#1
Frost sa for siden:
Jeg er medlem i den hurtigvoksende gruppen som heter Framsnakking på Facebook. Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om dette. Men nå kom jeg over et flott innlegg fra avisa Nordlys skrevet av Christine K.H, som jeg kopierer.
Hva synes dere om dette uttrykket? Jeg synes ihvertfall det er flott. :) Det er mange som synes det samme, for gruppa har nesten 41 000 medlemmer.
Framsnakk på frammarsj
NYTT BEGREP: Å baksnakke er bakstrebersk. Nå er framsnakkingen på frammarsj.
- Ho er bare helt fantastisk.
Ordene kommer fra ei av mine beste venninner. Vi har på joggesko og er i ferd med å runde Sydspissen av Tromsøya i solrøde kveldstimer.
Karakteristikken som blir gitt omhandler ei annen venninne. Ei som ikke er med på turen denne ettermiddagen. Ei som ikke hører de fine ordene som blir sagt om henne. Men som fortjener hver eneste vending. - Flink og flott – ho er rett og slett verdens beste.
Om du gjør et søk på verbet «framsnakke» i den elektroniske bokmål- og nynorskordboka vil du ende opp uten treff. Det ønsker flere titalls tusen mennesker å gjøre noe med.
For skriver du det samme ordet inn i søkefeltet på Facebook kommer du inn på en side som i skrivende stund har hele 32.089 medlemmer. Gruppa ble opprettet like før påske, og medlemsmassen har økt med rundt to tusen hver eneste dag. Du er kanskje en av dem som allerede har fått en invitasjon til gruppa, og du har muligens også meldt deg inn? Da er du altså i godt selskap. Bokstavelig talt.
Felles for samtlige tilhengere er ønsket om at framsnakkingen skal bli tatt opp som et fullverdig medlem av det norske språk. At vi om kort tid skal kunne finne ordet og definisjonen i ordbøker både på nett og mellom stive permer: Framsnakke – Å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre.
Men før vi kommer dit, har vi tid til å spole oss tilbake til begynnelsen. Til den dagen i 2004 da Vesterålen kulturutvalg hadde invitert språkrådsdirektør Sylfest Lomheim til å holde foredrag for regionens kulturarbeidere. I salen satt blant andre Svein Spjelkavik. Og når Spjelkavik er tilstede på et arrangement nøyer han seg sjelden med å være passiv tilhører. Heller ikke denne gang: «Hva skal til for at et nytt ord kommer inn i språket?». Spørsmålet var selvsagt rettet til språkrådsdirektøren.
Idemaker og kulturarbeider Spjelkavik hadde nettopp framsnakkingen i tankene. Han mente at baksnakkingen trengte en motsats. Spjelkavik understreket at han ikke har noen illusjoner om å avskaffe baksnakkingen totalt hos verken seg selv eller andre – den både har og vil ha gode kår – men at man nettopp derfor trenger det motsatte.
Svaret fra Lomheim var enkelt. For at et nytt ord skal inn i språket må det brukes av mange. Folk måtte skrive om framsnakking. Snakke om framsnakking. Først da er det verdig en plass i ordboka.
På Nordlys jobber vi i åpent landskap. Og uansett om man er født med eller uten lange ører får man med seg det meste som skjer rundt arbeidspulten. Nå, akkurat idet jeg skriver denne teksten, kommer en kollega inn døra: - Hva? Sitter dere her og baksnakker? sier hun henvendt til to av våre øvrige kolleger.
De rister på hodet. - Flott, for det er nemlig helt ut. Nå er det jo framsnakking som gjelder!
Spjelkavik & Co. er med andre ord godt i gang. Ordet er allerede i bruk – og Lomheim er på gli. Nå gjenstår den viktigste delen av arbeidet: Å minske avstanden mellom (ny)ord og handling.
Vi framsnakkes!
