Jeg har vært hjemme med Vesla i dag - hun har fått en skikkelig omgangssykerunde, og vært virkelig dårlig...Hun er til vanlig spinkel og tynn, og etter noen dager med oppkast er hun bokstavelig talt "skinn og bein". Jeg er lite restriktiv i slike tilfeller, men selv Eliassnop og is har fristet lite...Uansett, også til vanlig er hun småspist, og jeg er nok noe mer "hysterisk" med tanke på at hun skal spise sunt og ordentlig til vanlig enn mange andre...
Uansett, når jeg styrte som verst i dag med å friste henne til å spise, kom jeg til å tenke på en barndomsvenninne av meg. Hun hadde som liten litt "valpefett", om man kan kalle det det, og mammaen hennes var beryktet for aldri å la henne spise mer enn hva mammaen mente var nødvendig. Mammaen var heller ikke redd for å fortelle høyt og tydelig, også fremfor andre, at dette var på grunn av at hun kom til å bli tykk. En porsjon middag - ikke det minste mer, selv om hun fremdeles sa hun var sulten. Ingen dessert, selv om resten av familien fikk. Dette pågikk fra før skolealder og frem til godt oppi tenårene.
Jeg tror jo at de fleste foreldre er noe mer opplyste enn hva min venninnes mor var, og nok ville valgt andre "metoder". Eller? Ville du, dersom barnet ditt var overvektig, nektet det å spise så mye det ville?
Nei, men eg bestemmer kva dei skal ete ( det er eg som lager til maten ) og dei bestemmer kor mykje dei skal ete. Hadde eg vert bekymra for ungane mine si vekt så hadde eg nok lagt inn mest mulig sunne ting til middag.
Jeg ville nok forsøkt å begrense litt på en måte, eller tilbudt f.eks. frukt til dessert, eller andre ting. Men ikke forskjellsbehandlet. Tror også vi hadde begynt å legge om enda mer bevisst maten om vi så vi var på vei dit. Det handler vel om måten man gjør ting på tror jeg. Hvis man lager porsjoner ferdig f.eks, så kan man jo bare si at så mye er det til hver, eller noe sånt. Jeg vet ikke. Vanskelig å si før man står der. Man kan bli mett på sunne ting, så jeg tror ikke det hadde vært et problem.
Vi har ellers "begrensning" her på pannekaker, fordi det er så kjedelig å steke så mange, og man kan spise suppe også. ;) For da kan noen bli litt ustoppelige. Men ellers er vi forsiktig med å si noe om sånt.
Min mellomste var på god veg til å bli mer enn "litt lubben".
Vi har begrenset henne litt, hun har ikke fått spise mer enn 3 skiver til brød måtider og ikke mer enn to porsjoner middag.
Normalt styrte hun seg selv, men noen retter virket det som det var plass til uenelige mengder, hun spiste tl hun fikk vondt.
Selvsagt fikk hun dessert om vi andre fikk, det skulle bare mangle.
Vi tok dette i samarbeid med helsestasjonen.
Hos oss var det en årsak til at hun ville spise så mye, og når vi ble oppmerksom på dette og tok hensyn, forsvant problemet og jenta er idag normalvektig igjen.
Men det er jo en måte og si det på, at kanskje du ikke skal spise så mye for da får du vondt, man trenger jo ikke fokusere på at barnet legger på seg og bør slanke seg. (NÅ mener jeg ikke at dere gjorde det, jeg ville bare bruke det som et eksempet)
En venninne av meg begrenset ungene sine fordi hun selv hadde et vektproblem, jeg syns det var litt merkelig all den tid hun hadde normale barn som var fysisk aktiv....
Når det gjelder meg selv som også har et vektproblem så vil jeg nok være obs på det, og legge inn mer frukt og grønt dersom jeg ser at det kan være fare for at barna legger mye på seg....
Hadde jeg hatt et barn som kunne spise 6-7 brødskiver med pålegg ville jeg selvsagt begrenset det (uten å nevne at det var pga. "figuren" ). I utgangspunktet bestemmer vi hva de skal spise, og barna hvor mye av det, men det fungerer jo ikke for barn som kan spise veldig mye og som har en metningsfølelse som kommer veldig sent i gang.
Tror du det? Det tror jeg er veldig individuell, altså. De barna som jeg har observert å overspise har nesten utelukkende gjort det på skiver og middag.
Ikke nødvendigvis. Vi stopper vår eldste som kan spise 10 brødskiver med banan, leverpostei og makrell i tomat. Nå stopper han selv etter tre brødskiver fordi vi har sagt at det er nok. Dermed er han også normalvektig, mne i øverste del av normalvektigskalaen.
Det var en familie som var på TV for en tid tilbake, de hadde flere tynne barn og ett som var overvektig. Barnet spiste vanlig norsk kost, og de var allerede flinke til å luke bort brus og søtsaker. Det viste seg at for dette barnet var ikke brødmat heldig, vekta raste ned da de la om til annen kost.
Mitt barn er ikke overvektig på godterier og usunn mat, men på venlig sunn mat. Hun kan glatt spise 3 middagsporsjoner (eks: poteter/laks/litt smeltet smør) og 4 grovbrødskiver med skinke til kvelds. Om vi lager hotdog kan hun lett spise 4 stk, og 2-3 hjemmelagede hamburgere (grovt brød/karbonadedeig/salat).
Moren min brukte å forkynne høyt og tydelig at jeg ikke fikk spise mer når hun syns det var nok. Resultatet: Når hun ikke var der spiste jeg 5 ganger så mye.
Jeg villeikke begrenset hvor mye mat barnet mitt spiste, men heller lagt om kostholdet og tilbudt mat man kan spise mye av, f.eks grønnsaker. Så kan man snakke med barnet på tomannshånd og forklare hvorfor kropppen ikke har godt av å spise mer enn to brødskiver og hvorfor man må spise grønnsaker hvis man er mer sulten.
Jeg ville forklart hvor mye kroppen trenger av mat. Ikke vinklet inn på en slanking men på hva som er bra og ikke for kroppen og hvofor. Noen barn trenger veiledning i forbindelse med mat, enten de spiser for mye eller for lite. Jeg har stor tro på at ved å forklare kommer man mye lenger.
Jeg hadde begrenset et barn som spiste seg overmett hver dag ja. Jeg synes det er en god regel å slutte å spise når man ikke er sulten mer, og ikke være vant til å stappe seg. Da kan man ta en pause og heller spise et mellommåltid litt senere.
Det høres veldig lett ut og jeg har forsøkt det i snart 7 år. Det virker ikke her hos oss. Jeg må fremdeles stoppe henne og be henne kjenne etter om hun fremdeles er sulten.
Selvsagt må man gjøre dette på tomannshånd. Likevel må man ofte si ifra i situasjoner hvor det andre til stede. Det kan gjøres på en nøytral måte og uten oppstuss.
Jeg hadde selv problem med å kjenne mettehetfølelsen og forsåvidt også når jeg var sulten. Det førte til at mamma stoppet meg. Det er ikke noe problematisk i det.
Jeg hadde heller passet på at vi hadde sunne ting tilgjengelig enn å nekte barnet å spise. Men jeg har ikke erfaring med overspising, så det er mulig man må begrense dersom ikke barnet selv stopper å spise når det er mett....
