I blant når jeg står og venter på bussen så tenker jeg på ting og tang, og så begynner jeg f.eks å tenke på at tenk om noe fælt skjedde barna og hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. ofte spinner disse tankene litt langt og det ender med at jeg nesten får helt pusteproblemer og føler jeg må kaste opp eller besvime eller begynne å gråte høyt.. :o
Liksom som et ally mcbeal-syn også tror jeg nesten det er ekte.. som om jeg går ut av meg selv og sitter og ser ned på den situasjonen jeg tenker på.. Litt vanskelig å forklare..som en drøm på en måte. bare at jeg er våken.
Her i går sto jeg og ventet på bussen hjem for å hente klumpen i bhg og jeg begynte å tenke på hvordan det hadde vært om han plutselig ble akutt alvorlig syk i bhg. F.eks akutt hjertesvikt eller noe ang det. Jeg så for meg at jeg skulle hente han, kom inn og de voksne på avdelingen sto rundt noe på gulvet og det var han. Han var blå i ansiktet og en av de voksne drev med med opplivning mens en av de andre ringte til 113. Jeg så for meg hvordan panikken grep meg og jeg løp til han og hylte og gråt og det var nesten som at jeg ikke fikk puste der jeg sto på busstoppet. Det knøt seg i brystet og jeg måtte liksom riste meg litt for å slutte å tenke slik.
Det hender også hvis jeg tenker på om at snuppa opplever noe skummelt og blir redd for hun er typen som blir litt hysterisk hvis noe skjer som er litt uventet. som da jeg gikk ned rulletrappen uten henne og hun ikke turte å gå etter og sto igjen på toppen. da ble hun hysterisk redd og gråt. Når jeg tenker på henne i en slik situasjon så får jeg den samme opplevelsen som beskrevet over. Får lyst å gråte..
Ja, er ikke det ganske vanlig da? Jeg er jo veldig følsom, men selv de minst følsomme av de jeg kjenner kan ha sånne tanker ganske hyppig og bli satt ut av det. Jeg får ofte slike grusomme tanker etter å ha lest eller tenkt tilbake på diverse grusomme nyhetsoppslag om barn, og da ramler jeg helt sammen.
Jeg også. Tenker ofte at jeg ikke tør gå inn på soverommet til storebror når han har sovna, tilfelle han har viklet seg inn i noe og blitt kvalt eller noe lignende. Eller jeg ser for meg at mannen og storebror har kræsja i bilen på vei til barnehagen. Kan jobbe meg opp skikkelig hvis jeg ikke tar tak.
Jeg kan også ha slike tanker og bli helt fra meg av skrekk og angst av bare et tankespinn. Som oftest må det ha skjedd noe eller at jeg har lest noe for å sette i gang en slik tankerekke, men det er helt grusomt og noen ganger litt vanskelig å riste det av seg etterpå.
Jeg har en mor som er katastrofetenker og jeg har tatt en sjefsbeslutning på å slett ikke gå i samme spor selv. Så jeg avslutter slike tankerekker i samme sekund som de entrer bevisstheten. POFF - borte!
Det hender eg begynner å tenkja i slike baner, men eg greier å stoppa dei før det tar heilt av. Vel, ikkje alltid. :flau: Eg var meir av ein dagdrøymar på godt og vondt då eg var tenåring.
Jeg er (dessverre) slik når noen ikke kommer hjem når de skal og jeg ikke får tak i de. Da er det ikke måte på hva som kan ha skjedd og hvordan jeg greier å gire meg opp.
Jeg er flau for å innrømme det, men en gang ringte jeg til pappa sent på kvelden fordi mannen ikke kom hjem når jeg trodde han skulle komme hjem og han ikke svarte på telefonen. Hva pappa skulle gjøre vet jeg ikke helt, men jeg klarte ikke være alene om bekymringen over hva som hadde skjedd.:o
Jeg ble først kjent med dette fenomenet da jeg fikk storebror, og jeg har hatt en god del katastrofetanker det første året etter fødsel begge gangene. Så har det roet seg, men det forekommer fremdeles.
Du er ikke alene om katastrofetankene. Huff, jeg innbiller meg de verste ting, fra bilkræsj, til drukning, flykræsj, dødelig svineinfluensa, kreft osv. Tankene har ingen grenser og jeg plager meg selv alt for mye med det. :sukk:
Ja, dette var ganske overveldende følelser å bli konforntert med da jeg ble mamma. Husker jeg fortalte det til en eldre venninne som da hadde tre barn. Hun beskrev det som en side ved det å føle ansvar og omorg for barna. Jeg grever meg ikke ned i slike tanker, men opplever de av og til. De er ekle, men på den andre siden gir de også noe positivt, og det er lettelsen for at alt egentlig er bra.
