I lys av matbudsjettråden: Synes du det er forskjell på å bruke penger på «fast eiendom» (hus inkl. interiør, vedlikehold og hage, hytte, bil, båt) enn på «flyktige gleder» (mat/drikke og klær utover basisbehovet, reiser, kulturopplevelser osv.)?
Er det mer legitimt å kjøpe et dyrt hus (når man kunne fått et bra et til halvparten også) enn å kjøpe en dyr kjole? Er det litt utsvevende å bruke 5000 pr. pers. på restaurant, men helt normalt å bruke 100 000 mer enn strengt nødvendig på ny bil? Hvis man uansett har pengene (og uansett ikke ville gitt mellomlegget til gode formål)?
Jeg synes skillet går mellom fast eiendom og alt det andre du nevner. Pengene jeg har satt i huset mitt har jeg en sjanse til å få igjen. Alt det andre er forbruksvarer, og der ser jeg ingen forskjell.
Jeg tenker ikke på bil som fast eiendom, den faller i verdi ganske fort.
Jeg vil helst bruke minst mulig på bil. For meg er det bare et fremkomstmiddal (som må ha god plass). Eiendom bruker jeg penger på uten å blunke, mat og basisklær også. Reiser planlegges godt, men det går en del der også.
Snakker du moralsk sett? Selvsagt ikke. Snakker du om økonomisk sans er det så klart litt forskjell på om man investerer i objekter som stiger i verdi og forbigående lykke.
Tja.
For meg er hus og hytte ting vi skal ha i årevis, kanskje resten av livet! Og da synes jeg det er litt greit å få tak i / bygge noe som man vet er bra. Klær for min del er noe jeg fort blir lei av, og jeg bruker nok sjelden en kjole 5 år på rad liksom. :niks: Og da synes jeg det er lik så greit å investere i en kjole som kanskje ikke koster ei halv månedslønn liksom. :knegg:
Men sånn alt i alt føler jeg at både jeg og mannen er nøkterne ift pengebruk. Vi kjøper ikke det billigste kanskje, men heller ikke det dyreste. Jeg er ikke så opptatt av kjente merker og trendy saker, som kanskje koster 2000 mer bare pga navnet. :vetikke:
Å bruke 10 000 kr på en restaurant en kveld, bare meg og mannen, vel, det er ganske utenkelig. Eller. Hadde jeg hatt horribelt mye penger så kanskje, men sånn som øknomien er i dag så ville vi aldri ha prioritert det. SÅ mye gir ikke et måltid ute meg.
Har en penger står en fritt til å bruke dem. Om en har mulighet og lyst bruke 5000,- pr pers på resturant så er det flott for resturanten :)
Jeg er ikke typen som ville gjort det, tror jeg. Men ser ingenting galt med det.
Selv bruker jeg mer på fasteiendom, som kan stige i verdi, enn forbruksvarer. Kjøper jo endel kvalitetsklær, mer nå enn før siden økonomien tilltter det, me ner veldig glad i salg og gode kløp.
Egentlig synes jeg det er fint om de som har mye penger ikke bare sylter dem ne, men bruker dem slik at e er i sirkulasjon = arbeidsplasser.
Ja, jeg snakker vel i grunnen moralsk sett. Eller prøver å utforske en litt ullen magefølelse. Jeg synes bare folk unnskylder seg så mye mer for å bruke noen tusen mer enn «nødvendig» på mat eller klær enn de gjør for å bruke 100 000 mer enn «nødvendig» på bil eller mange millioner mer enn «nødvendig» på hus eller hytte. Noe jeg synes er litt snodig.
Jeg synes personlig moral er sterkt oppskrytt. Ens egen ulne retningslinjer om hva som skal være riktig og galt får verden mer i trøbbel enn noe annet.