Jeg ville vært veldig forsiktig med hvordan jeg begrenset matinntaket, på samme måte som jeg ville være veldig forsiktig med å tvinge i dem mat. Jeg tror det gjør vondt verre å tukle med sult/metthetsfølelsen.
Men jeg ville ikke latt barne mitt spise uendelig mye av hva som helst. Jeg ville tenkt på hva jeg serverte, og så ville jeg satt en grense først - hvor mange brødskiver består et måltid av, hvor stor er en middagsporsjon osv. Ville barnet ha mer da, så ville det være tilbud om noe annet. Feks knekkebrød, frukt, gulrot e.l. Jeg tror det hjelper litt å bytte mat, da oppdager man kanskje at man ikke er så sulten lenker likevel.
Vi sa aldri til vår jente at hun var tykk eller lignene. Vi fortalte så godt vi kunne at hun ikke måtte spise til hun fikk vondt i magen og at det ikke var godt for kroppen å spise så mye.
Greit å ha tilgang på frukt og grønt, men det er faktisk grenser for hvor mange epler og gulrøtter et barn bør spise pr. dag.
Og nei, som 007 skriver, det er ikke lett å begrense et barn med å si at det ikKe er sundt og bra for dem
Jeg er og overvektig, men det syldes ikke maten hele familien spiser, men det jeg stapper inn utenom måltidene ;)
Problemet for vår jente var at hun hadde veldig mye vondt i magen, og det eneste som lindret litt var fullstappet mage.
Etter hun fikk orde på magen vil hun ikke ha så mye mat, og hun har selv gått ned i vekt uten at vi har måttet begrense henne (utenom med pannekaker)
Jeg har en 10 åring med barnemage og en mage 5-åring. Begge stoppes mht usunn mat, og minstemann er det ikke behov for å stoppe mht vanlig mat (det er vel derfor han er så mager...). Eldstemann får beskjed om å synke maten før hun forsyner seg med mer mat, om jeg ser hun kun spiser fordi hun synes det er godt, og ikke fordi hun nødvendigvis er sulten.
Men sånn egentlig er nok hennes kroppsfasong mer et resultat av genetikk enn hva hun spiser, for hun er ingen storspiser, og er av den typen som stort sett stopper når hun er mett. Aktiv er hun også.
Men ja, jeg ville satt bremsen på, om jeg hadde unger som spiste mer enn det de trengte, slik at de este ut.
Jeg har null tro på å kun ha sunn mat i huset. Jeg har spist meg overvektig på sunn mat selv. Jeg har aldri vært stor på chips, brus og sjokolade, men det er utrolig hvor godt en (gange flere...) brødskiver kan være, og hvor godt det kan være med fisk, potet og grønnsaker. Spiser man for mye, blir man tykk, selv om det man spiser er aldri så sunnt i utgangspunktet. Dessverre. :sukk:
Jeg har ikke overvektige barn, men tenker at fysisk aktivitet bør få minst like stort fokus som ernæring. Unger skal ikke trimmes, men lære å bruke kroppen sin og bli kjent med dens muligheter og begrensninger. Det nytter ikke å sende ungen på trening en gang i uken hvis den ellers ikke flytter på seg. Hele familien bør være aktive sammen og oppleve at det kan være fint.
Jeg tror det kan være vanskelig å ikke være fristet til å begrense matmengden til en storspist unge akkurat som det er vanskelig å ikke prøve å få en lettspist unge til å spise mer. Jeg mener at unger bør kunne forsyne seg selv og lytte til hva magen sier i stedet for å presse i seg resten av maten på tallerkenen eller ikke få mer mat fordi en voksen mener den har spist nok.
Hvis det blir mye styring med maten og rundt måltidene tror jeg det kan trigge en spiseforstyrrelse og et dårlig forhold til kropp og mat (uten at det handler om en sf). Det blir ypperlige muligheter for manipulasjon og styring av voksne i familier der de voksne ikke er bevisst hvilket spill som kan utvikle seg.
Noen barn stopper ikke å spise selv om de egentlig er mette. Når resultatet er overvekt og dertilhørende mobbing, er det vanskelig å la være å gjøre noe. Men det er fryktelig vanskelig. Angsten for å skape et ytterligere spiseproblem, blant annet. Og at mat, som man helst forbinder med hygge, blir uhygge.
Hos oss er alle normalvektige, bortsett fra dette ene barnet.
Ang. fysisk aktivitet, så er vi en aktiv familie. Vi står på ski hele vinteren, sykler mye, går turer og barnet vårt spiller fotball og hopper på trampoline. Men aller helst vil hun sitte i ro med en bok, og fysisk aktivitet kan derfor lett bli noe negativt (der hun presses/tvinges/lokkes/lures) i stedet for kos og gøy.
Hvis det bare er et barn som har potensielt-overvekt-problematikk/spise store-mengder-problematikk kan man regulere ned fett-og sukkerinnholdet i maten, drikke vann før måltider og underveis i måltider, bare få et glass melk osv.
Jeg tror mange av oss er redd for å bidra til negativt forhold til mat og kropp hos ungene, men jeg tror ikke at f.eks begrenset middagsmengde har skadelig effekt. Det er selvsagt under forutsetning av at det er "nok" i utgangspunktet.
Ja, det kunne jeg sikkert gjort, hvis det lå an til kraftig overvekt hos barnet, men da ville jeg ikke vinklet det mot slanking, men til at kroppen trenger å få sunt og godt drivstoff, som salater, grønnsaker osv.
Og lagt opp til aktiviteter der man beveger seg, fordi det er bra for kroppen.
Jeg ble selv satt på første Grete Rohdekur da jeg var 7 år, og har i dag et helt koko forhold til mat, så aldri i livet om barna mine skal utsettes for det.
Er overvektig selv, og har alltid fått høre tidligere av moren min at jeg ikke måtte bli "feit", og at "nå ser du godt ut" - og det er ikke det minste hyggelig. Så kommentarer på utseendet er det uaktuelt å komme med, i hvert fall relatert til vekt.
Snakker aldri om slanking, og selv om familien spiser kaker, is osv, og jeg lar være, så sier jeg aldri at det er fordi jeg slanker meg.
Dette høres veldig enkelt ut. Har du forsøkt det selv med godt resultat? Og hva når barnet er så stort at det lager sine egne skiver, finner seg melk selv osv?
Jeg har lagt inn ekstra kalorier i maten til barna mine og det fungerer. Det vil fungere den andre veien også så lenge maten tilberedes hjemme. Mye blir annerledes når ungene blir selvstendige i forhold til å forsyne seg selv, kjøper mat i storefri osv. Jobben med å vende unger til å like variert mat osv må starte tidlig. Hvis det finnes lettutgaver av mat i kjøleskapet har ikke ungen noe valg. Godteri/is/osv kan kjøpes inn dagen det skal spises. Det er en del slike grep man kan gjøre, men med store unger er det selvsagt ikke alt man kan styre. Mine unger er enda små (5-7 1/2 år) og spiser det som står framfor dem (bortsett fra det de bestemmer seg for at er æsj..), det er nå vi lærer dem hva som er riktig mat. Forskning viser at unger som har spist klassisk sunt i barndommen (husker ikke hvor stor del av barndommen) tar opp de sunne matvanene i voksen alder igjen selv om de har hatt en usunn ungdomstid.
