Vel. Jeg kan godt fortelle om noe som har fått meg til å bli mer åpen for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi evner å se. Dette bli veldig privat, men jeg velger å sette noen ord på det.
Da mine tvillingjenter ble født, et planlagt keisersnitt, ble jeg påført en skade under operasjonen. Det var blitt kuttet over/i en vene i buken som skapte en indre blødning. Dette ble ikke oppdaget. Jeg ble sydd igjen og alt var i orden. Vel. Ca 1 døgn etterpå erfarte jeg en smerte jeg ikke kan sette ord på. Det var voldsomt. På et visst tidspunkt forsvant smerten og jeg forstod at jeg kom til å dø.
Min daværende mann var til stede og jeg tok farvel med han. Takket for årene vi hadde fått og ba han om å ta vare på barna. Jeg takket for alt og for meg.
I hu og hast ble jeg lagt på operasjonsbordet. I mellomtiden hadde jeg mistet bevisstheten. Jeg var alikevell "med" på en måte. Jeg erfarte aktiviteten i korridoren, i heisen og videre inn på operasjonsstuen. Jeg hørte det som ble sagt hele tiden. Jeg fikk hjertestans under reoperasjonen.
Da dette skjedde møtte jeg min pappa igjen. Han døde i en dramatisk bilulykke da jeg var 11 år. Det var han som "møtte" meg. Han stod i et lys med et smil om munnen. Jeg var på vei mot han, men kom ikke helt frem. Før jeg var fremme, så vinket han til meg og snudde seg.
Dyktig karkirurg og hennes team fikk liv i meg igjen.
Vel. Jeg har i den siste tiden slitt med kroppen. Smerter spesielt i nakke/skuldre. For et par uker siden fikk jeg anledning til å oppsøke en healer og jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det. Anser meg for å være relativt avslappet til alt åndelig, men ikke avvisende. Føler ikke at det er rett å avvise noe på grunnlag av egen skepsis. Mitt andre møte med healeren ble veldig spesielt. Under behandlingen sa hun at vi hadde besøk i rommet. Jeg lurte på hva/hvem hun så, og kjente på en viss undring og forvirring.
Hun begynte å beskrive en mannskikkelse. Hun beskrev min pappa.
Vel. Hun kan umulig ha visst når han ble født, når han døde og på hvilken måte. Hvor høy han var og andre kjennetegn.
Når hun hadde fortalt meg alt dette, så sa jeg at du beskriver min døde pappa. Det visste hun allerede visstnok... eh.... En veldig spesiell opplevelse.
Hun formidlet videre noe som pappa var opptatt av at ble fortalt meg.
Det er umulig å ikke la seg prege av en slik hendelse.
Tusen takk for at du delte, amor.
Jeg tror det er flere som har opplevelser, men ikke tør å dele av frykt for latterliggjøring eller at det skal avkreves bevis i det uendelige.
Jeg velger å ikke svare på pollen. Merkelig nok føltes ikke ja, nei og vet ikke som tilstrekkelige svaralternativer for meg i dag.
Amor, takk for at du deler en svært personlig historie. Den første delen av det, at du så pappaen din foran deg, ville jeg umiddelbart ha tolket som å ha med hjernen å gjøre, hva hjernen kan skape av bilder knyttet til døden når du med god grunn trodde at du skulle dø. Den andre delen av historien har jeg ingen forklaring på. Uansett tenker jeg at din forståelse av det du har opplevd er langt viktigere enn min.
Ikke for å trekke dine opplevelser i tvil, amor, men jeg lurer på hvorfor bare noen får slike nær-døden opplevelser når de er nær døden. Jeg sluttet å puste etter en operasjon og forsvant fra verden en liten stund. Men det var null lys og min døde far så jeg ikke noe til. Jeg ble bare borte, og så våknet jeg til igjen, og det var det. Kanskje var jeg ikke nær nok døden? Kanskje det beviser at det kun er de som tror som havner i himmelen. :gruble: På den andre siden var det jo ikke noe sydende, rødt som kom i mot meg heller.
