Altså venner du stoler 100% på og har kjent gjennom minimum 5 år.
Når jeg mener at tid på vennskapet er et tema så er det fordi det tar tid og bygge opp et slikt vennskap og tidsaspektet viser også noe om at det kommer til å vare.
Og har du opplevd å bli sviktet av en venn du stolte 100% på?
Spinnoff fra tråden om hemmeligheter i parforhold, men vennen må ikke være hemmelig altså :knegg:
Fire stykker: Mannen min og tre gode venninner. To av disse venninnene har jeg kjent siden vgs, den siste ble jeg kjent med for drøyt sju år siden. En av dem snakker jeg ofte med, to snakker jeg egentlig ganske sjelden med, men jeg er veldig glad i dem og stoler på dem så mye som jeg stoler på andre mennesker. Dvs at jeg stoler mye på dem - opp mot 100 %. I tillegg har jeg andre gode venner.
Ja mannen min da, han og den enen venninna mi er de to aller beste vennene mine. Jeg må nesten likestille de to, de tilfredstiller helt forskjellige behov i form av å være venner.
Jeg har to veldig gode venninner som jeg stoler 100% på, en har jeg kjent siden 1 kl på barneskolen den andre siden videregående.
I tillegg til mannen som jeg har vært sammen med over 20 år.
Ellers har jeg 2-3 gode veninner som jeg regner som veldig gode venninner, men de er av "nyerer dato"
Jeg har 2-3 nære venner som jeg har kjent i mer enn fem år og som jeg stoler hundre prosent på. Så vidt jeg vet, har ingen av dem "sviktet" meg på noen måte, men det kan hende de har fortalt noe jeg helst ikke ville de skulle sagt videre til mannen sin uten at jeg vet det. Jeg hadde ikke tatt det så tungt, da. De gangene det virkelig, virkelig hadde vært krise om mannen visste noe, ville jeg bedt dem spesifikt om å ikke si noe. Det er som regel underforstått ellers, men jeg forteller dem sjelden ting det hadde vært totalt krise om mannen deres også visste.
12 stykker. Jeg har kjent dem i 20 år og stoler fullstendig på dem. Det er selvfølgelig noen av dem jeg gjerne foretrekker å snakke med, men det er pga kvaliteten på råd/svar ikke fordi jeg stoler noe mindre på dem. Vi har vært fjortiser sammen så det er klart jeg har opplevd at noen av dem har skuffet meg, men ikke siden vi nådde en noenlunde voksen alder nei.
Edit: Ja og sambo selvfølgelig. Han er min aller nærmeste og den som vet absolutt mest naturligvis. Ja 13 blir det da altså.
Jeg har flere som er av typen som jeg kan betro meg til, seks totalt kanskje? Dog kun 2-3 som jeg anser som nære. Etter påbegynt barneproduksjon så blir det ikke sosialisering av typen over en samtale på café hver søndag i tillegg til en felles gåtur på torsdag, det har blitt til at man treffes sjeldnere. Jeg antar dette vil endre seg litt når vi er over småbarnsfasen. Sånn ellers er det mange her på FP jeg stoler på også, og som jeg anser som venner som jeg kan snakke med om ganske så private ting.
Jeg har ikke noe eksakt tall, men føler meg heldig som har mange venner. Vi er en gjeng på 8 som har holdt sammen siden videregående, dvs. 20 år. Med partnere inkludert er vi 14 som treffes 4-5 ganger i året. Ei som også er med i denne gjengen, er min bestevenninne fra barneskolen, som jeg har kjent i 30 år. Vi har også et par andre vennegjenger der hyppigheten i samværet ikke er like stor, uten at det er noe svik eller noen misstemning forbundet med det. Disse har vi også kjent i 10-20 år. I perioden med ufrivillig barnløshet fikk jeg også flere nære venn(inn)er som jeg føler meg veldig knyttet til, og som nesten alene var grunnen til at jeg kom meg igjennom de årene. Mange av dem, men ikke alle, har utgangspunkt i forumliv.
Jeg synes det er vanskelig å angi noe bestemt antall eller noen kriterier for hva som er nært vennskap. Det henger kanskje sammen med at jeg på et vis er en ganske åpen person som ikke har problemer med å snakke åpent med de fleste om det meste, eller å ha tillit til andre. Samtidig er jeg litt folkesky i perioder, så det er en litt rar blanding.
Jeg har mistet noen venner som betød mye for meg og det har vært sårt og har tatt lang tid å vende seg til at personen ikke ville være der lenger, men det er noe annet enn å føle seg sviktet, tror jeg.
Jeg har vel 4-5 nære venner. Og flere som jeg setter stor pris på og som gjør livet bedre å leve!
Jeg har 2 gode bestevenninner her, og ei i fredrikstad . Og så har jeg en venninne/vennepar som har en 03 gutt og 07 jente. Har kjent hun dama i 3 år og mannen i 2(de var separert da jeg ble kjent med henne) Og hun stoler jeg 100 %på ,så er ikke enig at vennskap tar år og dag å bygge.
Og så har jeg 3 super gode kompiser jeg stoler 10000% på.
Da jeg var yngre så hadde jeg mest guttevenner med at jeg synnes de fleste jentene var noen store pynte bitch ;)
Så pr i dag har jeg flere guttevenner en jentevenner, nen har ramlet bort i løpe av årene og en del har kommet.
Jeg hadde en venninne som missbrukte min tillit groft, dette er 10 år siden
Når turbo var liten så mistet jeg kontakten med hun ene som var/er min bestevenninne. Og dette slet jeg med lenge. Hun flyttet for å gå skole.
Og andre venner giddet ikke å spørre om jeg eks skulle være med ut lenge osv. For jeg hadde jo unge så jeg var vel kjedelig ,det var nesten mere sårt en hun som missbrukte tilliten min
Jeg har et par nære venner som jeg har hatt i mange, mange år. Det var flere, men en hendelse i livet mitt endret mye for meg.
Siden den hendelsen ikke er mer enn fem år tilbake i tid vil de andre jeg ser som nære venner da ryke ut på datokriteriet her, men jeg vil ta de med likevel da de er svært viktige for meg. Med disse har jeg flere nære venner. Det er jo en gradvis overgang så jeg vil ikke tallfeste og sette en grense for nær og ikke nær, men det er seks-syv mennesker som har kommet til som jeg ville delt hva som helst med uten å blunke.
Om jeg har blitt sviktet av en nær venn jeg stolte på? Ja. Det var vondt. I forbindelse med den nevnte hendelsen.
Jeg har 4 veldig nære venninner og 1 en kompis som har vært i livet mitt i mellom 10 og 15 år.
Så har jeg også 1 kompis og 6 venninner som har vært i livet mitt mindre enn 5 år men som faktisk er like nære venner som de jeg har hatt lenge.
Å ja jeg har blitt sviktet av ei venninne for ett par år siden, tilgir det aldri.
Som ekstrovert flyttebærte som flyttet til Trondheim for å studere (mange nye folk) og som flyttet østlandet for å få jobb, så mistet man jo kontakten men noen på veien. Men bestevenninna mi fra skoledagene har jeg jo, selv om vi ikke sees så ofte grunnet 110 mil. Men forsøker å møtes hver gang jeg er hjemme. Her vi bor har jeg 1 venninne (og hennes mann er kompis med mannen), samt vi har noen bekjente. Venneparet og oss har holdt koken siden 2003 nå, fordi det er initiativ fra begge sider til å møtes. Det er ingen likesinnede på jobb, og hverdagen er så travel at det er vanskelig å få tid til å bli godt kjent med noen. Kan tenke meg det er mye enklere for de som bor der de vokste opp og/eller studerte.
