Nå kom jeg med teflonhjernen på en hendelse i påsken. Jeg ankom gårdsplassen hos mine slektninger i ei lita bygd der alle kjenner alle og vel så det. Der står jeg da, i skjørt og støvletter, og tar ut bagasjen av bilen, med ryggen mot veien (rompa da :knegg: ) og så hører jeg en merkelig lyd bak meg, og en mann som sier: - Herregud, man har glømt gamle kunster, her ser æ plutselig ei dama og så sku æ plystre og så får æ fan ikkje ordentlig lyd engang!
Hva skulle jeg gjøre da synes dere? Smekke til han? Spille fornærmet? Neida, man vet jo hvor man er kommet, så selv om mannen var fremmed for meg så returnerte jeg:
- Ja, ehh... det er visst lenge siden noen har plystra på meg, så jeg hadde vel ikke gjenkjent lyden engang - om du hadde fått det til.
Og så gikk jeg bort og hilste på han, og det viste seg å være en humørfylt kar fra nabolaget selvsagt. Gift på tyvende året med søskenbarnet til slektningen min.
Trur ikkje vi her nord tar det der så nøye at vi gidde å bli fornærma. ;)
Eller er jeg kanskje kommet i en alder der man tar hjertelig imot enhver kompliment. :humre:
Hahaha knallbra. :knegg: Det kunne uansett aldri falt meg inn å bli fornærma over noe sånt? Jeg tror i grunnen ikke jeg kjenner noen som hadde blitt fornærma, så vi er heldigvis ikke så snurtne her på vestlandet heller, hehe.
Om noen hadde plystra på den feite ræva mi, så skulle jeg vært dem evig takknemlig.
Sist gang jeg ble plystret på var jeg omtrent 20 og gikk forbi en gjeng arbeidskarer mens jeg sugde på en sånn is av typen Solo. Det er lenge siden, det. :uattraktiv:
Jeg er alt for gammel til å ikke ta et hvilket som helst kompliment eller "kompliment" i beste mening, så jeg ville trolig gjort som deg, ea. (Og jeg håper virkelig, virkelig jeg ville hatt åndsnærværelse nok til å være like treffsikker med replikken som du var. :knegg: )
Akkurat det tilfellet i HI hadde jeg ledd av fordi det var morsomt sagt.
Men sånn ellers blir jeg hverken glad eller takknemlig om jeg blir plystret etter, folk må synes hva de vil om meg eller utseendet mitt, men de kan spare seg å ytre det, hvorfor skulle jeg ha noe interesse hva fremmede synes om meg?
Fordi det er hyggelig å bli lagt merke til og få komplimenter.
En av de virkelig hyggelige tingene med junaiten er at komplimenter henger løst, både hos menn og damer. Ikke akkurat i form av plystring, men "Nice dress", "you look good today" og tilsvarende. Både fra kjente og ukjente. Jeg synes det er fint, jeg. :nemlig:
Forøvrig har jeg blitt forsøkt sjekket opp på matbutikken. Fortalt det til mannen - og skrevet blogginnlegg om det ;)
Knegget godt av HI, det var et kjapt og godt svar :knegg:
Vel, når man er vant til å høre det motsatte av komplimenter, så er det faktisk ganske ok å høre, også fra fremmede, om de har noe positivt å si. Men det er vel ikke en problemstilling som er relevant.
Jeje, folk er jammen forskjellige. Det er meg virkelig helt fjernt å bli glad over at et eller annet mannemenneske som er meg fremmed føler at hans meninger om mitt utseende er noe som jeg skal trenge å forholde meg til.
Tror neppe noen av mine naboer kommer til å kommentere rumpa mi med det første - han ene mistenker jeg å være psykopat og han andre er meget stillferdig og androgyn :lol:
Men det er en fyr på jobben som sier festlige saker som
er du endelig tilbake, jeg har savnet deg mest av alle!
og den type ting. Han gjør det ganske ofte og er gyselig søt, men jeg tror han bare er blitt sånn av å være den eneste mannlige medarbeideren på avdelingen. Og ja, jeg sier det til mannen. "I dag sendte Kim en melding over datasystemet til meg, som han avsluttet med: Mange, mange hilsener fra Kim"
Jeg håper i hvert fall at han ikke er forelsket i legen. Han er jo dessuten zirka bare 23 :haha:
Jeg ser at kommentarene mine i den andre tråden blir dratt veldig langt utover hva de egentlig var ment som.
