Kirsebær sa for 18år siden:

Gi meg gode grunner til at et barn har godt av/krav på å ha både en mamma og pappa i livet sitt.

En venn av meg sliter med å få ha kontakt med datteren sin, og nå går det mot rettsak. Det er så trist :sukk: Og i går satt vi og pratet om barn og familie og slikt og jeg blir helt satt ut av hvordan mamma til barnet prøver å argumentere ut ifra hva som er barnets beste når hun mener at barnet ikke skal ha kontakt med pappan sin.

Få høre hva dere mener.

DM sa for 18år siden:

Jeg vil tro at de fleste argumentene hun har vil falle på steingrunn i en rettssak dersom ikke ungene er redd faren, eller han gjør noe som kan skade barna?

Hvordan til rettsak? For å få samvær? Det vil han nok få dersom han ikke gjør noe som kan skade barna (rus/vold/overgrep/belastet miljø osv).

Jeg synes barn trenger rollemodeller fra begge kjønn i livet sitt, og det er jo mulig å få dekket på flere måter uten å ha en pappa inni bildet. Men dersom det ER en pappa i bildet, så vil jo det være til det beste for barnet å få ha kontakt med sin egen far (kansje han kan spille litt på det biologiske prinsipp?). Egentlig allermest fordi barnet kan føle skuffelse og sinne mot mor senere når det skjønner at mor har holdt en far som vil ha kontakt med det unna så lenge.

Jeg kommer egentlig ikke på så mye mer, fordi at så lenge det ikke er noen grunn til å holde ham unna, så kan jeg ikke se hvordan hun vil kunne få det til i en rettsak. Det beste hadde selvsagt vært å få ordnet opp uten en slitsom rettsak, men i endel tilfeller, så tror jeg det er viktig å få samværet på papiret og få en offentlig instans til å gripe inn.

Harriet Vane sa for 18år siden:

Noen ganger er det selvsagt til barnets beste å ikke ha kontakt med en eller begge av foreldrene permanent eller i en periode. Det er i tilfeller hvor det har vært alvorlig omsorgssvikt, vold mot barnet eller en av barnets foreldre, overgrep, rusmisbruk eller alvorlig psykisk sykdom.

Når dette ikke er tilfelle, kan ikke jeg se noen som helst grunn til at barnet ikke skal ha mest mulig kontakt med begge foreldre.

Kirsebær sa for 18år siden:

Vennen min er en kjernekar og en strålende far, så det er ingen grunn til at han ikke skal få ha kontakt med barnet sitt.
Men han håper jo i det lengste å unngå en rettsak da. Rettsak er ikke morsomt.

Og det dere sier her oppe er det jeg kommer på også, men jeg kommer på svært lite konkrete grunner :flau::

Nabojenta sa for 18år siden:

Er kameraten din slik som du sier, kan ingen nekte ham samvær med barnet! Og det kommer barnets mor snart til å oppdage!!!
Heldigvis er reglene strenge der, ellers hadde det vært mange idiotiske damer som hadde holdt barna borte fra far, bare for å være bitch!!

(Og jeg sier ikke ALLE nå, men MANGE!!!)

Kirsebær sa for 18år siden:

Men se bort i fra kameraten min da.

Gi meg generelle grunner for at et barn bør ha både en mamma og en pappa i de sakene der det er mulig.

Kirsebær sa for 18år siden:

Des mer jeg tenker des mer overflødig blir jeg som forelder. Vanskelig dette!

Java sa for 18år siden:

Så lenge både mor og far er skikkede omsorgspersoner er det et gode for barnet å ha god kontakt med begge. Mor og far har ulike personligheter og tilfører barnet noe på hver sin kant. Barnet blir bekreftet på ulik måte av mor og far, og for barnet kan dette være et gode. For barnet kan det også være veldig godt å ubevisst "kjenne igjen" seg selv i enten mor eller far. Dette er ingen nødvendighet, men så lenge begge er skikket og tilgjengelig er det dumt å frarøve barnet muligheten.

Det å ha tilstedeværende mor og far er en berikelse, barnet vil ikke få det bedre ved å ta bort dette.

