Den siste tida har eg stadig fundert over helsa til nybakte mødre. Eg har fleire venninner som har gått ut i sjukmelding kort tid etter dei starta opp igjen i jobb etter endt permisjon. For min egen del holdt eg eit halvt år den gongen eg begynte i jobb etter å ha fått nummer en. Deretter brukt eg eit halvt år på å få igjen energien og gjere andre ting enn å sove halve døgnet.
Korleis opplevde du å gå tilbake til jobb etter endt permisjon? Følte du på krysspresset mellom dei ulike rollene som yrkesaktiv/mor/husmor?
Jeg var tilbake i jobb/studier 5 mnd etter fødselen, og har ikke vært sykmeldt (bortsett bra et og annet virus..) før jeg ble gravid igjen 21 mnd seinere.
Prognosene for å komme seg etter neste fødsel er imidlertid ganske mye dårligere, ettersom jeg ikke har jobbet i det hele tatt i dette svangerskapet, pga bekkenløsning. Jeg kommer til å være et vrak etter nesten 2 år med så lite aktivitet.
Jeg syns det har vært en blanding av slitsomt og befriende å være tilbake i jobb. Befriende fordi det er deilig å bruke hodet til fag, til å ta en kaffe og spise lunsj med kolleger, og til å kunne være meg selv helt og holdent uten at det er en liten en som man skal følge opp hele tiden. Samtidig har denne tiden også vært preget av at jeg har vært mye sliten, da Snupp ikke har sovet aller best om natten. Jeg har hatt en del dårlig samvittighet, og har ønsket å ha mer tid sammen med ham. Og jeg har jo kjent den berømte tidsklemma, som jeg her om dagen så godt beskrevet som ”rett og slett dårlig samvittighet for alt man ikke har tid til”.
Men jeg har ikke vært mye syk, noe jeg nok kan takke mannen og foreldrene våre for. Vi har bestemødre, både min og mannens mor, som stiller opp for oss i hverdagen, og gjør livet mye enklere. Mannen er dessuten utrolig flink til å finne måter jeg kan hente meg inn på, og jeg syns vi har en hverdagsrutine som faktisk fungerer. Hadde den ikke gjort det har vi hele tiden vært klare på at det er en mulighet for meg å gå ned i stilling (mannen jobber allerede i realiteten redusert).
Jeg har 3 barn, og har vært hjemme i henholdsvis 24 måneder, 15 måneder, og 14 måneder før jeg har begynt å jobbe igjen. Etter siste barnet jobbet jeg deltid 1/2 år før vi fikk bhg-plass og jeg begynte i full tid igjen.
Jeg har ikke vært sykemeldt noen av gangene etter å ha begynt i jobb igjen. Men det er klart, det har vært noen tøffe tak, og det er jammen meg et heftig år, 1.året i barnehagen - med all sykdom som følger med.
Nå er jeg heldig å ha en fleksibel jobb med fleksitid og mulighet for å ta ut litt av opparbeidet pluss-tid i vanskelige perioder. Det har berget oss gjennom slitsomme perioder.
Jeg ble sykemeldt 3 mnd etter at jeg startet i jobb igjen, og først trodde jeg at det var en depresjon på gang, men mange blodprøver senere så viste det seg at jeg har b12 og folat mangel som kan føre til slitenhet, så for min del er det en fysisk årsak til min sykemelding. Kombinert med en veldig lang og tøff periode i privatlivet mitt så tar det nok litt tid for meg å komme meg helt. Det er helt klart en stor omveltning å ha blitt mamma, men jeg tror ikke det i seg selv ville ført til at jeg ble så sliten at jeg hadde blitt sykemeldt.
Jeg begynte å jobbe 50% 10 uker etter fødsel og følte at jeg fikk det beste av to verdener. Da mannen og jeg var ferdig med foreldrepermisjonen etter 10 måneder begynte vi å jobbe 100% begge to og jeg synes det gikk helt fint spesielt siden jeg rakk å bli akklimatisert i løpet de siste 7,5 måneder. :knegg: Barnet er nå snart 2 år og jeg har jobbet 100% i 13 måneder. Jeg vet ikke hva stress er og har aldri følt noen tidsklemme. Tror det henger sammen med at jeg er laidback av natur?
En del løper jo rundt som halshugde høner rett etter fødselen, og skal ha med seg babysang, babysvømming, barselgrupper og det ene med det andre. Jeg tror det er lurt å ta seg tid til å komme seg ordentlig etter svangerskapet før man setter opp en altfor full timeplan. Hvis man da i tillegg skal jobbe fullt etter 11 mnd, og fortsette det sosiale livet som før, samt ha full kontroll på barn og hjem, er det ikke rart mange går på en smell.
Jeg har ikke hatt noen problemer med å gå tilbake i jobb etter permisjonene. Og jeg har vært tilbake forholdsvis tidlig begge ganger (9–10 mnd. etter fødsel). Men jeg a) elsker jobben min, b) har stort behov for egentid og rom til å tenke sammenhengende tanker, c) har en veldig fleksibel jobb, d) hadde begge gangene hjemmeværende husfar + ammefri de første månedene etter at jeg hadde begynt å jobbe, sånn at overgangen ble meget behagelig, og e) er vel som Veronal temmelig laidback av natur.
Jeg var hjemme i tre år med datteren min pga hennes sykdom.
Jeg har jobbet 100% fra jeg begynte på igjen for 1,5 år siden og stoooooortrives. Har ikke vært mer borte enn noen få dager pga sykdom eller sykt barn.
Og så mye mer effektiv man blir generelt i livet når man jobber. Jeg tror ikke antall år hjemme har stort å si, det handler vel mer om holdninger til jobb og arbeidsliv.
"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.
Jeg ble sykemeldt etter første permisjonen etter bare 3 uker jobbing, men det var arbeidsgiver fullstendig klar over også. Jeg var da så langt i det neste svangerskapet allerede, og med alle bekkenplagene jeg har når jeg er gravid så lå det i kortene lenge før jeg begynte å jobbe.
Etter andre permisjonen ble jeg sykemeldt etter ca. 8 måneder i 50% jobb, men det hadde ikke noe med at jeg jobbet å gjøre. For jeg har vært sykemeldt for akkurat det samme i fjor høst selv om jeg gikk hjemme. :(
Hvordan det blir å gå tilbake til jobb til sommeren etter over 5 år siden jeg jobbet fullt sist blir spennende å se. Jeg blir gjerne mye mere effektig når jeg jobber når det gjelder andre ting utenom jobb også. :)
Bortsett fra den vanlige bekymringen alle har når de skal forlate poden i barnehage for første gang hadde heller ikke jeg problem med å komme tilbake til jobb. Men jeg hadde en myk start da. Begynte etter 11 mnd, jobba et par uker før det var sommmerferie, så jeg begynte vel for fullt først fra høsten av.
Jeg har som Tinetoff en veldig fleksibel jobb (samme slags jobb -og jeg lurer stadig på om jeg egentlig er henne ... :knegg: ) og trives også godt med den.
