I 2004 fikk 1130 tenåringsjenter i Norge barn, to år senere var tallet 1290 og i fjor ble 1480 tenåringsjenter mødre.
For noen jenter har det å få barn blitt et alternativ til jobb og skole, sier helsesøster Bente Eckoff.
Noen dropper ut av skole, og får barn for å mestre noe.
Særlig som jentemamma (men også som deltaker i samfunnet) bekymrer slike nyheter meg. Ikke fordi jeg ikke tror at unge jenter på alle måter kan være flotte mødre, men jeg må jo innrømme at jeg håper Vesla gjør ferdig skole/utdannelse før hun får barn, og gjerne i tillegg har levd litt som voksen uten barn først...
Eller er egentlig ikke dette noe å bekymre seg om? Er det, for samfunnet, "like greit" at man får barn tidlig, og utsetter utdannelse og evt jobb noen år? Hvordan kan slik utvikling evt stanses? Og er det ikke litt urovekkende dersom jenter velger å få barn fordi de ønsker å bevise at de klarer noe/mestrer noe?
jeg syns det er en fin alder å få barn når man er 23-25, men da er man jo midt i utdanningen, og må utsette likevel. Så lenge jenta føler seg moden for barn, så ser jeg ikke problemet med det, men om det var et "uhell" forårsaket av ren uvitenhet, så er det jo ikke en bra utvikling, mener jeg. Jeg er selv et "uhell", og det har ikke alltid vært så kjekt å vite at jeg var årsaken til at mammas ungdom ble "frarøvet".. For det var slik jeg følte det mange mange ganger. Mine foreldre ble liksom ikke ferdig med ungdomstiden, og er det ikke enda. Jeg sverget på tro og ære å ikke få barn før utdanning, og klarte det sånn halvveis. Fikk barn under studietiden. Hardt nok det, men jeg taklet det nok bedre i en alder av 23, enn jeg ville gjort i en alder av 16 :nemlig:
Det er medisinsk sett bedre at de får barn tidligere enn trettiårene, men økonomisk og sosialt tror jeg ikke det er så smart og jeg ville ikke bejublet om mine døtre skulle lansere ideen.
Jeg skal ikke snakke for andre, men da jeg var tenåring hadde jeg lite å tilby et barn. Ikke noe stabilt forhold til gutter, ikke noen inntekt, ingen ferdig utdanning,ikke noe sted å bo, ingen økonomisk og sosial uavhengighet, ingen livserfaring...
Det spørs vel litt hva man mener som tidlig? Jeg ble gravid som 20-åring, så jeg skal ikke messe for mye overfor mine døtre. Jeg synes dog det er problematisk hvis de blir gravide som 16-17-åringer.
Det kommer jo an på hvilken utdanning man tar. Hadde jeg valgt 3 år universitet rett etter videregående, hadde jeg vært ferdig med skolen som 22-åring, men man vil kanskje jobbe litt først og skaffe seg litt erfaring der også, samt ha det litt greit økonomisk. Men nå er det jo sikkert mange som har det også, det er jo mange faktorer her.
Jeg ble gravid som 23-åring, fikk barn rett før jeg ble 24 og jeg syntes ikke det var tidlig i det hele tatt. Men jeg er glad jeg ikke fikk barn som tenåring altså.
Eg vil tru at dei fleste tenåringsmødrene blir uplanlagt gravid, men så er det jo og nokon som planlegger å bli det. Det ligg nok noko i dette med mestring, men det finns nok også 18-19 år gamle jenter som blir planlagt gravid uten at det har med mestring å gjere.
Reint medisinsk kan det faktisk vere eit problem å få barn tidlig. Data fra medisinsk fødselsregister viser at det kan vere problematisk både å få barn tidlig (15-16-17 år) og å få barn seint.
Ideal-alderen er 21 år. Då er det minst medisinske komplikasjonar både for mor og barn. Men dei fleste er jo ikkje modne nok til å bli mødre når dei er 21 år. For 20-30 år sidan var ein kanskje det, men ikkje i dag.
Hovudproblemet med tenåringsgraviditetar slik eg ser det er at det er så sterkt relatert til sosial klasse. Dvs at mange av dei tenåringsjentene som blir gravide ikkje har det sosiale nettverket rundt seg som skal til for at det skal gå bra.
Det finns sjølvsagt gravide tenåringsjenter som har ein solid og stabil famile som stiller opp, men eg trur dessverre at fleirtallet ikkje har det. Og då blir tenåringsgraviditetar absolutt eit problem.
Eg håpar at mine barn velger å i alle fall fullføre videregåande og begynne på eit studium før dei blir gravide. Lånekassen har relative gode ordningar i dag, så eg ville absolutt ikkje sett på det som krise om dei valgte å få barn i løpet av studietida, dvs i begynnelsen av 20-åra.
Det åpnes mange dører når man blir mor. Man får en ny status i samfunnet og deltar i barsel-fellesskap både i grupper og på helsestasjon. Mange får mer oppmerksomhet enn de har fått i hele sitt liv.
Jeg diskuterte dette akkurat med en barnefysioterapeut som også jobber med understimulerte barn. Mange mødre vokser virkelig på det å bli mor- andre trenger masse hjelp og oppfølging.
Jeg synes det er positivt med unge mødre, men jeg synes også at tenåringer heller burde være tenåringer.
Hæ? Min tid som nybakt mor var den mest ensomme i mitt liv så langt. Ingen av mine jevnaldrende interesserte seg for smått og noe barselfellesskap så jeg hvertfall ikke. :niks:
Jeg begynte på hovedfag da eldste var 3 mnd, fordi jeg var så ensom. Jeg synes ikke barseltid eller permisjon innbyr det minste til sosialt liv, tvert om.
Det kjem jo an på kva ein gjer ut av det. Mange tenåringsmødre finn jo fellesskap i nettforum som dette, eller kanskje heller nybaktmamma.com og barnimagen.com som har eigne underforum for unge mødre. Der blir det arrangert barseltreff. Dermed gir barnet dei sjansen til å bli med i eit sosialt nettverk. I tillegg finns det barselgrupper på helsestasjonen og babysang. Eg vil tru at ein baby kan opne mange dører for ei ung jente som slit sosialt før graviditeten. Men det gjeld sjølvsagt ikkje alle.
For tuppa sin skyld håper jeg ikke hun blir tenåringsmor. Men også for hennes skyld håper jeg hun begynne rå prøve før jeg gjorde. For om det skulle være noe som gjør at hun trenger hjelp tar det plutselig flere år før hun kanskje lykkes og får barn. Og jeg håper hun får barn i løpet av tyveårene. Det skulle jeg i alle fall ønske jeg hadde fått til.
Samme her. Jeg var 24 da jeg fikk min første. Det var en ufattelig ensom tid. Jeg hadde flyttet ut fra en hybel i et kjempesosialt miljø i Oslo og bosatte meg i en leilighet i Trondheim. Bare det i seg selv var en stor overgang. Jeg kjente bare én person til som hadde barn, så jeg nesten klamret meg til henne. Barselgrupper fantes ikke. Det var en tung tid, og jeg sleit virkelig med å finne meg til rette som mor.
Heldigvis studerte jeg, og jeg var bare borte i to uker fra universitet (sikkert bare én dersom gutten ikke hadde hatt gulsott). Det reddet meg litt. Det tok faktisk litt tid, og en psykisk smell, før jeg skjønte at jeg kanskje ikke skulle studere på fulltid, jobbe flere kvelder i uken OG ha liten baby samtidig. Men redselen for å bare sitte der ensom med ungen var helt overveldende.
Nettopp. De får jo penger og greier, det er jo stas. Og så tenker man ikke helt over alt ansvaret som følger med. For det aller mest slitsomme jeg har gjort i hele mitt liv er å få barn, men det er ikke alltid så lett å innse det når man er 17. Forresten; er det vanlig at så unge mødre fortsetter å bo hjemme når de får barn?
Heldigvis er det stor forskjell på unge mødre også.
Jeg synes ikke det er galt å få barn tidlig - jeg håper ikke at mine barn går hen og blir foreldre før de er ferdig utdannet. Jeg ser jo uansett fordelen med å begynne før meg. Jeg fikk førstemann da jeg var 30 - 2.mann da jeg snart var 33 og jeg føler at alderen snart er med å begrenser hvor mange barn jeg kan ha. (neida, jeg er ikke for gammel ennå)
Min bekymring er heller det at mange (ikke bare unge mødre) har en illusjon om at det er så innmari koselig å ha baby. Det er jo koselig også - men mest jobb, og det er derfor lett at man ender opp som utslitt og uten nettverk. DET er ikke bra. Men altså: Det er ikke bare unge som har denne tanken altså
Niesa mi på 19 har jo vært babysyk siden hun var 17. Hun har heldigvis bestemt seg for å vente til hun er ferdig med utdannelsen sin - og det er gledelig - iallefall siden hennes mor (min søster) har fyrt opp under babyidéen fra dag en. kooooselig med baby vettu
Forøvrig har jeg fått noen av mine beste venner i barselstiden - nettbarselsgrupper er supre!