Mannen her har lyst på større hus (og mer gjeld), jeg liker å ha litt penger til å spise ute av og til, reise på turer, kjøpe dyr og deilig kaffe osv osv. :sparke: Det rare er at jeg egentlig er mest fornuftig av oss sånn økonomisk, men han har vokst opp i en familie med nok penger til "jatakk, begge deler", jeg tror det spiller inn en del.
Ja, det er absolutt ikke min egen moralske magefølelse vi snakker om her (jeg spiser, drikker og reiser bort pengene mine med lett hjerte og uten å unnskylde meg), den ulne magefølelsen gikk ut på at det kanskje var mange som hadde et slikt skille.
Det kan nok godt hende. :) Jeg er ikke så opptatt av huset egentlig, jeg kunne gjerne hatt et finere og større et, men vil ikke ofre noe for å få det slik. :humre: For meg virker det trist å måtte snu på hver krone for å få råd til "ordentlige ting."
Jeg ser klart hva du snakker om. Jeg opplever stadig at mennesker kjøper (eller leier) for langt mer enn de strengt tatt kanskje har råd til, og ingen sier noe på det. For hus må man jo ha. Og så er det fullt legitimt å prøve å skjære mat-, kles- og feriebudsjett til et absolutt minimum. Mens man kanskje hadde spart tusenlapper på å bo noen kilometer unna, eller noen kvadrat mindre
Her er jeg på linje med Scarlettah: Flyktig forbruk er uøkonomisk, men selvsagt ikke umoralsk (så lenge man bruker egne penger og ikke kredittkort man ikke kan betale for, selvsagt). Men siden jeg dypest sett er meget økonomisk anlagt, så sliter jeg med å være orntli' uøkonomisk, og bruke "for mye" penger på flyktige ting, som ikke gir varig økonomisk verdi.
For meg er forresten bil definitivt i kategorien "flyktig", og jeg sliter enda mer med å skulle "sløse" bort penger på noe som gir meg så lite som bil, enn på noe jeg finner så stor glede ved som mat eller vin. Altså utover det som man nøkternt sett "trenger" i en bil, da. "200 000 for større motor?? Er du rusk?"
Forhold til penger sitter dypt i oss, tror jeg. :bondeslekt:
Det jeg dog syns er veldig umoralsk, er å bruke andres penger (kredittkort eller annet) og virkelig ikke ha skrupler ved at man ikke kan betale. Leste et intervju med mannen til Shabana Rehman, og han var sånn "det er så kjipt at hun fikk så masse tyn for at hun ikke kunne betale regningene sine, og særlig at folk skrev om at vi ikke betalte for bryllupet vårt, og sånn. Og ærlig talt, hehe, man har jo ikke LEVD uten å ha litt uhåndterlig kredittkortgjeld, vel?!"
Ja, for drømmebryllupet MÅ man jo ha, om man kan betale for det, eller om man må stjele det. :gal:
Det irriterer meg intenst.
Men er selvsagt langt utenfor trådens tema. :flau:
Jeg anser ikke det ene som mer legalt enn det andre selv, men jeg kan fort komme med en forsvarstale hvis svigerforeldre eller min far får nyss i hva vi har brukt på restaurant eller hva vinen vi serverer koster eller hva det måtte være. Det jeg vet de vil anse som unødvendig eller "luksus".
Vi kommer begge fra typiske arbeiderfamilier der nøkternhet er fremholdte verdier. Når de spør hva restaurantbesøket på bryllupsdagen kostet, føler jeg at de gjør en vurdering av om vi har har opptrått økonomisk OG moralsk forsvarlig. Det er ikke sikkert det er tilfelle, men jeg føler det sånn. Og selv om de ikke har noe med vår økonomi, så kjennes det litt ubehagelig. Og jeg hadde ikke følt det sånn om vi hadde svidd av 100 000 på drenering og veranda. Tvert i mot, da kunne jeg gjerne diskutert kostnadene med dem. Pussig det der.
Men det gjelder som sagt foreldre og svigerforeldre, ikke andre personer.