Jeg har ikke følt meg krysspresset. Det hender relativt ofte at jeg sover halve døgnet, men jeg har ikke vært sykemeldt etter jobbstart (15 mndr), sett bort i fra 14 dager nå nylig pga at min far er veldig syk.
Jeg hadde i alle fall blitt gal skulle jeg gått hjemme og vært sykemeldt, blir man så mye "friskere" av å event gå 100% sykemeldt?
:eek: Det er det verste jeg har hørt. Hva i alle dager mener du med det? Les Mokkmokks innlegg om kabal som ikke går opp, og si meg hva du mener med at det kun er en dårlig unnskyldning. I min verden er tidsklemma i aller høyeste grad et reellt problem.
Jeg har ikke vært sykemeldt etter fødsel og barseltid.
Men det første året var jeg student og ikke arbeidstaker som nå. Småtten var tidlig i barnehage 10 mnd (korrigert 8mnd), og jeg var tidlig i gang som student - men vi gikk ikke fulle dager noen av oss. Det ble en myk start på barnehagelivet, noe som i og for seg er bra, men det tok også vel 6 måneder før jeg virkelig kom i gang med studiene igjen (hovedfagsoppgaveskriving). Det var virkelig tungt, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde greid å bli ferdig uten ekstra støtte fra selvhjelpsgruppe i regi av studentsamskipnaden.
Hvordan det hadde vært å gå tilbake i jobb kan jeg ikke si noe om. For meg var/er det viktig å ha noe annet å bryne meg på enn småbarn og husmortilværelsen som jeg ikke takler særlig bra. Men full jobb og et annet barn vil kanskje situasjonen være helt annerledes.
Vurderer faktisk lønnskonto som kan deles med papsen ved eventuell neste barselpermisjon. Da må jeg tidligere ut i jobb, men kan nyte småbarnstida litt lengre.
Bekkenet mitt gjorde at jeg kun holdt noen måneder før det datt fullstendig sammen og jeg har nå brukt 1 1/2 år for å bygge meg opp igjen til å jobbe 65%.
Kombinasjonen full jobb og å være alene med to små gikk på helsa løs og det fungerte overhode ikke.
Eg veit ikkje om eg vart friskare den gongen det gjaldt meg. Men etterkvart fikk eg nok søvn til at eg greidde å sette på ei vaskemaskin etterkvart. :o
No har eg lært og har turnusjobb. Det hjelpe for meg og mi tidsklemme.
Marian, eg syns utsagnet ditt vitne om arroganse. Om du kjenne så godt til MokkMokk sin situasjon skulle du jo hatt god forutsetning for å sjå at dette virkelig kreve ein innsats som kanskje er umenneskelig å få til.
Jeg har ikke vært syk eller sykmeldt etter tilbakekomst, nei. Men jeg har gått tilbake med ammefri i en periode, det hjelper jo.
Første gangen begynte jeg i en ny jobb som var mye mindre krevende enn den jeg hadde før jeg fikk barn. Jeg syns jo jeg levde DEN luksustilværelsen som hadde hentet i barnehagen, laget middag, spist, lekt og kost og stelt og lest og sunget og lagt barn, dratt på trening og trent spinning, og likevel var ikke klokka 9 engang! Det var den tiden jeg gjerne dro hjem fra jobb før barn. På en god dag....
Andre gangen syns jeg det var vanskelig å komme skikkelig i gang etter permisjonen. På den ene siden hadde det skjedd masse mens jeg var borte, og som jeg liksom ikke hadde fått med meg helt, og noen ting var helt som før. Men da jeg begynte i ny jobb kom piffen tilbake. :)
Hvis det er holdningen så går det ihvertfall ikke. :ærlig:
Og jeg diskuterer generellt og ikke mokkmokks tilfelle, selv om jeg tilfeldigvis vet mye om hvordan hun har det og en del av utfordringene hun lever med.
Alle begrep er konstruert; -man har et fenomen, og så finner man et ord for å beskrive det. Å si at tidsklemmen ikke er reell bare fordi du mener det går an å gjøre noe med den, eller at den er selvforskyldt er litt tynt synes jeg.
(Det blir litt sånn som å si at folk bare må senke forventningene sine til at det er optimalt å ha mer tid enn en time sammen med barna sine på hverdager (som er den timen alle er mest trøtte og man krangler mest), og at de ikke må ha det som verdi, for da konstruerer man seg et problem. - Og nei, det er ikke BARE å skaffe seg en jobb nærmere og med andre arbeidstider, eller gå ned i stillingsprosent alltid.)
Jeg ble sykmeldt ganske kort tid etter at permisjonen var over.. :nemlig: Men det har i hovedsak ikke konkret med det at jeg hadde fått barn egentlig.
Det var et helseproblem (er et problem :himle: ) som jeg hadde slitt med både før graviditet, under graviditet og etterpå :sparke:
Men klart at hverdagen MED barn gjorde at jobblivet ble ekstra tøft. For det ble mindre tid til meg.
Tidsklemma er nok et begrep som har oppstått litt. Og mange bruker det. Så klart handler det om prioriteringer i livet sitt, og så klart må man se på hva man kan endre for å forandre på livet som gjør at man ikke havner dypt nedi denne tidsklemma.
Men det er uansett ikke enkelt. Og det er jo en gang sånn at vi ønsker å opprettholde det livet vi har, både mht hus, jobb og privatliv. Det er vanskelig å endre/gi avkall på slike ting.
Jeg syntes det var pyton å begynne på jobb igjen, men årsaken må tilskrives et håpløst arbeidssted og ikke min helse/livet som småbarnsmamma. Jeg var ikke sykmeldt, men hadde noen sykedager, ja. Sykefraværet skyldtes særlig hodesmerter og legen satte disse i sammenheng med arbeidssituasjonen min.
Jeg ser ikke for meg at dette kommer til å bli et problem i min nåværende jobb, tvert imot, jeg tror det kommer til å bli godt å begynne å jobbe igjen. :)
Jeg syns ikke "tidsklemma" er oppkonstruert. Men den er faktisk til dels et valg. Et valg vi blir pådyttet av en forventning om at det skal gå så finfint med dobbel karriere og et aktivt sosialt liv tross små barn.Gjerne kombinert med oppussingsprosjekter. Det er klart det blir travelt når to mennesker jobber godt og vel 100% og man har flere små barn! (Sikter IKKE til noen spesielle nå - dette ser jeg hos mange rundt meg).
Jeg hørte et eller annet sted at det er typisk at det er de aller minste barna som har de lengste barnehagedagene. Etter hvert som barna blir eldre finner foreldrene bedre løsninger, kutter ut mer overtidsjobbing, får trumfet seg til mer fleksible arbeidstidsordninger, skaffer seg vaskehjelp, får hjemmekontor, bytter jobb. Jeg tror det handler litt om å få hodet nok over vannet til at man får overskudd til å i det hele tatt vurdere andre løsninger. Til å innse at Oi! Jeg må faktisk gjøre noen endringer! Jeg må lære å si nei! For en del småbarnsfedre handler det om å innse at disse 3-4-5 årene må rett og slett karrieren gå litt langsommere. For en del mammaer betyr det å bli mindre "flink pike" og senke ambisjonene om å klare alt.
