Jeg elsker frivillighetsnorge! Har vokst opp med veldig aktive foreldre og vi barna har blitt aktive vi også. Alt fra å skape aktivitet der man bor til å møte opp med matfat i forskjellige sammenhenger. Politiske organisasjoner så vel som å arrangere tiårsjubileum for russekullet. Veldig mye av det jeg holdt på med som liten/ungdom har jo vært avhengig av frivillige og jeg vil gjerne yte mitt for at mine barn skal oppleve det samme. Jobbet jo også i sektoren i noen år da jeg var ferdig utdannet så kan jo egentlig si at det har betydd mye for engasjement, studievalg og jobb også.
Jeg er med på veldig mye, og burde kanskje sagt nei mer. Akkurat nå trener jeg et turnparti nesten gratis (eller dvs jeg trodde jeg gjorde det gratis, men det viser seg at jeg får en liten slump med penger), jeg sitter i SU i barnehagen, er nestleder i styret i turnforeningen og har sittet i styret i borettslaget da vi bodde i 4-mannsbolig. Jeg er med på fellesdugnadene i barnehagen selv om jeg får mange nok dugnadstimer med SU-vervet, og nå er jeg og ei til i gang med å arrangere bruktmarked i barnehagen på eget initiativ, og det ligger ingen gevinst i det for oss.
Vi er selvsagt med på dugnader i sportsforeninger, barnehage og borettslag. Jeg har vært med i Fau på skolen, vært leder for Fau i bhg, og er nå aktiv i styret i borettslaget vårt, der jeg jobber med velferdsarbeid.
Jeg liker å engasjere meg i nærmiljøet, og har også god mulighet til det, da jeg jobber redusert.
Jeg er forresten per tiden passe sur på dem som skal sende ungene sine med på alt av arrangementer som andre lager på dugnad men fri og bevare seg seg, selvsagt ikke har tid til å gjøre den døyt selv. :fiskedask:
Ja. Dugnad i ungenes idrettslag, barnehage, borettslag og egen sportslig aktivitet. Jeg synes dugnad er hyggelig, jeg. Det gir meg mulighet til å spille ut handyman-siden min og jeg får beundrende blikk fra damene som svinser rundt med kaffekanner og vaskekluter.
Jeg er sjelden overbegeistret for det, men jeg gjør det. Jeg liker holdningen om at man bidrar i fellesskap, men jeg er ikke alltid så glad i å være sosial med folk jeg ikke selv velger å være sosial med. :sparke:
Det gjør jeg. Har sittet i styret i en ideell organisasjon i fire år, jeg har vært avlastningshjem for AAN i et par år (da jeg var student), og nå er jeg frivillig hjelp på skolen til eldstemann. Klassekontakt har jeg også vært, mannen satt i FAU. Vi har alltid deltat i dugnadene som skole og barnehage har arrangert. Jeg ser helt klart poenget med å engasjere seg, så lenge man har helse og anledning til det.
Men hva om man ikke kan gjøre "pliktene"? Er man virkelig forpliktet til å legge fram hele livet som forklaring for andre foreldre om man melder ungen på noe man selv ikke kan bidra til?
Det går an å tenke litt mindre "giddalause dritt" og litt mere "her kan det være noe jeg ikke vet" når andre ikke oppfyller de forventninger man har.
Og det vet du er grunnen alltid og 100 %?
Selv stiller jeg opp der jeg kan gjøre nytte for meg når jeg har ork. Det vil si ganske mye. Jeg oppfatter ikke dugnadsgreier som noe alle skal være med på hele tiden og jeg gidder virkelig ikke bry meg med å sutre over de som sjeldent/aldri bidrar. Hva vet vel jeg egentlig om dem?
Mannen brukte å delta i dugnad i borettslaget (de som deltok fikk 500 kr).
Jeg er ellers i FAU på skolen.
Men jeg synes generelt det er bedre å betale for ting enn å gjøre ting.
Man må faktisk ta med i beregningen at de aller fleste idrettslag og klubber i hovedsak er avhengig av frivillig innsats fra foreldre og ildsjeler for at de i det hele tatt skal kunne eksistere. Man må også regne med å bidra selv, og om man vet at det er umulig, så er det kanskje greit å la være å melde ungene på aktiviteter som krever at vi som foreldre må gjøre en innsats for at aktiviteten skal kunne holdes i "live".
Og for egen del; Jeg har aldri tenkt "giddalause dritt" om noen som helst i denne forbindelsen. Og jeg har full forståelse for at alle i kan stille til disposisjon hele tiden/hver gang.
Håndball og fotball er eksempler på to idretter som krever stor innsats fra foreldrene, samlet sett. Om man ikke kan bidra og kanskje ikke føler seg i stand til å dele årsaken med andre (ennå) så kan ikke barna drive med fotball eller håndball? Selv om det er det de vil mest i hele verden? Wow!