:rolleyes:Jeg merker at veldig mange har et slikt skille. Det ser ut til å provosere mange at vi velger å bo i en liten leilighet (75kvm) og at vi prioriterer ferie, restaurantbesøk og bufferkonto fremfor å kjøpe større plass. Det hintes og spørres og gnåles om når vi endelig skal flytte til noe større, og jeg merker at folk faktisk irriterer seg når vi informerer om at vi ikke skal flytte mer, med mindre det skjer helt ekstraordinære ting. (Les: Lottogevinst på langt over 2 millioner)
Jeg får i hvert fall inntrykk at mange synes vi sløser bort penger som vi kunne brukt til oh-hellige-store-bolig.
Det er jo ikke akkurat super økonomi å bygge seg over hodet heller?
Her har bolig blitt et statussymbol som mange er villige til å betale mellom fire og seks millioner for. Og det er fremdeles fullt mulig å kjøpe hus til et par millioner med bra standard.
Folk er vel forskjellige? Vi prioriterer en romsligere hverdag foran et fantastisk hus (selv om jeg egentlig synes huset vårt er helt supert).
Jeg har prioritert bolig og nødvendige ting nesten alltid. Alt overskudd er lagt inn i dette.
De siste par årene har jeg valgt å nyte livet mer og heller si meg ferdig med investeringsfasen. Jeg er selvsagt glad for at jeg har et ok hus og bil og det der. Men når jeg ser hvilken glede det gir meg å reise noe sted så er det litt trist å tenke på at jeg ikke fikk reist noe før jeg passerte trettifem synes jeg.
Ja, det er nettopp det. :nikker: Altså, jeg skjønner at folk faktisk har glede av å ha stort/fint hus og sånt - at det ikke bare er ment som økonomisk investering. Jeg ville også ha satt stor pris på å ha bedre plass, en veranda, kanskje en liten hage også. Det ville helt klart vært en ekstra glede i hverdagen som helt klart ville vært verdt noe. Men jeg klarer ikke å se at denne ekstragleden skulle kunnet veie opp for alle de gledene jeg har hatt av reising, av konserter og film, bøker, kule dingser, og av champagne og utepils og sushi. Hvor bra kan man bo, liksom, sånn målt i livskvalitet? Hvor mange prosentpoeng mer må en bolig være verdt for å veie opp for f.eks. en liten storbyferie i året? Det står i alle fall ikke i forhold til pengeverdien, synes jeg. (En liten langhelg til London eller Paris koster ikke mange tusen, og de få tusen ville ikke rukket til noe som helst ekstra hvis de i stedet skulle vært puttet i en ny bolig.)
Og jeg har også undret meg mange ganger over at det ser ut til å være mer akseptabelt å bruke "mer penger enn nødvendig" på bil enn på andre ting. Både når det gjelder hva folk synes de "burde" unnskylde seg for selv, og når det gjelder hva man kritiserer hos andre. (Jeg husker med forundret begeistring en eviglang tråd på NM om det forkastelige i å kjøpe en veske til ... var det 5000 kroner, tro? :knegg: )
Jeg har kjent litt på det nå i april. Vi har nemlig valgt å kjøpe veldig dyre bursdagsgaver til hverandre. Vi har definitivt økonomi til det, men det føles litt ekstravagant. I tillegg har vi kjøpt nye sykler til de to minste. Riktignok på tilbud, men helt nye sykler.
Men, det er strengt tatt bare tull og tøys. Vi har råd til det og det var fine ting å bruke penger på. :D
Vi ønsker oss egentlig et større sted å bo, men det kommer vi ikke til å kjøpe før vi har råd nok til både det større huset og også fortsette den levestandarden vi har nå. Vi liker å reise, spise og drikke godt både hjemme og ute, og har generelt råd til det vi vil, og det gir jeg ikke opp for et større hus.