Ja, det er det jeg mener også. Tidsklemma er nok reell, men samtidig så er det bare en selv som kan ta valg for å få den bort.. Livet handler stort sett om prioriteringer. Og mange av de er vanskelige å ta :nemlig:
Sykemelding er en ting, men jeg tror mange vegrer seg for å gå tilbake på jobb fordi de da må forlate barnet over flere timer daglig. Jeg orket ikke engang tanken, så jeg (som jobbet fulltid og elsket jobben før jeg ble mamma) vurderte å være hjemme i flere år med vesla, men endte opp me då redusere stillingen min helt ned til 30 % og motta kontantstøtten.
Jeg er fryktelig laidback, og har aldri hatt et utpreget ønske om å være "flink pike", perfekt husmor eller ha diverse verv, hobbyer eller andre sosiale ting som jeg MÅ følge opp. Ergo har jeg aldri gått på noen smell etter jeg var ferdig med permisjonen. Jeg er sikker på at det ikke skjer denne gangen heller.
Klart noen har det sånn og. Men fåtallet blir nok syke av det.
Mitt problem har aldri ligget der. Særlig når jeg ser hvor aktiv og krevende Hannah er, og hvor mye hun kjeder seg når bare vi to er hjemme :himle:
Og hvor mye hun ELSKER å være med andre barn i barnehagen. Heldigvis.
Det at vi har en fridag sammen i uka er nesten mest for min egen del.. :sparke:
Jeg var på forhånd forberedt på at den vanskeligste tida ville være når begge begynte å full jobb igjen, og med første barn i barnehage.
Men bestemte meg for å jobbe 100 %, og ikke redusert, for å se hvordan det gikk. Etter et halvt år ville jeg søke om 80 % stilling. Men så ble jeg gravid, og da lot jeg være. Når vi har to små, så vil jeg søke om mer redusert stilling enn det jeg tenkte med et barn, vil jobbe 50-60 %. Regner med at det lar seg gjøre, man har vel rett på redusert stilling mens barna er små.
Gleder meg til å få litt bedre tid, tror livet vil bli altfor stressende med 2 små og 2 fulle jobber, pluss jobbveien. Er virkelig inponert over de som klarer det.
Æsj, jeg kjenner jeg blir litt provosert. Tidsklemma er ikke noe som er "konstruert". Begrepet er muligens det, men det er en benevnelse på en tilstand som for mange føles høyst reell.
Jeg er ingen perfeksjonist (på ingen måte), og er egentlig ganske avslappet både hjemme og på jobb. Jeg har lært meg kunsten å ukeshandle, sette sammen middager som er raske og (temmelig) sunne, leverer sønnen min etter klokken 8 om morgenen og henter ham før klokken 16. Jeg jobber fleksitid og har en mann som har skjønt verdien av småbarnstiden og lever deretter. Men jeg kjenner også presset med jevne mellomrom. Jeg er en sosial sjel som trenger tid til venner, trenger treningstid og kjærestetid med mannen min. Noen ting kan slås sammen, men ikke alt. Og når Snupp ikke har sovet på en uke og jeg samtidig har en frist på jobben, så merker jeg at tiden ikke strekker til, at jeg er sliten og tom og trenger å hente meg inn.
For meg har det aldri vært et alternativ å være hjemmeværende, da hadde jeg nok gått på veggen temmelig raskt. Jeg kunne jobbet redusert, noe jeg gjorde en liten periode, men jeg merket at jeg nesten ble mer stresset av det. Jeg er gjerrig på tiden med Snupp, og liker ikke å avtale ting før han har lagt seg, men jeg (eller mannen) vil heller ikke at mannen og jeg skal være på farten hver for oss annenhver kveld.
Så innimellom strekker ikke tiden til, jeg får dårlig samvittighet for ting jeg burde gjort som jeg ikke rekker eller orker, eller jeg er skuffet over å ikke rekke ting jeg har lyst til. Og dette er det som er "min" tidsklemme. Når det er sagt ville jeg ikke for noe i verden byttet bort det livet jeg har nå med livet jeg hadde som barnløs. Da innfinner jeg meg heller med at jeg ikke kan rekke alt - men jeg trenger ikke like det.
Jeg har ikke vært syk etter noen av permisjonene men fikk redusert stilling til 90% da jeg begynte etter permisjonen med 1.mann. Jobber fortsatt 90% og det trenger jeg nå siden jeg har barna i to forkjellige barnehager.
Ikke at det hjelper så voldsomt på tid til husarbeid men jeg har en halvtime mer på morgenen og kan gå en halvtime før og det hjelper iallefall meg veldig.
Jeg har gjort det meste med barna om morgenen, kjøring til/fra barnehage og middag så noen ganger besvimer jeg i seng klokka 21... :o
Kunne godt tenke meg å gå ned litt mer i stillings% fra høsten når storebror skal begynne på skolen.
Eller slutte litt før innimellom. Vi får se. Det funker greit nok nå selv om jeg kunne ønske jeg så bunnen på kleshaugen av og til... og at jeg hadde litt mer tid til meg selv - eller riktigere sagt ork til å gjøre noe/reise ut etter middag og stell av barn.. :rolleyes:
Nå er min 1,5 åring superlettvind og vherdagen blir bare lettere og lettere med de små ettervhert som de vokser til. :jupp:
Jeg begynte på hovedfag da Lille var 3 mnd, noe som var aldeles glitrende. Jeg ligner ganske mye på offen når det gjelder behov for egentid, tenke sammenhengende uforstyrrede tanker osv.
Tidsklemma for mor oppstår kanskje når mor har vært så nekete at hun ikke har delt arbeidet med barnet med faren mens hun var hjemme, slik at han er avstengt fra banen. Tidsklemma oppstår kanskje når man tror man kan ta det gamle livet sitt, det aktive uten barn, og bare stable barnestell, våkenetter, henting, bringing og sykedager oppå det, som en høy høy sandwich. Det går ikke bra. Tidsklemma oppstår også når man ikke har slækk, når man er en eller to i turnus, når man ikke kan dele på henting og bringing, når man ikke har avlastning, når man av økonomiske årsaker MÅ jobbe overtid osv.
Vi har vært heldige, jeg har vært student, etter at jeg fikk jobb har jeg hatt fleksitid, Kjære er i turnus og kan bytte vakter.
Vi er såpass ego, at vi har prioritert å ta skikkelig vare på oss selv gjennom trening og sosiale aktiviteter. Mange dropper slike ting etter de får barn. jeg leste et sted at mange overvetoge mødre er overvektige fordi de ikke frå seg til å prioritere egentid og trening fremfor familien. resultatet er altså overvekt, manglende trivsel, dårligere helse osv.
Jeg har jobbet et halvt år etter endt permisjon - og synes det er tøft. Så tøft at jeg er sykemeldt en dag i uka fra og med januar. Må legge til at jeg har en kronisk sykdom som krever at jeg trener og går til fysioterapi. Det er vanskelig å si hvor sliten jeg hadde vært om jeg hadde hatt en helt frisk kropp som ikke krevde ekstra oppfølging :rolleyes: .