Det går i sunnere retning med større matbevissthet generelt i samfunnet og blant ungdomsgrupper spesielt. Det er bra med tanke på mattrender blant barn som påvirkes av venner.
Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skal hjelpe mot barn som overspiser, ullmor? Altså ikke forsyner seg av usunn mat, men spiser for mye av sunn og anbefalt mat.
Når barna er små eller så små at de ikke lager maten selv er det mye lettere å kontrollere hva og hvor mye de får i seg.
Problemet er jo når de blir litt større og kommer hjem fra skolen til tomt hus og skal lage maten selv. Det de spiser da er det nesten umulig å kontrollere.
Eldstegutten min har helt klart lettere for å legge på seg en de 2 andre, "heldigvis" er han for lat til at han gidder å lage for mye mat når han kommer fra skolen.
Han kunne dog fint spist nudler hver dag han kommer fra skolen, men det får han da ikke lov til.
Første strategi er selvsagt å tilby utelukkende sunn mat, være aktiv som familie, tilrettelegge for hyggelige måltider med god prat om andre ting enn mat, fokus på å kjenne på metthetsfølelse, ikke spise foran tv-en, hvis jeg hadde et barn som bikket mer enn "valpefett".
Men man ser jo at det varierer veldig for "sugne" unger er på mat, på hvor gode de er til å kjenne på om de er mette, hvor bedagelig anlagte de er, osv. Det er genetisk også, ikke bare påvirket hjemmefra. Jeg mener jeg så noe om hvordan barn helt fra barnehagealder var forskjellige i om de ville spise kjeks lagt foran seg når de var mette og holdt på med noe annet, eller ikke.
Og har man et barn som har disse utfordringene, og alle taktikkene nevnt i første avsnitt er utilstrekkelige, så må man sikkert utvise forsiktig mengdekontroll, på samme måte som andre må gjøre det på f.eks. pc-spill.
Ellers ser jeg at mange "selvfølgelig" vil begrense et barn som spiser 6 skiver i et måltid. Vel, det gjør min eldste, helt uten begrensninger. Han spiser sunt og variert, og liker nesten ikke noe godteri, drikker stort sett bare vann (et par glass skummetmelk i tillegg), spiser store mengder grønnsaker og grovt, hjemmebakt brød. Han er tynn som en strek, muskuløs og sterk. Han er kjempeaktiv og "trener" seg skikkelig svett hver eneste dag, med fotball, bandy og annet i 1-2-3 timer. Og eter som en hest. Det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å begrense ham (men jeg har begynt å sette frem grønnsaker også til brødmåltidene, og ha enda mer protein- og fettrikt pålegg på skivene, for å mette mer).
En ting er kaloriinnholdet i maten ungene får i seg, en annen ting er mengden. Det er jo forskjell på hvor problemet ligger. For den som får i seg for mange kalorier kan det reguleres ved å begrense kcal-mengden. Selv om ungen spiser mye får den i seg færre kalorier enn om man gjør de grepene. Hvis hovedproblemet ligger i mengden som spises kan det reguleres ved f.eks ha god tid rundt måltidet slik at ungen legger merke til om den er mer sulten (og andre "tiltak" som andre i denne tråden har foreslått). Maten kan komme til faste tider slik at det ikke blir behov for småspising. Hva slags forhold har familien til mat? Spiser man for ikke å være sulten mer eller har man matglede? Spiser ungen bort ensomhet? Det er en del slike ting som bør kartlegges. Det kan også være at det ligger en stoffskiftesykdom i bunn.
Nei, jeg hadde latt sønnen min spise så mye som han vil. Men fokusert på mosjon og i tillegg til sunn mat. Nå har jeg en tynn gutt, men da jeg var på hans alder var jeg overvektig. Heldigvis har jeg foreldre som ikke komenterte på hvor stor jeg var, og fikk meg til å tenke negativt om vekten min. Det de gjorde var at de gav meg vann til alle måltider, og de gikk mye tur med meg. På den måten gikk jeg sakte men sikker ned i vekt til det normale.
Eller kanskje ungen bare er veldig glad i mat? Sånn som jeg er og alltid har vært. Jeg ble begrenset da jeg vokste opp og begrenser meg fremdeles. Dermed har jeg alltid vært og er fremdeles normalvektig. Jeg kan spise abnorme mengder mat til ett måltid og kan nesten ikke huske at jeg noen gang har stoppet å spise fordi jeg har vært så mett. Jeg stopper fordi fornuften tilsier at nå er det nok. Sønnen vår ser ut til å være som meg. Han har ALDRI stoppet før det har vært tomt på tallerkenen. Datteren vår er annerledes, når hun er mett stopper hun selv om det er en skorpe igjen på tallerkenen.
Et av de viktigste tiltakene hos oss er forresten at vi stort sett bare drikker vann til alle måltider. Det gir rom for å spise mer mat enn om vi skulle drukket mye melk og juice.
Barnet var i utgangspunktet overvektig, men han er det ikke nå lenger. Synes forøvrig at å forebygge fedme må være mye bedre enn å fikse det i ettertid.
Vi snakket om hvilken mat kroppent trenger og hvor mye mat kroppen trenger. Han er et barn som ikke blir lett sultent og ikke lett mett. Så vi ble enige om at tre brødskiver vanligvis er nok til brødmåltidene. Middagene har det ikke vært nødvendig å begrense. Siden han ikke er sulten etter tre brødskiver, synes han det er helt greit. Hadde han gitt uttrykk for å være mer sulten da, ville vi selvsagt gitt ham mer å spise, men da i form av grønnsaker. Han er en svært fornuftig gutt som det ikke er vanskelig å snakke med og lage avtaler med - heldigvis.
Vi har også en avtale om antall kakestykker det er greit å spise i et selskap og han har selv ansvaret for dette.
Det var vel en overgang fra ti til tre brødskiver? Trappet dere ned en skive per dag? For brå overgang kan gi stort matsug, det er jo slik at magen tilpasser seg den maten den får, også på mengde.
Vi har klassisk sunne matvaner i vårt hus. Og vi trodde det var enkelt å få unger til å spise og like sunn mat, helt til vi fikk minstemann. Og innså at det var det ikke nødvendigvis. :rolleyes: Noen unger er mer kresne enn andre. :gaah: Men for alt i verden, ungen sliter ikke med overvektsproblematikk, selv om han blir relativt gretten av mat med farge på. Han kan nå spise både gulrøtter og asparges (i små mengder) uten å brekke seg og kaste det opp igjen. Så for vår del får vi håpe at det å ha klassisk sunne matvaner i huset er nok til at han får det selv som voksen. ;)
Eldstemann er mer lettfattelig der, og elsker salat, tomat og agurk-type grønnsaker. De som er kokte er hun mindre begeistra for, selv om hun spiser om hun må (og hun må smake).
Vi har sjelden digg i huset, og lørdagsgodtet er begrenset. Jeg lager frokosten til henne, og den er sunn, jeg lager skolematen til henne, og den er sunn. Jeg lager middag, og den er sunn. Vi spiser ute, og hun får svært sjelden mat som kommer i junkfood-kategorien. Hun spiser normal mat, normale mengder, og hun har fremdeles god barnemage. Ikke sånn "ølvom"-fasong, men ekstra god polstring på magen. Resten av henne er muskuløst, og hun ser ikke overvektig ut med klær på, bare litt "firkantet".