Jeg har flere ganger tenkt at det hadde vært greit om jeg kunne tro at jeg ville møte min far (og andre jeg er glad i, som etter hvert kommer til å dø) igjen etter døden, men jeg klarer det bare ikke. Det er så fullstendig irrasjonelt for meg at det skulle være mulig - er det noen som har tenkt på hvor mange menesker som har dødd og hvor kompliserte forhold det ville ha skapt?!
Jeg aner ikke hva som kan skje med bevisstheten i det øyeblikket man er halvveis mellom liv og død, men jeg tror det man ser i sånne sammenhenger er drømmer. Og mht healere og tilsvarende, så tror jeg bare de er ekstremt gode menneskekjennere og manipulatorer. Den siste Sherlock Holmes filmen har en del av de aspektene i seg. Her er Sherlock ekstremt flink til å lese folk ut fra hva han ser og hvordan de oppfører seg.
Jeg tror bare at noen har vanvittig gode antenner, og at de begynner et sted, og så klarer å lese reaksjonene våre godt nok til å vite hva de skal si videre, og at ting derfor stemmer.
Og dette sier jeg selv om jeg selv har opplevd å ha en drøm som ble sann på en slik måte at jeg ikke klarer å forklare det helt rasjonelt selv. Men jeg vet at det må finnes en rasjonell forklaring på det.
Det KAN jo hende mange/de fleste glemmer det, på samme måte som noen mennesker ikke husker en eneste ting fra før de begynte på barneskolen mens andre husker detaljrikt fra de var rundt 1-2 år gamle. Det er mest vanlig å glemme de første barndomsårene, og det er kanskje også da mest vanlig å ikke huske noe fra "den andre siden". Jeg vet ikke jeg.
Dette er min mann som har opplevd og ikke jeg, men han er ikke den som fyrer opp ting og overdriver slikt.
Oppe på loftet i huset han vokste opp så hadde de to kott og ett soverom han og broren delte. Dette skjedde når han var 12 og broren 8. Midt på natta hørte de ett veldig brak inne fra kottet, når de (og moren) gikk for å se hva lyden var så var kottet låst med hempe fra innsiden. Da de fikk brutt opp døra så lå symaskinen på gulvet, den hadde egen plass midt på ett bord sammen med mange andre ting. De andre tingene lå også på gulvet. Dette var en tung gammeldags symaskin som ikke hadde hatt sjanse å flytte på seg uten god hjelp. Det var heller ingen inne på kottet som kunne ha hatt på hempen på døren.
En annen ting er at hunden hans nektet å gå opp på loftet. Hvis den mot sin vilje ble bært opp dit sprang den pipende ned igjen med halen mellom beina.
Det er mange andre historier fra det huset også. Etter at det ble solgt så flyttet det inn ei ung dame og moren. Felles bekjente av denne dama har fortalt at hun ikke greide å bo der for det skjedde så mye rart i det huset med dører som smeller, kjøkkenskap som åpner og lukker seg og mye annet.
Jeg har aldri opplevd noe jeg kan definere som paranormalt (med unntak av noen skikkelig spooky sannferdige drømmer), så jeg har ingen "grunn til" å tro på spøkelser. Og egentlig så tror jeg ikke på spøkelser. Men samtidig så er det en liten del av meg som ikke avviser det helt. Det er ikke noe jeg liker å flagge, for jeg vil ikke bli definert som en som tror på spøkelser, for egentlig så GJØR jeg jo ikke det. Når barna mine har snakket om spøkelser, så har jeg sagt ganske hardnakket at det ikke finnes, for det er jo den læren jeg ønsker å formidle. Men læll ...
Så en del av meg er ganske nekete, må jeg innrømme.