Sønnen min er tre år og jeg kan ikke ha en fulltidsjobb. Eller jeg KAN, men det innebærer at han er i barnehagen minst 9 timer hver dag. Noe som ikke er aktuelt.
All min tidligere yrkeserfaring har vært basert på turnusarbeide, dermed så har jeg vært veldig usikker på hva jeg skulle finne på som alenemor.
Har gått løs på studier for å kunne være fleksibel. Tjener jo ikke masse på det, men jeg får jo en utdannelse og mer tid til barnet mitt. :jupp:
Jeg har nylig blitt sykemeldt. Og jeg fikk nr 2 for ett og et halvt år siden. Jeg var ikke sykemeldt etter første fødsel.
Grunnen til sykemeldingen er noe mer kompleks enn bare "tidsklemma", men den er nok inne i bildet. Kort oppsummert er det usikker jobbsituasjon, manglende mestring på jobb, mann mye borte, kronisk syk, og kranglete barn ;)
Eg har jobba 100% etter begge mine permisjonar. Det er hektisk når eldste er med på mange aktivitetar og vi prioriterar å trene litt sjølve og, men det går. Litt fleksitid og kort veg til jobb hjelper på. Vi prøvar å vere litt sosiale i helgane, men har innsett at det veldig sosiale livet saman med venner står litt på vent i denne perioden. Trøysta er at dei fleste av våre vennar har det på same måten.
Eg amma veldig mykje det første året og fullamma til barna var nesten 7 mnd. Dette tok enormt med krefter, og når barna i tillegg ikkje sov heile natta før dei kom på eige rom då dei var 9 - 10 mnd, var dette nokre av grunnane til at pappaen vart "avspist" med den obligatoriske fedrekvoten, medan eg tok resten. Eg hadde rett og slett behov for å ha nokre få veker der eg kunne lade batteria skikkeleg og kome til hektene igjen før eg starta i jobb igjen. (Eg hadde også beintøffe svangerskap) Hadde vi fordelt annleis, er eg rimeleg sikker på at det hadde enda i sjukmelding etter kort tid, eg hadde rett og slett ikkje hatt krefter og overskot til å gjere ein skikkeleg jobb.
Eg er ikkje så flink til å la rot og støv ligge, men har innsett at eg får vere fornøygd så lenge det er sånn "nogenlunde". Vaskar eg ei maskin med kle eller to for dagen tek det ikkje så mykje tid, samtidig som eg slepp at det samlar seg opp enorme haugar med kle (noko som stressar meg veldig). Eit stikkord i det heile tatt, er vel å prøve å ta ting etterkvart. Når det blir store haugar med kle som skal leggast i hop, oppvask, rot, osv, er det utruleg mykje tyngre å byrje på enn når eg/vi nappar med oss det som skal i skåpa når vi skal inn i det rommet likevel, prøvar å få ting på plass etterkvart og i det heile tatt tar det i forbifarten.
Tv-en er ein skikkeleg tidstjuv, så den prøvar eg å begrense og heller trene litt eller få unna andre ting om kveldane. Det er utruleg kor mykje ein kan få trent utan å gå utan av huset, men det krev at ein er litt bevisst og unngår å ramle ned i sofaen når ungane er i seng.
Trening gjev meg overskot og energi til å takle kvardagen på ein mykje betre måte enn eg ellers ville gjort. Og sidan eg har ein kontorjobb der eg kan ete maten min ved skrivebordet når det passar meg i løpet av dagen, prioriterar eg å ta meg ein kjapp spasertur i lunsjen minst eit par dagar i veka. 15 minutt fram og 15 minutt tilbake i frisk luft gjer underverk både på humør og energi. Enkelte gongar går eg åleine, andre gongar klarar eg å få rista laus ein eller annan av kollegaene mine, og då får vi skravla litt på kjøpet. Anbefalast verkeleg for dei som har mogelegheit til det.
Sliten er ein sjølvsagt innimellom, men dette er normalt sett ein hektisk periode i livet, så det gjeld igrunnen berre å gjere det beste ut av det og finne eit opplegg som passar for seg sjølv. Og innsjå at ein ikkje rekk over alt (jobbar med saka...). Det er viktigare å prioritere seg sjølv enn støvdottane, men det er sjølvsagt ikkje noko som hindrar deg i å ha ei heftig treningsøkt med høg musikk, mopp og støveklut!
Eg har ikkje noko problem med å sjå kvifor mange blir sjukmeldt etter kort tid i jobb igjen, men trur mykje kan gjerast med å rydde plass til seg sjølv og trening i kvardagen, sjølv om det kan opplevast vanskeleg. Og no held eg absolutt alle som er sjukmelde pga ulike sjukdommar, vanskelege arbeidsforhold, sjuke ungar og ellers andre spesielle grunnar utanfor. Det er ei heilt anna sak.
Jeg liker ikke jobben min og gruet meg til å begynne i jobb, men det har stort sett gått greit. Jeg var sykemeldt en del til og fra i byrjan, fordi immunforsvaret mitt gikk på en smell, og når folk da kommer på jobb sylte forkjølet og med halsbetennelser og gud vet hva, så smittet de meg som bare det.
Ammefri hadde jeg så lenge jeg ammet, det var veldig greit og gav både poden og meg en myk start.
Jeg nekter å la meg stresse. Jeg har fleksitid på jobb som jeg bruker slik det passer meg best, f.eks. ved å heller ta den ekstra tiden om morgenen til å bruke lang tid på å våkne og stå opp sammen med poden.
Husmorgenene har jeg ikke mange av, og jeg kjenner absolutt ikke noe press på å ha det så himla strøkent. Om noen vil klage, så får de værsågod rydde selv. Jeg nekter å bruke kvalitetstiden min til noe så idiotisk som å holde huset helt strøkent og skinnende til enhver tid.
Jeg gledet meg stort til å begynne i jobb igjen etter permisjonen. Jeg så fram til å kunne bruke meg selv og hodet mitt til noe annet enn å tenke amming og babystell. Det viste seg at jobben min hadde endret seg en del mens jeg hadde vært borte, og det ble en god del pålagt overtid. Jobbet nesten 200 timer overtid det første året, og er sjeleglad for at mannen ikke har en reisejobb eller turnusjobb.
Etterhvert merket jeg kjøret. Det skyldtes i stor grad også en kronisk sykdom som jeg fikk etter svangerskapet, og som gjorde meg mer sliten enn jeg vil innrømme, samt sykdom og dødsfall i familien. Da jeg ble gravid igjen, ble jeg enda mer tappet for krefter. Oppå dette flyttet vi og pusset opp hus, og fikk enda mer sykdom og død nært inn på livet. Det endte med 50% sykemelding i uke 25 og 100% sykemelding i uke 32.
Må innrømme at jeg er spent på hvordan det blir å begynne i jobb igjen til neste år. Jeg har vært utrolig sliten denne høsten. Håper å bruke dette året til å bygge meg opp igjen, slik at jeg slipper å gå på en smell når jeg skal jobbe igjen. Heldigvis har både jeg og mannen fleksitid, og vi kan korte ned på både morgener og ettermiddager om nødvendig.
Året etter fødselspermisjonen har aldri vært mitt favoritt-år. Jeg syns det har vært tungt med innkjøring i barnehage, natteamming, sykdom osv. i tillegg til å skulle fungere som normalt i en jobb.
Jeg synes det er veldig interessant å lese hva alle dere skriver, siden jeg nå skal ut i jobb etter 6 mnd fødselspermisjon.
Jobben min er temmelig krevende med opptil 60 timers jobb i uka og døgnvakter. Men heldigvis så tar mannen min nå de neste 6 mnd, og det vil si at jeg ikke trenger å stresse med barnehagehenting, husarbeid og liknende samtidig som jeg skal starte å jobbe igjen og har et helt halvår hvor jeg bare skal jobbe og kose med babyen når jeg kommer hjem.
Jeg synes det virker mye mer slitsomt for de som har hele permisjonen og så tar ferie når mannen skal ha fedrekvote, for da må man jo starte med jobb, husarbeide, barnehagehenting og alt samtidig. At noen da går på en smell synes ikke jeg høres rart ut altså.
Problemet er jo at slutten på permisjonen stort sett faller sammen med at barna begynner i barnehage. Og når barnet blir sykt, blir mamma syk. Det er en naturlov, tror jeg. Når vi ikke er herdet på barnehagevirus så får vi alt som er de første månedene (minst).
Så ja, jeg var også mye syk første året med barn i barnehage.
Jeg er forsåvidt enig med deg i at "tidsklemme" er et dårlig begrep, og på mange måter en dårlig unnskyldning for mange. Det blir litt ansvarsfraskrivelse, som om det er en situasjon man selv er helt uforskyldt i, og ikke kan gjøre noe med, noe som mer eller mindre bare har rammet en helt tilfeldig.
Når det er sagt er jeg av dem som innrømmer at dagene går i ett. Jeg er sliten og nedkjørt. Med til dels mye sykdom både på meg selv og ungene (og mannen) så føles det mange ganger som om vi kjører helt på kanten av stupet, og det skal så lite til for å kjøre oss utfor kanten.
At vi er slitne har ikke noe med våre holdninger til noe som helst å gjøre. Ikke prøver vi å være spesielt "flinke" heller. Vi prøver bare å få ting til å gå rundt, og det får vi til. Men det er da ikke uten anstrengelse.
Jeg er som sagt enig i at begrepet tidsklemme er dumt, og jeg bruker det ikke selv. Men det er reelt og ikke spesielt sjelden at småbarnsforeldre er slitne i perioder. Jeg er sikker på at vi ikke er de eneste som opplever hverdagen som en sammenhengende runddans.
Ikke har vi virret som hodeløse høner og deltatt på babysang, ikke har vi hatt urealistiske forventninger til at alt skulle være som før vi fikk barn, og ikke har jeg vært et spesielt stort nek og nektet å dele på husarbeid og barnestell med pappan heller. Likevel er jeg altså sliten, for dagene går i ett. Sånn er det kanskje å ha små barn, vil noen si, og ja, det ser jeg ikke bort i fra. Likevel er jeg sliten.
Jeg begynte gradvis - først 60% tidskonto i 4 måneder og så 80% i 1 1/2 år - og det må jeg si jeg er veldig glad for! Det var en tilvenning å kombinere jobb og småbarn.
Jeg tror at hvis man tror man skal yte like mye på jobb som man gjorde FØR man fikk barn, og man skal være like mye tilstede hjemme som mens man hadde permisjon - så går man raskt på en smell. Om den slår ut fysisk eller psykisk kan være individuelt.
Jeg syntes det var fint å begynne å jobbe igjen! Morsomt å se folk igjen, komme seg ut, bruke hodet. Jeg har en altfor hektisk jobb, som periodevis har gitt mer overtid enn jeg liker etter at poden er lagt. Selvsagt altfor travle dager, altfor sliten om kvelden, altfor skittent hjemme, for lite trening, for få middager fra grunnen av og for lite kjærestetid. Men jeg hadde aldri ventet noe annet. Jeg gikk ned til 90% og det hjalp. Vi har en harmonisk og lykkelig liten familie tross alt, spiser middag sammen stort sett hver dag og koser oss sammen. Junior er iallfall ikke mer enn 8 timer i barnehagen, han stortrives der og vi er flinke til å kose oss sammen alle sammen på ettermiddager og i helger. Det er ikke noe alternativ for meg å være hjemme, jeg har lyst til å jobbe, så da er det sånn det blir. Og vi trives med det.
Det blir ikke noe glansbildeliv av slikt, men det blir det virkelige livet iallfall.
Jeg kjenner ingen som har blitt sykmeldt året etter permisjonen, og jeg har heller ikke vært noe særlig syk selv, så dette problemet gjenkjenner jeg ikke. Sliten ja, det kjenner jeg igjen. Det må man regne med, noe annet ville være utopi hvis man velger å være to stk i nesten full jobb.
Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.
Enig. Dessuten er min evige kjepphest at begrepet blir en "ting", en kraft utenfor seg selv som man ikke rår med. Dermed blir man handlingslammet. Det er jo ikke MIN skyld at jeg er sliten, sant, det er jo Tidsklemma. Tidsklemma kom og ødela livet mitt. (Egentlig litt på nivå med Tante Rød som mange prøvere har et kjølig forhold til. Hun bare kommer, og du kan intet gjøre med det.)
Jeg tror det er lett for mange å definere seg selv inn i et problem. Strekker ikke tiden til? Nei. Huff og huff, da har Tidsklemma kommet til meg også! Så NÅ kommer jeg til å være sliten, nå! Huff så sliten jeg er! Bare jeg TENKER på Tidsklemma så kjenner jeg hvordan hun SUGER kraften ut av meg.
Jeg er ikke helt uenig, men ikke helt enig heller. For noen kan det være godt å sette et navn på dyret, kanskje føler man da at dette er et problem, og dermed greier man å fjerne skyldfølelse og følelsen av egen utilstrekkelighet. For det er jo et definert problem.
Men samtidig kan det bli en sovepute. Ikke rart jeg er sliten, for jeg har jo Tidsklemme. Og da gjør man ikke noe med det, man bare dyrker "lidelsen" over å ha blitt utsatt for Tidsklemme.
OK - finnes det da noen problemer i din verden? Feks hvis jeg sier at jeg har et fedmeproblem. Så sier du at det er et konstuert problem, siden løsningen er å spise mindre og trimme mer?
Jeg syns faktisk dette blir en litt ”høna eller egget” diskusjon. Faktum er at man i dagens Norge har et fenomen som omtales som tidsklemma. Det er det begrepet som brukes for å beskrive situasjonen til dobbeltarbeidende foreldre som føler at tiden ikke strekker til i hverdagen. Om man kaller det en ting eller noe annet fører jo ikke til at situasjonen forsvinner. En annen sak er at det innenfor noen miljøer nesten er status å ”ikke ha tid”, at alt må planlegges flere uker i forveien. Det er mulig at det er en skapt tilstand, men jeg opplever da samme ”klemma” som det min mor gjorde i sin tid, og hennes mor (som også var yrkeskvinne) før henne.
Ved at man snakker om det, opplever man ikke bare å treffe på andre som føler på det samme presset, man får også gode råd om hvordan man kan takle hverdagen på en bedre måte, sånn at tiden strekker til og trivselen øker. Og man lærer at man ikke er en elendig mor, kone, kjæreste eller venninne, selv om man ikke rekker over alt. Og det syns jeg faktisk er bra. Jeg tror de fleste ønsker å komme seg ovenpå, ikke synke ned i "lidelsen".
Jeg er heldig som har både mor og svigermor som har følt presset på kroppen. Det fører igjen til at de ikke bare ser behovet vår lille småbarnsfamilie har, men de skjønner det også. Og nettopp derfor stiller de opp med sin tid, for at mannen og jeg skal få bedre tid til slikt som også er lystbetont, ikke bare plikter.
Min ”klemme” er på ingen måte av det slaget som MokkMokk beskriver i sin tråd. Men jeg skjønner da at den finnes selv om jeg og min mann har funnet måter som får hverdagen til å fungere ganske så godt for oss. Jeg syns året etter permisjonsslutt har krevd større tilpasninger enn det året vi var hjemme. Men vi får det til, delvis fordi vi har vært heldige og har sluppet sykdomsperioden som mange preges av den første tiden, delvis fordi vi bor, jobber og har dagmamma i praktisk avstand, delvis fordi vi har foreldre som stiller opp og delvis fordi jeg har fått en masse gode råd om hvordan få hverdagen til å fungere fra mer erfarne venner og familie, og på fora sånn som dette.
Jeg tror det er nesten like mange syn på denne problematikken, som det er familier i Norge. Ambisjonsnivået er forskjellig, arbeidsfordelingen er forskjellig, mestringen er forskjellig, utfordringene er forskjellig osv.osv.
Det er forskjell på å ha en travel og ansvarsfull jobb som innebærer en del reising og å ha hjemmekontor, det er forskjell på å være student og å jobbe turnus, ikke sant? Og det er forskjell på å ha ett eller flere barn, og på å ha friskt barn, ofte sykt barn eller barn med spesielle behov. det er forskjell på å ha et hus under bygging, et hus under oppussing eller en leilighet som er helt nyoppusset. Og i tillegg har man det helt enkle faktum at noen er rett og slett flinkere enn andre til å organisere, ordne, fikse og få ting unna. Noen tar ting på strak arm, mens andre synes det meste er vanskelig.
Jeg tror kanskje de trøblete kombinasjonene av faktorene ovenfor kan gi noen regnestykker som blir litt ekstra utfordrende.
Feks, dersom man synes det meste er litt vanskelig, man har hus under oppussing, dårlig arbeidsdeling i heimen, barn som er ofte syke og jobber i en rigid turnus i en ikke-IA-bedrift? Ja, da hadde jeg nok bedt om en sykmelding også. :nemlig: Pluss på svigermor fra helvete, dårlig arbeidsmiljø, et samliv som "lugger", lite tid til å være med venner...., ja da er det ikke greit.
Jeg merket selv i senhøstes, med leilighet under oppussing, og kjipt på jobben... Det skulle faktisk ikke mer til å få hele sandwichen ut av sedvanlig balanse.
Jeg tror man skal se på livet sitt som helhet. Å ikke jobbe er sjelden en løsning, jobb er uhyre viktig for folks trivsel og psykiske helse. Men det skal være en jobb man trives med! Det kan sikkert være smart å gjøre opp litt status både på bortebane og hjemmefront innimellom, og finne ut HVORFOR man er sliten. Det blir kanskje litt for lett? å bare kutte jobben, når det som EGENTLIG er problemet er at arbeidsdelingen i heimen ikke er på plass, svigermor gneldrer om ustrøkne duker og skitne potteskjulere osv.
Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.
Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.
Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.
Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.
I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.
Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.
Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.
Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.
Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.
Bortsett fra at jeg har hatt 3 permisjoner, og at mine har vært litt kortere (7-8 mnd etter fødsel), så er dette nøyaktig slik jeg har hatt det, og nøyaktig slik jeg tenker....
Etter endt fødselspermisjon har det gått strålende. Slet med sterk bekkenløsning og sykemelding i svangerskapet, året hjemme i permisjon var så som så mht bekkenet. Men da jeg begynte å jobbe igjen ordnet alt seg :lykkelig:
Men med tre barn og begge3 foreldre i relativt krevende jobber har jeg begynt å skjønne hva som ligger i begrepet. Forleøpig har jeg bestemt meg for å leve med den lille klemma vi har - selv om den selvfølgelig hadde vært løst temmelig effektivt med en bitteliten au pair i huset.
Min kjære venninne med 3 barn som hver for seg er utrolig krevende (jeg nevner hjerneskade med opptil mange daglige epilepsianfall, hjerteoperert, ADHD etc etc.), sa en gang trøstende til meg at "alt er relativt. Alle kan føle sine problemer som store i forhold til livserfaring".
Dette etter at jeg plutselig kom på at jeg hadde snakket om mine problemer med henne ganske lenge, og begynte å unnskylde meg for det fordi de egentlig er bagateller i forhold til det hun strir med.
Det er viktig å huske på, tenker jeg etter å ha lest litt i denne tråden.
Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.
Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.
Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.
Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.
Det er vel arrogant hvis du går utifra at alle med såkalt tidsklemme og/eller de som trenger sykemelding ikke har optimisme eller bare har "dette klarer jeg ikke-holdning". Det er mange som kan bli utbrente, overslitne, syke eller hyperstresset uten å trenge en realitycheck. De kan ha foretatt bevisste valg selv om de går på en smell eller de har ikke hatt mulighet for slike valg som gjør livet lettere.
Jeg er enig i prinsippet at stå på-humør, optimisme og "alt er mulig-holdning" kan gjøre veldig mye, men at dette mangler hos mange som sliter er jeg ikke enig i. Som nevnt over, og som også Mim var inne på, så er det et utall situasjoner som kan gjøre at man har tidsklemme med få muligheter for endring eller at man får behov for sykemelding en periode.
Joda det er klart det finnes alltid unntak. Men da kommer vi inn på helt andre diagnoser enn den oppkonstruerte såkalte tidsklemma. Men det må ikke bli en hvilepute for de som faktisk har muligheten til å komme seg ut av situasjonen. Den enkleste utvei er ikke alltid den beste.
Men det er en forskjell på det, og det å føle at man lever i en "tidsklemme". Tidsklemma er like reell uansett om man gjør noe med den eller ikke. Og nettopp derfor tror jeg at det er viktig å snakke om det og sette ord på tilstanden, for da kan man faktisk få hjelp av andre til å se muligheter og løsninger i steden for å klappe sammen fordi man ikke ser noen utvei.
Du har funnet gode måter å takle deres hektiske hverdag på, og det er jo flott for dere. Dere har kanskje til og med klart å finne løsninger uten å spørre andre til råds. Men det er det ikke alle som klarer.
