Alltid når det er snakk om lovgivning om familier, hva som bør være norm, hva som skal gjelde de fleste og hva som er bra for barn dukker den samme problemstillingen opp:
Én regel funker ikke for alle familier. Det er noen familier som er utsatt, spesielt familier med volds- og/eller rusproblematikk.
Så sier man at det er en selvfølge at for slike familier så skal det jo ikke anvendes den generelle regelen. Da må man jo bruke hodet og finne en annen løsning.
Og da kommer min store kjepphest i slike saker:
Hvordan gjenkjenner vi disse familiene? Hva skal til for at man da skal gjenkjennes som en familie med voldsproblematikk? Når skal rett og slett reglene som Storberget med flere så fint vil ha på plass begynne å gjelde?
Slik det er i dag er det automatikk i at idet den ene siden sier "den andre siden utøver vold" så svares det lynrasket "den første siden sprer løgner og bruker barna og skremmer dem".
Så står situasjonen låst og regelverket for voldsutsatte familier trer ikke i kraft fordi ingen kan vite om denne familien har en voldsproblematikk slik den ene sier eller er rammet av løgn slik den andre sier. Det er ingen som ønsker å ta stilling fordi det å ta stilling er ensbetydende med å velge side.
Så - når skal man si at en familie har en voldsproblematikk?
De eneste som vel egentlig har lagt ned noen jobb i å definere vold er ATV. Det er ATV (Alternativ til vold) sin definisjon av vold blandt annet krisesentrene bruker.
Den går ut på at det er den som utsettes for vold som må definere. Folk har forskjellige grenser og noen føler seg utsatt for vold tidligere enn andre.
MEN - når det kommer til praktisering av regelverk så brukes ikke denne definisjonen. Og det er greit nok - jeg ser svakheten med at det blir påstand mot påstand. Jeg ser også svakheten med at man kan lyve.
Problemet er imidlertid at det ikke er noen annen definisjon som tar over. Man har ikke noen gode kriterier for å si at "Der går grensen - dette er vold" og så beskytte de som trenger beskyttelse.
Dette gjør da at de som skulle hatt unntak fra en generell regel fordi de er i unntakssituasjoner ikke får den beskyttelsen de trenger.
Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at
denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.
Ja - det er jo der problemet med psykisk vold ligger - vold som ikke setter fysiske merker, men som kan gjøre minst like stor skade...
Folk som er sosiopater, har psykoser - eller rett og slett "bare" er noen manipulative jævler - har ofte en stygg evne til å være pokker så sjarmerende og troverdige... :sukk:
Vold som setter merker setter jo heller ikke merker som vedvarer spesielt lenge. Dermed er det igrunnen samme problemet enten volden er psykisk eller både fysisk og psykisk.
Du tenker hvordan man faktisk vet OM det blir brukt vold? Eller om det bare er løgner for å svekke den andre parten i en helt vanlig oppgjør?
Jeg tenker som så at først og fremst så må ihvertfall de som er synlig preget av familievold bli hørt. Dvs gjentatte ganger på legevakt/sykehus for brudd/blåmerker etc.
jeg tenker også at en tredje part, feks en helsesøster eller en annen fagperson burde kunne få prate med barna alene.
Det kan være veldig vanskelig å ideintifisere disse familiene uten at noen i systemet en eller annen plass får en mistanke. Det være seg en lege som syns det er unormalt mange legebesøk for "knall og fall", eller en lærer som oppfatter et barn som tilbaketrukket eller utagerene .. et eller annet som kanskje får en magefølselse på at her er det noe som ikke stemmer.
Eller vold i nære relasjoner som er den offisielle terminologien.
Det som gjør denne volden spesielt ille er jo at den rammer så hardt og har alvorlige følger for de som opplever den. For det første er både den fysiske og den psykiske volden som utøves ofte rå og brutal. Så innebærer den et tillitsbrudd, fordi den utøves av et menneske som en i utgangspunktet har et nært forhold til. OG til sist så foregår den på et sted der en skal føle seg trygg- i eget hjem.
Mennesker utsatt for vold i nære relasjoner har dårligere mental helse enn soldater som har tjenestegjort i krigssoner.
Det skjer så og si aldri at en voldsutøver frivillig rekker opp hånden og sier at "det stemmer - jeg er klin gæren og slår og truer". Som regel vil vedkommende nekte. Og da utløses ikke de ordningene som er der for å beskytte dem som har slike relasjonsproblemer.
Det med legevakt hjelper heller ikke - det er virkelig ikke så mye vold som ender der. Skolen har en tendens til å anbefale adhd-utredning når unger utagerer veldig der. Det er meget sjelden familievoldsalarmen går der heller.
Hvordan gjenkjenne vold... hmm, den er jo litt verre. Mye vold, både i samfunnet og i hjemmet fortsetter nettopp fordi ingen får med seg at denne volden foregår. Det er jo veldig dumt at det er sånn da siden psykisk vold oppleves som like ille og noen ganger verre en fysisk. Så har man jo materiell, seksuell og latent vold i tillegg som er under definisjonen familievold.
Isdal definerer mishandling som systematisk vold, og med det mener han at mishandling er ”et systematisk mønster av atferd rettet inn mot å krenke,
underkue eller ødelegge et annet individ”. Muligheter for mønster ligger blant annet i gjentatte voldshendelser, ulike former for vold og voldens varighet.
Med den definisjonen så må det jo kunne bevises at det har foregått når det har vært så systematisk. Da har det jo foregått over lengre tid og noen må jo ha fått det med seg? Jeg vet jo at ofrene blir jo oftest isolert fra omverdenen slik at det blir ekstra vanskelig å bevise at det har foregått vold, men det finnes stort sett alltid noen som har fått med seg noe bare at de ikke har villet blande seg inn.
Man er vel også prisgitt hvilken etterforsker man får hos politiet. Mange hos politiet har ikke den rette kompetansen til å kunne ta seg av slike saker og dermed så ender sakene med å bli henlagt fordi man ikke blir trodd. Regjeringens handlingsplan sier at alle politidistrikt skal ha egne familievoldskoordinatorer som skal da lære opp politiet til å se signalene og vite hvordan man skal etterforske slike saker.
Jeg roter meg bort her, men svaret mitt må vel bli at kompetansen MÅ heves hos de forskjellige offentlige instansene for at de som har opplevd familievold skal bli ivaretatt og ikke minst trodd. I dag er kompetansen så dårlig at ofrene opplever nye overtramp og krenkelser fra det offentlige når de endelig kommer seg vekk fra volden.
Hmm.. vanskelig.
Ting må jo fanges opp i systemet på et vis. Av leger/politi/barnehage eller skole? For det er uhyre sjeldent at en kvinne eller et barn står frem og roper ut at de blir misshandlet.
Kanskje man burde ha innført en årlig/halvårlig samtale med helsesøster på skolen? Sånn obligatorisk for alle.
Altså, det viktigste først og fremst mener jeg er nå at de som tørr å ta steget ut av et slikt forhold og søker hjelp, får den hjelpen de søker. For det er veldig vanskelig å skulle oppdage noe slikt om ikke noen har fanget opp noe.
Det er ikke vanlig at skole, barnehage eller andre fanger opp en voldsproblematikk.
Det er uendelig viktig at de som bryter ut av en voldspreget relasjon får hjelp. Og hjelpen finnes. Den er sågar faktisk av meget god kvalitet i enkelte instanser. Problemet er bare at den ikke utløses - igjen fordi ingen kan slå fast at akkurat den aktuelle saken er en voldssak.
De aller fleste er enige i definisjonen av vold på generell basis. Lilevel opplever voldsofre som en hovedregel å ikke behandles ut fra at realiteten er en voldssak - fordi de ikke kan bevise den.
Jeg vil som Carolin sier - tro at det vil vanligvis være en eller annen som har skjønt noe. Men disse kommer jo som regel ikke på banen. Det er ikke vanlig at naboen ringer på og tilbyr seg å vitne om det han hørte skje i fjor vinter.
Det er snarere mer vanlig - og for all del forståelig - at naboen ikke tør si noe og ikke vil blandes inn fordi det jo burde være noen andre som tar den belastningen. Naboen vil gjerne selv føle at hun utsetter seg og sine for noe skummelt om hun lar seg trekke inn i noe - og dermed meget forståelig rygge.
Det er veldig vanlig ifølge krisesentrene at familier som har vært i kontakt med disse møter store problemer i rettsvesenet eller hos familievernet, barnevernet eller politiet. De blir rett og slett ikke møtt med de ordningene som skal finnes for dem.
Jeg vet om en lærer som etter at hun fant ut at et barn hadde vært utsatt for alvorlig psykisk vold i mange år i hjemmet var så skamfull over seg selv som ikke hadde skjønt noenting. Hun beklaget veldig at hun i alle disse årene hadde vært nærmest irritert på dette barnets oppførsel. Helt til hun skjønte hvorfor barnet oppførte seg slik.
Denne samme læreren etterlyste et kurs slik at de som jobber med barn kunne vite bedre hva de skulle se etter slik at de kunne fange opp slikt så tidlig som mulig.
Ellers så finnes det veldig mange bra hjelpetilbud men de er vanskelig å finne for de som trenger det. Man trenger et bindeledd i midten som kan hjelpe ofrene å finne den hjelp de har krav på.
Men da må jo disse ordningene bli bedre? Altså, en person som er i kontakt med krisesentere har ikke oppsøkt et krisesenter for moro skyld. Og når det kommer barnevernet, så bør barnets sikkerhet stå i fokus, og det bør da være en automatikk i at den som anklages for vold får begrenset omgang med barnet.
Hmm.. det blir jo også feil på en måte ettersom rettsikkerheten generelt sett i dette landet baserer seg på at man er uskyldig til det motsatte er bevist.
Hvis vold ikke kan bevises fysisk, som ved feks besøk på legevakt/lege etc, så må vel et par timer med psykolog kunne avdekke psykisk vold?
Ofte er det kanskje et oppgjør (feks at en kvinne har blitt skambanket av sin mann) som får henne til å oppsøke hjelp. Fysiske beviser for vold vil jo i disse tilfellene være ganske synlige og fullt mulig å dokumentere.
Dette blir jo litt som ved en voldtekt. For å få noen dømt for det, så må man jo oppsøke lege/legevakt så det blir tatt prøver og man får dokumentert skadene.
Om et barn er utsatt for vold så bør barnehage/skole oppdage dette mener jeg. Spesielt vegring for å delta i fysisk akivitet kan feks være et lite varselsignal.
Det er vel kanskje det man trenger - et slikt bindeledd med den rette kompetansen som faktisk kan ivareta at voldsutsatte familier får den hjelpen de trenger.
Hjelpen finnes jo. Ordningene eksisterer. Det finnes veiledere for rettsapparatet og det hele - det er bare at det ikke kommer ofre til gode som regel fordi de aldri kommer seg innunder den rette paraplyen.
En som er traumatisert etter en voldsrelasjon, ansvarlig for barn kanskje og som møter familievernkontoret som første instans vil jo svært ofte falle av lasset fullstendig fordi forståelsen som trengs er helt fraværende. Ikke fordi slike folk er drittsekker - men fordi de ikke har kompetanse om denne problemstillingen.
Det hevdes nærmest som en hovedregel at en som oppsøker krisesenter gjør dette som et ledd i et spill om den daglige omsorgen.
Det er heller ikke like vanlig mer at kvinner kommer i nattkjole til krisesenteret på natten slik det var før. Den vanligste måten kvinner i dag kommer i kontakt med krisesenteret slik jeg har forstått det er for å få hjelp til å komme seg ut. Dersom man kommer på krisesenter med synlige skader blir man sterkt oppfordret til å la senteret fotografere skadene til dokumentasjon. Men de fleste kommer jo ikke da - de kommer når de omsider er klare til å bryte ut og tar krisesenteret i bruk i flukten såvidt meg bekjent. (Har ikke sjekket statistikk, kun snakket med erfarne krisesenteransatte om det.)
Problemet blir da til slutt en sak om troverdighet. Og der taper de voldsutsatte hver eneste gang fordi de hevder at noe galt har skjedd og ikke kan bevise det.
Dermed er alle unntak, ordninger og lovnader til familievoldsofre verdiløse langt på vei - siden de aldri trer i kraft. Ofrene får ikke bruke dem.
Jeg syns ikke vi skal si oss fornøyd med at det er slik. Det må kunne gå an å lage en definisjonsordning som sier at når det er sånn og sånn så er det familievold og faller innunder de ordningene som gjelder da.
Et av hovedproblemene er vel at det har vært en del kvinner (noen menn også sikkert) som har levert inn falske anmeldelser på voldelige ektemenn. pga dette så har det kommet en del lovendringer og mange barn blir tvunget til samvær med den voldelige forelderen. Hvis den som har hovedomsorgen for barnet nekter å sende med barnet så har det i verste fall hendt at den voldelige forelderen har endt opp med hovedomsorgen.
Samme når det gjelder krisesentre så har det vært noen som har missbrukt ordningen for å hevne seg på sin eks noe som da går utover troverdigheten til de som virkelig har bruk for hjelpen der.
Barnehage/skole har ikke kompetanse til å gjenkjenne signalene som tyder på at barn blir utsatt for vold. Jeg vet det er en kompetanseheving på gang nå som der dette skal bli et eget fag på høyskolenivå så det er jo veldig lovende. Men per i dag så blir disse barna sendt til ppt for utredning av ADHD og andre adferdsvansker. Barn som opplever vold blir ofte utagerende eller veldig innesluttet og har veldig mange fellestrekk med kjente diagnoser som ADHD.
Jeg syns det er så rart at det at et fåtall har løyet kan ødelegge en hel ordning. Det er jo ingen som har sagt at man skal fjerne forsikringsordninger fordi en eller annen har svindlet? Det er heller ingen som har foreslått å fjerne voldsoffererstatninger eller stille sterkere krav til bevis når det gjelder biltyveri fordi en og annen bileier har fingert et tyveri.
Hvorfor ødelegger man alt for alle akkurat i saker der kvinner står i vanskelige situasjoner? :gruble:
Det er absolutt ikke enkelt dette, jeg ser det. Og at det hele skal bunne ut i en sak som lyger og hvem som ikke lyger gjør jo ting veldig vanskelig. Men det må da være noen som har kompetanse på dette området? Og som klarer å avgjøre hvem av partene som lyger?
Kanskje PPT kontoret bør ha mer veiledning og utdannelse i hvordan de kan oppdage familievold da? Hvis mange av disse barna blir utredet for ADHD etc, så bure jo en fagperson kunne avdekke den egentlige årsaken til barnets atferd og ikke bare føye det inn under en allerede så omdiskutert diagnose? (ikke missforstå her. ADHD er en riktig diagnose for mange.)
Hvor i systemet bør dette bindeleddet ligge? Hvilken kompetanse bør ligge der? Er det generelt sett mangel på kompetanse hos de ulike instansene som kanskje bidrar til at den voldsutsatte ikke blir trodd? Eller ikke når igjennom når det må rettslige skritt til?
Mex - det er en ekstremt liten vilje noe sted i dagens samfunn i noen som helst instans til å ta en avgjørelse på hvem som lyver. Dermed koker det hele ned til at dersom man ikke kan bevise sin påstand så er defaulten falsk anklage. Ergo er familievoldsofre også default prisgitt et system som ikke ivaretar dem.
Det man trenger er en instans med spesialområde vold i nære relasjoner som faktisk har som oppgave å analysere en sak og uttale seg tror jeg. Eller noe sånt. :gruble:
Og denne instansen bør tidlig inn. Før familievernkontoret - eller tilkalles fra familievernkontoret idet det omtales en mulig voldsrelasjon. Slik at hele saksgangen får et mer egnet løp enn det man følger når man står overfor normale folk.
Dette er utrolig viktige problemstillinger, jeg skulle ønske jeg hadde noe smart å melde.
Eneste jeg kommer på er om det kan være andre land som har kommet lenger i denne problematikken enn Norge? Slik at vi ikke trenger å finne opp kruttet på nytt, men kan bearbeide/ bruke definisjoner og lære av rettspraksis fra land som er sammenlignbare med vårt.
Kompetansen er der, men bare et fåtall har den så man er prisgitt hvem man treffer på.
alle politidistrikt har familievoldskoordinatorer, men det er ingen automatikk i at de som anmelder blir henvist til denne. Politiet har retningslinjer på hva de skal gjøre når det dukker opp familievoldssaker men det blir ikke fulgt opp av alle.
Det som mangler er vel et ressurssenter for ofre av vold i nære relasjoner. Et sted der den voldsutsatte kan henvende seg for å få hjelp. Så kan ressurssenteret være en link til alle de andre instansene. Slik det er i dag så må offeret selv henvende seg til alle de forskjellige instansene, åpne seg opp for stadig nye fremmede, finne seg i å bli kritisert og mistrodd og de blir vel på en måte mishandlet på nytt av systemet.
Forholdsvis mange voldsanmeldelser der kvinner er offeret, dreier seg om vold
fra forhenværende partner i forbindelse med overlevering av barn etter samvær. I hovedsak er det tidligere ektefelle eller samboer som utøver volden. Dette er det statistikk på og allikevel så blir disse barna sendt til samvær med far.
Noe annet som er skremmende er denne holdningen: " I de tilfeller der volden er synlig, er det mange som likevel unnlater å gripe inn, fordi det ansees som et privat anliggende (Justis- og politidepartementet, 2004)."
Det er det med privat anliggende - men enda mer at folk er redde tror jeg. Det er lett å tenke at om jeg sier noe så kan den gærningen dukke opp hos meg. Kanskje skremme mine unger. :sparke: Dermed er det nok best at Noen Andre Som Sikkert Finnes tar tak.
Og uten disse vitnene så kommer jo ikke offeret noen vei. De som er glade nok eller nær nok offeret til at de tør stå frem får jo gjerne null troverdighet nettopp fordi de er så nær offeret.
Og barn som forteller om vold avskrives ofte som manipulerte.
Det verste for disse kvinnene er jo at de ofte ikke blir trodd av politiet. Man kommer så langt at man endelig tør å anmelde den man har delt store deler av livet med og så blir saken henlagt. Og jeg har hørt om flere tilfeller der politiet har opptrådt arrogant og nærmest ledd av disse kvinnene.
Fant noe om akkurat det i en rapport jeg holder på å lese.
Og sånn er dessverre situasjonen for veldig mange ofre i dag.
Det er akkurat mange, mange slike historier jeg tenker på Carolin. Takk for at du henter frem eksempler.
Jeg blir så frustrert over at det er fremme familievold i avisene igjen - denne gangen og omsider - med viktig fokus på barnas situasjon.
Også ser jeg at nå kommer det sikkert enda et kjempefint tiltak. Nå skjer det noe bra - en ordning som er ment å hjelpe de som er utsatt før det ender så ille.
Og med alle eksemplene jeg hører om i hodet så erkjenner jeg at det spiller ingen rolle. For dem de dette gjelder treffer på når de henvender seg til det offentlige setter svært ofte en stopper for den hjelpen disse egentlig skulle hatt. De kommer aldri innunder den rette paraplyen og får aldri se noe til de ordningene som Storberget med flere så prisverdig jobber frem.
For det er ingen som kan si "dette er en sak med vold i nær relasjon" noe sted. Og når de utsatte sier det selv så får de nesten som en hovedregel i retur kritikk og beskjed om at manipulasjon går ut over barna. Eller synsing om hva det representanten fra det offentlige selv synes om sin egen personkjemi med den som er antatt å utøve vold.
Det er jo ikke slik at en som banker kona pleier å sparke inn døra på butikken mens han brøler som en okse. Han ser faktisk ut som en helt vanlig mann.
Huff, jeg trodde at denne holdningen var på god vei ut for 20 år siden jeg .. Må det en holdningsendring til i samfunnet? Det kan da ikke være mange som mener at vold er en privatsak???
Kanskje et krisesenter burde utvidet funksjonaliteten sin og blitt et slikt koordineringssted som order alt det praktiske uten at den voldsutsatte trenger å forklare seg trehundreogtjue ganger til like mange ulike instanser i systemet.
Må det flere ressurser til i politiet? I og med at sakene ofte blir henlagt, havner de i det hele tatt i rettsvesenet? Eller blir de henlangt før de kommer så langt?
En viktig sak oppi dette er barnas rettsikkerhet mener jeg. Som i innlegget jeg la ut i går var det vel. Barnas rettigheter og sikkerhet må vel være viktigere enn at et barn til en hver pris skal ha samvær med en foreldre? At man i usikre saker ikke tillater samvær alene hadde jo kanskje vært en start..
Mex - det du sier der er MEGET viktig. Barns rettssikkerhet i slike saker er fullstendig fraværende. I saker der det ikke eksisterer tvil om at en forelder utøver familiær vold er det fremdeles slik at denne har krav på samvær med barna sine.
I saker der en forelder beviselig utøver vold mot et av barna sine er det fremdeles slik at denne har krav på samvær med de andre barna sine.
I saker der den forelderen som ikke utøver vold forsøker å stanse samvær anvendes barneloven rått og brutalt - den daglige omsorgen skal vurderes overført til den forelderen som sørger for at ungen ser begge foreldre.
I noen familier er dette sikkert smart. Men i familier med voldsproblematikk er dette helt håpløst. Barn som vokser opp i slike familier sendes til samvær og må bare ta det som det kommer der. Uten at de kan få noen hjelp fra noe som helst hold.
Heldigvis er det lovendringer på vei for å styrke barnas rettsikkerhet i slike saker.
Vi får bare håpe de vil bli gjennomført også.
Jeg har tenkt litt på denne tråden og det er ikke tvil om at kompetansenivået i de forskjellige instanser må bli bedre, men hva med før de klarer å bryte ut av slike forhold? Hva kan man gjøre for å få folk mer bevisst på denne problematikken og få de til å faktisk blande seg inn om de misstenker at noen de kjenner blir utsatt for vold? Hvordan vet man at noen blir utsatt for vold? Hva skal man gjøre dersom noen man kjenner eller vet om blir misshandlet i sitt eget hjem?
Men bare for å dra opp den med naboer, venner, kjente, lærere og kanskje andre familiemedlemmer.. Vold er ikke noen privatsak, det er greit nok. Men når velger man å gå videre med det? Når man er sikker på at far slår? Der man tror mor er manipulerende og driver psykisk vold? Hvor mye må man ha sett, hvor sikker må man være? Hvor langt må personen ha gått før man melder ifra?? Jeg synes faktisk det er ganske vanskelig å vite når man skal blande seg. En ting er jo hvis man har sett far slå mor og barn flere ganger. Men hva med de gangene man ikke er sikker, bare vage anelser?
Forøvrig har jeg ei venninne som ble meldt til barnevernet fordi ungen var sent iseng om kvelden (mora har søkt hjelp til henne pga søvnproblemer) og hun spiste helst kalde pølser og ikke brødskive med leverpostei.
Faren, som ikke har hatt noe med denne jenta å gjøre (altså, sett henne tre ganger på fire år) var forbannet fordi mora ikke ville inngå privat avtale med betaling.
Men skolen har jo heller ikke kompetansen til å vite, tror jeg. En bred utredning der man også ser på familiesamspillet når barn og unge henvises til BUP, derimot. Det synes jeg man bør ha. Jeg vet jo at de er gode på det noen steder og har øynene mer åpne for "systemtenkingen" der man setter barnet og dets problemer i en sammenheng, uten å nødvendigvis forhåndsbedømme. Man trenger jo uansett omgivelsene som verktøy for å hjelpe barnet dersom det viser seg å være ADHD.
En ting jeg forresten er litt opptatt av når det gjelder akkurat dette er at folk skal være bevisst på at det ene ikke utelukker det andre. Barn med ADHD trenger å bli sett og hjulpet de også. Man skal ikke bruke eksisterende diagnose som knagg for alt ukritisk. Da risikerer man at barn med en funksjonshemming har dårligere vern enn andre barn.
Barn tvinges til samvær med voldelige foreldre
NRK melder at Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress har utført undersøkelsen, som omfatter over 160 barnefordelingssaker i lagmannsretten
Fra 2004 fikk barn over syv år rett til å uttale seg i rettssaker som angikk dem, men undersøkelsen viser at loven ikke følges opp slik den skal. I saker som gjelder både bosted og samvær, blir tre av fire barn kun spurt om ønsker om bosted, og ikke om samvær. Flere av disse barna får samvær med foreldre retten anser som voldelige, viser undersøkelsen.
Slik rettsystemet i dag fungerer, kan mødrenes frykt for å miste barna virke berettiget. Undersøkelser viser at selv om far begår vold mot mor, er ikke dette nødvendigvis et avgjørende argument for at mødrene får omsorgen for barna etter et samlivsbrudd.
Dersom mødrene tar med seg barna til et krisesenter, risikerer de kritikk for å ha tatt med seg barna til et sted som retten kan vurdere som lite barnevennlig. Dess lengre mor og barn blir på senteret, dess sterkere kan dette bli et
argument mot mor.
Dersom mødrene blir værende i voldsrelasjonen, rammes også barna av volden, enten direkte eller indirekte. Også her blir det mor som holdes ansvarlig for at hun ikke fjernet barna fra volden. Fedrenes voldsutøvelse mot mor er følgelig med på å svekke rettens vurdering av hennes omsorgsevne.
Mødrene risikerer å møte kritikk for mangelfull ivaretakelse av sin omsorg for barna nesten uansett hva de velger å gjøre. Disse kryssende forventningene gir svært snevre rammer for kvinnenes valg.
På dette punktet bør det skje en grunnleggende endring. Fokus bør i langt større grad rettes mot voldsutøveren i vurdering av omsorg og samvær. Voldsutøveren må ansvarliggjøres for sine handlinger også i denne sammenheng. Økt kunnskap om de rammebetingelsene kvinnene lever under i voldsrelasjonen er en forutsetning for å kunne vurdere mødrenes stilling som voldsutsatte omsorgspersoner og fedrenes stilling som voldsutøvende omsorgspersoner.
Jeg kan signere at dette også er mitt inntrykk. En voldelig far ansvarliggjøres ikke på noe tidspunkt for at han påvirker mor og barna. Men mors redsel kan hun kritiseres for da barna kan merke denne.
Jeg tror dette, sett i ett (av flere andre) perspektiv, har sammenheng med hva slags samfunn vi lever i. Dersom det stemmer at samfunnet generelt sett går mot tendenser av distanse, individualisme, mindre fellesskapsfølelse og dermed løsere og/eller færre sosiale bånd, tror jeg det rett og slett bare vil bli vanskeligere å få hjelp av andre om man befinner seg i en slik situasjon. Men desto større grunn til å spørre slik du gjør, om hvordan man bevisstgjør folk flest. Jeg har ingen gode svar, dessverre. Men en annen sak, som jeg synes er vel så viktig å sette fokus på, er å bevisstgjøre folk på hva som er vold, i forhold til egne grenser og liv. Det er som kjent mange voldsofre som bagatelliserer og unnskylder det de blir utsatt for, på samme måte som mange voldsutøvere (i nære relasjoner her også) gjør det samme overfor sine egne handlinger. Mange voldsutøvere blir oppriktig overrasket når de skjønner at det de driver med faktisk er vold. Slik som de blir bestyrtet over at andre menn driver med. Det er tankevekkende synes jeg, hvordan man kan bli så enormt subjektiv i en situasjon som for andre virker krystallklar.
Ikke sant. Avhengig av årsak er det jo sjelden at far banker mor på butikken mens alle ser på (eller mor slår far, for den saks skyld). Jeg tror også mange undervurderer den tvilen mange folk rundt de aktuelle familien sitter med - det er ingen lett oppgave å beskylde folk for vold, heller. Hvis man ikke er sikker, og det er man jo ofte ikke.
Et "usaklig" eksempel, men jeg tenkte litt på dette under Fritzlavsløringene. Naboene ble beskyldt for å være naive og unnvikende, siden de ikke hadde skjønt at noe skjedde. Det mener jeg blir forferdelig arrogant å si som utenforstående. Hvem er det som i sin villeste fantasi kan se for seg at dét skjer i kjelleren over ens egen hekk, liksom? Jeg tror litt like mekanismer slår inn ellers også; vi leter etter normalen, ikke unntakstilstandene. Og oppfatter kanskje ikke de mindre signalene som i etterkant, når man ser hele bildet, kan virke åpenbare.
Ja, her kom jeg ikke med noe nyttig, men det var et veldig spennende tema og en god tråd.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