Komplimenter kan være helt okei. Komplimenter kan også være irriterende og over-the-top. Uansett sliter jeg med å forholde meg til de, og de som har undertonen "jeg har lyst til å feie over deg" er i hvert fall noe slit å deale med, i det minste når de kommer fra folk man kjenner.
Det kommer jo helt an på måten og settingen kommentaren er lagt frem i. Ordlyd kan være uskyldig nok, og allikevel oppfattes ubehagelig. Jeg har f.eks fått den relativt uskyldige kommentaren "også var du jo så søt" helt i vrangstrupen en gang, fordi situasjonen og personen var helt feil.
Hvis noen av mine naboer hadde kommentert rompa mi hadde jeg fortalt det til kona! :nemlig: Hvis de er morsomme er det flott, er de kleimete er det kvalmt. :fasiten på alt: (Tror de selv at de morsomme og de bare er kleimete er det et helvete. Jeg kan forresten havne i siste kategori selv av og til ... :flau: )
Her må det da være snø hele året, da! :snurt:
Du kan jo lage din egen spinnoff: "Har du en psykopat til nabo? Hva gjør du hvis han kommenterer at det er fint at bedene dine er nyoppspadde fordi at det da blir så mye lettere å grave ned ting?"
Er det bare jeg som tar plystring etter meg på gata som sarkasme? Altså som at om du skulle finne på å snu deg om noen plystrer så bare ler de hånlig, "hva tror du at du er" liksom?! :dårlig erfaring fra ungdomstiden:
Tja. Jeg ville nok definitivt sett folk an. Yngre folk hadde jeg regnet med bare var ute etter å slenge drit. Eldre folk plystrer vel særdeles lite, hehe.
Jeg kommer forresten stadig med flørtende kommentarer til gutta i klassen og sånn. Tenk om de syns det er forferdelig siden det kommer fra meg. :eek: Men jeg mener jo ikke noe. Burde man ikke flørte med folk om de er sånne som man vet ikke kunne tenkt seg å flørte med en på mer alvorlig vis?
Hadde naboen kommentert rumpa mi hadde jeg først blitt utilpass i forhold til naboen, som jeg deretter hadde kommet til å se doble betydninger i alt han sier fremover. Deretter hadde jeg kry sladret til sambo, mens jeg danset rumpedansen og latet som jeg var så hot at jeg var brannfarlig. :nemlig:
Jeg har en jobb der jeg møter på veldig mange menn av den flørtende typen. Det kommer helt an på personen hvordan jeg tar det. Noen er ekle og alt for intense, mens andre er søte og smigrende. De ekle og intense er gjerne de unge, mens de eldre ofte er de søte. Mulig det bare er mitt hode som kategoriserer dem slikt, fordi gamlisene gjerne blir uskyldige i kraft av sin alder.
Ja, Hugh Hefner er jo slik en søt og uskyldig gammel mann. :p Jeg for min del er bestemt av den oppfatning av at gamle menn slett ikke har mistet sine drifter, og de er heller ikke spesielt uskyldige. (For vi snakker vel ikke om sykehjemskasuser her?)
For ordens skyld har jeg ingen personlig erfaring på dette området. ;)
aC - den sleske hadde jeg ikke blitt glad for nei. :niks:
Jeg så liksom for meg at det var nabo ala Brad Pitt jeg. :sparke:
Om naboen på åtti år skulle betro meg at jeg har fin rompe mens han siklet og smattet på gebisset og forsøkte å ta meg igjen mens jeg rømte inn i huset så hadde jeg IKKE blitt så glad.
Ja, nei, jeg var på Fagdag på fredag, om personlighetsforstyrrelser,
og i løpet av dagen bestemte jeg meg egentlig for at naboen virkelig har en klassisk mannlig kombinasjon med psykopatiske, narsissistiske og paranoide trekk :iiik:
Hvah!? Er de "eldre" nå? :snart i målgruppen: :knegg:
Hoho - jeg har en nabo i den alderen her i blokka som ba meg inn på rødvin en søndagskveld da jeg gikk og ringte på dører for å ordne noe praktisk på vegne av styret. Han hadde et glimt i øyet som jeg ikke likte, så jeg avslo høflig invitasjonen og syntes egentlig litt synd på han da. Cirka førti år eldre enn meg.
Mener du det? Si at en kjent eller en ukjent person hadde kalt meg en "feit ku": Jeg ville blitt lei meg uansett. På samme måte ville jeg blitt glad om en person sa at jeg så bra ut, selv om jeg ikke kjente han. Jeg har vanskelig for å tro at noen kan være helt, totalt likegyldige til hva andre mener om dem. Et kompliment er vel (som regel) hyggelig selv om man får det fra en person man ikke kjenner? :confused:
Jeg kunne for øvrig blitt smigret/ irritert/likegyldig over en "flott rompe"-kommentar, det kommer helt an på settingen og humøret. (Mitt altså. :humre: )
Om en fremmed sier "fine pupper" så blir jeg egentlig akkurat like irritert som om han skulle sagt "stygge pupper". Jeg synes slike spesifikke utsagn er utidige og blodharry, det er på en måte en innbilskhet i det fra avsender, som om dennes mening er etterspurt.
Jeg gir ganske beng om ukjente folk kommer med negative kommentarer om utseendet. Trur eg.
Selvfølgelig er det fullstendig likegyldig for meg hva tilfeldige forbipasserende mener om hvordan jeg ser ut. De kan derfor godt droppe å komme med ytringer.
(Og jeg ser at det kanskje virker som om jeg ikke kan gå offentlig uten å høre en eller annen kommentar, det er ikke sånn, altså. :knegg: )
OK: Hvis vi snakker veiarbeidere som roper ut ting når man går forbi, er jeg faktisk enig med deg, Esme. Det ligger en innbilskhet i å gjøre slikt, og jeg ville mest sannsynlig blitt litt ille til mote og irritert, i den rekkefølgen. Å kommentere pupper er harry, nesten uansett hvem som gjør det. :nemlig:
Jeg oppfattet det altså som om du/dere aldri kunne bli lei dere/glad av andres kommentarer på utseendet, og det synes jeg var rart. Hvis en kassadame sier at jeg er fin på håret, eller en fyr jeg treffer på byen sier at jeg har fin kjole, blir jeg glad, selv om jeg ikke kjenner dem, ikke har pyntet meg for deres skyld, eller er avhengig av konstant positiv bekreftelse fra andre.
Jeg stod og tenkte på denne tråden i dag, da jeg stod ute krokrygget og prøvde å sope opp litt grus og sand som jeg hadde kostet på gårdsplassen. Jeg syns nesten jeg hørte en rumpekommentar, men det var nok bare i tankene mine. :haha: Jeg tror faktisk det var 3 nabomannfolk som observerte hva jeg drev på med, så det var nesten så jeg lurte på hvorfor de IKKE sa noe. :hehehe: (ref. Friends porno-episode.)
Fordi jeg tror dere hadde tenkt annerledes hadde dere vært sulteforet på komplimenter av alle slag. Det er jo ikke det spor merkelig at det er de vakre som smeller til med hvor fælt det er å bli plystret på.
Jeg har mine svært spesifikke grunner til at jeg sliter veldig med å takle sexkommentarer, og det har så vidt jeg vet svært lite med utseendet mitt å gjøre.
Vel, jeg er en heller ordinær person, verken stygg eller slående vakker, og jeg synes det er hyggelig å høre komplimenter. Type veiarbeider som plystrer (snakk om klisjè :knegg: ) er likevel litt irriterende, synes jeg.
Mener du at "stygge" mennesker vil ta alt som et kompliment, uansett tid, sted og setting? Det tror ikke jeg.
Jeg bor i Oschlo. Det kan ha noe med hyppigheten på denslags å gjøre, don't you think? Og jeg jobber med nesten bare menn, en del av de kun for en dag om gangen, type "jeg kom til landet i dag tidlig og reiser i natt, så jeg kan si hva pokker'n jeg vil uten å måtte tenke noe særlig mer over det."
Og jeg har bodd i London og jobbet på utesteder. Det var ikke noen hyppighet over sånne ting den gang da. Så nei. Jeg tror ikke det har en jævla ting å si hvor man bor. Men hvem man er.
:nemlig: Har jobbet i turistbransjen tidligere og det er helt utrolig hva menn kan få seg til å si når de er på gjennomreise og ikke har noe å "tape." Uønskede og stadige "komplimenter" når man er på jobb er bare ubehagelig og irriterende.
HIs eksempel synes jeg var litt sjarmerende, spesielt siden mannen var litt oppi årene og helt sikkert mente å være hyggelig når han ville plystre på henne.
Nåja, jeg har helt normalt utseende og har aldri blitt overeksponert av komplimenter, men irriterer meg også fordi jeg synes det er uhøflig. Jeg tror virkelig ikke at jeg personlig hadde følt noe annet om dette om jeg var mer på den ene eller andre enden av skjønnhetsskalaen.
Veldig seksuelt ladede kommentarer kan helt klart være ubehagelig. Det tråkker over en grense og man kan føle seg invadert.
Mildt seksuelt ladede kommentarer fra tydelig vennlige folk med glimt i øyet er i en helt annen og mye hyggeligere kategori, synes jeg.
Det er ikke alltid så lett å sette ord på slikt heller. Hvordan man reagerer avhenger veldig av setting og av de vibbene man plukker opp fra avsender. Sånn sett kan "Hey! Fin rumpe!" Og "Hey! Fin rumpe!" være to helt forskjellige ting.
Hmmm... Jeg er enig i at setting har mye å si, men jeg kan faktisk ikke komme på en eneste setting der jeg ikke hadde følt meg ille berørt av at en fremmed ropte "Hei, fin rumpe" etter meg. Plystring er litt i grenseland, men når ukjente menn roper kommentarer om kroppsdeler som rumpe og pupper etter en, tenker jeg mer "seksuell trakassering" enn "kompliment."
Veldig seksuelt ladede kommentarer eller for den saks skyld klåing er fryktelig ubehagelig hvis det er uønsket. Og det er spesielt lite trivelig hvis det kommer i situasjoner der du ikke bare kan smelle til dem og tråkke på dem med all kraft med stiletthælene, slik det fortjener. F.eks. hvis man har en jobbrelasjon til dem, et ubalansert maktforhold eller et personlig forhold som gjør at man ikke kan lage et helvetes bråk om det uten at det får ganske store konsekvenser.
Jeg har opplevd en fair share i jobbsammenheng, uten at jeg på noen måte er modellmateriale. Det finnes sleskinger som liker veldig mye forskjellig, tror jeg. Jeg har også en kompis som blir direkte klein i fylla, og dama hans vet det. Det er ubehagelig, men man må enten klare å takle det eller dumpe ham som kompis (han går ikke over noen fysiske grenser, og det er langt fra bare mot meg, men det er kleint likevel, for meg).
Jeg har for øvrig åpenbart gått over i et nytt segment, en sånn Mrs. Robinson-greie. De fleste blikk eller dultekommentarer er nå fra nokså unge eksemplarer. Det er veldig mange år siden noen på 19 ga meg oppmerksomhet, men noen fordeler skal man altså få med å bli eldre. :knegg:
Nå hadde ikke jeg kun fremmede i tankene, altså. Mer en man kjenner i et spøkefullt humør og sånn. :jupp:
(...forøvrig hadde jeg vært troende til å i all hemmelighet sette pris på en "Hey! Fin rumpe!" fra en blid anleggsarbeider også, når jeg tenker meg om. :humre: )
Jeg tror ikke hvordan man håndterer eller liker kommentarer og plystring har sammenheng med eget utseende. For min del syns jeg (som regel) kommentarer er way over the line, plystring er som regel bare gøy, men kan være irriterende. Det er veldig situasjons- og relasjonsavhengig.
Noe av det mest sjarmerende jeg har opplevd var etter en lang søndag ettermiddag og kveld på gamle So What, hvor jeg hadde øyeflørtet med en fyr hele kvelden. Når det stengte kom han bort, kysset meg på hånden, så meg dypt inn i øynene og sa "Det var veldig hyggelig å møte deg". Også gikk han. Jeg ble sjarmert i senk, og har aldri møtt ham igjen, haha!
Det mest sjarmerende var utvilsomt han som lagde en rose av en serviett og ga meg på Versailles, uten et ord, etter at vi hadde gått gjennom hele greia ganske i samme tempo. :hjerter:
Den rosen sparte jeg på en stund, ja. :knegg: Men så var jeg også bare barnet.