Det er ikke aktuelt å slanke henne, det er ikke aktuelt å gi henne inntrykk av at hun burde ha noen grunn til å tenke på kroppen sin som annet enn perfekt. Hun har så vidt begynt å bli kroppsfiksert, men vi er lynkjappe med å slå ned på alle forsøk på å si at hun er tykk (som hun har sagt ved et par anledninger). Og foreløpig ser det ut som om hun stoler på oss.
Vi har banlyst chips og annen frityrstekt "mat", og det gjelder både for henne og den heller magre broren. Forklaringen på at frityrstekt mat er fy er at den tetter igjen blodårene og gjør oss feit inni. En forklaring hun kjøper, siden beinrangelbroren heller ikke får spise usunn mat.
Ellers pirker jeg på at man ikke trenger å spise opp alt man har på tallerkenen, og at man ikke skal spise bare fordi ting smaker godt (irriterende nok plukkes det opp av lillebroren, som burde spise mer, og som da sier "jeg er mett" når maten ikke smaker så godt som han skulle ønske, lenge før han egentlig er mett. :sur: Og jeg kan jo ikke akkurat tvinge ham til å spise når han sier han er mett heller.... Ja, ja. Ulike barn, ulike utfordringer).
Men jeg synes det er rimelig overforenklet å tro at om man bare har sunn mat i hus, ja da kan man ikke bli overvektig. Noen mennesker liker sunn mat så godt at de godt kan overspise på den også. Har jeg hørt. :plystre:
Ett av våre barn har slitt med overvekt (ikke bare "litt lubben"). I stedet for å begrense kosten, la vi om kostholdet til å inneholde enda mere fiber, enda mere frukt/grønt og magerprodukter. Eneste kravet i matveien for ham som var overvektig, var begrensninger i mengde saus og at 1/3 eller mer av middagstallerkenen bestod av grønnsaker.
Grovt hjemmebakt brød fyller godt i magen - og når man kutter ut smøret, blir det også magrere.
Fysisk aktivitet ble trappet opp, og begrepet "sunn mat for sunne kropper" innført.
Det kunne aldri falt meg inn å nekte dette barnet å spise seg mett, eller å få dessert. Det syns jeg er rent ut ondskapsfullt, selv om mamman nok mente det godt.
Så er det liksom det også, da, at vi skal være forsiktige med å definere litt lubne barn som overvektige helt uten videre. Alle er ikke skapt for å være størrelse 36 - det viktigste er at man trives i kroppen sin og lever sunt!
Ja, jeg hadde begrenset barn det ikke er bunn i, helt klart. Mine barn ligger på grensa til overvekt. De veier mer enn de ser ut som, men dog. Derfor har vi aldri dessert. Vi har ganske strenge regler rundt når man får saft/brus/godteri/nugatti/søte frokostblandinger og annet som inneholder sukker. Og vi serverer ikke yndlingsretter av typen pølser spesielt ofte. Og vi oppmuntrer fysisk aktivitet.
So far so good, hos oss har det så langt vært nok. Spesielt eldstemann kan i perioder hive innpå 5 skiver, men i andre perioder spiser han kun 1 skive. Det regulerer seg selv, og det ser ut som han spiser seg opp før en vekstspurt. Men hvis han begynte å øke på vekta og i tillegg ikke var selvbegrensende på mat hadde jeg helt klart begrenset han på samme måte som jeg nå begrenser mengden sukker i kosten. Uten å si rett ut at "du må ikke ta mer enn to skiver fordi da blir du feit" eller klappe han på rumpa på vei til kjøleskapet slik min mor gjorde (og jeg var ikke overvektig, men trodde jo det selv). Men på samme måte som vi lærer barna at godterier ikke er bra, men at man kan kose seg av og til, må det gå an å lære bort at mat er sunt, men ikke i ubegrensa mengder. Noen mennesker må bruke hodet for å vite at nok er nok, og det må også læres. Jeg tror det er bra å komme med dette fokuset før det er utviklet fedme, da er det vanskelig å unngå fokus på vekta.
Jeg tror definitivt det monner for en god del mennesker, helt klart. Anledning gjør tyv, som det så fint heter. Jeg tror helt klart at en god del mennesker er overvektige fordi de har for stor tilgang på usunn mat.
Men det hjelper ikke på dem som er overvektige fordi de mangler evnen til å slutte å spise når man egentlig er mett. For noen er det faktisk et reelt problem, og det er ikke bare noe jeg har hørt en gang. ;)
Sånn fra naturens side skal man ha en evne til å ikke spise mer enn man trenger. Altså slutte før en er ubehagelig mett. Denne evnen kan man fint ødelegge om man ikke gjør det (jeg er vokst opp med "du må spise opp maten din" og "spis litt mer, du er så tynn").
Tror rett og slett at det finnes to typer overvekt. Den som skyldes at man spiser feil, og den som skyldes at man spiser for mye (eller tre, hvis man tar med dem som spiser for mye feil mat).
For å ta meg selv. Jeg spiser ikke mye feil mat. Jeg spiser mye rett mat. Og legger på meg av det. I flere år så jeg meg blind på det. Jeg spiste jo aldri sjokolade, aldri chips, drakk ikke brus, spiste ikke særlig feit mat osv. Likvel raste kiloene på. Og jeg konkluderte med at det måtte være hormoner og alle andre grunner enn egne spisevaner. Helt til jeg tok en god, gammeldags selvransakelse og konkluderte med at det går an å bli overvektig om man spiser seg for mett på grovt brød med mager ost og fiskemiddager også.
Helt ulikt svogeren min, som gikk ned 15 kilo da han sluttet å drikke Cola. Vi var begge overvektige. Han fordi han inntok for mye av noe som var usunt. Jeg fordi jeg inntok for mye av det som var sunt.
Så jeg må nekte meg selv å spise så mye. Innse at jeg ikke kan spise ubegrensede mengder med sunn mat heller. Innse at det senteret i hjernen min som regulerer hvor mye jeg trenger av næring, ikke fungerer slik den skal, og at jeg derfor må tenke på når jeg skal slutte og spise, mens det for andre skjer helt automatisk.
Jeg kommer alltid til å misunne de som kan legge fra seg gaffelen midt i et fantastisk herremåltid fordi de er akkurat passe mette. :sukk:
Eldstemann har enda den evnen, hun stopper når hun er mett. Men hun er veldig glad i mat, og derfor er jeg opptatt av at hun skal stoppe og tenke seg om før hun forsyner seg en gang til. For jeg tror at evnen til å automaisk stoppe forsvinner om man over lengre tid spiser seg mer enn noprmalt mett.
Jeg vet ikke om jeg klarte å forklare skikkelig hva jeg mente?
Altså, begrensning på usunn mat er definitivt en bra ting, og kan gjøre mye for mange. Men begrensning på mengde mat er også viktig (og er nok også et barn av vår tid med bedre økonomi, og der vi bare kjøper nytt brød, nytt pålegg, ny frukt, ny melk, når det vi hadde er spist opp).
Om barnet overspiste, ville jeg begrense ja, men ikke med fokus på vekt og foran andre:grøss:
Jeg ville i første omgang fjerne usunne alternativ, mindre fett sukker etc mere fiber, grønt, ekstra lett melk osv osv.Aktiviteter i fritiden sammen hele familien som får opp pulsen og det hadde nok ingen av oss hatt vondt av- nå har jeg to barn som jeg feiter opp kosten til, de eter som voksne menn , men er bygd som spagetti- sånn er de bare.
Forresten, stemmer inntrykket mitt fra USA at de kan bli veldig opptatt av "typer" mat, altså at det skal være low-fat eller low-carb eller hva det er, men at mange har en veldig dårlig dårlig evne til rett og slett mengdebegrensning?
For en sunn middag som i "normalporsjon" inneholder 500 kalorier inneholder faktisk 1000 om du spiser dobbelt så mye... Nei, se, DET har de ikke alltid tenkt på. Det er jo SINNSYKE porsjoner på mat der borte!
Det gjøres effektivt ved at de rett og slett ikke får ubegrenset av favorittmaten. Det er sjelden unger spiser på seg et problem ved hjelp av laksefilet og grønnsaker. :slem mamma:
Mine får ikke søtt til hverdags. Med unntak av noen få glass saft i måneden.
I helgene kan de få brus og de får rikelig med lørdagsgodt. Noen ganger kake eller sånt også.
Men i ukedagene er det altså sunt pålegg og drikke som gjelder. Mat er mat, klin er ikke mat.
De er begge normalvektige, men begge har tendens til å overspise på favorittene. Dermed styrer jeg stort sett i bakgrunnen sånn at de ikke kan det.
Vi har lagt inn begrensning på hvor mange pølser eldste får lov til å spise. På all annen mat, stopper hun opp når hun blir mett, men når det gjelder pølser ser det visst ikke ut til at hun blir mett noen gang. Det startet med at de i barnehagen spurte oss, etter å ha vært på tur og grillet pølser et par ganger. De så at hun spiste utrolig mange pølser (type 2 år spiser 5 grillpølser), og lurte på om vi syntes det var greit. Vi syntes at 5 pølser ble i overkant, selv om hun synes det er godt, og satte en begrensning på 3 stk. Problemet i familiebursdager o.l hvor det blir servert pølser, er at det er tydeligvis veldig stas med et barn som spiser godt, så der proppes hun full.
Hun er stor, men vi har bevisst ikke fokusert på å begrense annen mat til henne. Vi har fokusert på sunt kosthold, er glade i å være ute, begrenser godteri til lørdag, men all den tid jeg sliter med spiseproblemer, er vi veldig forsiktige med å fokusere negativt på mat.
Jeg tror det er viktig at man beholder den naturlige evnen til å føle metthet og stoppe å spise etter passende mengde. Derfor inngikk jeg samarbeid med barnehagen om mengdebegrensning for min yngste sønn fra 2 års alder. Da de ansatte fortalte at han hadde spist 8(!) ostesmørbrød ba jeg om et møte. Og sa fra at mer enn 3-4 skiver skulle han aldri få til et måltid. Nå er han blitt 3,5 år og har fått tilbake metthetsreguleringen. Han var også ganske lubben frem til 2 års alder. Han spiser aldri mer enn 2-3 skiver til et brødmåltid nå.
Porsjonene, ja. :gal: De er virkelig spinnville. Det virker som om de har blandet begrepene og tror at kvanitetet betyr kvalitet. Det er ikke tull en gang at på enkelte restauranter kan mannen og jeg dele en forrett og bli mette. Dessuten er det en utfordring å spise med unger, for barnemenyen inneholder stort sett frityrstekt kylling eller fisk og hamburgere. Alt med frityrstekte poteter. Jadda. Vi ender som reglel opp med å bestille voksenmat til dem også. Da har vi mat til resten av uka, men den er i det minste spiselig. :rolleyes: Heldigvis har vi funnet en restaurant rett nede i gata (noe så uvanlig som gangavstand!) hvor de ikke har barnemeny, men sier at de kan lage det ungene vil ha, i barnestørrelser (som riktignok er normal voksenstørrelse), pluss at maten vi får også har en rimelig størrelse.
Og lavkarbo har jeg ikke sett så mye til her vi bor, det er mer low-fat. Men det betyr jo bare at de har erstattet alt fettet med sukker. Youghurt med 0 fett og 36 gram sukker, lissom. :snill:
Nei, det er lett å legge på seg her, om man ikke passer seg. :sparke:
Tja, gjør det nødvendigvis det? Min datter var bollerrund som baby. Skikkelig buddah. Hun har alltid vært kraftig, med ekstra polstring rundt midjen.
Hun er en aktiv frøken, høyt og lavt og med god kondisjon. Samtidig er hun nok litt lat også. En snodig kombinasjon, egentlig. ;)
Vi har hele tiden tenkt at babyfettet vil forsvinne, men nå er hun 10 år, og babyfettet er der, og jeg ser at det kommer til å legge seg kvinnelig på henne, over hoftene. Sannsynligheten for at dette er hennes kroppsform - liten og tettbygd - er stor vil jeg tro.
Jeg kjenner at jeg er veldig uenig med ullmor i denne tråden. Kanskje fordi jeg har og har hatt et overvektig barn i 7 år og føler at jeg har prøvd alt.
Valpefett blir ikke nødvendigvis borte etter hvert som barnet blir eldre eller om man har et sunt kosthold. Og gener foklarer ikke alltid alt, særlig ikke når det ene barnet er så totalt forskjellig fra resten av familien.
Ja, en del gjør nok det, men eldstemann har nok ikke så lange gener at det gjør noe. Men for alt i verden, det kan jo hende at hun strekker av seg en del. Men kroppsbygningen hennes er fremdeles kraftig, selv om hun er mye mindre enn jeg var da jeg var liten, så er det veldig mye av mine gamle barneklær som hun aldri fikk på seg fordi hun var for bred (ikke fet) over ryggen.
Hun er forøvrig helt nydelig og helt perfekt som hun er. :hjerter: Hun skal overhode ikke slankes, det holder i lange baner å sørge for at vi ikke alltid serverer yndlingsmaten hennes, og at de gangene vi gjør det, så må hun tenke seg om litt før hun forsyner seg for andre gang.
Ullmor: det er vel en viss forskjell på "valpefett" i klassisk forstand og barn som er i ferd med å bli virkelig overvektige. Det er ikke så enkelt at overvektig familie gir overvektige barn heller, overvektsprosjektet hos oss har vist at 40% av overvektige barn har helt normalvektige familier. Noen er helt klart overvektige fordi de er født inn i en familie med en livsstil som med fordel kan endres for hele familien og dermed minske problemet. Men en god del er det eneste barnet i familien med en sånn problemstilling og hvor familien allerede har et aktivt liv og et normalt kosthold. Det er da i mine øyne ikke spesielt lurt å sette på seg skylapper og regne med at det forsvinner av seg selv i puberteten. Det er nemlig ganske vanlig at det slett ikke gjør det, heller motsatt.
Jeg tror temmelig fast på at hva man synes er passe mengde til et måltid er en vane, og at vi i Norge er på vei til å spise større porsjoner enn hva vi gjorde på 70-tallet. Bare det hvor mye middagstallerkenstørrelsene har økt tyder på det.
