Jeg har ikke skrevet noe som ligner det, har jeg, Divine? :skremt:
Men en utenlandsreise til 20 000 per år bærer vel et boliglån på en trekvart million eller noe, tror jeg? Så det er ikke HELT far fetched å holde dem opp mot hverandre?
Je har fire jakker for regnvær. Der i blant en Bergansjakke til 2500 kr. Som vestlending er det hyggelig å variere hvilken jakke man sykler til jobben i regnet med. :D
Nei, jeg vet ikke hvilke vurderinger bankfolk gjør. Men om man viser at man har 20 000 igjen på bunnlinjen i ett år eller to, så vil vel de fleste banken innvilge et lån som kan bæres med en årlig kostnad på 20 000, vil de ikke? :vetikke:
På noen planeter er det det. Regnestykket ditt forutesetter at:
a) Renten på boliglån holder seg under 3 %.
b) Man har ytterligere 30 000 årlig til å betale avdrag med de nærmeste 20 årene. Mer hvis man skal betale ned raskere.
Og ja, jeg vet at avdrag er «sparing», og ikke forbruk, men man må faktisk fortsatt ha pengene før man «sparer» dem.
Avdrag er sparing, ja, og hvis man ikke vil spare så vil de fleste banker vel tilby et topplån avdragsfritt, hvis man ellers har økonomien i orden. Alternativt justerer man avdragene tilsvarende, slik at man betaler over flere år. Går for det samme.
Det er vel ganske stor forskjell på å ha råd til å spare 20 000 i året i to-tre år, og å ha råd til å gjøre det hvert år i 20 år. Problemet med å leve på grensen av hva man klarer er jo at det ikke finnes slakk for de årene man absolutt ikke har råd til å legge til side 20 000. Kanskje har man mulighet til det i normalår, hvis man er flink til å avstå fra kaffe latte, men så går taket lekk eller motoren på bilen havarerer det tredje året, og plutselig har man absolutt ikke de 20 000 lenger og klarer ikke betjene lånet sitt.
Jeg vet ikke hvordan bankene regner på det, men jeg ville i alle fall tenkt slik hvis jeg skulle lånt ut penger til nen.
Hvis "straffen" bor å flytte i rekkehus i stedet for leilighet er at jeg ikke kan ha ferie på 20 år, så får det heller være. Det hjelper fint lite at folk sier at det er billig å feriere på hytta. Vel, folk med min økonomi har ikke hytte, så da betyr det at man pent må holde seg hjemme.
Dette var en veldig fin tråd for meg akkurat nå, for vi grubler over bruken av pengesum som står på kontoen vår. Egentlig var det en diskusjon om oppussing av kjøkken vs. bygging av et verksted/snekrerom. Og så ble det til en diskusjon om å heve kvalitet på hjemmet vi skal bo i i mange år vs. å ha mulighet til et utenlandsopphold som kan føre til bedre jobbmuligheter for en av oss, utviklende erfaringer for barna og en pause fra en jobb en av oss er "litt" lei av. En investering i framtid, begge deler, men på veldig veldig forskjellige måter. Jeg tror vi har bestemt oss, men uroen i magen over å ta det ene eller det andre valget sitter der likevel.
:hvisker: Kontrakten er ikke undertegnet så ingenting er hogget i stein, men det ser ut til at det blir seks måneder i utlandet på oss alle fire neste vår.
Men dere, angående bil som en "flyktig verdi". For meg handler dyr bil om sikker bil. Trafikkulykker er såpass vanlige at jeg ikke ville kjørt rundt i et gammelt vrak fra begynnelsen av 90-tallet. Hjelper ikke mye med bakovervendte barneseter til ungene om man sitter i et skall av plast og dårlige sikkerhetsløsninger.
Det trenger ikke være SUV heller da, vi har saab 95 fra 2003, den er bra. Men ville heller ikke vært fornøyd med en hvilken som helst bil.
Folk som sier at det er billig å feriere på hytta har vanligvis enten ikke regnet på det, eller har arvet hytta si. Jeg leste et eller annet sted (GodKildeTM) at en vanlig norsk hytte koster 3-5000 kr i måneden, alt inkludert (lån, strøm, boligskatt, vedlikehold +++).
Det har skjedd relativt lite på sikkerhetsfronten de siste ti årene når det gjelder biler, så ut i fra sikkerhetsaspektet kan man velge en bil fra 1995 med god samvittighet. Da snakker jeg altså ikke om hva man må regne med av vedlikeholdskostnader, kjørekomfort eller annet man også vanligvis tar med i beregningen når man velger bil. Kun hvor trygt det er å krasje med bilen, og der er det ikke så nøye om man har en ny eller ganske gammel bil.
Jeg merker at med en moderne og god bil så økes sikkerheten fordi den rett og slett ligger bedre på veien og fordi den ikke bråker og rister og gjør masse annet rart som gjør føreren sliten og uoppmerksom.
En helt ny mercedes er vesentlig sikrere enn en ti år gammel fiat.
På den andre siden hender det at nye biler kan bidra til å øke risikoen i trafikken, fordi folk kjører fortere enn de bør når bilene er så komfortable. I en eldre bil merker man mye bedre at man kjører fort, og det vil kunne bidra til at man roer ned farten litt. Jeg sier ikke at det er slik for alle, men jeg opplever i alle fall mye oftere å plutselig ligge 10-20 km over den farten jeg trodde jeg hadde i min ganske nye Toyota. Det skjedde aldri den gang jeg kjørte rundt i min fars bitte lille skranglete Renault Clio.
Sikkert nok, men nå ser ikke jeg bort fra at en ti år gammel Mercedes er sikrere enn en ny Fiat også.