Men jeg husker masse fra de tidlige årene mine. Men jeg var ikke klar over at jeg var i ferd med å dø (æsj, det høres fryktelig dramatisk ut når jeg sier det sånn) da det skjedde. Jeg lå bare og pratet med ei jente i nabosengen som jabbet i ett, og det er vel i grunnen henne jeg kan takke for at jeg enda er her, for på trass av hun snakket konstant, så merket hun at jeg plutselig ikke lengre responderte og fikk tilkalt hjelp. Men nei, jeg klarer ikke å huske så mye av noe av det som skjedde etterpå, og kan bare glimtvis huske deler av det som skjedde innen de la meg på operasjonsbordet for å åpne meg for å se hva som gjorde at jeg ikke pustet særlig godt lengre. Min kjære har fortalt meg at jeg ikke var så fryktelig redd for å dø, men vesentlig mer opptatt av at jeg ikke skulle våkne med permanent utlagt tarm (jeg var opprinnelige operert for å få tynntarms reservoir, og hadde midlertidig utlagt tarm). Så kanskje var det et tegn på at jeg ikke var så døden nær at noen trengte å besøke meg for å ønske meg velkommen. :knegg: Ut over det husker jeg bare at de tok meg av smertepumpen og at jeg i en periode hadde ufattelige smerter i såret. Og at jeg var fly forbanna da jeg våknet opp i respirator og ikke kunne snakke. Min mor har sagt at hun forstod at det kom til å gå bra da jeg skrev "se til å få den jævla greien ut av halsen min!" på krittavlen :knegg:
Jeg vet ikke om det er studert noe på hvem og i hvilke situasjoner man får sånne nær-døden opplevelser. Altså hvor nær og hvor lenge må man være på dødens rand før man ser Lyset? Jeg vet ikke om jeg hadde hjertestans, jeg må innrømme at jeg aldri gravde i detaljene der, det var såpass vemmelig og jeg var i grunnen bare takknemlig for at jeg overlevde. Jeg vet bare at jeg sluttet å puste, og at jeg tydeligvis begynte med det igjen etter at det kom hjelp til. Og sannsynligvis var årsaken en bukhinnebetennelse (har jeg regnet meg fram til i dag, etter å ha lest om bukhinnebetennelser i pensum) for de åpnet meg jo igjen, og jeg lå med åpent sår en god stund etterpå.
Jeg vet ikke. Men amor sier at hun følte at hun skulle dø, mens jeg rett og slett ikke hadde peiling på at det holdt på å skje. Og det er derfor jeg tenker at det kan være (under)bevisstheten som spiller inn, og at det ikke er en reel ut-av-kroppen-opplevelse. :vetikke:
Nei, altså, hvem vet egentlig? Ingen av oss kan si verken at spøkelser ikke finnes eller at de finnes, at det er et liv etter døden eller at alt er sort og ingenting. Vi får (desverre) ikke det svaret før vi dør, så det er jo bare ens eget valg om man vil tro eller ikke. For meg føles det like naturlig å tro på et liv etter døden som det for en skeptiker er å tro at det ikke er noe etterpå, så får vi se hvem som har rett da, når den dagen kommer. :knegg:
Hørt om flere som har vert "klinisk døde" men som plutselig har komt tilbake igjen.... Og som har fortalt om dette "lyset"... Dem har altså vert så nærme døden at bevistheten har vert borte, hjertet vil ikke mer, og legene har trodd at nå er håpet ute. Plutselig endrer noe seg likevel, hjertet slår igjen... Mirakel? ja!
Jeg tror det er forskjellen på det amor skriver og det du milfrid beskriver.
Amor var nok borte, men komtilbake til vår verden.... Milfird kom ikke så langt at hun såg over på den andre siden, derfor kan hun heller ikke huske noen opplevelser derfra..
"Lyset" forklares veldig lett nevroligisk, gjør det ikke? Når oksygentilførselen stenges helt ut så skjer det noe med synssignalene til hjernen, med en velværefølelse, etc. :vetikke:
Hva om man ikke VIL være med på etterlivet? Blir man tvunget? Er det litt som et kjipt familieselskap mora di tvinger deg med på, liksom?
Også må du sitte ved siden av en eller annen filletante som stinker som en heis med gamle damer som er helt himmelfallen over hvor stooooor du har blitt, og som prøver å prakke på deg hårete, gamle veske-kamferdrops. :skeptisk:
Jeg har bare lest HI. Svaret mitt er nei, sånn når du spør. Men så er det ganske mange rare ting som har skjedd i huset vårt og som ikke var enkelt å forklare. Jeg ble skikklig redd en gang, men de andre gangene har det gått greit. Det er ikke enkelt å skremme meg for å si det slik. Jeg har nattorientert mange ganger mitt ute i skogen.
Alt sluttet etter at jeg fikk nok og tok dit en dame som angivelig kunne få vekk slike ting. Men nei, jeg tror ikke på det. ;) :knegg:
Ja. Det er mulig at dette lyset har en slik forklaring.
Velværefølelsen var for mitt vedkommende stor. Når den enorme smerten ga seg og jeg forstod at jeg kom til å dø, så var det med en opplevelse av at det var helt greit. Jeg var veldig rolig og tok farvel med den største styrke og selvfølgelighet. Dette på tross av at jeg var nybakt 5-barns mor og hadde mine to nyfødte babyer liggende rett ved meg.
Alt dette kom før lyset og en opplevelse av å se pappa.
Lignende historier som denne har jeg hørt flere av.
Og jeg har en venninne som sier at om du drømmer noen som er død og vil ha deg med på noe - ikke gå med dem, snu deg og gå vekk. Hvordan man styrer slikt i drømme, vet jeg ikke helt men....
Jeg tror jeg er litt nekete sammen med deg.
For lenge, lenge siden, omtrent femogtyve år, så døde min daværende "svigerfar". Jeg hadde bare møtt han en gang noen mndr tidligere, såvidt hilst på han. Og så hadde jeg og min tilkommende mann vært innom sykehus og "hilst på han", han lå bevisstløs etter et slag, før vi reiste til hans hjem og feiret jul. Én natt våknet jeg av at noen sto i døra til gutterommet og så på oss, men jeg rakk ikke å se hvem det var før døra ble lukket. Jeg vekket min tilkommende, men han hadde ikke merket noe. Noen timer senere var det blitt morgen, og da kom beskjeden om at "svigerfar" var død. På det tidspunktet da jeg våknet av noen i døra....
Men en slik historie er også vanlig, at den døde er innom og sier farvel før han drar....
Absolutt, både spøkelser - som i sitter igjen i enkelte hus, ikke har "gått over" osv., og ånder - som i død, men kommer innom på besøk, men bare hyggeligt! Men, jeg tror ikke ukritisk på alle levende mennesker.
Hvorfor ikke, egentlig? Jeg er ærlig nysgjerrig.
Jeg drømmer stadig om oldemor, som har vært død i ti år nå, og hun skal ha meg med på ting. Stort sett urkjedelige, politiske møter. Jeg går villig med hver eneste gang.
Ja det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder i hvertfall. :nemlig:
Som sagt - jeg tror ikke på spøkelser. Men samtidig, når mennesker jeg kjenner som ytterst jordnære og tvilere til det meste forteller ting, kan en jo begynne å lure. Min svigermor, for eksempel - hun tror hverken på Gud eller spøkelser. Men da de bodde i et hus som var borti hundre år gammelt, og svigermor forteller at ved et par anledninger har hun sett en gammel mann tusle over kjøkkengulvet med katta i hælene - og den gamle mannen slett ikke var svigerfar, så underer en jo litt. Svigermor sa det ikke var noe som helst skummelt eller ekkelt, bare litt hyggelig - som om gamlefar som bodde i huset før dem ennå var der og passet på.
Fetteren min bor på et eldgammelt gårdsbruk. Da jeg var lita var det Asbjørn som eide gården, men han døde da jeg var veldig liten, jeg husker ham knapt. Etter det har det vært flere eiere før fetteren min overtok. Asbjørn har overhodet ikke vært noe samtaleemne der i gården.
Fetteren min og kona bodde på gården i flere år før de endelig fikk barn. Da jenta var rundt 4-5 år, hadde hun en usynlig venn, slik mange barn har i den aldren. Denne usynslige vennen var svært så virkelig for henne, hun førte lange samtaler med vennen sin, og hun ble dødelig fornærmet om pappa satte seg i en stol hvor denne vennen satt fra før - hallo - pappa måtte da se at vennen satt der!
Så en dag spør nå fetteren min om denne vennen har noe navn. Joda - det hadde han. Han het Asbjørn.
Far min får forvarsel når noen i familien skal dø. Han får varsel på samme måte hver gang, og det har alltid slått til. Han får ikke vite hvem som skal dø, så han går jo selvsagt og er redd i ettertid for hvem som står for tur.