Tenåringsmødre synes jeg er for unge, men om de har rundet 20 og er i full jobb/er under videre utdanning synes jeg det er ok. Var selv midt under utdanning og 22,5 da førstemann kom.
Ja, på mange måter så tror jeg det. MEN - hvis man er blant de første i sin aldersgruppe som får barn, så tror jeg likevel at sjokket kan bli stort over hvor stort gap det blir mellom en selv og de andre (barnløse) man kjenner.
Ja, det har du nok rett i. Mange opplever nok at dei gamle vennane sakte men sikkert forvinn. Forhåpentligvis blir dei då bytta ut med andre småbarnsforeldre.
Men jeg tror det er enklere i dag enn tidligere; nettopp på grunn av forum. Det var ingen av mine omgangsvenner som fikk barn samtidig som meg (jeg var 29, men det er jo tidlig i Oslo). Men jeg kjedet meg ikke et sekund. Det var skikkelig travelt med alle treffene; særlig med alle vennene jeg fikk på snartmamma.com. Vi henger jo fremdeles sammen i dag .... 6 år etter at vi traff hverandre.
Det kommer jo an på nettverket også, hvem man omgås. Jeg synes ikke 24 er Ung Mor whatsoever. Jeg hadde kanskje syntes det om ingen av mine venner hadde barn da jeg fikk selv, men alle ble gravide kort tid før og kort tid etter meg, og andre gangen var alle venninnene mine gravide samtidig med meg, faktisk nesten alle. :knegg: Så jeg var overhodet ikke ensom men skjønner at mange er det når de ikke har venner med barn.
Jeg syns det er forferdelig trist når ungjenter (tenåringer) går hen og får unger fordi de ikke gidder/tør/orker/tror de klarer å ta fatt på "sitt eget" voksenliv, med yrke eller utdanning. Tragisk for ungene, tragisk for jentene, tragisk for samfunnet.
Om man så har lyst på eller bare slumper til å få barn når man er noenlunde forankret i et voksenliv, i gang med en utdanning, i et yrke, med en skikkelig plan og et noenlunde fundament i livet sitt - helt topp. Å få barn under utdanning kan være helt supert for noen. Ok økonomiske ordninger, studentfamilieleiligheter, studentbarnehager, en relativt fleksibel hverdag (studieavhengig, selvsagt).
Jeg var 28 år og en av de første i venninnegjengen min som fikk baby. Egentlig håper jeg at jentene våre får barn i midten av 20-åra engang, så vi ikke blir for gamle til å hjelpe dem. Jeg skal gladelig stille opp ekstra hvis de er under utdanning eller i oppstart av karriere, men å bli tenåringsmor håper jeg ikke de går for, det må jeg ærlig innrømme.
Jeg ser kanskje for meg at om en 15-20 års tid så vil det være mer tilrettelagt for å studere og ha små barn :undrer:, særlig hvis det er slik at det helsemessig er en gevinst for alle at barna kommer noe tidligere i forhold til mors alder?
Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.
Kaller du meg tenåringsmor? :snurt: / :stolt: jeg var meget lettet da jeg fant NM og kunne snakke om barn uten å bare snakke om barn. Vi er mange fra den gangen som er her nå.
Jeg var 27 da jeg fikk første og definitivt først ute i familien og den gamle venneflokken. Eldste fyller 8 samtidig som hun får sitt første søskenbarn. Vi var heldige og mistet fa eller ingen venner pga at vi var i en annen livsfase enn de andre, men mange gjør det og særlig på NM var det tråd etter tråd om venninner som ikke skjønte noen ting, venninner som ikke forsto at man ikke bare kan dumpe fra seg en nyfødt baby og løpe på byen, at man er annerledes i kropp, sinn og ansvarsfølelse etter en fødsel. I tillegg er det nok mange som kjenner at det gøye livet passerer litt revy, mens man selv må sitte med baby og leke hus.
Samlivsbrudd/brutte forhold er en veldig vanlig ting i tenårene og tidlig i tyveårene om man har barn eller ei, og det er kanskje litt dumt å utsette unger for mange brudd, oppbrudd og store endringer.
