Siri sa for 14år siden:

Eller vurdert å bli det? Jeg og mannen har snakket litt om at det kan være aktuelt noen år fram i tid og det hadde vært spennende å høre andres erfaringer og hvilke utfordringer dere eventuelt støtte på. Hvilke organisasjoner kan anbefales? Er det noen en bør holde seg unna? Fortell!

Tallulah sa for 14år siden:

Nei, men jeg har vært det selv, om du er interessert i erfaringer fra den siden også?

Siri sa for 14år siden:

Absolutt!

Pepper Lemon sa for 14år siden:

Vi var vertsfamilie for en jente da jeg selv var 16, så jeg vet jo litt om å ha en slik "søster" i hus da. Det var lærerikt, på flere måter. Men stort sett bare positivt.

Foreldrene mine holdt åpent hus for alle de andre utvekslingselevene som var i byen da hun bodde hos oss, slik at hun skulle ha andre ungdommer i samme situasjon å snakke med. Det var kjempestas for vår familie, for da var det jo alltid mennesker innom fra alle mulige rare steder. Vi lærte mye om både kultur og språk på den måten.

Jenta som bodde hos oss var dog ikke like happy. Hun hadde søkt om å komme til USA, men fikk plass i Norge. Hun var slettes ikke interessert i det, og vi mistenkte at hun ble tvunget avsted av den skumle faren sin. Det eneste forsonende trekket hun fant ved Norge var melkesjokoladen, og hun tilbragte mye av tiden sin på rommet med den. Men alt i alt var det en positiv opplevelse for oss å være vertsfamilie.

Tallulah sa for 14år siden:

Angående organisasjoner så aner jeg ikke hvem som er bra nå, i og med at det er snart 20 år siden jeg var i USA ( :sjokk: ).

Jeg havnet hos en veldig ung familie, med tre barn under skolealder og det var ikke så greit. Mitt inntrykk er at de som har vært i familier med barn i samme aldersgruppe har vært mest fornøyd. Man må også være obs på at man kan få en ungdom med svært ulike verdier enn en selv, selv om man føler det er "match" gjennom beskrivelsene. Jeg tror også noen tenkte at de ville få ungdom som var svært kulturinteresserte, og fikk litt sjokk når det var normale 16-18 åringer som syns det var best å feste. :humre:

Jeg syns det er kjempebra at noen ønsker å være vertskapsforeldre, jeg har (kanskje aller mest i ettertid) satt så enormt stor pris på mitt opphold i USA, og det landet kommer alltid til å være en del av meg. Jeg vil tro at det kan være slitsomt å få en vilt fremmed ungdom inn i huset.

Ellers er interesse for utvekslingsstudentens land hyggelig (min var ikke spesielt interessert, og det syns jeg var litt sårt), åpenhet, og være forberedt på at man må fungere som foreldre veldig fint.

Skvetten sa for 14år siden:

Vi har hatt to elever fra Australia, hver av dem bodde hos oss et år. Den dag i dag har vi kontakt med dem og det var utelukkende en positiv opplevelse. Selvsagt var det tilpasninger på grunn av kulturforskjellene og ikke minst språket som var en utfordring for elevene. Jeg vil anbefale det på det varmeste.

Svanen sa for 14år siden:

Da jeg bodde i USA for "noen" år siden hadde vi utvekslingsstudent faktisk fem ganger.

Første gang var jeg 7 år, og min bror 4 år. Hun var norsk. Året etter hadde vi en svensk jente, året etter en finsk jente, året etter en tysk gutt. Så et år uten, før vi hadde en dansk jente. Da var jeg blitt 12 år. (jentene var 17 eller 18, gutten var 16 år, da de kom)

Jeg har stort sett bare positive opplevelser med mine "store søsken", og nå som jeg er voksen selv synes jeg det var utrolig flott gjort av foreldrene mine å åpne hjemmet vårt for disse studentene. Foreldrene mine har en del brev/e-post kontakt med fire av de enda. Og jeg sender litt julekort innimellom. En bor nå i USA, og vi har møttes når vi har vært der. Hun ene mistet vi etterhvert kontakt med.

Dette var gjennom ASSE, men dette er godt over 20 år siden. Mine foreldre var også representanter for organisasjonen i nærområdet et par år. Det innebar mange turer til flyplassen (Kennedy flyplassen i New York...) for å hjelpe ungdommene videre på neste fly.

Jeg tror ikke jeg hadde egnet meg som vertsfamilie (iallefall ikke slik situasjonen i hjemmet er i dag), men synes det er flott at noen ønsker det.

Lykke til med evt leting!

