Språket er irriterende pretensiøst og kvasipoetisk, karakterene er altfor velkjente for en som meg som har lest min andel krim og vel så det: Hovedpersonen har et komplisert kjærlighetsliv, havarert ekteskap, sliter med et dormende alkoholproblem som dukker til overflaten når hun har det litt ekstra tøft, en tøff barndom med fremmedgjorte foreldre i kjærlighetsløst ekteskap ...
Ja, så ha vi jo tøffe machomannetterforskeren, den strenge, men godhjerta og innsiktsfulle sjefen som snart skal av med pensjon, familiefaren som funderer over kontrastene mellom verdens grusomheter som han ser hver dag i jobben og den lille, lykkelige, om enn litt slitsomme familieboblen han lever i, for ikke å glemme den småsleske gribben av en sensasjonslysten journalist.
Come on!! :gaah:
Det høres ikke ut som om du bør fortsette, for helsa di sin skyld. Les heller krim av en som heter Syvertsen, husker ikke mer, de er ganske gode. Nyoppdaget.
Leser videre, på ren trass. Har liksom blitt såpass interessert at jeg har lyst til å finne ut hvem som drepte stakkaren, liksom.
Så jeg holder ut med stadig mer klisjefylte karakterbeskrivelser og "sjokkerende" avsløringer om protagonistenes privatliv.