Mitt poeng er at selv om man ikke opplever tidsklemma selv, så betyr det ikke at den ikke finnes. Eller at man er et dårlig menneske fordi man trenger hjelp og råd for å finne løsninger som fungerer. Og selv om en person svarer på råd med "det går ikke" eller "jeg orker ikke", så kan det faktisk hende at de likevel tar det til seg og prøver å finne løsninger på bakgrunn av de rådene de har fått. Jeg vet med meg selv at jeg kan ha en negativ rekasjon initielt, men så forandrer jeg mening når jeg har tenkt meg litt om.
Mim skriver mye av det jeg også tenker - folk er forskjellige, man takler tidspress forskjellig. Noen blir stressa, slitne og syke, andre tar det på strak arm med et smil og et pust i bakken og sånn er det bare.
Da prater vi om litt forskjellige ting, jeg mener at tidsklemma kan være helt reell for mange flinke mennesker. Men det er ikke bare sånn; ja, bytt jobb som er nærmere og mye dårligere betalt, da vel. Ja, bare selg huset og kjøp noe annet, da vel. Bare flytt fra familie og venner for å kjøpe et billig hus på den andre siden av landet, da vel. Bare skaff deg kortere reisevei til jobb, da vel. Bare gå ned i stillingsprosent til 40% med samme låneutgifter som før, da vel. And so on...Jeg synes de som mener det er så lett å gjøre noe med tidsklemme har lettvinte løsninger. Men, det er selvfølgelig en del som klager og syter og ikke gjør noen reelle valg også.
:flau:
Nå ser jeg at jeg svarte bare på hovedinnlegget og at det har utviklet seg en laang diskusjon etter det. :Setter meg ned og leser litt i tråden:
Da er det i så fall en semantisk diskusjon. Jeg kaller nemlig det å oppleve at tiden ikke strekker til for "tidsklemme". Men for all del, stikk gjerne hodet i sanden og kall det for hverdagen, for da slipper du i alle fall å gjøre noe med situasjonen. :snill:
For å utdype litt - jeg innser at noe kan man faktisk ikke gjøre noe med. Jeg syns det virker som om du og din mann gjør noe med det tidspresset dere opplever i hverdagen, i den grad det er mulig. Men jeg syns det i mye større grad er å "gi opp" å kalle det "hverdagen" og si at sånn er det bare, i steden for å kalle det tidsklemme, og prøve å gjøre noe med situasjonen. Men det er kanskje bare meg?
Hvordan mener du hverdagen skal være da? Skal vi sove til kl 09 hver dag, se på dåktår fill, jobbe litt når det måtte passe oss og ikke ta ansvar? :snill:
Jeg er enig med deg, Heiko, i at for mange er opplevelsen reell, men jeg synes nok Marian også har et poeng. Når folk kaller det tidsklemma fordi de ikke kan sove til syv hver morgen uten å få det travelt, kan det umulig være så ille. Ikke at noen her inne har gjort det i denne debatten, men det overrasker meg stadig hvordan noen av dem som klager over dårlig tid legger opp dagen og hva de krever av søvn og avslapning.
Jeg kalte det tidsklemma før jeg gikk ned i 90% jobb for da slet jeg veldig med rush, henting og levering i en barnehage som lå helt feil til. Nå jobber jeg 90% og har en barnehage mye nærmere. Vi står fremdeles opp halv seks hver dag og det er full rulle hele dagen, men ja; det er hverdagen. Sånn har vi valgt den selv.
Det hørtes jo avslappende ut:p
Det er vel en mellomting mellom det og å fly fra a til b femti ganger om dagen i lyntempo. For eksempel.
Jeg selv kunne tenke meg å slippe å bruke nesten en time på reisevei fra dør til dør, være avhengig at akkurat det ene toget for å rekke tidsnok til jobb og barnehage innenfor arbeidstiden, hente ungene tidligere enn halv fem, være såpass avslappet og lite sliten nesten hver dag at jeg kunne nyte den lille tiden vi har etter jobb fullt ut. Jeg kunne tenke meg å ha bedre tid til puslespill, bakekaking og uteaktiviteter. Jeg kunne tenke meg 5 minutter til jobb og barnehage totalt. Jeg kunne tenke meg at det ikke ble stress å rekke lekeparti kvart på seks en dag i uken. Med mer. Men jeg jobber 80% stilling, prøver å ta hverdagen med et smil, men smilet varer ikke hele tiden og hele dagen alltid. Vi kunne kjøpt et billigere og helt oppusset rekkehus istedenfor et gammel oppussingsobjekt.
Noen valg har vi tatt, noen valg vil vi ikke ta og noen valg er vanskelige å ta. Sånn har mange det, men tidspresset er reelt.
Ja, det har vi. Det var veldig bevisst pga økonomi og ønske om plass og hage. Mye pga våre egne ønsker for hvordan vi vil bo, og for hvordan vi ønsker at barna skal vokse opp. Det er til tider veldig tidkrevende og et ork med oppussing, men heldigvis holder vi ikke på konstant. Det siste er også et bevisst valg mht vår tid, krefter, økonomi og trivsel. Vi bor såpass nært Oslo at et rekkehus eller leilighet med nok plass hadde ikke vært så mye billigere. Noe mindre som en toroms med to barn er for vår del ikke aktuelt. Så kan vi skylde oss selv.
Det er selvfølgelig det jeg mener, for sånn har jeg det hver dag. :snill: Fra spøk til revolver - det jeg mener er det apan så veldig godt sier:
Hverdagen er det man har valgt og som man i hovedsak er fornøyd med, tidsklemma er den situasjonen man ønsker seg ut av, fordi man ikke får dagene til å gå opp.
:confused: Søvn? Det er et fysiologisk behov. Jeg tror ikke det er mye som blir bedre av at man sover for lite. Nå er det kanskje ikke det du mente, da. Men hvis jeg skal stå opp halv seks, så må jeg være i seng senest halv ti. Jeg må ha 8 timer. Så uansett om jeg sover de 8 timene mellom 21:30 og 05:30 eller om jeg sover mellom 23 og 07, så er det bare 8 timer av døgnet som "går tapt".
Ja, men for mange ville gjerne dagen gått lettere hvis man startet tidlig. Siden mange klager over travle ettermiddager. Det var det jeg tenkte på; ikke egentlig hvor mange timer av døgnet man bruker på å sove.
OK, skjønner hva du mener. Men jeg personlig er uenig. For jeg tror at de fleste egentlig har større behov for å sove om morgenen enn om kvelden, og at de fleste vil fungere bedre med søvn fra 23 til 07 enn med søvn fra 21 til 05.
Men det kan jo henge sammen med at jeg selv er et skikkelig B-menneske. :D
Jeg tror vel de færreste småbarnsforeldre sover 8 timer hver natt. Jeg kjenner absolutt ingen som gjør det, og heller ingen der dagen ikke starter før 7. Dersom man sover så mye og starter dagen så sent, så forstår jeg godt at dagen blir travel…. Men det er også et valg, på lik linje med andre valg som er eksemplifisert over her.