Divine sa for 14år siden:

Jeg reiste med ASSE til USA i 1987, og jeg kom til verdens beste familie. Skolen og nærmiljøet ellers var grøsselig. Mørkeblått bondeland der alle var skeptiske til alt nytt. Til og med meg, som tross alt var norsk. Snodig, siden de ynder å kalle seg "The Norwegian capital of the USA". Jeg mistrivdes på skolen, og følte meg mye alene, MEN familien min var topp. På et tidspunkt ønsket jeg å bytte skole for å oppleve litt større forhold, men da jeg fikk vite at jeg da måtte bytte familie, så var jeg ikke interessert. Jeg kalte vertsforeldrene mine mom&dad, og jeg hadde en vertssøster som var like gammel som meg. Jeg følte at Dad var mer far for meg enn det pappa og stefaren min hadde vært til sammen, og jeg følte et større søskenbånd mellom meg og vertssøsteren min enn jeg noensinne har følt til mine egne søstre. De brydde seg om meg 100 %, selv om jeg og vertssøsteren ofte kranglet så busta føyk og jeg på mange måter var en egoistisk tenåring.

Så jeg tror kjemi er alfa og omega. Jeg møtte VELDIG mange som hadde byttet familie, ofte mer enn en gang. Det er mye gi og ta i en slik situasjon, men jeg tror det er viktig å ha et realistisk syn på saken, og ikke tro at enhver ungdom vil passe inn i det familielivet en selv har.

Jeg skulle GJERNE vært vertsfamilie, men så trangt som vi bor, så er det dessverre uaktuelt. :sukk:

Svanen sa for 14år siden:

Det er ganske klart at kjemien må passe ja. Det var nok en fordel for iallefall den norske og svenske jenta som var hos oss at min mor kunne snakke norsk med de. (Men det var ikke mye norsk som ble pratet da, siden jeg og min bror så å si bare pratet engelsk da)

Og for alt jeg vet Divine, hvis du reiste om New York dit du skulle, så var kanskje moren min på flyplassen og fikk deg videre. ;)

Divine sa for 14år siden:

Fåglarna vet. Jeg husker ikke noe av akkurat det. Jeg hadde ikke flydd siden jeg var bitteliten og ante ikke noe om prosedyrene eller noe, men det må ha vært noen der som geleidet oss videre, ja. Jeg kan forresten fortelle deg hvilken dato det var. Det var den 16. august 1987. Jeg reiste med et Nortwest Airlines-fly, akkurat samtidig som dette skjedde. Jeg husker jeg leste om det i avisen dagen etterpå, og allerede da skjønte jeg at vertsfamilien min kom til å bli bra, for vertsmoren min kom bort til meg og sa "I can tell you read the newspaper", og det var så godt å se at hun kunne lese meg allerede første døgnet.

Tjorven sa for 14år siden:

Jeg har vært utvekslingselev og hatt noen boende hos oss da jeg selv var ungdom.

Min egen opplevelse først: jeg bodde i Ungarn, og syntes det å bo i en annen kultur var en fantastisk opplevelse, selv om jeg var ganske ensom det året og brukte veldig mye tid på å skrive til alle i Norge. Familien min var helt på bølgelengde med meg. Barna var 12 og 14 og jeg var 16. Jeg kranglet en del med søsteren min, men bare som søsken flest. Jeg ble veldig glad i dem alle og de i meg; på tross av alle språkproblemer. Jeg har dessverre ikke kontakt med dem lenger. Vertsmoren min døde to år etter at jeg dro og det var hun jeg hadde mest kontakt med.

Vi forsøkte å være vertsforeldre for en amerikanske jente året etter at jeg kom hjem fra Ungarn. Det gikk ikke så bra. Jeg har alltid sett på min mor som veldig fleksibel, men hun syntes mamma var grusomt streng. Hun ble ikke boende mer enn 3 måneder før hun flyttet videre (og hun ble ikke boende i noen familie mer enn 2-3 måneder, så det var ikke bare hos oss det skar seg).

Jeg tror det er veldig varierende hvor tilpasningsdyktige de forskjellige utvekslingsstudentene er. Men det kan være en veldig positiv opplevelse.

Divine sa for 14år siden:

Jeg hadde det ganske kjipt hjemme, så jeg hadde sikkert syntes at enhver familie var en forbedring. Men jeg tror at dersom man er "godt vant" hjemmefra, så vil en annen type familieliv, andre vaner og andre regler, ofte være vanskelig å forholde seg til. Sønnen min ønsker å være utvekslingsstudent i Japan. Jeg håper det blir noe av det, for han vil ha så utrolig godt av å oppleve en annen hverdag.

Svanen sa for 14år siden:

Etter jeg skrev innlegget mitt kom jeg plutselig på å prøve å finne den ene "storesøstra" mi på facebook... Jeg har bare vært en liten stund på facebook, men tenkte jeg kunne søke på henne, med det navnet hun hadde da. Fant bare ei med det navnet, og hun lignet litt (men hadde solbriller på profilbildet sitt...).

Sendte en melding og lurte på om hun var "storesøstra" mi som bodde hos oss i 84/85.

Fikk svar nettopp, og det er henne... Så det var litt morsomt at denne tråden "dyttet" meg til å huske på henne :)