Jeg har ikke blitt sviktet av noen, men en del forhold har dabbet ut grunnet manglende initiativ fra motpart. Det har vel aldri engasjement fra min/vår side som har vært problemet.
Jeg har to virkelig nære venninner, den ene bor dessverre på andre kanten av landet og det er et savn. Jeg har kjent de begge siden ungdomsskolen.
Disse to kan jeg fortelle alt til, de svikter meg aldri.
Jeg har mange venner, og 4-5 stykker som jeg vil si er nære. Av disse 4-5 er det 2 som er veldig nære, og som jeg kan snakke med om absolutt alt (det kan jeg forsåvidt med de andre 2-3 også, men jeg gjør det bare ikke). Jeg har kjent begge mindre enn 5 år, men de kjenner meg bedre enn de vennene mine som har vært der lenger. Det har med felles opplevelser, historie etc å gjøre.
Jeg synes dette er vanskelig jeg. :sparke:
Jeg har i grunn flere gode venninner jeg kunne ha prata med. Jeg har 3-4 stk fra vgs-tid som jeg stoler fullt og helt på, og som jeg vet ville ha lyttet og vært lojal, og som jeg møter jevnt. Men det betyr ikke at jeg nødvendigvis deler så mye nært ang meg selv av den grunn. Men jeg har blitt "flinkere" i det siste, mye fordi jeg bare må det om de faktisk skal forstå hvordan jeg har det om dagen. :nemlig:
De jeg deler mest med er nok i grunn Haugtussa og Hasselnøtt, og jeg tror kanskje det ikke er en tilfeldighet heller. For det er på en måte lettere å dele noe personlig og nært med noen som jeg ikke omgås med i det daglige, synes jeg. :flau: Men det er jo ikke bare derfor så klart, det er jo fordi jeg er trygge på de, og fordi de er typer jeg liker å dele ting med.
I tillegg har jeg jo søstrene mine og Mjau, som jeg stoler veldig på, og som jeg kanskje kan bli enda flinkere til å gi av meg selv til. Jeg har også åpnet opp litt mer på blogg her inne, enn jeg har turt gjøre tidligere.
Men jeg har som sagt mange venninner jeg stoler fullt og helt på.
Det kan være deilig å dele med noen som ikke står nær, f.eks anonymt på et nettforum eller å dele med en person som er en ny-venn. Med noen er det kjemi og fortrolig stemning med en gang.
Jeg har 2-3 venninner fra barneskolen, vi var erteris helt ut videregående. Dessverre blir det jo gjerne slik at studier og samboere på hver sin kant skaper avstand. Da de er hjemme prioriterer de ofte festing i stedet for å besøke en kjedelig småbarnsmor. :o De siste årene har jeg funnet noen nye venninner som jeg er veldig glad i, men jeg er overhodet ikke flink nok til å ta kontakt. Plutselig har det gått flere uker. :sparke: På jobb må jeg være veldig tilstede, blid og tålmodig, og da kvelden kommer gleder jeg meg bare til ungene er i seng. Skjerpings må til ja..
Jeg har 4 nære gode venninner jeg stoler 100% på. Jeg har kjent en av dem i 35 år siden jeg var ca 5 år. To siden jeg var 7 år 33 år siden og den siste har jeg visst hvem var siden jeg var liten men ikke vært venner med henne sånn. Det ble sånn mere i voksen alder da jeg og hun gikk gravide samtidig i 94. wæææææææ jeg er jo gammel blir 40 år nå neste søndag wæææææææ
Jeg har i og for seg mange som jeg "stoler 100 % på" i den forstand at jeg er sikker på at de aldri ville skade eller svikte meg, at de vil meg vel, og at jeg, dersom jeg ønsket det, kan betro meg til dem. Jeg har kanskje 4-5 som jeg selv faktisk ville kunne velge å betro meg til dersom noe var vondt og vanskelig, og i praksis vil jeg ofte ikke velge å betro meg til dem engang. (Og så har jeg en blogg med mange titalls lesere som jeg tidvis også betror meg til, da. :knegg: )
Jeg har aldri blitt sviktet av en venn jeg har stolt på, det jeg vet.
Jeg trenger da slett ikke ha kjent noen i fem år for å betrakte de som nære venner? :gruble:
Jeg har mange, til litt forskjellig bruk. Noen som jeg vet at jeg kan dra til når alt er tungt og trist, noen jeg vet alltid er med på moro hvis jeg spør, noen som man kan snakke med om tusen ting i tusen timer, og noen som vet alt om meg.
Det er bare en som har hengt med i mange år, men han er gull verdt. De siste tre, fire årene har jeg blitt meg, og da har jeg også fått ordentlige venner.
Da jeg var veldig singel og alt gikk til helvete oppdaget jeg hvor viktig det var med nettverk. :love:
Jeg har åtte nætr, tre av dem har jeg kjent siden barneskolen, og søstrene mine har jeg jo alltid kjent.
I tillegg kommer den vennekretsen jeg begynner å få her som vi har flyttet til nå, men det er mindre enn fem år gamle venner.
Jeg er heldig :)
Ikke så veldig mange. Jeg har alltid vært Bestevenninne-typen, altså at det bare er Oss To. Ellers er jeg veldig åpen om mangt med mange, og veldig privat med det meste ellers.
Det jeg kanskje skulle ønske, er at jeg skulle kommet bedre overens med damene til kompisene til mannen. Det er ikke det at vi er uvenner eller misliker hverandre, men vi er ikke nære eller finner på ting på egen hånd. Jeg henger alltid med gutta på fest, liksom.
Jeg har fire nære venner som jeg føler at jeg kan snakke med alt om og som jeg stoler 100 % på og jeg stoler 100 % på at de vil stille opp for meg ved behov. I tillegg kommer mannen min som den aller nærmeste.
Alle disse vennene er for såvidt ikke gamle venner, som i barndomsvenner, men jeg har hatt de som venner mellom 10 og 5 år.
Jeg har i voksen alder ikke opplevd å bli sviktet av noen nære venner. Som barn og ungdom ja. Men - ikke verre enn at man har børstet støvet av seg og startet på nytt.
Mannen min er min absolutt nærmeste fortrolige, vi var bestevenner før vi ble kjærester, og den fortroligheten tok vi med oss i parforholdet også :hjerter:
Bortsett fra ham, så har jeg to nære venner. Bestevenninnen min som jeg har kjent siden vi begynte på barneskolen, og min nederlandske venn som jeg traff på IRC for 15 år siden. Jeg har ikke så lett for å få venner, jeg er litt for sjenert, tror jeg :sparke:
Har flere, i flere kategorier.
En barndomsvenninne siden vi var 3 år gamle.Det er ca. 42 år siden.
Det er min barndom-ungdom-voksenbestis.
Så er det min søster som er like nære som hun ovenfor, bare en enda mer nær bestis jeg kan si ALT til.
Utenom det en som jeg har vært veldig god venninne med i 24 år. Det er egentlig mannen hennes som er min venn siden jeg var 14-15 år.
Så en venninne jeg har hatt i rundt 7-8 år.
Noen nye har jeg fått, feks LaBanga ( snart 7 år siden jeg ble kjent med), Vimjer ( ihvertfall 5,5 år siden jeg ble kjent med) og Estrella ( 5 år rundt omkring) og Tinka. Tinka ble jeg kjent med for et år siden, men du verden for en god og nær venninne på så kort tid.
Jeg har 6 meget nære veninner. Den ene har jeg kjent siden jeg var 6 år. Vi bor langt fra hverandre, men kvaliteten på vennskapet er alikevel fantastisk. Vi sees hver gang jeg er "hjemme" og hun er nok den som kjenner meg aller best her i verden, det har vel noe med at hun kan hele livshistorien min...
De andre 5 bor i samme by som meg, 2 av de har kommet til i de siste 5 årene. Dette er mennesker jeg trives med, har det gøy sammen med, har fine samtaler med, og som jeg klarer å åpne meg for. Flotte, reflekterte, omsorgsfulle mennesker. Jeg er heldig!
Og så har jeg en del andre venner, og alle fyller sin "funksjon".
Men jeg har 2 som jeg føler er nærmest meg nå, men som jeg bare har kjent i 1,5 år. Det er de jeg snakker med daglig og deler det meste med, men kanskje ikke alt. Den gode gamle bestevenninna får nok høre litt dypere ting, men vi snakkes ikke så innmari ofte (kanskje 0-2 ganger per uke), og er ikke sammen så enormt mye.
I tillegg har jeg en 4 stk som jeg har kjent lenge og føler meg relativt close til, men ikke veldig.
(De eneste som får høre så og si alt er et annet diskusjonsforum. Jeg er et nettmenneske. :knegg: )
Situasjonen er ikke slik jeg skulle ønske den var. Jeg skulle gjerne hatt noen få, nære venner, men av en eller annen grunn har jeg mange og mer perifere. Min beste venninne er søsteren min, ellers har jeg 3-4 studievenninner jeg treffer regelmessig, en barndomsvenninne som jeg bare en gang i blant snakker med (hun bor et stykke unna, og jeg føler at vi har sklidd fra hverandre), en studievenninne som jeg så gjerne skulle hatt nærmere, men som jeg ikke er så flink til å holde kontakten med (jeg er ikke glad i å snakke i telefon, og hun er ikke på Facebook), 4-5 naboer med barn på samme alder, hvorav den ene er ganske nær. Ellers har jeg noen jeg anser som ganske nærme fra diverse barselgrupper; 5-6 stykker.
Så, joda, jeg har mange bekjente, egentlig, men for de som står meg nærmest, står ikke jeg dem nærmest. Jeg har savnet et bestevenninneopplegg, er det vel jeg prøver å si. :rolleyes:
Jeg har 4 nære venninner som jeg har sluppet så langt innpå meg som jeg er komfortabel med, og disse har jeg også kjent i flere år - gjerne helt fra barnehagealder. Jeg vet hvor jeg har dem - og at jeg har dem selv i travle tider, og at jeg kan stole på dem 100%. Dette er personer jeg tør å vise både mine sårbare sider og mindre flatterende sider uten at det nødvendigvis er så ubehagelig. Og så har jeg en del semi-nære venner som jeg kan stole 100% på, er komfortabel med og så videre, men som jeg ikke ønsker å dele "alt" med. Ikke nødvendigvis fordi de ikke er kompatible til det, men fordi jeg ikke har behov for å brette meg ut for flere i den grad jeg har gjort overfor de andre få.
Jeg har 3 virkelig nære venninner fra langt tilbake i tid. Og en som jeg ser er på vei inn i rekkene.
Jeg opplevde å bli sviktet av min eldste og næreste venninne ja. Vi hadde hengt samme i tykt og tynt siden barneskolen og jeg kunne gitt min venstre arm for henne uten å tenke meg om to ganger. Jeg har aldri stolt så mye på noen hverken før eller siden (bortsett fra gubben da). Det gjorde vondt å bli sviktet, og til den dag i dag har jeg vanskelig for å fatte det.
Tja? Den eneste jeg stoler 100% på i absolutt alle saker er vel egentlig min egen mann. Ellers siler jeg litt merker jeg. Har en barndomsvenninne jeg stoler 100% på, men vi har vokst litt fra hverandre med årene. Men jeg vet likevel at jeg kan stole på henne. Og så har jeg et trekløversett med venninner, der det den ene vet vet alle tre (vi fungerer slik i alle varianter, altså, ikke bare mht det jeg skulle finne på å fortelle). De er også gode til å betro seg til og brynse meninger på, men jeg hadde ikke fortalt alt til dem. Men det er nok heller min egen introverthet som stopper meg, ikke det ar de ikke er til å stole på. Disse tre har jeg kjent i snart 10 år. Og så har jeg et søskenbarn jeg stoler 100% på, som nok er den jeg ville gått med med de tingene jeg ikke føler jeg kan ta opp med mannen min, eller om jeg trenger å snakke med andre enn mannen. Vi har kjent hverandre siden alltid, og selv om vi bor på hver vår kant av landet, så er vel hun den eneste som kjenner meg like godt som det min mann gjør.
Konklusjon - to nære venner, tre gode venner, og ei bestevenninne som jeg med årene har vokst såpass i fra at vi nok ikke er å regne som bestevenner lengre, men som jeg likevel stoler 100% på. Når jeg tenker meg om har jeg ei eks-bestevenninne (men fremdeles venninne) til som jeg ikke hadde nølt med å betro meg til om det knep på samtalepartnere.
Jeg har seks-sju nære venner jeg har vært venner med i 10-15 år, og så har jeg et par nære venner av nyere dato.
Jeg har ikke opplevd å bli "sviktet" av en venn, men jeg har hatt konflikter som i ett tilfelle førte til at vi sluttet å være venner, og i et annet tilfelle førte til en lang periode hvor vi ikke snakket med hverandre. Heldigvis kom vi oss gjennom det.
Jeg har tre nære venner: Ei venninne fra den første tiden på universitetet, mannen og søsteren min. I tillegg har jeg tre stykker som jeg også stoler på, men som jeg ikke snakker med like ofte.
Jeg har blitt sviktet og såret av min beste venninne gjennom femten år, så dette med vennskap er et litt sårt tema. Ikke er jeg spesielt flink til å ivareta de nyere vennene jeg har heller.
Jeg har flere, men to jeg opplever som veldig nære, og som jeg kunne delt alt med. Uansett er jeg ganske så privat av meg når det kommer til å snakke om veldig personlige ting, så jeg forteller egentlig ikke noe til noen :knegg:
Men begge betyr utrolig mye for meg. I tillegg sambo - han er vel den som vet mest om jeg på mange områder, og som er min beste venn.
Har opplevd å bli sviktet ja, og det gjør jo ikke at man får lyst til å åpne opp noe mer heller. Bedre å holde kortene tett til brystet, for da slipper man sånt. :kynisk:
Jeg har 4 nære venninner. De bor alle i samme by som meg og jeg har oftere kontakt med to av dem, men vet at jeg alltid kan stole på de jeg har sjeldnere kontakt med. Den ene har jeg kjent siden jeg var 5, den andre siden videregående, den tredje siden studietiden - hun var også min forlover da jeg giftet meg. Den siste har jeg bare kjent i halvannet år, men vi er veldig mye sammen, har barn som er bestevenner og menn som gjør endel sammen.
Jeg har vel en 5-6 venninner og et par kompiser som jeg kan snakke med det meste om, men det varierer litt hvor ofte vi snakker sammen. Det viktigste for meg er at jeg vet at de er der og vise versa, og at når vi møtes er det utrolig hyggelig. Ellers er kjæresten definitivt også en venn som jeg deler det aller meste med, og det enda jeg ikke har kjent ham i fem år. ;) Jeg har ikke blitt sviktet av noen venninner eller venner, men det er jo noen jeg har glidd litt vekk fra underveis uten at det nødvendigvis er vondt og vanskelig. Tidligere hadde jeg nok en større vennekrets, noe som var veldig godt de første årene jeg var singel og ting var kjipe, men nå er den noe mindre men desto tettere. Det er fint. :hjerter: De jeg var tettere på da regner jeg fortsatt som venner, men mer perifere.