Jeg er ganske opptatt av at man ikke skal spise seg så veldig mett til måltider jeg, fordi det er ikke sunt å gjøre det, uavhengig av om man er overvektig eller normalvektig. Man skal spise til man ikke er sulten mer og så skal man stoppe. Og man kan godt spise seg overvektig på bare sunn mat, om man spiser for mye av den, og så legger man seg til en dårlig vane med å spise for store porsjoner. Selv som voksen så ser jeg at det går på vane det der, hvor mye man lager til middag for eksempel, hvor mange brødskiver man synes er et fullverdig måltid, og det går an å legge om vaner.
(Unntatt her er selvfølgelig de som har mer problematisk forhold til mat på grunn av andre årsaker)
007, jeg har møtt flere familier hvor et barn har stukket seg ut, sånn vektmessig. Husker jeg snakket med en familie om det, for der var det så utrolig synlig at gutten deres var overvektig i en ellers fryktelig sportslig familie. Det var ikke jeg som tok det opp, altså, og sønnen var ikke i nærheten. Men de forstod heller ingenting, for gutten var 7 år, og foreldrene styrte jo kost og aktiviet, men gutten var likevel bollerund. Så da må det jo være noe annet enn kosthold og aktivitetsnivå, for å si det sånn.
Det er helt sikkert noen som tenker sitt når de ser jenta vår i bikini også, men jeg gir blanke f, så lenge de ikke finner på å si noe. 10 åringer skal ikke tenke på vekten. Men at foreldre må tenke litt på den, om enn på en mest mulig diskre måte, der er i alle fall jeg. Og de som ikke er der, tror jeg ikke har barn som står i fare for (eller har bikket over til) å være overvektig.
Jepp. Jeg nekter min yngste (snart 7) å spise mer enn tre-fire skiver til kveldsmat. Han er ikke overvektig, men han er en storspiser av rang. Synes det er greit å markere at det finnes grenser for hvor mye man kan putte i seg, selv om maten er sunn. Jeg synes det er unormalt å spise 7 grovbrødskiver med leverpostei kl. 19.30 hvis man spiste seg god og mett på middag kl. 17.00. Nå vokser han veldig, men jeg er litt redd for hva som skjer den dagen veksten stagnerer hvis han fortsetter å lange innpå som han gjør nå. Derfor prøver jeg å sette litt grenser.
Jeg er, i teorien, helt enig med deg, men min snart 11-åring skjønner godt at hun er større enn sine jevnaldrede og forstår godt at jeg tenker vekt når jeg begrenser matmengden hennes. Jeg fokuserer på at hun ikke er tykk, at hun er frisk og fin og sunn, men hun skjønner nok mer enn jeg vil at hun skal skjønne.
Hva er du uenig i? Tror du barnet ditt ville vært mindre overvektig hvis det fikk usunn mat osv? Selv om det ikke finnes en løsning som fungerer for alle kan det være elementer av fremgangsmåter som virker for noen.
Det er ikke sikkert at valpefettet blir borte og kosthold/trim/god kroppsforståelse er alltid basisen til en sunn kropp (sunn er ikke alltid det samme som slank). Er det mulig å være uenig i det?
Jeg synes du ser veldig enkel-penkel på dette og det er det jeg er uenig i. Det er ikke bare å legge om kosten, i alle fall ikke når det ikke er noe å legge om.
Jeg innser at det ikke er så veldig lenge til vi er der vi også, med vår veldig snart 10-åring. Så hvis du har noen gode råd til hvordan vi takler det, så er jeg bare ører.
Jo enklere problemet er jo enklere tiltak kan settes i verk med resultater. Hvis det enkleste ikke er tilstrekkelig må man gå videre. Jeg har ikke bare nevnt kosthold. I kompliserte tilfeller er det vel lurt å få henvisning til overvektssenter, barn og overvekt prosjekt eller liknende. Og sjekke ut om det ligger sykdom til grunn.
Jeg hadde ikke gjort det med en tiåring, da måtte det i så fall være snakk om alvorlig overvekt. For mye ståk rundt det kan kanskje virke mot sin hensikt, tenker jeg. :vetikke:
Akkurat nå føler jeg at jeg takler det heller dårlig og har så godt som ingen gode råd. :sukk:
Jeg har alltid fokusert på at hun er vakker som hun er, og at det er viktig å være sunn og frisk, spise sunt, ta vare på kroppen sin, være i bevegelse og kjenne etter når magen er mett og deretter vente litt før man evt. spiser litt mer.
Jeg har et barn som elsker vanlig mat, pølser, kjeks, vafler, pannekaker, noe som har resultert i at familien kun spiser vafler og pannekaker max 6 ganger i året, ikke har kjeks i huset og kun kjøper litt sjokolade når det er helg. Jeg har forklart, forklart, forklart og forklart og likevel må jeg stoppe henne. Likevel må jeg, hver bidige dag, be henne kjenne etter og minne henne på at hun ikke kan stappe innpå. Det er mye nei-svar når det gjelder mat i vår familie (Kan vi lage pannekaker? Har vi is? Kan jeg få ditt kyllingskinn (:skremt:) Kan jeg få litt mere saus? Kan vi ha pølser til middag i morgen? Kan jeg ta en skive til? Kan jeg ta litt mere smør på skiven?) og det er ikke noe gøy.
Jeg har forsøkt alt for at hun ikke skal få et negativt kroppsbilde, for at hun ikke skal føle at vi slanker henne og for at hun ikke skal få et negativt forhold til mat, men jeg er søren meg ikke sikker på om jeg har lykkes. :sukk:
Vi har vært hos helsesøter og lege, vi har kastet badevekten for at hun ikke skal veie seg sammen med venninner o.l og vi har nå, sammen med lege, landet på at hun skal sjekkes for POCS når hun får mensen.
Mine barn får spise så mye de vill.
Jeg har ei venninne som er livredd for at barna(4 og 6 år) skal bli overvektige.
Hun har sagt til barna at de alltid skal la det være litt igjenn på tallerkenen, fordi det er de som spiser seg mette som bli overvektige!
Jeg gruer meg veldig til jenta mi blir større og håper hun får et "normalt" forhold til mat. Jeg har et skrudd forhold til det å spise, men jeg jobber med det og håper det løser seg før jeg overfører noe til frøkna mi.
Ellers synes jeg det er en sabla uting at det ikke går an å kose seg uten at det må involvere spising! Ingen Kims ingen kos meg midt i r**a.
Han har aldri spist 10 brødskiver til hvert måltid. Men han har gjort det til enkeltmåltider. Generelt spiste han 4-5 skiver til hvert måltid da han var overvektig. Vi kuttet i første omgang ned til aldri mer enn 4, deretter ned til 3.
Jeg begrenser den ene hvis jeg merker hun spiser veldig mye. Hun har en tendens til å fortsette å spise selv om hun er mett, spesiellt hvis vi har noe godt til middag. Det er snakk om vanlig sunn mat. Jeg ber henne kjenne etter om hun er mett og sier hun heller kan få rester på matpakka. Da er det ganske ofte hun slutter. Jeg mener det er fordi hun kjenner at hun er mett, ikke bare fordi det er fristenede med god matpakke. Hun er nok som meg og har vanskelig for å kjenne at hun er mett.