Katastrofetankene kommer innom, men blir husjet fort ut igjen som regel. Men det er ekkelt likevel, selv om jeg vil si jeg er flink til å ikke la det påvirke meg til å være overbeskyttende f.eks.
Jeg har allerede opplevd mitt livs mareritt, å være maktesløs i kampen for min sønns liv. Etter det har jeg blitt en blanding av kald og distansert, samtidig som jeg er nervøs og tenker flere katastrofetanker.
Det er vel det som er riset bak speilet når man elsker noen? At man av og til innser hvor intenst grusomt det ville være om noe skjedde dem.
Sånn er det hos meg også, jeg lar meg virkelig overmanne av følelsene mange ganger, og "lever" meg så inn i det at det er virkelig plagsomt.
Etter et mildt sagt turbulent førsteår med minstemann, begynte hun endelig å sove nogenlunde på natten da hun var ett år. Da skulle man tro at jeg også kunne sovet, men da klarte jeg ikke å legge meg til å sove. Hver gang jeg sovnet, og det var virkelig hver gang, så kjørte jeg bil med jentene bak i setene sine. Vi kjørte av veien og ut i et vann, og jeg klarte ikke å få de løs fra setene sine. Jeg turte ikke lukke øynene og legge meg til å sove, men tilslutt kollapset jeg jo og sovnet alikevel, bare for å våkne hylende kort tid etter. Vel, det har blitt bedre, virkelig, men enda så kan slike tanker overmanne meg, og jeg liker fremdeles ikke å kjøre bil. Må vi kjøre forbi vann, blir jeg svimmel og uvel, og må virkelig ta meg sammen for ikke å bli helt hysterisk. Vi må kjøre langs Krøderen for å komme til hytta, og jeg slipper snart tom for unnskyldninger for å slippe å reise oppover...
Har det slik jeg også, er en katastrofetenker av rang. :sukk: Noen ganger "rister jeg det av meg" andre ganger kan det kjennes som om jeg får panikk tror jeg. Og det begynte nok som verst etter at jeg ble mamma selv.
Jeg elsket å kjære karuseller, nå tør jeg knapt i tilfelle noe skulle skje. Jeg liker ikke å farte uten mann og barn på noen måte heller, det er helt sykt å tenke sånn, men noen ganger bare blir det slik. Jeg prøver å ikke la det begrense meg i hverdagen da.
Når mannen kommer hjem senere enn planlagt og ikke ringer, så ser jeg for meg ulykker, ambulanser, blod og tårer. Og er nesten overbevist om at det er sånn det er, og har mer enn en gang brutt sammen i lykkehulk når han kommer inn døra. :flau:
Og ja, jeg tenker også krisetanker om ungene. Har sett for meg både begravelser, operasjoner, ulykker og you name it.
Jeg har flyktige tanker om forferdelige ting som kan skje, men jeg dveler ikke ved de. Jeg tror jeg kommer til å bekymre meg mer for ting de kan havne oppi når de blir større og begynner å løsrive seg.
Huff, ja. For min del kom slike katastrofetanker etter at jeg var nær ved å miste mannen min (den gang samboer) i en ulykke. Den klaustrofobiske og angstfylte følelsen jeg måtte holde ut før jeg fikk beskjed om at han kom til å overleve/bli bra, rystet meg så inderlig. Etter den tid har ulike scenarier som kan fremkalle lignende følelse dukket opp i hodet fra tid til annen. Det kan handle om at mann eller barn involveres i ulykke, at de blir alvorlig syke osv.
Heldigvis har jeg blitt flinkere til å "oppdage" tankespinningen når den setter i gang. Dermed kan jeg si til meg selv at jeg ikke vil bruke tid og krefter på å tenke på dette, og heller rette tankene mot noe annet.
Jeg tenker tankene, men lar meg ikke prege av dem eller la de få "tak" i meg.
Jeg har opplevd så mange av de forferdelige tingene en er redd for og vil ikke bruke tid og krefter på tankene om det.
Jeg har det også slik. Mest ang brann.
Er livredd for brann og ser for meg at jeg ikke vil klare å ta meg inn på rommet til jentene. Det er på andre siden av leiligheten, men beroer meg litt av at vi er i 1.etasje og jeg kan løpe ut og knuse ruten til jentene på andre siden. Men det kan jo være for sent.
Ser for meg alle mulige scenarioer. Skikkelig ekkelt.
