Det er jo, dessverre, en del som er gravide hvor barnet dør i mors liv og ergo er de eneste bildene de har av barnet, bildet som er tatt når barnet er død. (Som forøvrig gjøres veldig smakfullt, når det gjelder de jeg har sett. ) Bilder som de gjerne har behov for å dele, for å vise at de også har et barn, et barn som de ikke vil glemme selv om samfunnet rundt dem kanskje gjør det.
Men; går det en grense for hvor disse bildene kan vises frem? Er det "lov" å ha slike bilder på kontorpulten sin, som man gjerne har et sted hvor mange av sine medarbeidere ferdes? Burde man holde slike bilder til den private sfære, eller er det ikke stort annerledes å vise de enn bilder av barn som lever? Burde andre med bilder av sine levende barn heller ikke få ha de oppe, av respekt for de som har mistet?
Jeg har tenkt på mye av det samme som du skriver her. Og også når det gjelder å legge ut bilder på internett.
Sånn som jeg ser det nå er at det er tydelig veldig viktig for de det gjelder å ha et bilde å dele, som du sier. Jeg mener at om andre reagerer så er det kanskje tildels det at døden er så fremmedgjort i våre industrialiserte, vestlige liv, og tildels det at man ikke er vant til det lenger. Før var det jo vanlig at man tok dødsbilder.
Jeg mener at det må være greit jeg, vi som får en støkk får bare tåle det.
En helt annen ting er at jeg hadde nok ikke gjort det samme selv, men det er jo uinteressant.
Jeg har en i barselklubben min som hadde bilde av sin sønn som døde i krybbedød i signaturen sin.
Jeg forstår så inderig godt at hun ønsket å vise han frem, og han var i live på bildet.
Men likevel synte jeg det var guffent å se bilde. Men det sa jeg selvsagt ikke til henne. Det var en så nydelig gutt. :trist:
At de med levende barn må holde vekke bilder fordi noen har mistet er ikke noen logisk konklusjon.
Bilder av døde barn i magen (ja, de ser levende ut, og bildene er fine), synes jeg hører privatsfæren til. Samme med bårebilder. Dette både fordi det kan støte andre, og fordi jeg mener det ikke vil være noe sunnt å gå rundt å bli minnet på barnet en har mistet hele tiden. (Jeg skjønner at det er med dem i tankene, men man trenger kansje ikke bli mer minnet på smerten og savnet enn det hjernen henter frem ...)
Dette blir ei av dei problemstillingane som det er heilt umogleg å gje eit svart-kvitt-svar på. Sjølv trur eg ikkje at eg hadde reagert på om ein kollega hadde eit slikt bilete på kontorplassen sin. Ein kan ikkje sensurere verkelegheita så til dei grader at det både skal vere forbudt å vise (smakfulle) bilete av borna sine.
For foreldre er det viktig å behalde rolla si som foreldre, også som foreldre til barn som ikkje lenger er i live. Difor kan dette med å vise fram bilete av døde born vere den einaste moglegheita til å få vise fram sitt barn, og det synes eg det er viktig å respektere.
Samtidig er det også vktig at foreldre til døde born, både for andre sin del og for eigen del, evnar å skilje mellom å vise fram barnet sitt - og det å brette ut ei personleg tragedie (som det å miste eit barn er).
Og med de som har mindre smakfulle bilder, Alfa? Skal man da eksludere de f.eks. fordi barnet deres var dødt så lenge i magen at det er blitt påvirket av dette?
Jeg tror det kommer litt an på arbeidsplassen også. Et bilde av et dødt barn kan potensielt virke støtende. FOr den eldre generasjonen er jo døden forstsatt tabu, og har man en arbeidsplass hvor mange mennesker, kjente og mindre kjente, stadig kommer bort til en tror jeg jeg ville være forsiktig.
På et mammaforum/gravide snakkes det uansett veldig mye om hva som potensielt kan gå galt, så argumentet om at gravide kan føle frykt ved å se bildet synes ikke jeg veier veldig tungt.
Jeg ville ikke blitt støtt tror jeg. Har aldri opplevd det. Jeg blir i alle fall ikke støtt av bilder på nett...
Det er sjølvsagt vanskeleg å seie kvar overgangen mellom smakfullt og ikkje smakfullt går, men her er eg vel såpass naiv at eg ikkje trur at foreldre ønskar å ha direkte groteske barnebilete (eg vel å ikkje gå nærare inn på definisjonen av eit grotesk barnebilete er) framme slik at gud og kvarmann kan sjå, verken av levande eller døde born.