007 - det er ikke noe gøy nei. Og stor klem fordi dere er en flott familie å vokse opp i som ser behovet hennes og hvor alle lojalt følger opp sånn at det skal gå greiest mulig for henne å leve sunt.
Jeg er enig med Albertine - få sjekket henne for insulinresistens. Den hungeren der kan høres ut som blodsukker på vandring. Trenger ikke være det - men det kan. Da vil hun gjerne bli kvitt den med en kostendring. En venninne av meg har nettopp vært gjennom tilsvarende med sin datter. Hun mistet babymagen som ikke er like fin mer når man er ti år og sluttet å ha oksehunger etter en oppfølging fra Lindbergklinikken.
Det ble da påvist insulinresistens hos jenta, hun ble satt på temmelig karborestriktiv diett noen uker for å fjerne suget etter søtt, deretter er hun plassert på det enhver vil anerkjenne som et meget godt kosthold - og hun holder seg mett på passe mye mat. Og har altså omsider mistet valpefettet.
IR kan kostreguleres, dere gjør jo en veldig god jobb med det allerede. Videre kan man medisinere med Metformin, men jeg aner ikke om det gis til så unge. Jeg skal google litt.
Selv har jeg vært overvektig hele livet og hadde restriksjoner på antal brødskiver alleredei barnehagen. For meg hjalp det ikke en dritt, utover at jeg spiste alt jeg kom over når ingen så og har en BMI på 43 i dag. Fremdeles spiser jeg når ingen ser...
Jeg hadde aldri begrenset mengden, men her er tilngangen og matvarene begrenset.
Mine barn er helt normalvektige og har et avslappet forhold til mat. De legger igjen is på tallerknen om de er mette :hjerter: men skulle en av dem begynne å vise tegn til overvekt ( hvilket er sannsnylig, da mannen også har anlegg for å legge på seg) så ville familiens matvaner endres raskt til mindre karbohydrater og mer proteiner.
Vi spiser i dag normalt sundt, men jeg har kunnskap nok til å kunne gjøre endringer, dersom behovet melder seg. Men å begrense mengde ville jeg ikke gjort. Har man lyst til å spise 2 hele blomkålhoder så hværsegod. Spør de etter noe mer etter å ha spist normalt, får de alltid det, som regel gulrot ( de spiser mange kg i uka )eller eple.
Tenk om jeg hadde fått til det samme for meg selv :sparke:
Om hun har det så er det kostholdsendring.
Og da blir hun mett av maten hun får - mett og fornøyd.
Med andre ord - dette går helt fint, vennen. :klem:
Datteren til venninnen min gikk en måneds tid på temmelig striks diett. Mye grønnsaker, noe frukt, men ikke alle slags. Ikke noe sukker, ikke noe ferdigmat - type posesuppe og sånn. De ukene der var det ikke kake. Ikke i bursdag engang. Men etterpå er det helt ok å spise et stykke kake i selskap. Ett - ikke to. Det er viktig å unngå det i starten fordi de da fjerner karbocravingen.
Hun fikk spise så mye hun ville av kjøtt, egg og fisk. Hun fikk også spise noe brød, potet og ris, men ikke pasta. (Fordi akkurat for henne er pasta en trigger til overspisning.)
Jobben lå i å lage nok mat til henne - og god nok og variert nok mat. Jeg kan be venninnen min lage en oversikt over hva hun ga henne dersom dere trenger det - hun er mer enn gjennomsnittlig våken på balansert kosthold og både psykologien og fysiologien rundt dette.
Ja, jeg begrenser barna når det gjelder mat. Dvs, ikke så mye når det gjelder normal og sunn mat, men det er virkelig ikke nødvendig med fem epler i løpet av en time heller.
Mine to eldste på 9 og snart 11 er tynne/normale. Datteren min på 9 har samme tendenser som meg og vil legge på seg hvis hun får spise det hun vil til alle måltider. Nå trener hun allerede 3 ganger i uken pluss at hun er rimelig aktiv ellers også, så hun er tynn/normal.
Vi har "aldri" kake eller vaffler hjemme. En gang eller to i året utover bursdager osv. De får litt godterier på lørdag, ingenting resten av uken.
Vi spiser sunne frokoster, jeg lager sunne lunsjer og vi spiser sunne middager. Vi spiser ikke kveldsmat, men er barna sultne, får de en frukt før de legger seg. Når de kommer hjem fra skolen kan de ta seg en brødskive eller to og frukt. De ringer av og til og spør om å få en is, og det hender det de får ta, men maks et par ganger i uken.
Ingen av dem overspiser på middag. Sønnen min kan hive innpå seks skiver med syltetøy hvis han får lov til det, men det får han ikke. Annenhver skive skal være med noe annet enn syltetøy. Nå er han tynn, men det er noe med å lære dem at kroppen trenger forskjellige byggesteiner og at kroppen ikke vil ha bare syltetøy på brødskiven.
Og så prøver jeg å være en god rollemodell selv. Helt bevisst kan jeg stoppe midt i måltidet og ikke spise mer hvis jeg er sulten. Det får jo barna med seg, og lærer at det er noe man kan gjøre. Det samme gjelder dessert. Det er kanskje en gang i måneden vi har dessert og da står jeg som oftest over med begrunnelsen at jeg er mett etter middagen.
Men aller mest legger vi vekt på regelmessig trening.
Det er som å lese om mitt barn.... Og jeg synes også det er forferdelig vanskelig.
Og hun koser seg sånn med maten, brødskiver og middag er bare så utrolig godt! Hun kan spørre etter frokost (og kvelden i forveien også for den del) hva vi skal ha til middag bare fordi hun gleder seg sånn til det blir middag. Kan vi ha ostesnitzel til middag, kan jeg få koke meg nudler, kan vi få lage oss muffins, kan jeg få lage vaffelrøre. Jeg ber henne også hver dag om å kjenne etter om hun er mett før hun forsyner på ny. Vi har en avtale på 2 brødskiver til de måltidene hun spiser brødmat, og jeg oppfordrer henne til å heller supplere med frukt hvis hun er sugen på noe.
Hun har en karbohunger som er stor. Får hun velge mellom eple og banan, velger hun konsekvent banan.
Jeg kan ikke se hva vi kan gjøre annerledes i kosten vår, annet enn det vi allerede gjør.
Jeg kunne ha skrevet i det uendelige om dette. Men nei, det er ikke så enkelt å bare si at da hadde man begrenset dem med mat og oppfordret til mer fysisk aktivitet.
Min jente trener to dager i uken, hun sykler til og fra skolen hver dag, hun er ute sammen med bestevenninnen og sykler hver ettermiddag. Skal hun til bestemoren sin som bor 6 km unna, sykler hun glatt i sommerhalvåret. Vi er på turer, vi går på ski, vi er i svømmehallen, i det hele tatt....
007: er dette 99 barnet ditt det gjelder? Jeg spør bare fordi at dette er min datter født i 99 jeg har skrevet om her.
Jeg vil gjerne understreke veldig at jeg ikke på noe som helst måte mener at problemet er enkelt-penkelt. Absolutt ikke. Jeg er likevel veldig redd for at det har lett for å bli sånn at barna lærer seg til å spise mengder når ingen ser på om de blir begrenset for mye sammen med familien. Jeg tror også problemet blir værre dersom man er slepphendt i forhold til hvordan man sier det, og i hvilken situasjon.