Det er fullt mulig å studere med barn. Absolutt. Men det er morsommere å gjøre det uten. :nemlig: Og de kule kvalifiserende eller bare morsomme sommerjobbene er ikke lette å kombinere med barn, ei heller tillitsverv eller studentaktiviteter som er veldig bra å ha på CV'en og i erfaringen.
:nemlig: Å få barn er ikke noe alternativ til å bli en selvforsørget voksen, men jeg tror det kan føles sånn når jobb og utdanning blir for vanskelig. Også for de som har prøvd og ikke fått det til.
Jeg har en sånn i kretsen, som etter tre forsøk på utdanningsløp og en haug med jobber hun ikke klarte å holde på, bestemte seg for å få barn "i stedet". Veldig dårlig ide. I dette tilfellet ble dog økonomisk ansvar for barn og trangen til å være et bra forbilde for datteren den motivasjonen hun manglet for å fullføre og gjennomføre både det ene og det andre. Så det endte bra.
Visst. Det er stadig flere studentboliger tilrettelagt for familier, samskipnadene har virkelig tatt innover seg at studenter er eldre og i en annen livsfase enn tidligere. Man har gode permisjonsordnnger fra studiene, fine regler for omgjøring av studielån til stipend, studentbarnehager osv. Men man har det ikke FETT og man kan sjelden jobbe noe særlig ved siden av, så det er hånd til munn. men man får mye tid med ungene, da.
Men det er jo individuelt hva man syns er gøy og interessant. :) Og etter et par år som student så tror jeg de fleste selv klarer å vurdere akkurat det ganske bra selv.
Jeg har hatt småbarn både som student og som jobbende og foretrekker helt klart det siste. Syktbarndager, avklart arbeidstid og det å slippe dårlig samvittighet for at jeg ikke jobbet med masteren hele tida har vært utslagsgivende. Pluss lønna, da. Jeg fikk ikke noe forsørgertilskudd på studielånet fordi barnets far tjente for mye. Noe som i praksis betydde at jeg ikke var økonomisk uavhengig i det hele tatt.
Jeg syntes ikke det bør være noen "mal" for hva som er riktig. Jo lenger man venter med barn, jo større er sannsynligheten for at man sliter med å få dem. Det er også fint mulig å ta utdannelse etter man har fått barn. Jeg har ikke hatt noe problem med å ta utdannelse etter at jeg fikk barn i alle fall. Syntes det er veldig greit å slippe forholde meg til en arbeidsgiver og kunne styre egen tid, så jeg kan hente han før osv.
Jeg ville jo ikke sagt at jeg syntes det var supert at en 17 åring fikk barn, men man trenger vel strengt tatt ikke gjør seg ferdig med utdannelse og leve "a4" før man bestemmer seg for å få barn? Hvorfor i all verden er skolegang og barn et issue når man er voksen?
Dette er veldig individuelt. Jeg kan være enig i at tenåringsgravidteter kanskje ikke er å foretrekke, men at det er "urovekkende" og "lite ønskelig" at det blir flere såkalte unge mødre blir for meg helt feil.
Det er stor forskjell på folk. Noen har livserfaringen til en 35-åring når de er 17 år, andre blir ikke "voksne" for de er 48..
Som noen andre her sa: Mange vokser enormt på det å bli mor. Noen er faktisk ansvaret verdig når de er 21, eller yngre for den del. Hver får bestemme selv når de føler seg klare, men for meg personlig føler jeg det er best om man er ferdig med videregående.
Hvorfor er det egentlig best om man har levd litt uten barn, reist fra seg, festet fra seg, osv osv.. før man får barn? Livet stopper ikke idet man får barn. Det fortsetter i en ny dimensjon, og ja - så klart - med et nytt og stort ansvar. Barnet bryr seg vel ikke om om mor eller far har sett Machu Pichu og surfet på Bali, eller om de har en master i dette eller hint. Det trenger trygge omgivelser og kjærlige foreldre.
Ikke minst, så får man denne "friheten" igjen når barnet flytter ut. Jeg er i begynnelsen av 40 årene når poden er myndig, og da kan jeg jo reise så mye jeg orker. Ikke minst så får jeg oppleve fler år med barnet (og kanskje barnebarna?) enn de som venter til de er godt voksne. Det er mye mer verdt, syntes jeg.