Min mor var en meget jordnær dame, men dette friket henne såpass ut at hun til slutt ga far streng beskjed om at neste gang du får et slikt varsel - så holder du kjeft om det!
Samboeren til min onkel - en dame nærmere 60 år nå - utdanner seg til å bli healer for tiden... Så noe opplevelser rundt dette må hun sannsynligvis ha. Hun - og forsåvidt jeg - syns det er litt trist vi bor et stykke unna hverandre, for hun trenger noen å øve seg på. :humre:
Selv har jeg fått påvist hjelperne mine. Jeg har visstnok tre hjelpere, en på hver side og en bak meg. (Så hvorfor pokker er jeg ei så diger snublebøtte da? Eller er det kanskje deres fortjeneste at jeg ennå er i live, siden jeg har ramlet ned fra det meste det går an å ramle ned fra uten noensinne å ha endt opp med noe mer dramatisk enn ei forstuva storetå.) Den ene hjelperen er min morfar, som døde nøyaktig ni måneder før jeg ble født.
Jeg - ultraskeptikeren - fikk så utlevert de to pinnene i kirurgisk stål, som damen brukte til å finne hjelperne mine med. "Nå skal du få lov å finne mine." Jeg humret godt, men tok nå disse pinnene, og holdt dem helt rolig i hendene mine, mens jeg gikk mot dama.
Da jeg nærmet meg en hjelper åpnet pinnene seg - de skle ut til hver sin side. Ikke søren om jeg gjorde noe som helst for at dette skulle skje - det skjedde helt automatisk, og jeg klarte ikke holde dem igjen. "Her er hjelperen min, nå skal du se hvor høy han er," sa dama. Jeg løftet så armene - pinnene sprikte til hver sin kant - helt til et visst punkt - hvor de så - helt automatisk klappet sammen igjen - da var jeg kommet til punktet over hjelperens hode.
Gudane veit hva som egentlig skjedde - jeg har ingen fornuftig forklaring på det.
Jeg kunne også stille spørsmål til healerne ved hjelp av disse pinnene. Dette var übersnodig. Dama holdt pinnene mot meg. Dersom de gikk fra hverandre, var svaret "ja" - dersom de gikk mot hverandre var svaret "nei."
Og her kommer det rare. Jeg stilte aldri spørsmålene høyt - jeg tenkte dem. Konkrete ja/nei spørsmål. Jeg var aldri i berøring med pinnene - bare sto overfor dama som holdt dem. Inne i hodet mitt stilte jeg spørsmål - og kynikeren stilte selvsagt bare spørsmål jeg visste svaret på. Hver eneste gang svarte "pinnene" rett. :skremt:
Som sagt - jeg tror ikke på spøkelser, jeg er en kyniker av rang, med beina så til de grader planta på jorda at jeg står litt for stille... Så hva i all verden det er min svigermor, min far og jeg selv har opplevd - det skulle jeg gjerne ha en rasjonell forklaring på.
Jeg så den ikke med egne øyne. Jeg opplevde noen som stadig kom bort til meg når jeg var alene hjemme (ikke festlig kan jeg si deg), bestemte dører som stadig åpnet seg uforklarligvis, katter som ble plutselig redde når han "dukket opp". Soverommet mitt ble endevendt en gang (alle dører og vinduer var låste da vi kom hjem og oppdaget dette - ingenting annet i huset var berørt) - rommet var fullstendig kaos, og til og med sengen min var kastet fra en side av rommet til en annen. Både faren min og broren min så ham flere ganger. Faren min hadde kontroll på ham. Etter å skjelt ut spøkelsen, var det som regel rolig når faren min var i byen.
Det tok en stund før jeg skjønte hvorfor det skjedde så mye rart i leiligheten, men da jeg fikk beskjed om hva det var, var det enklere å forstå hvorfor det hang så mange krusifikser i huset da vi flyttet inn. Selv om dette var i Latin-Amerika, er det ikke vanlig å ha små krusifikser rundt i hele huset. Vi fikk også vite hvem det var.
Til tross for at jeg bodde meg spøkelse i 3 år, er jeg fryktelig skeptisk til de fleste spøkelseshistorier gjennom årene.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