Jeg er ganske overvektig, og ville jevnt over absolutt ikke satt pris på komplimenter for kroppen min fra fremmede mennesker. Jeg ville mislike følelsen av å ha fått kroppen min vurdert av en fremmed person, uavhengig av om resultatet av vurderingen var positiv eller negativ. Om en kassadame, eller noen andre, sa at jeg var fin på håret, ville jeg derimot bare tatt det som postitivt. Jeg er ikke veldig vrang når det gjelder komplimenter, men jeg liker hverken å føle at kroppen min blir vurdert, eller å få "ubedt" seksuell/seksualisert oppmerksomhet.
Om jeg hadde hatt en smellflott kropp, tror jeg ikke jeg ville likt slike kommentarer da heller - det er mulig det også ville hengt sammen med at jeg antagelig ville fått mer av den typen oppmerksomhet da, men det ville helt sikkert også da vært et snev av "jeg liker ikke at du sier/viser åpenlyst at du legger merke til kroppen min".
Da jeg var 13 var det stooor stas hvis gutta plystret etter meg, eller bilene tutet. I Roma som 30-åring var det også rørende da italienske brannmenn i med sirener og blålys stakk hodene ut og plystret etter min venninne og meg. Bygningsarbeidere som plystrer er også litt komisk og uskyldig.
Men hadde naboen min kommentert rumpa mi, hadde jeg blitt skikkelig irritert og senere fått litt problemer med vedkommende. Trolig pga identiteten min der vi bor: jeg er samboende småbarnsmamma i rekkehusområde, og alle mennene er også i forhold så det hadde blitt for absurd. :p Småbarnsfedre i forhold skal ikke flørte med småbarnsmødre i forhold. :Prippen:
HI's tilfelle slik hun beskrev den, var bare artig.
Jeg trodde ikke jeg hadde så mye og komme med i denne tråden, siden rompa mi ikke har tiltrukket seg komplimenter på flere år.
I går overhørte jeg faktisk naboen "hviske" til kona, "Steike, "Myrull" har blitt brei over rævva! Høh-høh!" Altså må jeg erkjenne 1) Jeg har lagt på meg, 2) Naboen er en skikkelig slarvgubbe, 3) Naboen tror jeg er tunghørt.
Folk er forskjellige. Var det ikke du som også sa at dere aldri krangler eller er irriterte på hverandre hjemme? Ingen hevede stemmer og sånt?
For meg er det sånn at følelser, både mine og andre, finnes og tillates uttrykt. På godt og vondt. For det aller meste ser jeg det som en positiv ting at folk uttrykker følelser og meninger. Det gjelder også om følelsen som uttrykkes er negativ.
Men så foretrekker jeg da også at naboen kommer durende med fakter og høy stemme og uttrykker sin irritasjon over noe jeg eller barna mine har gjort, fremfor at naboen blir stadig mer ordknapp og sender meg "blikk" og mumler til en annen nabo.
Og om noen kommenterer rumpa mi - jeg tar det som en kompliment, og som et uttrykk for at noen hadde lyst til å si noe positivt til meg.
Og så husker jeg den beste komplimenten jeg noen gang har fått - det var fra en gutt i barnehagen som var rundt 5 år. Han hadde falt og slått seg, og fordi jeg akkurat kom forbi var jeg den som plukket han opp, satte han på kneet mitt, børstet av sand og tørket tårer. Da en av de ansatte kom og tok med seg gutten snudde han seg til meg og sa: "du har jammen meg store hender!". :D Ja, jeg har kanskje det. Og de fungerte godt til å plukke opp skadet gutt, børste sand og tørke tårer.
Personlig mener jeg at så lenge alle parter er i forhold så er det helt greit med flørting. Problemene oppstår når singel person flørter med en som er i et forhold.
Jesus, du skjønner ikke helt hva som skrives alltid, hva? Det jeg skrev var at jeg aldri blir rasende på mannen min, og det ikke er høylydte krangler og kjefting. Han gjør ikke ting som er så alvorlige at jeg blir rasende.
Det blir som på jobb, man blir jo irritert på arbeidskollegaer der også, men det er måten man uttrykker irritasjonen på, og poenget mitt var at det går fint an å leve et liv hvor ingen brøler og slamrer med dører.
Og nei, jeg har ikke problemer med å uttrykke sinne de gangene jeg faktisk blir veldig sint. Jeg synes også det er helt bra med samfunn hvor folk sier ifra, men det å forlange en viss form på hvordan man ytrer sinne er da faktisk ikke det samme som å være passiv-aggressiv eller at man nødvendigvis må stå og brøle og være ufin. Ble det lettere å forstå nå?