Ang bil går det jo litt på sikkerheten også. :) Vi har kjøpt eldre biler, men har som regel endt opp med å bruke like mye på å reparere dem som en nyere bil ville ha kostet i lån. :sukk:
Vi har vært heldige å både kunne reise og investere i flott hus. Jeg må innrømme at jeg liker å kunne gjøre begge deler, men måtte jeg velge hadde huset vært førstepri. Det er tross alt der vi tilbringer mesteparten av hverdagen.
Vi prioriterer hus og hjem fremfor flyktige opplevelsesverdier. Vi er hjemmegriser begge to og da vil vi ha det fint der vi skal være. Kan være at vi kommer til å kjenne på utferdstrangen etterhvert da...
Ja, altså, huset er virkelig ikke bare en økonomisk investering. Selv om det å sette penger i hus er som å sette penger i banken eller i et fond med god og sikker avkastning, sånn på lang sikt, og altså ikke som forbruk å regne. Men for oss betyr det mye at vi har nok plass til hverdags og til fest. Gode rom med nok lagringsplass til å ikke måtte rydde-rydde-rydde for å holde rotet unna, nok plass til gjester, en god hage med masse tumleplass, og som i dag, plass til et par fettere og en tante ekstra, uten at huset sprenges. Et sted som er helt trygt å slippe ungene løs ute i. Osvosv. Det er jo hverdagene våre, dette.
Jeg skjønner det, altså, Polyanna. :nikker: Det er vel mer sånn ... ja, altså, vi har ikke økonomi til et stort hus med stor hage. Selv om vi hadde brukt alle tilgjengelige penger til det. Vi kunne hatt råd til en noe større leilighet, og det hadde vært fint - men da ville det ikke vært noenting igjen til plutselige helgeturer til London eller tirsdagschampagne. Det er, som sagt, veldig lite ekstra bolig man får for noen få tusen. Og om vi har et "tant og fjas"-budsjett på en del titusener i løpet av et år, så synes jeg det er en mye bedre kost-nytte-utnyttelse (eller hva man skal kalle det) enn å putte det inn i et "litt større leilighet"-budsjett. Og det synes jeg er en like rasjonell og, for lack of a better word, "moralsk" utnyttelse av penger som å putte dem i dyrere bolig. Til syvende og sist er det jo snakk om å få så mye livskvalitet/glede/verdi ut av pengene sine som mulig?
Da jeg bestemte meg for å ta opp et lån på 140 000,- for å gjennomføre en Gastric Bypass privat var det mange som syntes det var uhørt at jeg skulle bruke så mye penger på meg selv. Hadde jeg sagt at vi skulle kjøpe en bil til eller bygge på huset hadde de ikke reagert. Livskvalitet er nøkkelordet for meg.
Ja, men så dyre vesker er jo forkastelig på alle måter. :nemlig: Ofte er de ikke pene heller - et vesentlig moment. Av alle ting folk kan få seg til å virkelig øde penger på, står faktisk vesker for meg som noe av det mest uforståellige. Gudene vet hvorfor. (Og nei, jeg deltok ikke i tråden. :knegg: )
Hvorfor er det så fryktelig forkastelig hvis vedkommende som kjøpte den hadde råd til det og synes den var fin? Hvor mener du grensen går og hvorfor er det mer akseptabelt å kjøpe en Bergansjakke til 6.000,-?
Jeg har ingen Bergansjakke. :lettet: Og har heller aldri brukt mer enn et par hundre kroner på en veske. Kan jeg da tilgis for å aldri ha kjøpt en Audi i mitt liv?
Forkastelig siterte jeg mest på spøk, men uforståelig er det definitivt for meg. Forklaringen er nok så enkel som at jeg er fint lite opptatt av vesker. Det er sikkert andre ting jeg bruker penger på som andre ville steile over. (En bergansjakke til 6000 - ja 4000 for den saks skyld - er omtrent like uforståelig for meg som en tilsvarende dyr veske. :humre: )
Sånn hvis det er overforbruk man vil fokusere på, så er det jo best å kjøpe så dyre ting som mulig, selvsagt (fordi man da nødvendigvis kjøper færre ting), i tillegg til at det er bedre å bruke penger på opplevelser enn på ting. Fast eiendom er ganske miljøvennlig i forhold til masse flyreiser, men f.eks. hotellopphold og restaurantbesøk er mer miljøvennlig enn biler - og én veske til 5000 er langt mer miljøvennlig enn 20 vesker til 250 kr hver.