Nei, men årsaken til det har ingenting med vekt å gjøre.
Man spiser ikke 5 epler på en time fordi man da både ødelegger apetitten til neste måltid og epler er kke fullverdig kost som kan erstatte et samensatt måltd OG fordi man får vondt i magen.
Eldstegutten vår har hatt tendenser til overspising, trøstespising og også veid endel for mye helt fra tidlig barndom.
Masse fysisk aktivitet (som han elsker) og begrensning fra oss har snudd dette nå.
Vi har vanlig, sunn mat i huset bestandig. Grovt brød, masse grønt osv. kun godis på lørdag. De andre barna er normalvektige og har aldri hatt problemer med å begrense seg.
Vi begynte å ta tak da eldstemann var ca 5-6 år. Vi har satt max antall brødskiver pr. måltid, som er felles for alle i familien egentlig. Vi sier stopp når vi ser middagen er stor nok osv.
Selvfølgelig har vi tatt dette på hjemmebane og aldri offentlig. Vi snakket med barnehagen i sin tid og de hjalp oss å si stopp.
Nå er han 10 år, en svær gutt i svært god form og med mye trening som krever energi. Han må fortsatt stoppes f.eks når det er mat han er svært glad i og kaker, men i hverdagene spiser han veldig bra uten at vi må gjøre noe som helst lenger. I selskaper og andre sosiale sammenhenger tar vi gjerne en prat på forhånd om at han må kjenne litt etter underveis så han ikke spiser seg dårlig. Det går veldig greit og jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at han ikke har tatt skade av at vi stopper han når nok er nok.
Må også si at det med vekt, fedme osv. aldri har vært tema i dette. Vi har snakket om sunn mat, hva som er godt for kroppen, for musklene og helsa generelt og det gjelder jo oss alle uansett vekt.
007 - jeg er enig med Smilefjes og Albertine om at det sikkert hadde vært en god ide å teste henne ut mht insulinresistens og stoffskifte og andre fysiske ting som kan påvirke appetitten.
Mht PCOS er mitt inntrykk at det er en sykdom som utløses av overvekt, og ikke nødvendigvis fører til overvekt? (selv om det vel er litt høna og egget-diskusjon om akkurat det) Jeg brukte i mange år PCOS som unnskyldning for min overvekt, men det snodige var at cystene forsvant sammen med kiloene (og jeg hadde jo ingen symptomer før jeg ble overvektig...). Nå er jeg normalvektig og symptomfri, med mens som kommer ganske så på klokka.
Håper dere finner ut av det, for jeg kan forstå at det må være utrolig slitsom, både for dere og for henne, og jeg kan forstå bekymringen for å ødelegge kroppsbildet når man hele tiden må passe på hva som spises. Det er jo vanskelig å skjule at en del av motivet vil være relatert til vekt, etter hvert som ungene blir eldre. Jeg kjenner jeg har en stor, vond klump i magen med tanke på hvordan det vil være å bli tenåring i dagens kroppsfikserte samfunn :(. Jeg håper bare at vi klarer å si "du er fin nøyaktig slik du er!" mange nok ganger til at det vinner over de som kan finne på å si noe annet til henne.
Snakket med mannen om det i går, og vi er enige om at det i grunnen ikke er så mye mer enn det vi gjør, vi kan gjøre. Vi passer på at vi har sunn mat i huset, vi begrenser mengder i den grad det er nødvendig. Men hos oss er det jo egentlig ikke mengdene som er problemet (selv om hun liker usunn mat bedre enn sunn), for hun evner jo å stoppe og legge fra seg mat hun synes er god, fordi hun er mett. Hun er sprek og sterk i kroppen også. Men barnemagen vedvarer okke som. Å slanke henne for å få den bort er ikke aktuelt. Så da er det jo bare å innse at det er sånn hun er, og sørge for at det ikke utarter seg. Og desperat krysse fingrene for at det ikke blir noe hun henger seg opp i når hun blir tenåring og kroppsfokuset kommer for fullt. :sukk:
I forhold til dette med normale/tynne unger: jeg sjekket på en kalorikalkulator hvor mye aktive tenåringer egentlig forbruker i løpet av et døgn. Det var nesten 3 ganger så mye som meg. Ungdommene jeg snakket med var veldig opptatt av lettprodukter, sunn mat var mager mat, og når de skulle sette opp en oversikt over hva de spiste i løpet av den dag, så lå det under det de faktisk forbrukte. (Mange av dem fyllte selvsagt på med sukker på toppen, og kom opp i 0.) Men jeg skulle tro at det gjør noe med stoffskiftet ditt hvis du i puberteten jevnlig spiser mindre enn du forbruker, og så fyller på med store mengder sukker og fett innimellom.
Milfrid, jeg husker ikke hvor gammel di er. Men minste min har hatt barnefasongen sin veldig lenge. Ikke vært det aller minste tykk, men fasongen har vært sånn som for en som er liten med runde kinn og barnemagen.
Det siste året har magen blitt borte, han har strukket seg enormt og fått guttefasongen - endelig. Kinnene er fortsatt runde, men magen er guttefigur nå. Han er ni år.
007: vi har samme problem med gutt født 98. Det er kjempevanskelig :sukk: Og jeg merker jeg gjør en del upedagogisk i ren frustrasjon innimellom. :snufs:
Smilefjes; hun er øyeblikk 10. Hun har slanke armer og bein, men bred kroppsbygging og ekstra polstring på mage og hofter. Altså ikke generelt rund, kun rund rundt magen. Jeg ser jo at en god del kvinner den kanten av verden hun har genene sine fra kan være små og tette i overkroppen, så sånn sett er det nok ikke unaturlig at hun også har den typen kropp.
Egentlig er jeg ikke så superbekymret iom at hun er sterk som en hest og har forstått de grunnleggende ernæringsprinsippene vi har forsøkt å lære henne mht hva man bør og ikke bør spise for å ta vare på innsiden av kroppen. Min aller største bekymring er at noen skal fortelle henne at hun bør slanke seg (eller at hun skal finne det ut selv), og at det skal utvikle seg til spiseforstyrrelser. Jeg vet jo hvor grusomme tenåringsjenter kan være mot hverandre :(
Vi foreldrene bestemmer HVA som skal spises, barna bestemmer selv hvor mye, og spiser til de er mette. Det er jo et poeng...la barna kjenne etter og finne ut av når de faktisk er mette, slik at de verken spiser for mye eller for lite, men akkurat passe for dem. Dette er jo ikke så lett på en to-åring, men på større barn kan man jo godt få de til å tenke litt over dette. Det er jo et paradoks at det blir stadig flere overvektige barn. Allikevel tror jeg at om jeg hadde hatt et barn som var overvektig, så ville jeg fokusert mer på å få barnet i aktivitet (ikke nødvendigvis organisert...helst ikke faktisk..man har godt av å bruke fantasien og kreativiteten og bare leke på en aktivt måte...bruke kroppen i lek!). Og fokuset burde i mine øyne være av en sånn art at barnet ikke på noe måte føler at det blir "slanket", oppmuntring og tilrettelegging for fysisk aktivitet sammen med positivitet rundt det å være aktivt og at det er deilig å slite seg litt ut er i hodet mitt fornuftig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