Jeg synes som Tjorven at det er stor forskjell på å være 15, 16, 17 år + og få barn, mot å være 20+ ...de få årene gjør en forskjell, og selv om det alltid finnes unntak (begge veier), så håper jeg inderlig ikke min datter starter riktig så tidlig. Å få barn før man er midt i 30-årene ser jeg helt klart også positive sider med, men jeg skulle helst sett at mine barn i allefall venter til de har et stabilt samliv med i allefall påbegynt utdannelse og/eller jobb, før de får barn.
Jeg rakk akkurat å fylle 25 år før jeg fikk min første og selv da følte jeg meg nokså alene, ingen av mine venninner var i faste forhold eller gift med/uten barn på det tidspunktet og jeg endte opp på et helt annet plan. Nå nærmer vi oss tjueti alle sammen, og kun et par har fått barn, noen flere er gift. Men jeg er veldig veldig glad for at jeg begynte såpass tidlig som jeg gjorde (som mange sikkert vil si at ikke er tidlig i det hele tatt, men der jeg kommer fra er det det), og skal glede meg over fortsatt å være ung når barna blit store.
Allikevel tro jeg man generelt har man mer å tilby et barn når man også har litt mer livserfaring, uten at det betyr at man skal ha sett og gjort absolutt alt før man får barn.
Det er noe med å ha fått et fundament i sitt eget liv, på en måte. Ikke i form av karriere, huslån og hund, altså, men i form av å ha retning, kontroll, eierskap til livet man vil leve, og hvordan. Noen har det når de er 20, andre aldri.
Poden merker ikke noe til om jeg drar til studieplassen enn på en jobb. Han merker heller ikke noe til om vi leier eller eier en leilighet. Jeg har da både eierskap, retning, fundament og kontroll over livene våre. Jeg skapte det fundamentet da han ble født, og det tror jeg er noe de fleste foreldre gjør om de får barn litt tidlig/uventet.
Syntes du disse tingene er viktigere enn å få oppleve barnebarn og kanskje oldebarn? Det er kanskje det som gleder meg mest ved å ha fått barn litt før "normalen". Jeg vil kunne følge han til han er ganske gammel, med mindre noe uventet skjer.:)
Jeg kjenner endel 16-17 åringer som har fått barn, og de sliter virkelig. Både økonomisk og sosialt. De fleste har innrømmet at hvis de fikk velge igjen hadde de valft å vente noen år. Det kan være ett ganske hardt slag i trynet å starte eget familieliv i så ung alder. De er ikke forberett på hva som møter de. De er ikke voksne nok til å greie å håndtere alt ansvaret det fører med seg.
Nå har de tenåringene jeg kjenner heldige og får mye hjelp av egne foreldre, så det hele går ganske bra. Men de er fullt ut avhengig av den hjelpen de får av familie.
Jeg sier ikke at det er slik for alle. Noen greier seg nok veldig bra, men jeg tror det beste er å vente til 18-19, helst 20+ med å få barn. Enn lærer og vokser myyye på de årene!
Jeg fikk barn som 30-åring, og det er først nå venninnene mine har kommet etter. Jeg syns det var kjempe-ensomt, til tross for forum. Jeg hadde en venninne med barn på samme alder. Det kan jo hende jeg hadde vært mer kontaktsøkende og lettere blitt kjent med andre i samme situasjon om jeg var yngre, men valgmulighetene blant venner hadde begrenset seg.
Jeg tror ikke det nødvendigvis er morsommere å studere uten barn, det kommer helt an på hva man ønsker av studietiden sin. Men for min egen del var det viktig å ha unnagjort endel festing, reising, følelsen av total frihet og slike ting før jeg fikk barn. Og det kan man fint greie uten studier.
Jeg begynte på studier da permisjonen var ferdig, og det var fantastisk deilig. Det ble trangt økonomisk, og hadde vært veldig vanskelig om jeg ikke hadde mann med fast inntekt. Men friheten som fulgte med var deilig med et lite barn som nettopp skulle ta sine første steg alene ut i verden. Jeg kunne gi ham korte dager i barnehage, var han litt sliten en dag kunne vi bli hjemme og jeg hadde lang ferie.
Nei, barnet bryr seg ikke om hvor mor og far har vært eller gjort, men det gjør kanskje mor og far. Og da kan det være foreldre som føler at barnet kom "i veien" for det de kunne tenkt seg å ha gjort uten barn. Det kan påvirke hvor trygge og kjærlige foreldre de blir. Jeg sier ikke at det må være sånn, men når man snakker om at det er greit å ha levd litt før man får barn så er det ikke ift hva barnet bryr seg om, men ift hva foreldrene tenker om det og om de føler at de går glipp av noe eller prioriterer seg selv foran barnet.