Og så må det jo være mer miljøvennlig jo mindre man tjener. Hah, endelig et område der jeg kan føle at jeg gjør mitt! :knegg:
Jeg synes det er like ille å bruke store summer på bil som på vesker, sko eller klær eller barnevogner for den saks skyld. Alt dette er bare reint forbruk på ting som faller til en brøkdel av verdien så fort det er fjernet fra butikken. For meg blir det umoralsk å bruke store summer på slikt. Jeg har ikke samvittighet til det.
Fast eiendom derimot har jeg ingen skrupler med å bruke penger på. Der jeg skal leve og bo og bruke masse av tiden min, der skal jeg også trives. Jeg har heller ingen skrupler med å bruke mye penger på reiser, opplevelser, mat, vin og blomster. Dette er også flyktige verdier, men det gir meg noe i form av minner og sanselige opplevelser som jeg mye lettere lever med å ha brukt penger på enn bare enda en ting.
Kanskje det bare er en forskjell som gir mening for meg?
Hvis jeg måtte velge mellom veska eller Bergansjakka hadde jeg definitivt valgt veska, men egentlig synes jeg å bruke 6000 kroner på noen av delene er galskap.
Nenne, jeg skjønner at du foretrekker å prioritere sånn, og jeg skjønner at det er mer økonomisk å prioritere sånn - men jeg skjønner ikke at det skal være mer moralsk. :) Jeg ser ikke noe umoralsk i å sløse, for å si det sånn. I alle fall ikke hvis alternativet er å bruke de samme pengene på seg selv på en annen måte. (Hvis alternativet er å gjøre noe mer allmennyttig, så blir det jo noe annet.)
For meg spiller det ingen rolle hva folk bruker penger på så lenge de ikke klager til meg om dårlig råd når det egentlig handler om prioriteringer. Jeg blir rimelig kvalm over folk som eier x antall boliger rundt omkring og samtidig klager over hvor dyr maten er og hvor dårlig råd de har.
Selv kunne det aldri falle meg inn å bruke 500 000 på bil. Bil er en nødvendighet som jeg nødig bruker mye penger på. Det er en flyktig verdig. Vi bruker mindre penger på bolig enn mange andre, men vi prioriterer det litt ned av mange grunner, blandt annet har det med tid å gjøre. Tid som vi kan bruke til reise og hytta.
Jeg er egentlig ganske gjerrig og elsker å se sparekontoen vokse. Vi prioriterer å reise og vi kjøper god mat, selv om jeg kjøper billigprodukter når de er tilsvarende i smak og kvalitet som dyrer produkter. :knegg: Det går selvsagt en del penger på klær, men vi betaler ikke mange tusen for en kjole eller en veske.
Vi har alle noe vi prioriterer høyere enn andre ting og det må vel være greit. Om noen ønsker å bruke 6 mill på bolig og har råd til det så er jo det flott.
Jeg ønsker ikke å leve med dårlig råd hele barndommen til ungene mine fordi vi skal bo i et stort, flott hus. Jeg tror mine barn har mye mer utbytte av at vi har økonomisk frihet til å reise på utenlandsturer, finne på aktiviteter her hjemme som kanskje koster litt penger osv. Jeg tror ikke de kommer til å se tilbake på barndommen sin og tenke at de virkelig skulle ønske at soverommene deres var 6 kvm større eller at vi hadde kjøkken med spiseplass.
Men det er laaaaaaangt flere i Norges land som løper rundt med jakker til 6.000,- enn vesker til samme summen. Og det er det ingen som hever ett øyebryn til.
Bil er jo nesten meningen med livet. Klart man må spandere litt da. Tenk så glad man blir når bilen skjønner at den skal pusse av bakruta når du skal rygge? Eller når den ser at du ikke lukket døra bak skikkelig og lukker den for deg? Eller varsler med blink i speilrammen når det er biler i blindsonen din? Eller ligger som en panter på veien? Med fantastisk lyd fra Bose lydsystem med ti høyttalere og fire mikrofoner som tuner den inn mot motstøy så ikke en lyd fra motoren høres? Eller når den skinner så blank og pen i sola? Hæ?
Jeg ser ikke på avstand hva slags vesker folk bærer med seg, men Bergansjakker er lette å legge merke til, og jeg forundres stadig vekk over hvor mange som bruker så mye penger på noe sånt.
Jeg er så akterutseilt at jeg aldri fikk med meg Bergans' overgang fra alminnelige skolesekker og fjelltelt for Hvermannsen til trendy og svinedyre allværsjakker. :o
(Ser fram til hets for misvisende bruk av det gode 90-tallsordet "allværsjakke". :værsågod: )
Noen har 1 jakke til 6000. Andre har 10 jakker til 600. Det samme med vesker. Søs har ei veske til 2-3000 kr, og jeg ble litt sjokkert over prisen. Men som hun sier, hun har den veska. Og den har hun hatt i 2 år, hun liker den og den er like fin. Jeg skjønner at man kjøper ting man virkelig liker fremfor mengder av ting med lavere prislapp.
Nå som bluen outer seg som En Uten Peil så kan jo jeg tilstå at det var da jeg leste det der at det gikk opp for meg at det jeg har er en jakke fra Stormberg. Jeg syns liksom det var voldsomt til prisavslag - jeg ga 300 for min.
Jeg har brukt penger på "noe sånt" og kan ikke skjønne hvorfor det skal være galt. At jeg brukte 1000 kr på en bergansjakke for 4 år siden som fortsatt blir brukt store deler av året og holder meg varm og tørr ser ikke jeg som et problem. Igjen, vi er forskjellige.
Det er ikke noen selvfølge at man har mange bare fordi noe er billig da. Jeg har bare én veske jeg. Det vil si - en vanlig en. Den kostet 149 og ble innkjøpt da jeg rotet bort den til 40 spenn.
Jeg tror ikke at det er slik for de fleste at de enten har en dyr veske eller ti billige. Det er nok ganske mange som kjøper både den dyre og mange billige. Har du femtusen å bruke på en veske har du garantert 1000 kroner til som du kan bruke på flere.
De menneskene jeg kjenner som bruker mye penger på dyre klær går også i kjedebutikkene og kjøper billige klær i tillegg.
Jeg har hatt samme veska i flere år, og hvis jeg ikke husker helt feil, betalte jeg 150,- kr for den. Jeg hadde ikke fått meg til å bruke hverken 6000 for ei jakke, eller 2-3000 kr for ei veske.
Jeg har også ei veske til 300 kr altså, og den er flere år. Men jeg skjønner at noen ønsker seg mer kvalitet enn den veska jeg går rundt med. Det bare betyr ikke noe for meg, jeg bruker heller pengene på noe annet. Men det finnes områder hvor jeg er opptatt av kvalitet, yttertøy er en av dem. Jeg er mye utendørs og sykler til og fra jobb, det er derfor veldig viktig med yttertøy som er behagelig, regntett og som som puster. Så der er det ikke helt likegyldig for meg hva jeg kjøper.
Dette minner meg om en jeg kjenner. Han fester hver eneste fredag og lørdag og bruker opp meste av lønna si på fest, drikke, taxi og tull. Så flyttet han hjemmefra og fortsatte forbruket på samme måten. Men han klager ikke på prisen på øl eller taxi, nei det eneste han sutrer over er at salamien er så dyr! :lol:
Jeg synes forresten det er helt greit å velge seg bolig, reiser eller mat/klær å bruke penger på. Så lenge man ikke sutrer høylydt over at man har så dårlig råd at man ikke kan prioritere noe av det andre. I et verdensperspektiv og miljøperspektiv kan man imidlertid stille spørsmål ved forbruk, og i den sammenhengen vil jeg påstå det kan være moralsk bedre å legge penger i bolig enn i overdrevent forbruk.
Mannen og jeg tjener ganske dårlig begge to. Det betyr at vi bor i en leilighet som er (for) liten. Vi kunne kjøpt noe LITT større, kanskje et lite rekkehus, men vi har ikke sett noen som frister. Her bor vi i høyden, uten innsyn, og har til og med en stor veranda uten innsyn og med masse himmel. Så vi velger å bo her i stedet for å låne maks i banken og flytte til noe større bare fordi vi kunne gjøre det.
Det JEG sliter med, er å unne meg ting i hverdagen. Siden vi ikke har råd til stor bolig, en ekstra bil, hytte, båt, osv. osv., så prøver jeg å si til meg selv at da kan vi i i det minste unne oss små luksusting i hverdagen. Så vi går mye på kino, kjøper masse dvd-er, spiser ute noen ganger, går til hudpleie sånn dann og vann osv.
Men det har hendt at jeg har beklaget meg på forum noen ganger over at økonomien min er slik den er, at vi ikke har råd til så mye, og da har jeg fått svar som "jammen, var ikke du nettopp til frisøren?" og "det er mye å spare på ikke å kjøpe kaffe latte på kafé". Da blir jeg litt sur. Det skal VELDIG mye kaffe latte-drikking til for at det skal utgjøre noe fra eller til i forhold til kjøp av ny bolig, f.eks. Men jeg føler noen ganger at siden vi er i det lavere økonomiske sjikt, så er det forventet at vi lever spartansk til enhver tid.
Jeg merker at jeg er litt der Wix og Polyanna er. Og så tror jeg at i denne diskusjonen, som i så mange andre, er det lettere å se de kritiske blikkene på det man selv velger. Vi har valgt å "bo oss i hjel". Det vil si å ha et forholdsvis stort hus og hage med masse oppussingsbehov. Det vil si at vi med åpne øyne har gått inn i et liv der budsjettet til reiser og forbruk er forholdsvis lavt. Og det lever vi godt med, fordi vi er stuegriser, som liker oss hjemme, og fordi vi trives veldig godt i dette huset. Det er klart at jeg føler meg ganske kjedelig og ukul som ikke har valgt reiser og opplevelser, og kunne jeg valgt begge deler så ville jeg det gjerne, men med vår økonomi så måtte vi velge en av delene, og da valgte vi huset.
Det kan nok være at mine barn når de blir voksne kommer til å være sure på meg fordi feriene i deres barndom stort sett var på hytter i Norge, men vi kan aldri vite hva våre barn kommer til å anklage oss for. Vi har valgt et liv vi trives med, og prøver å gjøre livet så godt som mulig innenfor de rammene.
Jeg synes at det viktigste er at vi tar valg som gjør at vi ikke kjører økonomien på grunn og at vi trives med de valgene vi har tatt.
Altså: Canada Goose-jakka koster over 6.000,-. Hvor mange går ikke rundt i sånne. Bergans koster alt fra 1.000-6.000,- Poenget mitt var enkelt at folk reagerer i villspinn over vesker til 1.000-6.000,- mens det er få som tenker på jakker til den summen. I mine øyne er det egentlig samme prinsippet. Men det hyles høyere over vesker.
Jeg henger meg for øvrig på den barnevognsgreien. Hvor mange vogner trenger en unge egentlig? Men til sist - tæring etter næring. Har man økonomi til det så er det revnende likegyldig for meg hva man velger å prioritere pengene på. Men jeg stusser over at noe er veldig mye mer legalt enn annet.
Huff det er dårlig gjort. Det å ta seg råd til en kaffe latte ute kan oppleves som luksus i hverdagen. Og litt luksusfølelse betyr mye. Det er ikke akkurat som om man kjøper kaffe ute fordi man ikke gidder lage selv (joda det gjør sikkert noen, men dog...), det er en ganske billig, men veldig god opplevelse å unne seg av og til. Og alle bør kunne unne seg noen gode opplevelser selv om man stort sett må spare. Gjør det med hevet hode.
Divine: Det er selvsagt ok å velge å prioritere hverdagsgleder, hudpleie, opplevelser og utenlandsreiser. Men det er like pussig å klage over dårlig råd når man faktisk har rom for disse hverdagsgledene (som mange som også bor trangt faktsk ikke har råd til), som når folk som bor seg i hjel i en mer fancy bolig enn de trenger klager over økonomien. (Og, jeg kaster stein i glasshus her, siden jeg klager som bare rakkern når mitt selvvalgte hus trenger drenereing eller taktekking og tusenlappene flyr, altså. :p)
Og så er det litt forskjell på å klage over ting man har valgt selv (selv om jeg synes man skal ha lov til det også, altså :edel: ), og å klage over ting man ikke kan styre selv. Dere, Polyanna, kunne f.eks. valgt et mindre/mer "lettdrevet" hus, eller en leilighet, og sånn sluppet unna de problemene du nevner - mens Divine faktisk ikke kunne byttet lattene og kinoturene sine med et større hus. Fordi, som både hun og jeg har sagt, man får ikke noe større hus for noen få tusen i året.
Og jeg mente ikke å si at den ene gruppen har "rett" til å klage, og den andre ikke - jeg var bare ikke helt enig med Polyanna i at de to gruppene er like, fordi det i begge tilfeller er noen som har det verre. Jeg synes man har "lov" til å klage selv om man velger ting selv, for all del.
Jeg syns absolutt at folk skal få klage når de vil altså, og JEG har aldri hverken tenkt eller sagt "var ikke du akkurat hos frisøren", men det går kanskje mer på definisjonen av "dårlig råd"? :vetikke:
Og så vil jeg TRO at de som syns at å bruke rubb og rake på hus er "fornuftig" mens å bruke dem på restaurant er ganske crazy vil reagere når folk velger dyre utenlandsreiser og ikke større bolig, mens de som syns opplevelser er det som gir livet mest, syns folk som velger stor bolig/bolig med en viss beliggenhet foran å ha råd til "noe ekstra" er temmelig sprø og i hvert fall ikke skal klage. :p
De er fra Neuhaus, vi snakker altså sjokolade. Kjøpt på flyplassen i Brüssel. De var vel egentlig ikke med champagne, men marc de champagne, som viste seg å være en eller annen form for grappa-aktig brennevin basert på restene fra champagneproduksjonen. Men herregud, de var gode! :nam:
For meg ligger også litt i forskjellen på det å betale der og da. Ei veske tar jeg liksom ikke opp lån på.. :knegg: Og det å punge ut med 5000 kr på ei veske er noe jeg rett og slett ikke har penger til på ei månedslønn. Men om vi bygger oss et hus eller kjøper oss en bil så er det jo ikke sånn at jeg betaler hele summen med en gang. ;) Og vi tar jo aldri opp mer enn hva vi klarer liksom. Så da føles det annerledes økonomisk, en "her-og-nå" kjøp.
Nemlig. Jeg hadde gladelig droppet latten og faktisk feriene også hvis det betydde at jeg hadde råd til større bolig. Men det kan jeg ikke. Så derfor må jeg "ta til takke" med kafébesøk og en helgetur til London. Da synes jeg faktisk det er litt smålig å si ting som "mens jeg derimot har ikke rååååååd til Londontur fordi vi pusser opp alle de fire badene i villaen".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