Jeg opplever forresten ikke at det nødvendigvis tar år å bygge opp vennskap og tillit. Det varierer nok veldig. Jeg har venner jeg har kjent siden jeg var liten, og venner jeg har kjent mye kortere, og det er ikke nødvendigvis forskjell på hva jeg snakker med dem om. Svigerinnen min er i ferd med å bli ganske nær venninne, og vi har ikke kjent hverandre lenger enn 9 måneders tid. Jeg er ganske åpen av meg da, så det henger vel sammen med det. Men klart, det er ikke alt jeg snakker med alle om uansett.
Jeg har 2 besteveninner jeg jevnlig snakker med i telefonen.
Vi bor langt unna hverandre og det er ikke alltid vi treffes en gang i året en gang, men kontakten er god fordeom.
Mannen er den jeg deler mest med. Vi går jo sammen 24/7 og da blir men vel ganske nærme etterhvert :knegg:
Jeg har fire nære venninner som jeg kan dele alt med. To av dem har jeg kjent i 14 år og to av dem i ca 10 år.
Ellers har jeg også to andre gode venninner, men dem er jeg ikke så nær som de fire andre.
Nei, jeg har aldri blitt sviktet an en nær venninne. Jeg har blitt sviktet av en mann som var min samboer en gang, men det er kanskje noe annet.
Jeg har 4-5 stk som jeg regner som nære venninner, som jeg betror det meste og som jeg vet jeg kan stole på. Jeg har flere venner også og mange av de regner jeg som gode venninner, men har kanskje ikke kjent de så lenge.
Ja, det glemte jo jeg. Eksmannen min var jo en av mine aller beste venner, som sviktet meg så grundig at vi ikke en gang kunne være venner lenger. Men av venne-venner har ingen sviktet, nei.
Jeg har 5 stykker, hvis jeg skal holde meg til definisjonen i HI. Ett søskenbarn jeg var veldig nær i oppveksten, en venninne fra vgs, en fra høgskoletida, ei jeg ble kjent med for 10 år siden og ei jeg ble kjent med for litt over 7 år siden. Det er faktisk ingen av disse fem jeg har veldig hyppig kontakt med i hverdagen, dels fordi de bor langt unna og mye av kontakten blir per telefon (to av dem), og dels fordi hverdagen er hektisk og tettpakket både her og der (de tre andre), men de er alle mennesker jeg stoler på, "er på nett med", vil stille opp for og vet vil stille opp for meg og mine. Og så er det veldig koselig når vi treffes, da!
I tillegg har jeg to lovende venninneforhold som ennå ikke tilfredsstiller definisjonen i HI pga tidsaspektet, men som jeg setter stor pris på. Dette er jenter jeg bor i samme område som, og vi treffes ganske jevnlig pga barn som er nære venner (en av dem) og pga felles fritidsaktivitet (en av dem).
En bestevenninne som jeg har kjent i nesten 30 år, tre som jeg har kjent i ca 15 år og 5-6 som jeg har kjent i mellom 5 og 10 år.
Jeg vet ikke om det nødvendigvis er slik at jo lengre man har kjent hverandre, jo nærere er det. Ofte finner man de beste vennene i studietiden, på sommerjobb eller i ting man er engasjert i. Når man er ung voksen så vet man både hva slags mennesker man er ute etter og har tid til å dyrke vennskapet. Som da Hønni og jeg ble kjent, feks, da vi VALGTE hverandre og kunne sitte i timesvis på kafe og røyke og skravle og bli supergodt kjent.
Noen ganger har man skikkelig flaks, feks når mannens bestevenn kommer dragende med en FANTASTISK dame og man får en venninne for livet som ren bonus.
Jeg har 7-8 nære venninner som jeg kan dele det meste med, noen av de alt.
Jeg har opplevd å miste min eldste og av de aller nærmeste venninnene mine.Vi var venninner i 30 år.
Ting hun gjorde mot meg og vennskapet vårt var så graverende at vi ikke har snakket sammen på 2 år.Det har vært vondt og føles ennå uvirkelig.