Nei, alvorlig talt, jeg syns du tar litt unødig på vei her, jeg. Jeg husker at jeg ble litt overrasket over deg i den andre tråden, nesten som om følelser var noe man helst ikke skulle ha. Og så kom denne tråden, hvor du igjen uttrykker noe beslektet.
Men jeg tror fortsatt at du er i mindretall, både når det gjelder selvkontroll og når det gjelder hva du krever av andre. Selvsagt må man ikke nødvendigvis stå og brøle og være ufin - jeg har da heller ikke sagt at dette er noe man "må".
Poenget mitt var bare at folk er forskjellige. Du liker ikke om noen plystrer på deg eller om fremmede gir deg et kompliment. Du liker ikke kjefting og hjemme hos dere blir dere ikke sinte på hverandre. Men hos veldig mange andre er det helt normalt både med komplimenter og kjefting.
Om jeg blir glad for en hyggelig kommentar, så er jo det rett og slett bare fordi kommentaren var hyggelig. Det er hyggelig at folk sier noe hyggelig, til og med fremmede. Og siden jeg syns det, så kan jeg også gi komplimenter til vilt fremmede, for jeg regner med at de fleste setter pris på en hyggelig kommentar. Eller et smil. Jeg smiler også til vilt fremmede, og setter pris på at andre gjør det.
Det er ikke fordi det på noen måte er viktig for meg hva fremmede mennesker måtte mene om meg. Men bare fordi det er hyggelig å gi og få komplimenter.
Jeg syns du overser den delen av det, og fremstiller det som om alt handler om hva du måtte være interessert i å vite. Mens jeg mener at folk gir komplimenter for å være hyggelige, ikke fordi de tror at du er oppriktig interessert i deres mening om deg eller ditt.
Mener noen faktisk at "hey, snasen rumpe!" er et kompliment? Et hyggelig sådan? :gruble:
Eller jo, jeg skjønner jo at det er noe positivt om noe visuelt, but still. Jeg tror ikke det som oftest blir ytret med et ønske om at mottakeren skal tenke "åh, det var hyggelig sagt!"
Jeg tror slett ikke alle forekomster av plystring og rompekommentering skyldes at folk ønsker å være hyggelige, altså. Og hva man svarer på HI-spørsmålet kommer sannsynligvis en god del an på hva slags situasjon som man ser for seg - som him var inne på, så kan det være morsomt eller hyggelig hvis folk er morsomme eller hyggelige, men bare ekkelt hvis folk er sleske.
Næh, jeg ville nok ikke beskrevet det som et kompliment som varmet hjertet mitt, men sagt av rett person, med rett glimt i øyet hadde jeg ikke blitt fornærmet eller sur på noe vis. Da kunne det attpåtil vært gøy.
Hvis en vilt fremmed fyr på gata hadde brølt det etter meg så hadde jeg nok stusset litt, kanskje blitt irritert og hvertfall tenkt at det var merkelig og unødvendig oppførsel. Hadde naboen gjort det hadde jeg hvertfall tenkt det siste.
Det har jeg vært inne på to ganger allerede i tråden, at det er person- og situasjonsavhengig.
Mhm, det er den derre stadige hevdingen at dette er en hyggelig ting som jeg stusser på. Altså, riktig person, riktig tidspunkt - selvfølgelig. Da er jeg også game. :knegg:
Nei, ikke en hyggelig ting, all over. Men sånn er det jo med veldig mange ting, så det syns jeg på et vis er inneforstått. Om noe er hyggelig har i endel tilfeller lite med selve ordlyden å gjøre, men hvem som sier det, og hvordan. Hvis Glittermannen f.eks. løper etter meg opp trappen for å ta meg vil jeg mest sannsynlig fnise og le, men hadde en vilt fremmed mann gjort det hadde jeg jo blitt livredd.
Jeg fikk rumpekommentar fra en vilt fremmed i morges. :stolt: Damen gjorde meg forsiktig oppmerksom på at skjørtet mitt hadde hengt seg opp. Selvfølgelig måtte det skje akkurat den dagen da jeg i tidsnød hadde valgt de hvite (og hullete, viser det seg) ullmamelukkene til svart strømpebukse, svarte støvletter og svart og militærgrønt skjørt.
:gaah:
Jeg ble takknemlig for kommentaren, ja. Veldig. :nemlig:
