Litt usikker på hvor jeg skulle legge denne, besluttet jeg å legge den her. Flytt den gjerne om den passer bedre annetstedshen.
Jeg har bestemt meg for å prøve det. Jeg har hatt mobil i snart 15 år, og det er lenge. Helt siden de var svære som små lekehytter.
Nå føler jeg at jeg har blitt så tilgjengelig at det er slitsomt. Jeg har vært av de som svarer momentant på meldinger, som tar med mobilen i dusjen (utenfor vannrekkevidde), som ALLTID er å treffe.
Nå har mobilen ligget i en skuff et par dager, og det er faktisk veldig deilig og befriende.
Jeg har hustelefon, og er å treffe på den om jeg er hjemme, og/eller har tid til å ta den, eller hører den. Er det viktig nok, ringer folk igjen, sant?
Er jeg ikke hjemme, er jeg rett og slett ikke det.
Da er jeg ute og gjør andre ting, og er ikke tilgjengelig.
I stedet for å sende melding om forsinkelser etc, holder jeg avtaler, og andre må holde avtaler med meg.
Hva tenker dere? Kunne dere tenke dere å prøve?
Merk: Jeg har vært SYKT avhengig av den!
Jentene mine også. " Kan jeg være lenger ute, mamma?" "Hei, mamma. Er du våken? Klokka er 8.00, Lillemor og jeg har lyst til å besøke deg?"
"Hei, mamma. Kan du lade opp kortet mitt?"
Men nå har den blitt en belastning. En last jeg velger bort. I hvertfall for en stund...
Jeg vurderer å ta den med når jeg er i skauen med bikkja i tilfelle en ulykke skulle skje...
Hvis du syns det er en belastning å ha mobiltelefon, så ville jeg nok lagt den bort ja. Det høres slitsomt ut å ha et slikt forhold til mobiltelefonen.
Jeg bruker min som en vanlig telefon, og gjør meg ikke mer tilgjengelig enn jeg har lyst til. Jeg svarer på SMS'er når det passer, og skrur av telefonen i alle sosiale sammenhenger. Jeg syns den er veldig kjekk å ha, og bruker den på mine egne premisser.
Syns du er tøff som gjør det:ja:
Jeg kommer nok ikke til å gjøre det, men jeg har aldri hatt tlf med på badet og stenger den av om natta, så jeg lever ikke etter mobilen.
Sånn følte jeg det også. Jeg var en tur i byen den første dagen, og det var herlig at den ikke ringte eller pep. Jeg følte at jeg hadde helt fri. Ingen lurte på hvor jeg var, hvor lenge jeg ble, når jeg ble ferdig, om jeg kunne kjøpe med et eller annet, etc. HELT fri.
Det skal sies at jeg funker litt som "limet" i en stor familie og vennekrets, og telefonen er sjeldent stille en hel time. :gal:
Siden jeg aldri har vært avhengig av mobiltelefonen min, men ser på den som et nyttig verktøy, så ser jeg ikke noe behov for å kutte den helt ut. Men klart, om alternativet til å kutte ut er å være totalt avhengig av den så ville nok jeg kanskje gjort noe tilsvarende.
Det er noe med å styre forventningene andre har. Lærer man de rundt seg at man alltid er tilgjengelig på mobilen så kan man nesten ikke forvente annet enn at de benytter seg av det. Klarer man derimot å gi et inntrykk at man er tilgjengelig når man kan, men at en ikke kan stole 100% på at man er tilgjengelig på mobilen så tror jeg at man vil få et mye lettere liv. Jeg har kollegaer som klager over at kunder og andre kollegaer alltid ringer på upassende tidspunkt og som forlanger at jobb skal bli gjort, nesten uavhengig av tidspunkt på døgnet. Men klart, om man gang på gang tar telefonen når den ringer sent på kvelden eller i helgene, selv om man egentlig ikke har tid eller lyst, ja da kan man faktisk takke seg selv.
Jeg skjønner hva du mener og syns det er viktig å tenke over hvor tilgjengelig man skal være.
Jeg er også kjapp med å svare på sms'er. Jeg føler at jeg må være tilgjengelig. Jeg innser jo at det er noe jeg selv lager i meg......
Før mobil ble så vanlig som nå så var jeg motstander av å være såååå tilgjengelig. Jeg syns det mest latterlige jeg så var damer som sto bøyd over frysedisken på butikken og snakket i mobilen. Etterhvert skaffet jeg meg en mobil selv :knegg:
Jeg har oppdaget en del "fjernstyrte" menn i det senere. De går rundt i butikken, mens fruen geleider de til de forskjellige hyllene med matvarer. Et ganske morsomt syn. Litt avsporing nå :knegg:
Ja, jeg syns kanskje vi burde ha en mobilfri dag innimellom for å kjenne på hvor avhengig er vi egentlig av mobilen.... Fortell oss gjerne hvordan det føltes :riktig:
Bruken og avhengigheten blir hva man gjør det til. Jeg kan fint legge den fra meg, skru av lyden eller skru den av uten at det koster meg ei krone. Jeg er så tilgjengelig som jeg lar meg selv være.
Dog ser jeg at den er uvurderlig når ungene har kommet hjem og jeg fortsatt er på jobb.
Ja, og jeg fjernstyrer ofte mannen i butikken. Om jeg ikke handler selv er det sikreste måten å få maten i hus.
Umiddelbart tenker jeg at det kanskje er et litt ekstremt skritt å ta, men om du er komfortabel med det, så hvorfor ikke?
Jeg tror mobilen er kommet for å bli, og ville nok aldri kvittet meg med den på denne måten. Det er jo mange måter man kan redusere bruk og avhengigihet, uten å kutte helt ut, mener jeg. Men føler du det er rett for deg, vil du sikkert få en mobilfri tilværelse til å fungere helt fint. :)
Høres slitsomt ut, og jeg synes du bør prøve en liten pause og kanskje snu litt på mobilvanene dine.:knegg:
Jeg har hatt mobil i mange år. Men er ikke hysterisk om jeg glemmer den, noe jeg gjør ofte.
Har reist på hyttetur med venninner og glemt mobilen hjemme. Rekner med de hjemme vet å finne en av reisekameratene mine om de skulle hatt fatt i meg. Mine venner forventer heldigvis ikke at jeg svarer på meldinger innen det første døgnet, de vet hvordan jeg er.:)
Problemet mitt var at jeg ikke ville "såre" noen. Jeg har vel aldri følt at de forventet svar med èn gang, men jeg gjorde dem kanskje en smule bortskjemte. Det er jo bare min egen skyld, men da må jeg også ta ansvar for det.
Håper dette hjelper. Takk for støtte. :)
Sikkert ikke dumt å venne både deg selv og folk rundt deg til å bruke telefonen på en annen måte, hvis det er (/har vært) slitsomt for deg.
Det er så få som ringer eller SMS-er meg at jeg oppfatter det ikke som noen belastning. Mannen og jeg snakker ofte sammen et par ganger om dagen (vi har familieabonnement, så det er gratis), og ringer ofte hverandre fra butikken så den andre kan sjekke hva vi mangler i kjøleskapet, eller fortelle hva vi trenger til middag, eller undersøke hvilken størrelse det skal være på klær til Lillegutt som man plutselig har kommet over på salg, eller slikt. Men ellers er det ganske sjelden jeg snakker i mobiltelefonen.
Jeg har et meget avslappet forhold til mobiltelefonen. Jeg har den alltid med, sånn i tilfelle ditt og datt, men jeg sender aldri , eller svarer på teite sms'er med vitser. Har et rimelig sunt forhold til mobil føler jeg, og er tilgjengelig slik JEG ønsker.
Jeg synes for eksempel det er fryktelig slitsomt med sms'er av typen: Altså nå har jeg forsøkt å ringe deg på mobilen og hjemme hos deg, men du tar ikke telefonen!
Hallooo! Jeg tar telefonen dersom jeg er tilgjengelig og dersom jeg har tid, og er det meget viktig regner jeg med at vedkommende legger igjen beskjed og da ringer jeg tilbake da jeg får beskjeden eller når jeg har tid.
Jeg elsker mobilen min og har den med både i dusjen og under puta om natta. Jeg ville likevel ikke kalle meg ekstremt tilgjengelig, men det er bare fordi jeg er så sær på hvem jeg svarer. Ja, jeg siler samtaler aktivt, og tar aldri telefonen blant andre folk dersom det ikke er noe viktig. På samme måte leser jeg ofte SMS'er så snart de kommer, men svarer sjelden på dem før jeg sitter alene med tekoppen min om kvelden.
At enkelte får svar kjappere enn andre, det sier seg jo selv. :flau:
Jeg har et veldig avslappet forhold til min mobil, så den plager meg ikke i det hele tatt: om ettermiddagen og kvelden ligger den i skapet i gangen, så da hører jeg den ofte ikke. På jobb er den ikke med i møter, så da hører jeg den ofte heller ikke. (Ikke at jeg ville svart på mobilen om jeg satt i et møte uansett altså.) Jeg anser mobilen min for å være et verktøy for at jeg lett skal kunne nå andre – ikke for at de skal kunne nå meg akkurat når det passer dem. ;)
Mannen min har aldri hatt mobiltelefon, så jeg vet at det går an å klare seg godt uten også i dagens samfunn.
Jeg synes et liv uten mobilen blir så himla upraktisk. Derfor har jeg den stort sett med meg.
Men jeg er en j@vel på å screene, og finner det svært ofte ikke "nødvendig" å ta telefonen når den ringer. Er det viktig legges det nok igjen beskjed tenker jeg da. Og ja, folk vet at jeg screener og at jeg bruker telefonen mest som personsøker. Derfor får jeg mest SMSer etterhvert.
Nå har ikke jeg barn som er store nok til å ha mobil, men jeg kunne fint klart meg uten, da min for det meste brukes til samtaler.
Jeg er ikke noe glad i å skrive sms, så folk har sluttet å ha skriftlige samtaler med meg via mobil.
Dessuten kommer mine venner innom meg uanmeldt likevel, så mobilen er ingen stor last hos meg.
Men det var en periode jeg var skikkelig lei av mobilen, og da nektet jeg å ha en. Jobben min presset meg til å være tilgjengelig på mobil, og da sa jeg at de var nødt til å kjøpe en til meg i så tilfelle. Det gjorde de, og kun jobbsamtaler gikk via den mobilen. Det gikk så fint så :) Men da jeg ble gravid fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg en mobil igjen for min egen og barnets sikkerhet hvis noe skulle skje (jeg var alene under hele svangerskapet).
Jeg er ikke så avhengig av dem. Den er stortsett ikke med meg på jobb, ei heller i dusjen og slikt. Men jeg kunne ikke kvittet meg med den helt tror jeg.
Eh... nå ikveld ringte det en kar hjem til oss og spurte om jeg hadde mistet mobilen min - jeg blånektet, helt til det gikk opp for meg at han ringte fra MITT nummer. :himle: Så jeg er nok ikke så veldig avhengig akkurat...
Men jeg MÅ ha siste nye nye nye modell da. Gadgets er gøy.
Og jeg har falt tilbake til gamle synder. Eller, jeg har faktisk blitt flinkere. (Eller mer glemsk...)
Jeg glemmer å slå på lyden. Har den på lydløs på jobb, og det kan skje at den står på det til neste dag.
Ja, jeg har blitt flinkere etter den kuren. :kry:
spennende å se hvordan du greier deg - å gå fra total avhengighet til avholdenhet kan jo bli slitsomt.
Jeg er av de som nesten alltid har mobilen på lydløs, som glatt kan la mobilen ligge i bilen fra en dag til en annen og som ofte glemmer mobilen hjemme når jeg drar på jobb og sånn. Vi har ikke fasttelefon heller, men jeg vet at om noe er prekært kan de få tak i meg enten på mail eller gjennom mannens telefon..
Jeg har nok fint greid meg uten mobil. Et liv uten nett derimot....
Jeg er ikke umiddelbart interessert i å følge deg der, merker jeg. Jeg føler meg ikke plaget av mobilen. Jeg føler det er et kjempenyttig verktøy, jeg kan ringe å fortelle om jeg blir forsinket eller om det er endring i planene, og ikke minst om jeg står på en øde skogsvei og har punktert og ikke vet hvor jekken er. :knegg: Jeg føler først og fremst det en sikkerhet, ikke en belastning. Jeg har ikke lyd på meldinger, og svarer når jeg ser dem. I tillegg ser jeg at mine omgangsvenner har ulike måter å bruke mobilen på. Noen svarer på meldinger i det de får den, andre bruker dagesvis. Det er rart med det, man legger forventninger deretter. Det tenker jeg om mitt bruk også, folk jeg kjenner har vel forventninger i tråd med hvordan jeg bruker den.
Jeg har ett veldig avslappet forhold til mobilen. Jeg har mobil først og fremst for at jeg skal kunne bruke den hvis jeg vil, ikke for å være tilgjengelig for andre hele tiden.
Jeg bruker dagesvis på å svare på meldinger :flau: Jeg tar ofte ikke telefonen hvis jeg ikke har lyst til å snakke. Jeg lar den ofte ligge i vesken hele kvelden, og kikker på den før jeg legger meg eller morgenen etter. Det er ikke krise om jeg ikke har den med noe sted.
Mine venner irriterer seg litt over at jeg er så slapp med å sjekke telefonen, og det med god grunn. Gikk senest glipp av venninnelunsj på SüdØst på lørdag, bare fordi jeg ikke sjekket mobilen før lunsjen var ferdig:o
Samboer er også irritert over at jeg ikke er mer tilgjengelig. Da jeg var høygravid krevde han at jeg hadde med meg telefon og at den var oppladet.
Nå fikk jeg meg ny mobil i dag, så nå får vi se om jeg synes det er så moro at jeg har den med meg litt mer.
Jeg har et veldig tett forhold til mobiltelefonen min. Og grunnen til at det har blitt sånn var vel opprinnelig at jeg ville være mest mulig tilgjengelig for tenåringene mine, som bor annenhver uke hos faren sin og i tillegg selvfølgelig farter rundt som tenåringer gjør.
Jeg slår alltid av lyden i møter, på kafe og andre steder der det er plagsomt om den ringer, men telefonen ligger svært sjelden noe sted i timevis uten å bli sjekket.
Er heller ikke avhengig av mobilen og har faktisk sagt opp nå hustelefonen idag. For vi bruker mest mobil i dette huset og ser ikke noe vits i å ha hustelefon lenger!
Jeg har hatt ufrivillige mobilpauser når mine stakkars duppeditter har vært ødelagte, og det har faktisk vært ganske deilig. Nå har jeg en gammel morfar som jeg står på speeddial til eller noe, ( :knegg: ), og vil, for både min og hans skyld, være tilgjengelig. Men jeg screener. :nemlig:
Når får min NYE telefon om noen uker, kommer jeg nok til å være limt fast til den. :glis:
.jpg)