Jeg sa "relativt lite", ikke "ingenting". ESP er det eneste jeg kan komme på so ffaktisk utgjør en forskjell i sikkerhet mellom en ny bil og en bil fra 1995, og det er fortsatt snakk om ganske marginale forskjeller. Bilbelte er fortsatt den fremste sikkerhetsinnretningen i en bil. Sikrere karosserier som forhindrer at man får motoren i fanget når man krasjer har også redusert sikkerhetsrisikoen mye. Airbag er bra, men ikke på langt nær like risikoreduserende som belter. ESP utgjør bare marginalforskjell i risikobegrensning. Jeg skal se om jeg klarer å finne tilbake til kilden jeg leste dette i; jeg har ikke funnet på det selv altså.
Gjerne det, jeg er ikke så overbevist om at det bare er en marginalforskjell. Men samtidig gidder jeg ikke ettergå referansene til engelske Wikipedia som påstår at det utgjør en stor forskjell, så jeg har vel egentlig ikke så mye jeg skulle sagt. :knegg: :lat:
Ang. bil: Å bruke "nok" (= stor nok, sikker nok, ny nok til å ikke koste formuer i reparasjoner) penger på bil har jeg ikke noe problemer med. Altså, jeg LIKER det ikke, men jeg gjør det. Eller, gjorde det da vi kjøpte Toyotaen for snart 8 år siden. :knegg: Men å bruke mer enn det for å få stor motorkraft eller lekker bil, det gir meg overhodet ikke nok glede for pengene. :p Det gir åpenbart det for Noen. ;)
Folk må bruke pengene sine på det de har lyst til. Det jeg har problemer med er at enkelte ganger virker det ikke som om folk vet helt hva de har lyst på. Typisk eksempel er at de prioriterer kortsiktige gleder og så er sorry fordi de ikke får samme gevinsten som noen som har levd på surkål, sild og potet for å bo bedre. Eller vica verca, folk sparer, spinker og knuger for å langsiktige verdier og sitter bitre tilbake fordi de aldri har opplevd noe. Jeg tenker at det handler aller mest om å faktisk kjenne seg selv slik at man prioriterer det man faktisk vil ha. Er man glad i matrielle verdier så bør man jo prøve å få seg en jobb der man tjener mye gryn, er man et idealistisk menneske som elsker å være en betydningsfull person i mange sitt liv så bør man bli lærer. Og er man et idealistisk menneske som elsker å bruke penger bør man i studietiden til lærer bare date rikinger? Neppe, det er jo her man helt sikkert på velge bort noe.
Men av og til føler man seg vel også litt fanget av sine egne valg, og av hva som bare har blitt til på veien. Jeg tenkte nok ikke over, da vi kjøpte dette huset, at feriepengene støtt og stadig skulle gå til morsomme ting som drenering og kjeller-renovering. :gal: Og ingen har vel full oversikt over hvilke yrkesdører som åpnes og lukkes ved ulike studievalg.
Bil er det kjipeste jeg bruker penger på - både selve bilen, bensinen og verksted. Men jeg satte to krav da vi kjøpte denne bilen: det skulle ikke være plastkarosseri (sånn at om man sparker i den, så går foten igjennom - typ japanske biler) og den skulle overhode ikke koste over hundretusen. Vel, vi fikk oss en rimelig ok Volvo som stort sett har holdt pent - selv med min alene-idiotkjøring på Østlandet. Å kjøpe en splitter ny bil hadde jeg aldri gjort, med mindre jeg vant uanstendig mye penger. Men det betyr ikke at jeg ikke drømmer om en Volvo XC90 eller en Mini Cooper....
Jeg er åpenbart Noen. :cool: Da jeg for mange, mange år siden satt blakk og arbeidsledig og nyskilt, og den åpenbare (kortsiktige) løsningen var å selge bilen, tenkte jeg nøye og hardt over det og fikk heller en avtale med banken om betalingsutsettelse. Bilen er for meg et frihetssymbol. Mitt frihetssymbol.
Og jeg drømmer om en nyere, penere, sprekere... og jeg skjemmes ikke over det heller. Men så er det andre ting som jeg ikke bruker fullt så mye penger på da.
Jeg sitter jo i glasshus her siden vi har arvet (penger til) hytte og har en splitter ny fænsismansi firmabil (som er veldig komfortabel og går altfor fort :flau: ), men hvis (eller når) jeg må velge, selger jeg hytten blankt for å reise på billig backpacking i Vietnam. Barn og alt.
Kanskje særlig siden det strengt tatt er Rhetts hytte. :knegg: Helst skulle jeg solgt bilen, men det må kanskje regnes som ulovlig, siden den ikke er vår i det hele tatt.
Jeg vil ikke selge hytta, jeg. Hytta har Utsikten og gir meg fred i sjelen. Huset derimot. Selger jeg huset kunne jeg gått på mange boligvisninger og helt sikkert funnet noe bedre.
Barna er ikke til salgts. De kan irritere brokk på meg til tider, men ikke pokker om jeg selger dem for å dra på backpacktur. :niks:
Altså, dere er så lite med i tiden. Jeg har nettopp sett L'Enfant, og det er bare så trendy å selge barna. Man kan jo bare lage nye. Fornybare ressurser if I ever saw one. Tsk.
Jeg var egentlig innom for å se om jeg var litt kvalm som skryter av at jeg eier bilen jeg leaser (syng med, alle sammen), men jeg ser dere hang dere opp i mine dårlige morsinstinkter. :knegg:
Ja, sjømannsslekta også, i grunn. Det var fint for oldemor å ha nok jord til å klare seg når futen kom og tok pant i geitene og yngstemann måtte ta til sjøs for å løse dem ut. :nemlig: