Da tenker jeg i grunn på oppførsel. Ikke egentlig sånn at man er leken og barnslig på en måten, men at man unngår å gjøre/kjøpe/være med på ting fordi det feks er "trendy". :knegg:
Jeg er litt sånn. Nå føler jeg "alle" har iPhone og/eller sånn berøringsskjermstelefon. Og da skal jeg ikke ha det. Mannen min har latt meg prøve sin HTC Hero, som er både bra og fin egentlig, men av trass skal jeg ikke ha. :o Og i grunn er det jo bare en litt sånn barnslig greie. Jeg vet jo det!
Men er det flere som blir litt sånn prinsipp-barnslige til tider?
Jeg kan være fysisk barnslig, om jeg misliker noen (det er ikke så ofte da, men når jeg først misliker noen så gjør jeg virkelig det) så kan jeg sørge for å dulte borti dem om vi møtes i en døråpning eller korridor sånn at det gjør bittelitt vondt, og så kan jeg stille meg opp alt for nære og legge hånden på skulderen deres og klipe litt til, mens jeg snakker helt opp i ansiktet. Sånne ting.
Jeg kan nok være litt sånn som HI beskriver jeg også. Særlig hvis jeg blir litt presset til ting jeg ikke egentlig har lyst til. Da kan jeg bli rimelig trassig.
Jeg kan bli det jeg kaller Bamsemums-barnslig noen ganger (som han fyren fra reklamefilmen). Få sånn sutrestemme og stampe i bakken og sutre "jammen, du looooovde" og sånt. :flau:
Jeg er av typen som kan "gi igjen"; f.eks der vi bodde før så hadde vi naboer vegg-i-vegg som bråkte en god del samtidig som de klaget på oss, uten grunn. Til slutt ble jeg så trassig at jeg med viten og vilje smalt i dører, trampet løs for livet når jeg gikk opp og ned i trappen, spilte musikk på full guffe osv. - for å være like skitjævelig tilbake rett og slett!!
Hm, vanskelig å komme på noe i farten, men en gang var jeg og mannen ganske barnslige.
Da vi bodde i tomannsbolig og de vi delte gårdsplass med måkte ALDRI snø... :mumle:
Så da vi kjøpte firhjulstrekk dret vi i å måke vi og, og kjørte rett gjennom snømengdene så lett som ingenting. Skal si de slet den vinteren. :moahaha:
Jeg lurer på om jeg er teit som begynner å jogge, nå som det tydeligvis er en ny joggebølge på gang.
Jeg er positivt barnslig på den måten at når jeg er fornøyd med noe jeg har gjort så får hele verden vite om det. Helt alvorlig, det har jeg fått kommentar på.
Det skal mye til for at jeg sosialt kræsjer med folk, men når det først skjer så skal det mye til for at jeg får til å "rydde opp".
Vel, mannen mener jeg nå har gått inn i 37-årsalder trassen...
Jeg kan være skikkelig barnslig, spesielt ovenfor mannen. Om han f.eks ikke legger klærne i skittentøyet blir de ikke vasket.
Ellers har jeg veldig ofte lyst å "ta igjen" på barnslige måten ovenfor andre, men tør desverrre ikke. Men jeg er enorm til å komme på ideer :D
What comes along, goes along. Jeg er også så barnslig, at jeg kan "ta igjen".
Bodde på posthybel en periode da jeg skilte meg fra X. Vegg i vegg bodde den en fyr, som slett ikke tok noe hensyn til at jeg jobbet bare natt, selv om jeg spurte flere ganger om han kunne være så snill å dempe musikken litt. Høflig og ordentlig. Ikke slå helt av, men dempe litt, noe han gjorde.
2 min. etterpå var det full peis igjen.
Han fikk igjen da han kom hjem halvfull og klein. Jeg spilte Iron Maiden så det skranglet i vinduene. Han dunket i veggen, og jeg skrudde opp lyden enda mer. :fnise:
Jeg kan bli skikkelig barnslig i diskusjoner med min samboer. Følelsene tar helt overhånd og jeg kommer med en mengde usaklige argumenter.
