjellige og uenige.
Ved at foreldre ikke roer ned situasjonen og prøver å bygge "broer" på et vis lager de en enda vanskeligere situasjon for barnet sitt og læreren.
Helt enig med deg Mams. Man kan fint være uenig med læreren, men man trenger ikke slenge eder og galle ut for det, når ungen hører på. Det er en del foreldre som velger å leve et liv som struts. De stikker hodet i sanden så snart de skjønner at poden har gjort noe galt. Jeg har sett foreldre som har snudd ryggen til hver gang de så poden fant på noe tull, og det var ofte... Det verste var at moren er utdannet innen barne- og ungdomsarbeid og har jobbet i barnehage hele sitt liv. Utrolig!
Vi har et problem der. Problemet er ganske sammensatt, slik jeg ser det.
På den ene siden ønsker vi at våre barn skal stå på krava og være selvhevdende. På den andre siden skal de ha respekt for lærere og andre voksne. Vi behandler våre barn som tenkende vesener med egne tanker, og det skulle bare mangle. Det er en vanskelig balansegang her, som krever veldig klare rammer. Samtidig er det utrolig stor forskjell på hvordan barn oppdras eller ikke oppdras nå. For ikke mange tiår tilbake var samfunnet langt enklere. Man hadde ganske lik bakgrunn og samfunnets syn på oppdragelse var langt mer ensidig enn det er i dag.
Systemer som du nevner har et litt annet syn på barn. Det ligner mer på hvordan det var når jeg var barn, i steinalderen ;) Barn skulle tie når de voksne snakket. Det de voksne sa var LOV. Det å si i mot var ikke bra. Da var du uhøflig, uoppdragen og frekk.....osv. Hele samfunnet var slik.
Det er jo ikke helt slik der nå i våre dager heller men allikvel viser nok elevene lærere mer respekt der enn her.
Det er helt klart at visse lærere skulle aldri ha vært lærere.
Har gått i spansk skole og der viste vi lærerne respekt, vi hadde lov til å prate for det altså. Der var vi over 40 stk. i klassen og en lærer. Mye bråk når alle snakket samtidig men samtidig var det respekt for lærern.
Hvis et barn ser at foreldrene ikke eier noen respekt ovenfor læreren ved å snakke nedsettende, være ufin ol., kan man da forvente at barnet respekterer læreren?
En god voksenrollemodell tar denne samtalen uten at barnet er tilstede.
Barn kan godt være med på ensamtale der de voksne er konstruktive og respektfulle.
Hvis alle foreldre tenkte som MissN ville hverdagen i skolen vært ganske annerledes enn den er.
Veldig mange foreldre er slik og takk for det, men det er en del som overhodet ikke er interessert i å lytte til hva man sier - de er mer opptatt av å forsvare poden selv om det læreren sier ikke er et angrep, men faktisk er punkter som vil hjelpe eleven til å få mer ut av skoledagen og til å nå sitt potensiale. Jeg opplever ofte at hvis jeg våger å være konstruktiv rundt noe som oppleves problematisk, så er det enten fullt forsvar eller takknemlighet man møtes med. Det er sjelden noe midt i mellom.
Det som blir skremmende er at foreldre ikke ser sin rolle her. De er med på å lage problemer for sitt barn. Man kan jo lure på hvorfor. For en del av disse foreldrene kan det være egne negative erfaringer fra sin skoletid som de ikke klarer å legge vekk. For andre er det rett og slett mangelen på selvinnsikt og vidsyn..... og masse i mellom der og rundt ;)
Er enig med deg Jessica. Vi foreldre burde nok tenke oss om en gang eller to, før vi ukritisk støtter barna våre i all slags klaging.
Det er greit nok at noen lærere ikke burde vært lærere - og er det så ille så blir det en annen sak. I et klasserom vil det kunne oppstå situasjoner som kan virke urettferdige på elevene. Men som voksen bør man kunne se det litt mer nyasert, og kanskje hjelpe barnet også til å se ting fra flere sider. Jeg tenker at man ikke er helt foreldrerollen bevisst hvis man alltid er "på lag" med barna.
Det er en læring i det å takle konflikter og uenigheter også. Og man lærer ingenting hvis man blir backet opp i at verden er svart-hvit hjemmenfra.
Hvis ting er så graverende at man mener at læreren er helt på feil spor, så bør man ta det direkte med læreren eller skolen - ikke sette opp elevene. Det gjør da bare vondt værre?