Nei, jeg er ikke enig i at det er et valg. Som sagt er søvn et fysiologisk behov. Hos oss starter dagen 06:20, og dermed må vi også i seng senest 22:30.
Personlig tror jeg at det er både usunt og på grensen til farlig å sove for lite. I tillegg tror jeg det er litt "mote" det å skryte av hvor lite man sover, som om det gir en slags heltestatus. Men jeg tror også at mange faktisk overdriver, og utelater den middagsluren på sofaen eller at de tar det igjen i helgene.
Etter jeg fikk barn har jeg sjelden mer en 6 timers søvn om natta, og det går greit. Jeg er sjelden supertrett om morgenen, og hviler aldri på ettermiddagen.. :niks: Men om jeg er hjemme med datteren min kan jeg ta meg en dupp på formiddagen sammen med henne. Men jeg føler sjelden behov.
Men jeg vet jo av flere som er veeeldig avhengig av å sove 8 timer + ekstra dupp på dagen en gang. Eller som sover på kveldstid. Så dette er nok veldig individuelt.
Bra sagt. Man må bare innse at det ikke er alle forunt å kunne få i pose og sekk. Noen har overskudd til all verden, andre blir punktert av å skulle få med seg absolutt alt.
:dulter:
:nikker: Det er utrolig viktig!
:nemlig: Dessuten er det alt for mange som utsetter å slutte med nattamming, få leggerutiner etc alt for lenge, slik at man plutselig får panikk når man innser at det er tre uker til jobbstart/barnehagestart/tidsklemmetrussel. Hvis man da i tillegg må slite med et barn som skal nattavvennes og våkner ørten ganger om natten av gammel vane så blir det jo en skikkelig overgang ja.
Høres jeg ammefientlig ut og Ferber-loving så er det en helt annen sak. Men jeg tror mange hadde hatt godt av å reflektere litt - i god tid - over hvordan man må innrette seg i døgnet for å få beholde overskuddet. Da er (mest mulig) uavbrutt nattesøvn et must for de fleste, og dermed MÅ man ta noen grep FØR man begynner i jobb.
Tvert imot. Slike tanker burde alle tenke - og ofte! Selvinnsikt er den viktigste kunnskap, og jeg tør påstå at MANGLENDE selvinnsikt (eller egentlig manglende vilje/evne/mot til å tørre å tankene fullt ut, og ikke minst gjøre noe med dem) er en av de største årsakene til nedsatt helse i dagens Norge. Folk blir litt feige. For det er skummelt å kanskje måtte gjøre store inngripen i sin egen tilværelse. Klart at man blir sliten i en jobb man ikke trives i, eller i et ekteskap som ikke fungerer.
Det er jeg veldig enig i. Når døgnet ikke har nok timer så blir man utmattet.
Det er et valg å sove 8 timer per natt, men selvfølgelig et valg som er helt ok å ta hvis man føler at man må det, selv velger jeg heller lengre ettermiddager med familien.
Jeg setter stor pris på Miss Norways fine innspill i debatten!
I angst for å gjøre opp helhetlig status og ta noen valg og gjøre noen aktive prioriteringer, går mange rett i en klassisk kjønnsfelle og gjør som foreldrene har gjort. Jge har ikke tall på hvor mange jenter som gjør alt dere hjemmeværende mor gjorde, i tillegg til at de har full jobb. Også kutter de jobben i stedet for å ta gode grep.
Jeg prøver forøvrig å sove så nær opp til 8 timer hver natt som mulig, ellers fungerer jeg ikke i forhold til intellektuelt krevende oppgaver, som feks den jobben jeg har nå.
Nei, det er ikke et valg. Det er et fysiologisk behov, og som vi har i litt ulik grad. Jeg kan ikke velge bort søvn noe mindre enn jeg kan velge bort toalettbesøk.
Ammefiendtlig? Tja kanskje. I alle fall høres det ut som du mangler forståelse for hvordan enkelte lever livet sitt. Mange av oss som nattammer lenge, legger det opp på en slik måte at det fungerer greit. Jeg nattammer Lillesøster fortsatt flere ganger om natta (hun nærmer seg 2 år når). Javisst er det slitsomt i enkelte perioder, men det fungerer helt greit. Det handler om valg, om hvordan man innretter seg, hva man ønsker.
Jeg synes absolutt ikke hun høres ut som hun har manglende forståelse for hvordan andre lever livet sitt, ei heller ammefiendlig. Men hun poengterer vel at det ville vært mindre slitsomt for enkelte dersom man ikke hadde utsatt å ordne legge-og nattrutiner og diverse annet til rett før eller etter jobb-og barnehagestart.
Det viktigste er vel å ta de valgene som får hverdagen til å fungere best mulig. Jeg trenger også åtte timer om natten, noe mannen ikke gjør. Han står derfor opp med Snupp klokken 0615, mens jeg får sove en halvtime ekstra mens de er på badet. Vi spiser felles frokost, som mannen gjør i stand mens jeg dusjer og kler på meg. Vi er ute av døren før klokken 0745 og det føles aldri som noe stress. På ettermiddagen har vi også rutiner som fungerer helt utmerket – den som er hjemme først lager middag, sånn at den er klar til nr. to kommer hjem klokken 17. Vi tar kveldsstell og legging annenhver dag, og legger avtaler etter klokken 19, for da er Snupp i seng.
Jeg er forresten enig i det miss Norway skriver, det er lurt å bruker mer enn de siste tre ukene av permisjonen til å innarbeide rutiner, og det er enda lurer å være to om det. Mannen og jeg har alltid vært helt likestilt på hjemmefronten, og sånn er det med de aller fleste jeg kjenner. Jeg tar nok etter min mor, som på hjemmefronten er den typiske kvinnesakskvinnen, så noe annet hadde nok vært utenkelig for meg. Å ta ut mer enn ”fedrekvoten” er mer regel enn unntak i vår vennekrets. Og det merkes at fedrene ikke bare tar sin andel, men gjør det med glede og ser det som en selvfølge at pappa er like viktig som mamma.
Men selv med slike forhåndsregler kan man oppleve ting man ikke råder over; sykdom pga. barnehagestart, allergier som ødelegger nattesøvnen (i vår tilfelle har Snupp so flytting, pålagt oppussing av bad (i borettslag) osv. Og da krever det sin kvinne (eller mann) å ikke bli tom innimellom.
Jeg syns det høres ut som hun legger seg opp i hvordan andre skal leve livet sitt. Slik som mange andre i helsesveset også gjør. Det går fint an å kombinere f.eks. nattamming og jobb. Det er bare det at i vår kultur er ikke nattamming utover 6 måneder normen, og dermed blir det sett på som uønsket og veldig slitsomt av veldig mange (de fleste?).
Ja, nettopp. Og hvis man ønsker (eller føler at man trenger) 6-7 timers uforstyrret søvn om natten så er det en ide å slutte med nattammingen FØR man begynner å jobbe igjen. Fordi det pleier å ta noen dager (uker?) før nye rutiner er innarbeidet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