Nilda sa for 18år siden:

Jeg har en venninne som kanskje må i rettsak mot faren til sitt barn. Han er nå fengslet, og får muligens en dom til mot seg om litt. Han har truet henne og mannen hennes i tillegg. Alikevell er det vanskelig for henne å få foreldreretten alene. Det skal veldig mye til for at far ikke får se barnet sitt.

Nabojenta sa for 18år siden:

Der det er mulig, mener jeg at et barn har godt av å ha begge foreldrene sine rundt seg!
Tenker bare på min egen familie. Ja, barna og jeg hadde klart oss uten min mann. Vi hadde overlevd. Men slik det er, kan min mann gi barna innspill i livet som jeg ikke kan. Han er den store, sterke mannen, som spiller fotball med dem, lekesloss med dem og sitter og har lange mannlige samtaler med dem.
Jeg er den som passer på at alt går rundt. At det er klær i skapet, mat på bordet og at leksene blir gjort.
Både min mann og jeg kunne byttet, og gjort hverandres ting, men ikke på samme måte.

Et barn som har en far(eller mor) som lever i beste velgående, men ingen kontakt vil alltid savne noe. Barnet VET at det er en person der ute som av div årsaker ikke vil være med barnet sitt. Det kan være en absolutt gyldig grunn, men for barnet vil det alltid se ut som om den forelderen ikke ØNSKER kontakt med barnet sitt.

Er en forelder død, kan da den forelder som lever, fortelle at pappa/mamma så gjerne skulle vært her, men slik er situasjonen. Det vil også være sårt for barnet, som også da vil føle seg sviktet, men på en helt annen måte.

Uansett hvilke situasjoner man kommer opp i i livet, må man være flinke til å prate med barna! ALLTID gjøre det som er best for dem, og vise dem tillit ved å være ærlig, men god mot dem!

Ja, barna kan klare seg uten en far eller mor, men det beste er å ha kontakt med dem begge.

(Og nå tenker ikke jeg på situasjoner der far eller mor kan være til fare for barnet.. Det er en annen diskusjon)

gullet sa for 18år siden:

Barn har godt av å ha voksne rollemodeller av begge kjønn. Og dersom det er mulig, burde foreldre i utgangspunktet selvfølgelig være to av disse.

Selv om rollene hjemme er likt fordelt; far lager mat og vasker hus, mor skifter dekk og klipper gresset, er det forskjell i måtene vi snakker og gjør ting sammen med barna.

Det er dessuten en selvfølge at barn skal få vite, og kjenne at jeg har to foreldre som bryr seg om, er glad i og stiller opp.

Pamina sa for 18år siden:

Barn kan aldri få nok mennesker som elsker dem, det vel nesten så enkelt - hvis det er to kjærlige foreldre så kan ikke det være noe annet positivt for barnet.

Men, det krever at begge foreldrene er voksne og klarer å samarbeide. Håper kameraten din og hans ex klarer å komme til enighet uten rettssak.

Røverdatter sa for 18år siden:

Jeg tror barn har godt av å gode omsorgspersoner rundt seg. Om det er mor og far, eller andre voksne som elsker barnet tror jeg egentlig er underordnet hvis man tenker på å få dekket omsorgsbehov.

Jeg tror ikke det er så viktig at de nærmeste omsorgspersonene er mor og far så lenge omsorgen er god. Jeg anser nettverket av mennesker i barnets liv som veldig viktig, og jeg tror det går an å hente mannlige og kvinnelige rollemodeller fra andre steder om man mangler det i den innerste kjernefamilien.

Jeg vil tro at savnet etter en mors - og farsperson ligger på et følelsesmessig plan for dem som ikke har noen mor eller far. Det handler kanskje mer om å vite om røttene sine, og et underliggende behov for å høre til på lik linje som alle andre mennesker.

Og nå svarte jeg uavhengig av saken om kameraten din, for jeg forsto det slik at du ville diskutere dette på et mer generelt grunnlag?

Alfa sa for 18år siden:

Eg er heilt einig med Kasia her. Eit ønske om biologisk gjenkjenning er nok noko som ligg latent i dei fleste menneske.

Det kan nok samanliknast litt med slik mange adoptivbarn har det. Til tross for fantastiske adoptivforeldre og ein lykkeleg barndom, kjenner ein del av dei likevel savnet etter å vite kvar ein kjem frå ...

Kirsebær sa for 18år siden:

Jeg tenkte det kanskje var enklere å få relevante svar om man tok det på et generelt grunnlag, men jeg føler ennå ikke at det har dukket opp noe som sier at et barn nødvendigvis har det best med foreldrene sine. Ikke noe som tilsier at en annen persom like gjerne kan fylle en mamma-/papparolle.

Jeg har alltid ment at barn har det best med mamman og pappan sin (i de fleste tillfeller), men når jeg sitter her og funderer så ser jeg at Trulsern godt kan få et fint liv uten meg, og det er ikke noen god tanke :sukk:
Eller, det er jo godt å vite at han mest sannsynlig vil vokse opp til å bli en veljustert supermann selv om jeg blir byttet ut med en annen, men jeg vil jo gjerne tro at jeg er viktig da...

Kirsebær sa for 18år siden:

Man kan vel si at en mor og en far er viktig for å føle tilhørighet og for å føle at man er en del av noe.
Mennesket har alltid vært opptatt av røtter.

Men jeg syns det er vanskelig å godta at det er det eneste vi kan komme på.

Er vi ikke viktigere som foreldre. Jeg vil være viktig!

Java sa for 18år siden:

Jo, vi er viktige som foreldre. Men andre kan være like gode omsorgspersoner for våre barn. Viktigheten av foreldre utover det å være omsorgsperson er vanskelig å definere. Det handler kun om følelser.

Alfa sa for 18år siden:

Eg tenkte som deg lenge, at det var trist at lille A kunne få eit godt liv utan meg. Men etter mykje filosofering kom eg fram til at det er jo eit fantastisk utgnagspunkt. Vi har ingen garanti på at vi verken held oss friske eller levande til ungane vert vaksne, og eg synes det er ein god tanke at lille A har så mange gode personar rundt seg som kan ta vare på han om noko skulle skje meg.

Røverdatter sa for 18år siden:

Jeg syns at det er betryggende å vite at Vesla kan få et fint liv om det skulle skje meg noe. Jeg vet at hun alltid ville ha et stort savn etter mammaen sin, men at hun har gode sjanser for et godt liv likevel.

Beklager at jeg ikke kan gi deg den overbevisningen du er ute etter, Kirsebær. Hvis det hjelper så syns jeg at det er optimalt for et barn å ha en mor og en far som er gode omsorgspersoner.

Java sa for 18år siden:

Og det er jo det som er spørsmålet her. Det er to gode omsorgspersoner, som i tillegg begge er tilgjengelig og biologiske foreldre. Jeg mener det er å frarøve barnet noe godt å bare la den ene ha omsorgen, selv om barnet kan ha det flott uten en av dem eller uten begge.

Kirsebær sa for 18år siden:

Men er det bedre med en mamma og en pappa som er gode omsorgspersoner enn noen andre som er gode omsorgspersoner?

(og oppenfor her halvsiterte du meg. Liker det ikke. Resten av avsnittet viser meg som en oppegående, vil-det-beste-for-barnet-mitt-dame :snurt:

:knegg:)

Kirsebær sa for 18år siden:

Hvorfor får jeg ikke redigert innlegget mitt?

Det var svar til Kasia altså.

Røverdatter sa for 18år siden:

Umulig for meg å svare på. Kanskje det er det fordi barnet da slipper de følelsesmessige utfordringene ved å ikke være der det hører hjemme rent biologisk.

Unnskyld, nå halvsiterte jeg deg visst igjen.

nolo sa for 18år siden:

Hvis ungen i utgangspunktet har god kontakt med begge foreldrene, vil det jo være ondskapsfullt å frarøve den kontakt med den ene forelderen. Det er jo å ta bort en av de viktigste personene i livet til det lille mennesket, og bare av den grunn burde jo moren i dette tilfellet tenke seg om både to og femten ganger.

him sa for 18år siden:

Jeg tror ikke nødvendigvis at et barn har godt av å ha en mamma og en pappa. Med det mener jeg at et barn kan ha det like bra hos et homofilt par som hos et hetrofilt par. Jeg tror også at det går an å ha en bra oppvekst som adoptivbarn eller hos bare en av foreldrene.

Det som jeg tror er viktig er at barn har flere en en omsorgsperson. Gjerne mor, far, eldre søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Og jeg mener det må være galskap å stenge andre omsorgspersoner ut av barnet sitt liv.

Men samtidig mener jeg at hvis de voksne som skal fungere som omsorgspersoner har store konflikter så er det kanskje ikke det beste for barnet å hele tiden måtte være innvolvert i disse konfliktene.

him sa for 18år siden:

Jeg tror foreldrene er de viktigste omsorgspersonene fordi det som regel er de som har de sterkeste følelsesmessige båndene til barna. (Et apropo her er at det er gjort undersøkelser som viser at det er en høyere forekomst av mishandling på stebarn fremfor egne barn i familier hvor begge deler er tilstede. Det er altså "lettere" å mishandle et barn som ikke oppleves som ditt eget.) Og den med de sterkeste følelsesmessige båndene sansynligvis vil gi den beste omsorgen.

Ser at det jeg har skrevet høres ganske kaldt og kynisk ut, jeg kunne jo også ha formulert meg som: "Hvem andre enn deg vil elske barnet ditt like høyt?" for en mer følelsesmessig apell. ;)

Polyanna sa for 18år siden:

Det er litt de samme begrunnelsene som man bruker for at det "biologiske prinsipp" skal veie tungt i omsorgsovertagelsessaker. (Noe jeg for øvrig mener blir lagt FOR stor vekt, men det betyr ikke at tanken bak ikke har mye sant i seg)

Barn kan ha mange gode omsorgspersoner rundt seg. Steforeldre og fosterforeldre, for eksempel, kan gjøre en flott jobb.

(I alt det følgende, ta utgangspunkt i at jeg snakker om foreldre som fungerer godt som foreldre) Det vil aldri være noen som fullt ut erstatter en biologisk forelder som er tilstede og har den betinglsesløse kjærligheten og det nesten ubrytelige båndet som blodsbånd i utgangspunktet er. Grunn til å ha kontakt med både biologisk mamma og pappa er rett og slett at to sånne flotte bånd må være bedre enn ett?

Pappa er halvparten av "opphavet" ditt. Han er halvparten av den genetiske miksen din. Å vite hvem han er, hvilken personlighet han har, hvilke erfaringer han har, gir en viktig bit i puslespillet "hvem er jeg". For gutter kan det ha en ekstra betydning at pappa blir et (selvsagt et av flere, men tross alt den eneste som han også har genetiske fellestrekk med) forbilde for hvordan en MANN kan være. Og for jenter så tror jeg forholdet til pappa har mye å si for hennes senere forhold til menn.

Ja, jeg vet at ofte så er ikke pappaen en sånn pappa man kan ha i livet sitt, og da går det nok greit uten. Mange vokser opp uten å kjenne sitt genetiske opphav, og det går jo også greit.

Men jeg syns likevel disse tingene har en verdi.

Polyanna sa for 18år siden:

Og det syns jeg egentlig var et mye bedre argument enn alt det jeg skrev,,

Røverdatter sa for 18år siden:

Jeg mer jeg tenker på det, jo mer overbevist er jeg om at mye av "svaret" - om det finnes noe svar - ligger i det Nolo skriver. Det er ganske stor forskjell på å ha ingen eller lite fungerende omsorgspersoner - eller foreldre, og på å bli frarøvet en god omsorgsperson. Hvis jeg ser helt subjektivt på det så vet jeg at selv den dag i dag ville det føltes uutholdelig smertefullt å miste faren min. Det ville vært som å få hjertet revet ut av kroppen. Som barn er man uhyre sårbar og trengende i forhold til foreldrene sine, og det er klart at man trenger de foreldrene(omsorgspersonene) man har og kjenner intenst. Det er utilgivelig å frarøve barn gode omsorgspersoner som faktisk er i live og som både ønsker å makter å gi barnet omsorg.