Godt å høre at det går an begge deler....Altså rom for å snakke sammen og samtidig respekt for læreren.
Jeg syns ofte at lærerne får kritikk de ikke har fortjent. Noen kanskje, men ikke de fleste. Selvfølgelig må en lærer opparbeide seg respekt. Det gjør læreren i sin måte å opptre på blant annet og være rettferdig osv. Samtidig er det samfunnet rundt som er med på å ta fra eller gi lærerne respekt, som gruppe. Den stadige kritikken av lærere i mediene, lærerutdanningen og, er med på å ødelegge lærernes status i samfunnet. Jeg mener ikke at man ikke skal være opptatt av lærernes rolle, men det er viktig å tenke over hvordan man legger fram problematikken. Slik sett syns jeg mediene ikke alltid har vært like flinke. Men her er det flere sider. Egentlig ganske vanskelig når man skal ta det i et samfunnsperspektiv.
Veldig enig!
Synes dessverre det er altfor mange som syr puter under armene på ungene sine, setter de på den høyeste pidestallen og er blind for at avkommet faktisk kan ha oppført seg dårlig.
Slik har jeg inntrykk av at det er også, og jeg er sikker på at disse foreldrene som forsvarer ALDRI er midt i mellom eller nærmere takknemlige. Ikke bare i skolesituasjon men alltid.
Jeg er helt enig med deg, Jessica. Og jeg forteller alltid foreldre på foreldremøter at de skal henvende seg til meg i stedet for å si noe så barna hører det. Jeg sier ALDRI noe nedsettende om de ansatte i barnehagen heller, selv om jeg enkelte ganger lurer på spesielle episoder. Det viser seg som regel at det er min datter som ikke nyanserer.
Flott at du er klar overfor foreldrene på dette. Det syns jeg lærere generelt burde bli flinkere til. Det skal være med på å lage et godt klima både for samarbeid mellom foreldrene, men også for barnas beste.
Barn ser det ofte kun fra sitt ståsted og fra akkurat DEN ene episoden. De ser ikke helheten som f.eks. at de før dette vandret rundt i klassen og forstyrret alle rundt eller at de trenerte når alle skulle ut osv. De ser kun det de fikk kjeft for akkurat der og da. Forståelig nok så kan det virke urimelig ut å få kjeft fordi man akkurat der og da begynte å "vandre" og forstyrre igjen, men det har noe med hvor langt det kan gå før læreren må markere hva som ikke er akseptabelt. Ikke alltid læreren klarer å se alt som skjer rundt når læreren prøver å hjelpe enkeltelever....
Signerer denne jeg.
Men det er forskjell å å rakke ned på og si at noenharhandlet galt.
Det vil alltid være foreldre som ikke karer å se sider ved sitt eget barn som ikke er hygglige.
Men de fleste foreldre tror jeg er ganske så klar over både positive og negative sider med egne barn.
Ja, det er så absolutt mitt inntrykk også. Jeg tror det er de færreste som snakker nedsettende om lærere overfor barna. Men som foreldre må man jo også ha lov til å diskutere hendelser og situasjoner med barnet, som involverer læreren.
Man rakker ikke ned på noen mens barna hører på (kanskje ikke ellers heller?), men man bør kunne snakke med barn/ungdom om hvordan man oppfatter f.eks lærere.
Jeg hadde en håpløs lærer på ungdomsskolen, som jeg klaget på hjemme. Foreldrene mine var enige i at vedkommende var en dårlig pedagog, men fortalte meg med klare ord at jeg måtte forholde meg til mennesket og gjøre så godt jeg kunne allikevel. De rakket altså ikke ned på, men tok min frustrasjon seriøst og lærte meg at vi av og til må forholde oss til folk som vi ikke liker.
Jeg syns foreldre skal ta barns frustrasjon (om det er det det er snakk om) på alvor og snakk om dette med menneskelige relasjoner.
På skolen vi hører til fikk vi skriftlig ønske da eldstemann begynte, om at vi aldri snakket negativt om skolen, lærere eller SFO i ungenes nærvær
Er det noe galt tar vi det opp direkte med læreren, som forøvring ringer oss nesten før jeg rekker det ;) vi har en veldig god dialog. Vet vi er heldige !
For meg er det en selvfølge rett og slett, på samme måte som at vi aldri diskuterer økonomi, andre mennesker eller voksenting ting når ungene er tilstede.