Ellers er jeg veldig barnslig leken. Balanserer på fortauskanter, hopper i sølepytter og tar meg gjerne en lekestund med barna på lekeplassen. Det er deilig å disse med så stor fart at det riktig kiiiler i magen.
Jeg er barnslig i spill. Verdens dårligste taper, og en enda verre vinner. Når jeg taper blir jeg skitsnurt og når jeg vinner klarer jeg ikke slutte å glise og briljerer. Dessuten så blir jeg i harnisk dersom vi f.eks. spiller spørrespill, og en på mitt lag hjelper noen på det andre laget. Oh my God! :forbanna:
Når jeg krangler med Mannen, er det alltid om latterlige bagateller. Vi kan ha idiotiske krangler om hvordan hyllene i kjøleskapet skal stå, for eksempel. Heldigvis pleier vi begge å innse hvor fantastisk lite intelligent det er sånn cirka på samme tidspunkt.
Jeg kan gjøre sånne ting som jeg ikke fikk lov til hjemme av pur trass.
Gå inn med sko, drikke brus etter at jeg har pusse tennene, vaske kasseroller i oppvaskmaskinen, ikke sette bilen i garasjen, et.c.
Drikker jeg alkohol kan jeg bli enda mer barnslig. "Du bestemmer ikke over meg".... :snurt:
Slik er jeg også. :o Jeg har praktisk talt sluttet å spille spill. I tillegg kan jeg være litt slik som Esme beskriver. Står det en gruppe på fem i bredden og skravler og blokkerer absolutt hele gangveien, f.eks., og de ser at det kommer folk, men ikke rikker seg en millimeter, kan det hende jeg "tilfeldig" dulter litt borti noen når jeg passerer i grøfta. :o Jeg kan også være småspydig og slem i køer hvis noen fullstendig mangler antenner.
Barnslig i betydningen "leken" er jeg definitivt ikke. Tror ikke engang jeg var det som barn. :hehehe:
Hvis det er noe jeg absolutt ikke vil (ala sove i telt eller andre ting i den gata, gå på ski, gjøre noe jeg aldri har prøvd og får panikk mm) da blir jeg skikkelig trassig :trasser:
Jeg er også ganske leken av meg. Kan finne på å ta fart, for så å hoppe midt oppi den største søledammen jeg ser med samlede bein, slik at jeg er sikker på at det kommer til å sprute skikkelig :ler:
Ungene mine står med store øyne og ser på.
Kan leke "stripeleken" med sønnen min når vi skal over veien f.eks - den som går på de hvite stripene er en råtten apebæsj.
Og hvis det er barnslig å ville ha litt plass når man kommer gående, så er jeg også utrolig barnslig, for kan fint slenge avgårde en kommenter om at de må for all del ikke flytte seg :knegg:
Jeg kan godt bli barnslig trassig, og stampe litt med bena.
Gå på folk som ikek flytter seg og komme med akkurat litt for høye kommentarere hvis folk er teite.
Og jeg synes prompehumor er morsomt :flau:
Jeg kjente meg igjen på mange av disse punktene her. Jeg skylder på at jeg er siste barnet i huset så jeg er vel nødt og født til å være barnslig. Det er rett og slett mine foreldre sin feil :nemlig:
Men det barnslige tingen må være jeg angrer og vil ha tilbake når jeg enten har solgt ting eller gir bort ting. Og før da jeg var yngre klarte jeg å få tilbake ting jeg ga bort til søsterene min. Om det var bursdagsgave eller what so ever.
Men nå går jeg og kjøper det samme igjen! Og blir pottesur for jeg kunne finne på å gi bort noe jeg egentlig ikke ville gi bort i første omgang!
Jeg pleier ikke å gå på eller dytte folk som ikke flytter seg, bortsett fra idiotene som står rett foran dørene når jeg skal gå av t-banen. No mercy, og da jeg hadde (stor) bikkje sendte jeg ham på dem.
Jeg og mannen var faktisk litt bekymret over oss selv før vi fikk barn. Vi var litt usikre på om vi var egnet, så barnslige som vi var. Det har gått bra tror jeg. Han har blitt mer voksen av å bli papap, jeg er ikke det spor bedre.
.jpg)