Jeg synes ikke at det bør være noen mal for hva man skal gjøre i livet eller når man skal gjøre det. Det jeg synes er viktig er at det å få barn er et bevisst valg og at man har en viss forståelse for hva det valget innebærer. Det er noe jeg vil prøve å kommunisere til mine døtre. Men, når det er sagt så er det slik at man ikke alltid har kontroll på alt og jeg dømmer ingen som får "uplanlagte" barn.
Ja, hva vet jeg egentlig om det. :knegg: Jeg tenkte vel mer i retning av å premiere de som valgte slik, fordi det sparer helsenorge for penger, hvis det er slik at gevinsten ved å føde før er stor. Men jeg vet altså ikke noe om temaet, annet en avisartikler av ymse slag.
Jeg trodde forøvrig jeg var ganske ferdig med å oppleve når vi fikk første barn, men etter at barna kom og har blitt litt større så har jeg mer lyst til å reise ut i verden en noen gang. Så de kan få se og vi kan oppleve det sammen.
Omkvedet i kretsen min var at det "passer jo aldri å få barn", i Norge er det vel nesten slik at det alltid passer uansett. Men som sagt, tenårene synes jeg er veldig tidlig, særlig når jeg tenker på hvordan jeg selv var.
Jeg ble gravid som 19-åring. Det gikk fint. Dog tror jeg at det er noe annet enn alderen som er galt hvis man blir gravid for å "endelig føle at man mestrer noe".
(Og så må jeg gjenta meg selv igjen og igjen og si at om man så ikke har jobb og hus og alt sånt på plass før man blir gravid, så er ikke det nødvendigvis en kjip ting. Det bare blir annerledes.)
Jeg var 20 da jeg fikk førstemann, og følte meg aldri som noen veldig ung mor, selv om jeg var student og helsesøstera fra Helvete til stadighet hylte opp om hvor ung jeg var.
Hvis man først skal studere i prallell med barneproduksjon så tror jeg det er bra (lettere i hvert fall) å gjøre det i "studentalder", før man er etablert med boliglån og voksne vaner. Mens man fortsatt syns det er greit å bo i studentleilighet, liksom. De som har gjort det, omtaler det som nærmest "luksuriøst" ("vi hadde ikke hatt råd til å kjøpe sofa om det ikke var for stipendet vi fikk da vi fikk baby! :knegg: "), mens de som gjør det som voksne blir mer avhengig av en partner med inntekt.
Jeg håper min datter venter med å få barn til hun har fylt 20. Og så håper jeg hun venter med å få barn til hun har funnet ham eller henne hun (forhåpentligvis) skal være sammen med resten av livet.
Jeg hadde ikke fylt 20 da eldstebarnet kom. Jeg syntes det å ta vare på barnet gikk helt fint, jeg var nok flinkere da enn nå. :flau: Ingen skulle ha noe å utsette på meg, nei.
Det verste var kjipe kommentarer, at de fleste vennene forsvant og at man kanskje må prestere litt bedre. Man blir veldig synlig som pur ung mor. (Men det tror jeg gjelder de som får barn i den andre enden av skalaen også. Eller de som har storfamilier.)
Men jeg beveget meg bort fra temaet, det er vel egentlig motivasjonen for å få barn og ikke alderen som avgjør. Å få et barn for å bli et helt menneske selv, få en som elsker en ubetinget, oppmerksomhet eller 30 000,- å shoppe for er et dårlig utgangspunkt, men for all del, det kan jo gå fint også. Det er viktig at samfunnet hjelper disse mødrene litt ekstra i gang, ikke nødvendigvis i form av cash, men støtte dem psykisk. Også er arbeidet rundt å forebygge de som ønsker seg et barn i veldig ung alder av alle de gale grunnene viktig. Jeg ser for meg at mange av disse jentene ikke har foreldre som støtter dem så veldig godt i utgangspunktet?
Kategorien ikke planlagt men hendig uhell forekommer også i tenårene (og senere har jeg hørt!), jeg synes de bør få mye støtte uansett hva de velger. Utfra hva jeg leser fra damene her inne så er vel heller et tidlig barnebarn et som dukker opp i denne kategorien enn de jeg nevnte over. Litt flåsete sagt.
