Vesla er til tider en underlig liten skrue...For en stund siden satt hun ved siden av meg i sofaen og tegnet, da hun plutselig sa; Jeg kan føle det når det er folk rundt meg...Ja, svarer jeg, det er jo fint det da? Usynlige mennesker, mamma, sånne som de på tv ser....
:lol: Det hører med til historien at hun ved ett tilfelle hos pappaen fikk med seg noen glimt av et av disse synske-programmene, og ble svært fascinert. Det hjalp nok ikke på at mammaen til en liten venninne fortalte en historie om et spøkelse på en svært troverdig måte...:sukk:
Anyway, tror du på spøkelser? (Jeg vet at jeg kanskje nærmer meg poll-spamming, men jeg må bare ha en liten poll på denne og...:) )
Her i huset (kanskje med unntak av Vesla til tider) tror vi lite på spøkelser...Mer mellom himmel og jord enn det man ser - joda, meget mulig, men spøkelser? Nope....:)
(For ordens skyld - Vesla er der at hun av og til tror på spøkelser, av og til på Gud, og av og til på ingenting...Hun finner vel ut av det etterhvert...:) )
Tjnja...
Kulde, krypende uhygge har jeg følt i enkelte hus, men jeg har aldri opplevd spøkelser. Vet ikke hva jeg tror.
Det var ekkelt da HE som veldig liten stadig snakket med overbevisning om "Pussa", den vesle jenta med bursdagskjole og sløyfe i håret, som hadde blitt voksen dame, og gammel og så var blitt død. -Men spøkelser...
Nei, men de har likevel klart å skape mange problemer for meg. Snupsen tror nemlig veldig på spøsikker, og vi må jakte og spraye hele rommet med spøsikkespray om kvelden så de ikke tør å komme inn på rommet hennes. Ca en gang i mnd må vi spraye vårt rom og, vi trenger visst ikke like mye spøsikke-beskyttelse:rolleyes::)
Men det er jo ikke logisk at vi skal være den eneste planeten i hele universet med liv. At folk skal gå igjen og spøke etter sin død, derimot, det er jo helt nekete.
Jeg har ingen mening om det. Jeg vet rett og slett ikke, og da benekter jeg det heller ikke. Har heller ikke noe behov for å ta en avgjørelse, så da blir det at jeg sier jeg ikke vet.
Jepp, jeg tror på spøkelser. Mannen har opplevd soppas mye i sin oppvekst som ikke kan forklares og han er den mest jordnære mannen jeg vet om, så da velger jeg å tro på han.
Har opplevd for mye til ikke å tro. Har blitt fysisk dyttet av ingen ting. Ble dyttet såpass at jeg måtte ta et par skritt bakover og holdt på å miste balansen. De 2 som sto ved siden av meg kjente en kald vind i det jeg ble dyttet.
Ok.
Å bevege tid og rom er en teori, og det at man dør ikke nødvendigvis betyr at man havner hos Gud eller Satan, men at man havner i en annen dimensjon og at av og til får våre jordiske et bilde fra en annen dimensjon som man tolker som (spøkelser/gjenferd/aliens/UFOer/hva_har_du).
Det trenger nødvendigvis ikke være noe fra det ytre rom eller Den Andre Siden, det kan være bilder fra en annen dimensjon skjult for vår konkrete bevissthet.
BTW, hvor kommer drømmene våre egentlig fra?
(hr kommer Drømmemannen min inn md sine teorier altså. Alltid ute etter en saftig diskusjon. Skaff deg din egen profil, sier jeg.- Men Neeeida. Han snakker alltid gjennom meg. :p )
Ja.
Har hatt noen opplevelser, og en del av dem med andre, så jeg vet at jeg ikke innbildet meg ting.
Vi hadde noe 100+ år gammle samiske ting før som vi ettervert misstenkte at det fulgte med noe. Da mamma ga det bort da vi flyttet, begynte hun som fikk det å høre/oppleve en del ting(og mamma hadde ikke fortalt henne noe)
Har også opplevd creepy ting i gammlehuset til Enhjørningen.
Nei. Jeg tror ikke vi er annet enn oss selv. Ingen sjel, ingen ånd. Når maskineriet er borte, er det ingen "energi" igjen. Utenom det vitenkskapen definer som energi, altså det som utgjør cellene våre, og som sakte går tilbake til kretsløpet igjen. På den måten finnes man jo evig - ikke som ånd, men som materie. Det er mye finere, synes jeg.
Nei, jeg VIL ikke tro på slikt. Synes på en måte at døden da bare blir "skummel" hvorfor skal man etter sin død drive å spøke for folk her på jorden?? helt meningsløst,velger å tro at når man er død, er man borte, akkurat som man er borte før man blir født.. Alle disse programmene hvor de snakker med døde folk, hvorfor får vi aldri svar på hvor de er, hvem de er med, hvordan det ser ut der de er, er de sammen med resten av de døde familiemedlemmene, er gud der, har de kropp,osv osv, hvorfor kan de da ikke si noe konkret om slikt? Den der om at sjelen skal leve evig osv bare er GRUSOMT SKUMMELT, skal sjelen liksom sveve rundt til evig tid, altså tankene våre? alldeles fryktelig synes jeg den tanken er.
Jeg tenker forresten helt annerledes enn deg, jeg synes tanken på at vi muligens får være med våre kjære avdøde igjen når vi dør, er særdeles lite skremmende. Tanken på at vi skal leve evig høres litt stressende ut, men jeg fokuserer på det at jeg en gang vil treffe pappa og andre avdøde igjen, det velger jeg å tro på, og det gir meg en slags ro. Hva andre tror og ikke tror er meg selvsagt totalt likegyldig.
Og konseptet "livet etter døden" forvirrer meg for mye (hvem bestemmer hvem vi får se igjen, og kan vi unngå de vi ikke vil se igjen men som gjerne vil se igjen oss? Hva slags eksistens er det, egentlig, og hvor lenge er "evig"? osv) så det har jeg bare sluttet å tenke på.
Jeg satser på at lyset går og så er det over.
Det å være med våre kjære når vi er døde er jo helt ulogisk at vil fungere. Tenk deg et scenario der ene ektefellen dør ung og den andre gifter seg igjen. Hvilken tror du vedkommende vil være sammen med etter døden da? En av dem vil jo ikke få være med. Eller er himmelen et stort hippiefelleskap? :knegg:
Man har ulike former for bevissthetsnivåer. Hjernen er aldri avslått med mindre man er fysisk død. Så når man sover, så er hjernen i en annen "modus" enn i våken tilstand (færre hjernebølger).
Man kan jo like gjerne spørre seg om hvor tankene våre kommer fra.
Hysj Glitter, ikke ødelegg idyllen min. Nei, men det er mange nok jeg ikke kommer til å IKKE ville se igjen når jeg dør, feks. foreldre og evt. barn om de, gud forby, skulle dø før meg, og jeg holder godt fast på tanken om at jeg vil få se dem igjen. Jeg velger å tro det, andre får tro hva de vil. Jeg tror absolutt 100 % på et liv etter døden. nek
Ja jeg også synes det er fin tanke at vi muligens får treffe igjen våre kjære, men blir det ikke litt merkelig at hvis jeg lever til jeg er 90, og treffer igjen min elskede farmor som da vil være mye yngre enn meg siden hun døde relatvt ung.. vil ikke det bli merkelig,at du gjerne da er 40 år elde enn din far osv.. eller ser man ikke hverandre, bare tankene, eller sjelen..
Jeg har litt sånn mareritt om sånne ting etter en bok jeg leste, tror det var isfolket, men det er jo ca 100 år siden:p men der var det en som svevde oppi atmosfæren i all evighet, rundt og rundt...helt alene i all evighet..tenk så jævlig:gal:
Men er egentlig glad for at ingen vet, så slipper jeg å grue meg, og siden de som allerede er døde ikke vil fortelle noe mer konkret så.. :redd:
Isfolket ja, jeg husker den. Det var en av de aller siste bøkene, men jeg tror ikke det var døden altså, det var et sted de havnet, de døde ikke. Nathaniel og de andre kom seg jo ut igjen. De svevde bare rundt der, det var ganske creepy.
Jeg har i de siste uker opplevd de forunderligste ting som ikke lar seg forklare. Jeg tror ikke jeg kan bruke ordet spøkelser, for jeg vet ikke hva det ordet egentlig innebærer.
Jeg tror på at alt ikke lar seg forklare og velger å være åpen i forhold til nettopp det.
Jeg tror, jeg da. Og jeg tror at vi får se være kjære. Og i dette tilfelle, så tror jeg at ektefellen får være sammen med begge sine om han/hun vil det. Fordi jeg tror at det er en større kjærlighet enn den vi kjenner her nede. Jeg tror ikke at man har sex der oppe.
Jada, mye sukkerspinn og rosa.....but that's my story and I'm sticking to it.:D
Kanskje ikke akkurat spøkelser. Men jeg har blitt fortalt av flere om et nærvær som kan kjennes av noen nær man har mistet. Om dette er kun et sterkt ønske fra de som har mistet eller om det er en "energi" der, det vet jeg ikke, jeg har ikke opplevd det selv.
Jeg tror på spøkelser. Jeg tror derimot at ingen har englevakt, at noe eller noen griper inn og redder en i forskjellige situasjoner. Jeg tror noen passer på oss, ved å være der, men aldri som en inngripende makt. :babler usammenhengende:
Ikke sant! Og hva med han eksen min som aldri kommer over meg, men som jeg ikke vil være sammen med? Eller foreldre som vil være sammen med barna sine, men barna syns det blir klaustrofobisk?
Kanskje vi blir klonet og alle får det slik de vil? Creepy.
Men om de har teknologi til menneskekloning på Den Andre Siden, har de vel teknologi til å endre hjernen en smule slik at man plutselig elsker de man har hatet osv? Så er jo alle glade og fornøyde.
... men nå som vi vet dette... kommer vi ikke da bare til å sitte og være kjempeparanoide over at våre nære og kjære bare er kloner, og at våre faktiske nære og kjære ikke er så nære og kjære som vi trodde?
Jeg ville heller vært en klone, tenk da, man kan jo få den Perfekte Kroppen, frisk som en baby, kanskje de legger inn lynintelligens og fotografisk hukommelse og at man kan spise akkruat det man vil uten å legge på seg. Men da spørs det jo om man får bruk for det der oppe da, hvis man bare bor på en stor blomstereng er det jo lite vits.
Spøsikkespray lager man selvsagt selv. Man har en work shop der man brain stormer om hvilke ingredienser spøkelser virkelig avskyr: Pepper, såpe, sitronsaft, for eksempel, og så blander man det på en sprayflaske, og, voila!
(PS: Mine nøkterne unger har selvsagt aldri vært redde for spøkelser, så dette er selvsagt bare teori)
Det spørs vel hvem som spøker. Det hadde feks. ikke nyttet å skremme meg vekk med klorin eller tøymykner om jeg spøkte, da hadde de fått en "venn" for livet.
Av og til føles de nær og kjære jeg har mistet så tilstede og "der" at jeg nesten tror de er der. Men innerst inne vet jeg jo godt at det bare er de gode minnene i hjertet som flyter over et øyeblikk :hjerter:
Jeg må si at jeg synes det er overraskende og litt skremmende at så mange tror på spøkelser. Det hadde jeg virkelig ikke trodd, og i hvert fall ikke på FP.
Ellers likte jeg godt et av innleggene her (husker ikke fra hvem): "Det er ingen som kan motbevise at de finnes, så jeg tror" (eller noe sånt) Kostelig! :lol:
Tror ikke på spøkelser. Ikke lurer jeg på hva som skjer etter døden heller. I mitt hode er det ganske opplagt; hjernen slutter å virke, bevisstheten opphører, livet opphører. Det blir som før vi ble født. Noe annet virker helt absurd for meg. Da kan man like gjerne dra inn alt fra katter og griser til dinosaurer og kakerlakker.
Nei - jeg tror så absolutt ikke på spøkelser, og det kommer jeg til å fortsette med, helt til det motsatte blir bevist ved at jeg går igjen og spøker i gangene når jeg en gang vandrer heden.
Tror og tror.
Jeg har opplevd et par ting som ikke lar seg natulig forklare, uten at det er noe spøkelser av den grunn. Men spooky har det vært.
Spesielt på den gamle jobben min.
Der var det mye rart som skjedde, og det var det ikke bare jeg som opplevde.
Jeg tror forøvrig ikke på at døde mennesker kan materialisere seg foran oss. Da tror jeg det heller er vi som ønsker eller forventer at vi skal se de.
Jeg tror ikke på spøkelser, ikke litt en gang. Og synes sitatene under illustrerer ganske godt hvorfor det neppe kan være noe liv etter døden. Ikke særlig idyllisk i alle fall :knegg: Vi snakker jæveliiii trangt, for å ikke snakke om alle idiotene vi må forholde oss til. Skal vi ikke bli kvitt dem når vi dør heller, lissom? :sukk:
Alle som har opplevd noe uforklarlig. kunne dere være litt mer spesifikke? Jeg er oppriktig nyskjerrig, både på hva folk synes er uforklarlig, og hvorfor akkurat spøkelser er en forklaring.
Fra spøk til alvor. Jeg tror (eller vil tro) at døden ikke er endestasjonen. Samtidig har jeg en indre skeptiker som alltid ser ut til å ødelegge for den vissheten jeg misunner andre for. Så jeg har slått meg til ro med å sette pris på "kanskje-opplevelsene" og innser jo at de likefullt har verdi for meg uansett hva som egentlig skjedde.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