Jepp. Har tenkt flere ganger når jeg sender han til faren at jeg ikke håper det er siste gangen jeg ser han osv. Ikke noe bra å tenke sånn egentlig. :gruble:
Jeg har det også ofte slik. Stort sett klarer jeg å stoppe de grusomme tankene, men noen ganger "tillater" jeg dem å fare avsted, som for å "forberede" meg, i tilfelle noe skulle skje...
Det er godt å lese at jeg ikke er alene om katastrofetankene.
I kveld tenkte jeg på hva om en heftig krig/terrorangrep e.l helt plutselig skulle oppstå, og jeg var på jobb i barnehage eller alt for langt unna barna mine. Alt jeg ville tenkt, var å være hos barna mine som kanskje var spredt på skole og i barnehage...men jeg kunne jo ikke forlatt barna i barnehagen som jeg hadde ansvar for. Tanken utviklet seg til at jeg ikke kunne jobbe mer i tilfelle noe slikt skulle skje, og jeg måtte passe på å være i nærheten av barna alltid. :gal: :rolleyes:
Slike tilfeller forekommer dessverre i vår verden, det gjør inntrykk.
Men jeg øver meg stadig på å overvinne frykt og nyte alle fine øyeblikkene.
Hm.... trodde ikke det var SÅ vanlig.
Er blitt mye flinkere til å stoppe tankerekkene nå, etter en periode der jeg ikke en gang kunne synge Fola Fola Blakken uten å gråte.
Da sønnen min var liten og vi levde i et helvete rett og slett, da var jeg mye plaget med slike tanker. Jeg klarte ikke å se for meg at han skulle få vokse opp, og tenkte ofte på ulike scenario som kunne skje og evt ta han fra meg.
Nå som han er blitt større og vi har det godt vi to, tenker jeg ikke slikt lenger, og iallfall ikke i slike settinger somm beskrevet i hovedinnlegg. Tankene kan nok fortsatt innimellom komme over meg når jeg er alene og tankefull, men det er veldig sjelden.
Jeg er ikke en person som har spesielt store følelsesstyrt, men jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Når jeg lar tankene fly, kan det godt være at det kommer inn fantasier om forferdelige ting som kan skje. Noen ganger kan det gå så langt at jeg begynner å gråte, men som regel rister jeg det av meg. Stort sett er jo ikke dette tanker man har brukt for. Men jeg tenker at i noen sammenhenger kan de være nyttige også, hvis det er handler om ting som faktisk vet kommer til å skje. Da er det en slags forberedelse.
Jeg har alltid vært en som hadde kontroll over følelsene mine, som aldri ble rørt, som alltid var rasjonell og fornuftig. Så møtte jeg Mett. Han brøt ned mye av de murene jeg hadde rundt meg, og jeg opplevde for første gang å stole helt og fullt på noen, det å elske noen fullt og helt og det å være redd for at noe skulle skje med ham. Jeg synes selv det var veldig vanskelig å takle dette i begynnelsen og hadde mange katastrofescenarioer der det meste gikk fantastisk og spektakulært ille, men jeg klarte å roe meg ned etterhvert og skyve unna sånne tanker.
Så ble jeg mamma. Jeg har aldri følt meg så rå og åpen noen gang, og tanker på at det skal skje henne noe, at noen skal være slemme med henne eller at hun på annet vis skal oppleve virkeligheten er så tunge og vonde at jeg vil kveles. Jeg har blitt mye flinkere til å skyve dem unna, og jobber stadig med det. Slike tanker er ikke av det gode eller nyttige slaget.
Det hender jeg lengter tilbake til rasjonalitetens dager, men det var også svært kalde og ensomme dager så jeg holder ut og tar det onde med det gode. :cool:
Nå skal dramaqueen Pappalille gå og sminke seg ... Kanskje noe rødt og sort? :gruble:
Ja jeg har slike tanker. De var verst etter fødslene, men de kan snike seg innpå innimellom. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli gal i begynnelsen, men når en veninne av meg betrodde seg med sine tanker forsto jeg at det ikke var helt unormalt.
Har hendt meg også. Trigger hevn-refleksen hvis jeg tenker på hva som kunne hendt unga mine. Prøver å ikke følge slike tanker, det er som dagdrømmingsmareritt.
Jeg får ofte slike katastrofetanker når jeg trener. Jo hardere trening, jo verre blir tankene. Jeg kan få slike tanker ellers også, men da klarer jeg enklere å jobbe meg selv ut av dem.
Hvis jeg først begynner å spinne av gårde med slike tanker tar jeg gjerne til tårene- and then some.
Jeg er også av den hysteriske ikke-handlende typen om noe oppstår, så jeg tenker på det også. At om noe skjer så jeg klarer ikke å gjøre noenting for å hjelpe poden. Det er kjipe tanker det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
