Jeg ble sittende å diskutere på jobb for noen dager siden, om viktigheten for et samfunn i å ha et minste felles kulturelt multiplum for sine medlemmer. Om at barn i dag kanskje ikke alltid får de samme kulturelle referanseverdier med seg gjennom skoleverket, og om viktigheten av at foreldre da "stepper inn" og bidrar.
Å forstå kineseres bruk av uttrykk som for eksempel "noraisme", forutsetter et minimum av kjennskap til Noras rolle i "Et dukkehjem". Ingen vet hvorfor Jeppe drikker - og i alle fall ikke hvis de ikke kjenner "Jeppe på bjerget"...Å bli kalt "en Judas" er kanskje ikke så ille om du ikke kan din bibelhistorie? Nasjonalsangen gir nok de fleste av oss klump i halsen, men kanskje enda mer om man forstår de historiske referansene? "Something is rotten in the state of Denmark" gir bedre mening om man har lest Hamlet.... Hvordan kan man vite hvem De fire store er, om man ikke er gjort oppmerksom på det?
Det finnes selvsagt uttallige flere - og i min barndom var skolen ivrig på å formidle slikt. Jeg er ikke like sikker på om det er slik i dag. Skolen synes å ha mer enn nok av oppgaver, og jeg er redd for at slikt forbigås eller gås over med harelabb...
Hvor viktig er da en slik felles kulturell plattform? Det synes klart at en slik plattform nødvendigvis må være større eller annerledes enn hva den var i min barndom - felles kulturelt referansegrunnlag må da endre seg ettersom et samfunns kultur utvides gjennom tilførsel av nye impulser fra verden ellers, fra andre kulturer? Hvor stort ansvar har vi som foreldre når det gjelder å sørge for at våre barn kjenner til dette?
(Ble litt rotete dette, men det er tidlig på morgenen og jeg pakker egentlig....:flau: )
Jeg synes dette er veldig viktig. Hvem som skal "pålegges" ansvaret er et vanskelig spørsmål - som forelder opplever jeg det helt klart som mitt ansvar, men samtidig synes jeg det er viktig at skolen formidler disse felles tingene. Det er felles historier og felles språk og felles opplevelser som danner en kultur, og i en multikulturell, stadig mer globalisert verden føler jeg at disse felles tingene fremdeles er viktige. At jeg, for min egen del, har et behov for et "sted å komme fra", kulturelt sett, for å kunne ta del i den større verdenen. Kanskje litt som at man må lære morsmålet sitt ordentlig for å kunne lære seg nye språk på en ordentlig måte - det er ikke det at (for eksempel) norsk er et bedre språk enn andre språk, men fordi norsk er mitt språk, er det viktig for meg å kunne det godt.
Og jeg synes nettopp de tingene du nevner er viktige fremdeles, selv om de er "gammeldagse". De er en del av språket vårt. Det er faktisk viktig, etter min mening, å kjenne til, om enn bare veldig vagt og i veldig grove trekk, hvem Nora, Jeppe og Hamlet er og hva man "bør" forbinde med dem. Og dette handler naturligvis ikke bare om litteratur - man må f.eks. vite litt om det britiske imperiets historie for å forstå noe av Indias moderne historie, og man må ha hørt om noen grunnleggende begreper fra psykologi og fysikk for å skjønne uttrykk som "a Freudian slip" og "kvantesprang".
Det kom en amerikansk bok for noen år siden som het Cultural Literacy, som handler om viktigheten av kulturelle grunnkunnskaper for å i det hele tatt greie å tilegne seg ny kunnskap. Om, for eksempel, hvordan man knapt greier å lære seg å lese godt dersom man mangler de helt grunnleggende kunnskapene som "alle" forutsetter at man kan, fordi de aller fleste tekster blir så uforståelige innholdsmessig at man ikke helt greier å forstå dem språklig heller. Det var en veldig interessant bok, som vel delvis var en reaksjon på det stadige relativiseringen av kunnskaper, og det at man gikk mer og mer bort fra verdien av ren faktakunnskap i skolen. Det kom også en tilhørende bok som het What Every American Needs To Know, som da altså var et forsøk på å definere bredden og dybden i det forfatteren mente at alle "burde" vite. (Den var vel også ment som et innspill i debatten, og ikke som en fasit på "dette må alle kunne, og alt annet er unødvendig".)
Kunnskapsforlaget ga ut en noe lignende bok noen år senere, som het Hva enhver nordmann bør vite. I denne sammenhengen er det viktig å være bevisst på at det ofte er ganske liten "dybde" som er nødvendig - man trenger for eksempel ikke å vite når Jeppe på Bjerget ble skrevet, eller i hvilken by Ludvig Holberg ble født, eller for den saks skyld å ha lest eller sett hele stykket, for å forstå uttrykket om Jeppe som drikker. Jeg husker morsomme diskusjoner rundt lunsjbordet i Kunnskapsforlaget om temaer som "Hva trenger man egentlig å vite om Portugal?". Svaret var gjerne "egentlig ganske lite". :humre:
Dette syns jeg er veldig interessant, og jeg argumenterer sterkt som engelsk- og norsklærer for at et språk ikke bare er alle ordene og bøyningsformene det er bygd opp av, men kulturen det opptrer i. For å mestre et språk, må man ha et minimum av kjennskap til og kunnskap om kultur og historie og samfunn.
Digresjon: En jeg kjenner gikk på en skole i Sør-Europa, en slags spesiell utdanning på videregåendenivå, som også medførte timer i allmennfag som gym og historie. Denne skolen hadde også stor søkning av japanske og kinesiske elever, og de hadde noen utfordringer f.eks. i historietimene.
Lærer: Bla-bla-bla protestantismen bla-bla...
Asiatiske elever: :confused:
Lærer: Ja, dere vet - reformasjonen, bla-bla...
Asiatiske elever: Reformasjonen? :confused: :confused:
Veldig vanskelig å drive undervisning når ikke de grunnleggende felles begrepene eksisterer overhodet.
Jeg syns det å vite hva kardemommeloven er og å kunne leke med litterære sitater er noe av det som gjør oss norske. Mye humor bygger på at vi har disse tingene med oss i bunn.
Jeg ser mye engelsk underholdning på tv, og ser klart at jeg -som kan drøssevis med engelkse barnevers og har vært gjennom de mest kjente litterære verkene- skjønner humoren på en annen måte enn de som ikke har samme bakgrunn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