Jeg vet ikke hvordan idrettslagene i ditt nærmiljø fungerer, men her forventes det innsats fra foreldre. Vi bli satt opp på vaktlister og må bytte innbyrdes om det ikke passer. Vi kan med andre ord ikke bare si at vi ikke kan stille opp - det er ett av kriteriene for medlemsskap. Basta Bom.
Uten unntak? Det er greit at man kan forvente at foreldre stiller opp, men dersom noen av ulike grunner en periode ikke kan så syns jeg det er dårlig at barna straffes av den grunn.
Jeg liker å bli "tvangssosialisert" og stiller opp på frivillghetsarbeide i den grad jeg (eller mannen) har muligheten til det. For meg så dreier deg seg både om å gi noe tilbake til lokalsamfunnet og om å bli kjent med nettverket rundt barna.
Jeg syns det er en stor forskjell på å ikke delta på frivillighetsarbeide fordi man rett og slett ikke har tid eller ork i en ellers hektisk hverdag, fremfor å ikke delta ene og alene fordi man ikke gidder.
Jeg vil gjerne at de ungene som har foreldre som ikke har kapasitet til å bidra kan få nyte godt av for eksempel min eller andre som har kapasitet sin fellesinnsats.
Klart barn med foreldre som enten er for fattige til å betale avgift eller har grunner til å ikke delta i normal dugnadsaktivitet må få delta, man finner da alltid en løsning. Men mener dere at man på kan melde barnet sitt inn i en aktivitet som eksplisitt krever foreldredugnad eller betaling, for så å utebli uten å avtale det først? Skal man da regne med at alle skjønner at man har God Grunn uten at man sier noe som helst om det? Og bare godtar at de andre da må dekke opp?
Det er greit så lenge det gjelder noen få.
Men når man plutselig står i den situasjonen at man ikke kan stole på at foreldre stiller på dugnad overhode (og faktisk ikke gjør det) og det er en håndfull mennesker som må trå til gang på gang på gang er det et STORT problem.
Man klarer å samle motivasjon og glede en stund, så begynner man å tenke på alt man kunne gjort i stedet for alle disse helgene man bruker på dugnad som ikke engang er for barnas lag. Og da kommer irritasjonen, sakte men sikkert. Og til slutt kjenner man mer på irritasjonen enn gleden.
Fordi andre foreldre ikke kan ofre tre timer i sekretæriat eller kiosk en søndag i halvåret må du stå der søndag etter søndag etter søndag. Og er det noen som klapper deg på skulderen for innsatsen? Nope.
I dag har idrettsklubben vår årsmøte og vi må ha nye styremedlemmer.
I en klubb med et par hundre medlemmer har ikke ETT ENESTE menneske meldt seg. I verste fall må vi legge ned, for med så elendig dugnadsånd spiser vervene opp de få som stiller opp. I stedet for at flere er med og drar lasset og gjør jobben overkommelig for alle.
Litt bittert og krasst innlegg kanskje, vi er ved sesongslutt og jeg er lei. :sukk:
Og for ordens skyld, det er ikke sykdom og andre legitime grunner som gjør at en halv idrettsklubb ikke stiller på dugnader. Det gjelder noen få. Resten gidder ikke og mener de har bedre ting å bruke tiden på.
Hvis alle som kunne bidra, faktisk, bidro, ville det vært større toleranse for at noen ikke makter.
Jeg kjenner ikke mine medforeldre i idrettslaget, taekwondoen, barnehagen eller skolen godt nok til å vite hvem som sluntrer unna og hvem som faktisk ikke kan pga ulike ting. Det syns jo ikke alltid på folk.
Jeg har siden tidlig skolealder vært med i elevråd, skoleutvalg, Operasjon Dagsverk(til og med Russepresident :sparke:) og ulike ungdomsorganisasjoner.
Og jeg har fortsatt i voksen alder som leder i en fagforening i 12 år, både lokalt, regionalt og sentral, FAU på skolen for alle tre ungene, i idrettslaget, på skolen, i barnehagen og på jobb.
Så absolutt, men det begynner å bli litt mange som prøver å kjøpe seg fri, og da kan det være vanskelig å drive ulike aktiviteter fordi det ofte er avhengig av at det er mange foreldre som må stille opp.
Dessuten mener jeg at dersom man kan kjøpe seg fri fra alt vil det snart utelukke mange barn fra aktivitetene pga økonomi.
Men også her i heimen har det vært perioder hvor vi ikke har hatt anledning til å stille opp av ulike årsaker. Der har i hvert fall jeg blitt flinkere til å si nei, sånn at den dårlige samvittigheten får hvile.
Jeg tenker at min tid kommer senere, eller ved andre anledninger.
Jeg er foreldrekontakt og i FAU for ungene på Forsterket Avdeling (Avdeling for barn med sammensatte utviklingsbehov) ved barneskolen til B.
Trør til med vaffelrøre og dugnadsarbeid for håndballaget til Eldstejenta når det trengs.
Ellers er det lite for tiden - rett og slett fordi det er en rolig periode :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