Jo, det kan du si. Men det er jo også mange som snakker om SA og MA osv.
Så ikke bare "potensielt galt" men som faktisk går galt også da... (det snakkes om det altså)
Selvsagt er det annerledes. Eller, det vet jo ikke jeg, for jeg har ikke opplevd det siste, men uansett, det vil jeg tro.
Poenget er at når man er på gravideforaer og mammaforaer tror jeg mange av oss har blitt paranoide til tider. Jeg har i alle fall opplevd å trekke meg tilbake en tid (som gravid), fordi jeg synes det var ubehagelig å lese om hva andre opplevde.
Å få se et bilde av det, eller bare lese om det uten bilder vet jeg ikke om ville gjøre den helt store forskjellen for meg....
Dette er et spørsmål med tusen svar.
Det må nesten bli opp til hver enkelt hva de vil gjøre med bilder de har av sine døde barn. Det som kan føles helt feil for en person, kan føles helt riktig for et annen menneske.
Om man kun har bilder av barnet når det er dødt så blir det jo naturlig nok det som er det eneste de kan vise fram.
Eneste som ville fått meg til å reagerer (tror jeg) er om noen velger å vise fram et bilde av barnet hvor det er dødt, og de har flere bilder fra barnet levde. (f.eks om det dør i krybbedøs elelr av sykdom osv)
Da tror jeg at jeg ville følt at fokuset ville vært feil. At fokuset var på at barnet ikke lengre levde, i steden for å ta vare på minnene fra tiden hvor barnet var i live.
Jeg har full forståelse for at en mamma/pappa har behov for å vise frem og snakke om barnet sitt. Det er på en måte noe man kan gjøre for å holde det "med seg". At man snakker om det, viser det frem, ikke glemmer.
Samtidig må man dessverre da også kunne forvente negative reaksjoner. Ikke alle synes det er greit å se bilder av døde barn, hverken på nett eller på en kontorpult. Og da må man kanskje også tenke på om man har lyst til å oppleve negative reaksjoner.
Eg trur vel strengt tatt at foreldre i ein slik situasjon gjer lurt i å spørre utvalgte personar om dei vil sjå biletet av barnet deira. Dei har så klart også eit behov for å bli sett som foreldre - og å få vise fram sitt barn. Det kan fort oppstå vanskelege situasjonar dersom foreldre ønsker å vise fram bilete som andre ikkje vil sjå.
Jeg kjenner at jeg egentlig ikke hører hjemme i denne tråden. Har fått bakoversveis av noen meninger allerede. :rolleyes:
(men det er vel kanskje jeg som er skrudd...)
Jeg synes det er rart at man skal måtte gå rundt og tenke på om slike ting kan støte andre. Skal jeg ta hensyn til hvordan andre oppfatter mitt døde barn?
Vi tok endel bilder etter at Sigurd døde, de har vi i albumet, men jeg opplyser alltid om det før jeg overrekker bildene.
Jeg respekterer at det for noen er vanskelig å se slike bilder, men jeg nekter å la meg styre av at andre kan føle seg støtt av mine dyrebare minner.
Jeg har vurdert mye frem og tilbake på om jeg skulle legge ut bilder av Sigurd på dette forumet, og jeg gjorde det tilslutt. Det er viktig for meg å vise han frem, samtidig som jeg selvsagt ikke ønsker å støte noen.
En grei regel hva angår slike bilder; skal man vise dem frem eller legge dem ut på forum, så er det greit å "advare" om hva det er bilde av.
Litt for å beskytte seg selv også, jeg har hørt om foreldre som har fått kommentaren "Æsj, så grusomt" når de har vist frem bilder av sitt døde barn. :mad:
Ein bør vel også tenke gjennom motivasjonen for å ha framme bilete av borna sine på arbeidsplassen el.l. Eg har bilete av sonen min fordi EG likar å sjå på det med jamne mellomrom - ikkje fordi eg ønsker at alle andre skal sjå det.
Når alt kjem til alt så har dei fleste ei eller anna personleg kontakt med den/dei som dei ønsker å "vise" foreldrerolla si for.
Det Blondie skriv her er heilt i tråd med mine meiningar kring dette temaet. Eg synes det vert ganske fordomsfullt å tru at foreldre til døde barn heilt ukritisk viser fram groteske bilete utan å ha vurdert problemstillinga.
Jeg syntes det er helt ok. Er tragisk når babyer dør, men det er en del av livet det og. Ser ikke noen grunn til at de som vil vise frem får gjøre det.
Jeg mener selv jeg ikke har vondt av å se slike bilder. Det gjør meg bare enda mer bevisst på hvor heldig jeg har vært.
En annen ting; jeg har alltid bilde av Sigurd med meg, men som bakgrunn på mobilen min. Da kan jeg se han, men ingen andre.
En veldig god løsning for meg, selv om enkelte mener at det er å henge seg opp i barnet man har mistet. :rolleyes:
Nei, det synes jeg ikke.
Da kan man jo kontre det med at man av hensyn til felleskapet ikke skal vise bilder av noen barn. Hverken døde eller levende. Noen kan bli støtt uansett.
Å miste et barn må være det mest traumatiske et menneske kan oppleve.
Man må få lov til å være stolt over og vise fram sitt barn selv om det aldri fikk puste eller hadde hejrteslag på utsiden av magen.
Men jeg for min del tror de fleste som er i en slik situasjon ikke føler for å blotte sin sorg for alle og enhver ved å ha et bilde av sitt døde barn på f.eks arbeidsplassen.
Jeg har tatt spørsmålsstillingen fra et leserinnlegg, hvor innsenderen stilte spørsmål ved dette å ha medarbeidere med bilde av barnet som døde i magen på pulten sin i kontorlandskapet. Så hvor fordomsfullt det er å tro det vet jeg nå ikke, når det kan se ut til at det skjer.
Jeg blir veldig støtt av bilder av døde barn. Jeg blir ikke støtt av bilder av barn som senere har dødd. Jeg har også bilder av min datter etter at hun døde, som jeg aldri, aldri, aldri har vist til noen. Jeg kunne langt mindre brukt det som avatar eller hatt det på kontorpulten min. Jeg husker for en tid tilbake at det var en bruker på et annet forum som hadde bilde av sitt døde barn i signaturen. Jeg fikk alltid panikk av å se brukernavnet, fordi jeg ikke ville se det bildet. Med andre ord; jeg synes ABSOLUTT ikke det er greit å vise frem bilder av døde barn uten å advare om det på forhånd. For mange mennesker er dette veldig vondt og sårt. Det bør hensyntas.
Men det er langt frå denne problemstillinga til å dra inn situasjonar der bileta er av eit såkalla grotesk slag, der barnet er prega av å ha vore dødt i mors liv lenge.
Jeg har bildene av Ericka i et skrin som står fremme. Jeg har dem ikke i ramme. Jeg deler dem en sjelden gang med andre.
For meg er det en stor forskjell på å vise bilder av et dødt barn når det er de eneste bildene en har, og å velge bilder av det døde barnet når en har bilder av barnet i live.
Jeg kan ikke forstå at det er døden en da vil huske og at det er det som fremheves. I noen tilfeller virker det nesten slik.
Jeg hadde faktisk en periode Erickas gravstein på PCen min på jobb. Den er veldig spesiell og vakker. Fikk reaksjoner på det. Jeg måtte i en periode unngå en kollegas kontor da jeg slet veldig med å se UL bilder akkurat da og de dekket en stor PC skjerm. Dette var et par måneder etterpå og jeg fant det tøfft.
Jeg forventet ikke da at folk skulle spare meg for ul, bilder eller barn. Men jeg satte utrolig stor pris på de som viste meg at de ønsket å ta hensyn. De som fortalte meg på tomannshånd om svangerskapet eller sendte melding til meg blandt de første etter fødsel, slik at jeg fikk mulighet til å takle dette uten masse folk rundt meg.
Venninnen min som gikk ut av rommet på et påtatt ærend og lot meg være alene med sin nyfødte var spesielt sterkt. Jeg fikk nærme meg, og kjenne på smerten (og gleden) alene. En liten avsporing det.
Min egen svigerfar. Erickas bestefar ville ikke se henne, og har heller ikke sett bilder. Det gjorde vondt veldig vondt å ikke få vise hvor vakker hun var, men det måtte vi jo respektere. For oss var det å dele henne en gest fra oss og ikke noe folk gjorde for oss.
Jeg har slitt med en del av bildene som blir lagt ut i fora. Fordi jeg har lurt på om jeg ikke er stolt nok som ikke viser frem min engel. Er jeg ikke glad nok i henne, osv.
Er det? Det står da ingenting om hvor lenge barnet har vært dødt, kun at det døde i mors liv. Skal man da, i en diskusjon, ikke kunne se på alle mulige faktorer som kan spille inn?
Jeg lurer, kanskje det vil være mer belastende for den som har bildet enn for andre? For det vil jo vekke spørsmål. Og det er sjelden det blir med en kort og lettvint samtale, kanskje? Og det er vel ikke alltid det "passer" å ta hele "barnet mitt døde fordi xxx. Ja, det var fælt. Det er bedre nå, men det vil alltid være et tap. Hun het..... Nei, vi har ikke blitt gravide igjen" osv. Motta enten omtanke eller pussigheter fra folk som blir tatt på senga. Det er jo ikke alltid like lett å si det "riktige" i sånne situasjoner, særlig til en fremmed.
Det er jo relativt hypotetisk, dette. Jeg ser jo at de færreste faktisk setter opp slike bilder. Kanskje det er mer av hensyn til seg selv enn til andre?
Det er mange definisjonar og forutsetningar som då må på plass før dette kan diskuterast på ein fruktbar måte, og ein vil aldri kunne bli einige om dei definisjonane ein gong.
Kva er eit barn? Er det frå befruktning, frå veke 12, frå veke 20, frå fødsel?
Kan ein i det heile snakke om å vise fram eit barn, når dette barnet er dødt og dermedpr. definisjon ikkje lenger psykisk eksisterer?
Det er difor vi har moral, verdiar og etikk (om enn ulike grader av det, og ulike definisjonar av kva som er god og dårleg moral og etikk). Vi kan ikkje alltid ha skrivne reglar for kva som er greitt og kva som ikkje er greitt. Nokon gongar må vi berre følgje magekjensla, og ein kan ikkje gå gjennom livet utan å støte andre på ein eller annan måte.
Dette med døde barn er et minefelt å bevege seg i, for det er så mange såre følelser hos dem som har opplevd det store marerittet, og jeg føler virkelig med dem. Men jeg synes likefullt det er riktig å kunne diskutere hvordan folk rundt reagerer på slikt. For meg er det verre å se et kistebilde av et dødt barn, enn av en død bestemor. Man finner ingen som har bårebildet av sin bestemor fremme, de ønsker jo helst å huske vedkommende i live. Og det skulle en jo tro at de som mister barn også ville ønske? Å uforvarende se bilder av døde barn,- noe som er alle foreldres største mareritt og redsel, - det skjønner jeg veldig godt at kan føre til utbrudd som det Blondie beskriver. Det kommer automatisk. Man kan ikke alltid kontrollere føleser og reaksjoner. Og nettopp det at folk reagerer slik,- det synes jeg er et bra tegn på at det er viktig å advare folk slik Blondie skriver. Både for deres del, og for sin egen del for å slippe å bli såret på den måten.
Bare for å pressisere, så svarte jeg på å ha bilde av et dødt foster inni magen på kontorpulten. Å ha bilde av et levende barn som er gått bort er noe helt annet. (Skjønt jeg vil påstå det ikke er noe sunt å velge et bilde hvor barnet er dødt.)
Å ha bilde på mobilen din slik du har er jo i privatsfæren.¨
Men jeg undrer meg litt på en liten ting Blondie;(dette er ikke et angrep på deg og hva du gjør, så jeg håper du vil ta det for det åpne undrende spørsmålet det er): Hvorfor har du lenke til hjemmeside for å vise frem barnet som er gått bort, men ikke til de barna som lever?
Men da kan du velge selv? Jeg bare undres, altså. Man stiller seg jo så åpen, og helt uten å kunne filtrere. Hensynsløse, fæle (eller bare dumme) mennesker vil kunne bråstoppe foran pulten og begynne å lekse opp om hvor fælt det er med et bilde, hvordan det gjør at man "henger seg opp i fortiden" eller hva det nå måtte være. Jeg innbiller meg at jeg ville ønsket mer "kontroll" med de samtalene enn det det å ha et bilde stående fremme ville medføre.
Jeg har stor forståelse for at du innlemmer begge barna når du snakker om hvor mange du har, og ellers der det er naturlig. Jeg har en venninne med tre barn, to i live, og jeg tenker alltid på T*** som en av de tre. Jeg husker hun ble veldig glad da hun fikk tredje, og jeg kommenterte på navnet at det passet så bra med navnet til den andre (døde) gutten. For de hadde vært opptatt av akkurat det, men ingen hadde nevnt det.
Men dette er bare strøtanker for meg, altså. Jeg har jo, gudsjelov, ikke peiling.
Du har helt rett. Jeg hadde som tidligere sagt en kort stund bildet av gravsteinen på PCen min. Den er utradisjonell i glass, stål og sort granitt. Jeg var stolt av den. Jeg fikk reaksjoner på det og fjernet bildene.
Dette er grunnen til mitt kompromiss, å ha bildene i et skrin som står fremme.
Ja, det var noe sånt jeg prøvde å si i mitt første innlegg. Altså at det virker som om folk velger å skåne seg selv, minst like mye som andre, ved å ha bildene mindre synlig.
Opplever du forresten også reaksjoner når du sier "en i live og en ikke" eller lignende? Jeg vet jo at jeg selv alltid blir litt satt ut av en sånn opplysning. Det er uventet og veldig trist. Og ekstra nært i småbarnsfasen, kanskje. Jeg tror jeg har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men det er mest pga. forumerfaring, tror jeg. Det er lett å tråkke uti det og si noe aldeles galt når man blir satt ut.
Forresten: Om man skal velge å ikke ha fremme bilder av hensyn til andre, så må det være for andre i for eksempel Monsoons situasjon. At det kan skikkelig rippe opp i vonde sår for andre i lignende situasjoner, som kan ha en annen tilnærming på det med bilder.
Sier ikke at det som skjedde Monsoon ikke var ille nok, men det er umulig å leve et liv uten at negative og triste ting skjer. Og det er umulig å leve videre uten at det blir rippet opp i fra tid til annen.
Sånn er virkeligheten.
Regner feks ikke med at blondie hadda lagt ut slike bilder uten at hun tålte at andre gjorde det samme. Folk takler ting på forskjellig måte.
For noen er det kanskje en slags form for "terapi" mens for andre er det ille.
En liten ting angående dette med å "rippe opp i" og dvele ved sorgen - at bilder forlenger smerten.
Min erfaring er at sorgen blekner etterhvert og at bildene for de etterlatte kun blir et kjært minne. Et vemodig og sårt, men mest godt og kjært minne. Og alle er stolte av barna sine, levende og døde. Og døden er nå engang en del av livet.
Så at å omgi seg med bildene er galt er jeg uenig i. Om og eventuelt hvordan man vil dele dem med andre er en mye vanskeligere sak, for da må man ta hensyn til andres følelser i tillegg til sine egne. Og det blir vel annerledes i eget hjem enn feks en arbeidsplass. Jeg har ingen fasit.
Pastill: Tja, jo. Jeg ser jo at det alltid er en hypotetisk mulighet for at bildet du har av pastiller i avataren skal tvinge en som mistet broren sin fordi han satte en pastill i halsen, over kanten. Lever man med en stor sorg så er det vel uunngåelig at man får det i fleisen i blant. Men det finnes vel mer og mindre brutale måter å få ting i fleisen på?
Det er vel også ganske alment anerkjent at det å miste et barn er omtrent det mest traumatiske man kan oppleve. Sammenholdt med at det er relativt mange som opplever det, og at man kan møte for eksempel eldre kvinner med helt rå og ubearbeidede sår fra dødfødsler mange tiår tilbake (da man ikke tok bilder, navngav, begravde eller fikk tilbud om sorgbearbeiding), så kan det ha et poeng å trå ekstra varsomt?
På min liste over "folk jeg ikke ønsker å støte", så står folk som har mistet et barn veldig høyt.
Jeg synes vel generelt at bilder av døde mennesker ikke høre hjemme i "det offentlige rom".
At man har bildene selv, som et viktig minne - det er helt forståelig, og sikkert utrolig viktig også. Det er også helt forståelig at man ønsker å dele dem med andre - men da synes jeg det er naturlig å ta det i en mer "privat" situasjon.
En ting er å ta fram et bilde og vise en kollega i en fortrolig samtale, noe annet er å ha det framme slik at det er det første man ser når man kommer inn på kontoret.
En ting er å legge ut et bilde i en tråd der dette er temaet, noe annet er det å ha det i avartaren eller signaturen.
For meg er det slik at noen ting er litt for personlige og følelsesladde til at de kan bare "slenges fram" i hytt og pine. De hører hjemme i en litt mer seriøs situasjon. Bilder av døde er en slik ting.
Fordi dette er en minneside, det har ikke de to andre barna. ;)
Arbeidet med denne minnesiden var veldig viktig i min første sorgprosess. Jeg måtte ha noe å gjøre, noe som hadde med han å gjøre.
De to eldste barna våre lever vi sammen med i hverdagen og kan således vise dem frem hele tiden, men Sigurd blir for mange bare et fjernt minne.
Da er det godt å kunne vise frem at han faktisk har eksistert.
En annen grunn til at de to eldste ikke har hjemmesider, er rett og slett fordi jeg ikke ønsker å dele for mye personlig om dem på nettet - i frykt for at de vil møte dette igjen en gang som voksne.
Med Sigurd blir det annerledes, føler jeg...
Jeg mener at det må være opp til de foreldrene som har lidt et så stort tap som det er å miste et barn, om de ønsker å ha bildet av sin engel tilgjengelig, eller ikke.
Jeg ser overhodet ikke på disse bildene som groteske. Jeg synes de er fredfulle.
Mange har et behov for å vise at de har hatt en sønn eller datter som fortsatt er en del av familien, selv om de ikke er der fysisk. Det synes jeg de må få lov til.
Helt enig med deg. Å miste et barn er nok noe av det verste en kan oppleve.
Jeg mener ikke at man IKKE skal ta hensyn, men jeg mener at man må gjøre det man føler best selv. Det blir uansett ikke en slutt på dette. Mitt poeng er at man ikke kan forvente at folk tar hensyn.
Jeg hadde antagelig vært veldig åpen, det er jeg ganske sikker på. Det er naturlig for meg. Jeg må da få gjøre hva som er naturlig for meg i en slik situasjon. Jeg tror det å dele med andre kan hjelpe på å bearbeide følelser for mange.
Dette er et tema som jeg ikke vil synes noe om egentlig. Jeg blir sjokkert over meningene til enkelte i denne tråden. En ting er å mene noe, en annen ting er å faktisk si det høyt.
Det å miste et barn må være det aler verste en forelder kan oppleve, og jeg tør ikke tenke på å skulle leve videre uten barnet mitt. Bare tanken er for grusom. Jeg har full forståelse for at noen ønsker å vise frem barna sine etter at de er gått bort. Hvorfor skulle de ikke ville det? Det er jo barnet deres, og de er nok veldig stolte av det, og ønsker at andre skal få et lite innblikk.
Jeg har ei nær venninne som mistet et barn i krybbedød. Grusomt, uforståelig og fryktelig vondt. Det å minnes ham, se på bilder, ha ham rundt seg letter litt på den altoverskyggende smerten hun føler. Og selv om jeg ikke har mistet et barn så forstår jeg det.
Nei, enhver må få gjøre det som føles riktig for dem.
Noen reager med sjokk, andre skjønner ikke hva jeg sier. Som oftest spør folk og synes det er ok så lenge jeg signaliserer at jeg ikke knekker sammen.
Dette er en viktig del av meg og hvem jeg er.
Merker jo at det er mindre viktig for meg å si det nå enn for noen år siden.
Jeg vet mange synes det er godt at jeg er åpen for det er ikke få henvendelser jeg har fått. Fra eldre damer om barnet de mistet for 50 år siden og fra yngere om sin venninne og hva skal jeg si eller ikke si.
Det er jeg helt enig med deg i. Det er umulig å unngå. Og jeg krever slettes ingenting. Jeg konfronterer ingen som viser frem bildet av sitt døde barn. Men jeg synes det er skrekkelig. Og jeg stiller meg alltid skeptisk til hva som er motivet til de som viser frem bildet. JEG mistenker at det ligger et enormt oppmerksomhetsbehov bak å vise det frem. Jeg skjønner nok ikke helt hensikten. Å ære sitt barn sier man kanskje, men jeg synes vel egentlig at det finnes mange bedre egnete måter å gjøre det på.
Jeg må også nok en gang understreke at jeg synes det er noe helt annet å vise frem bilder av barnet sitt mens det levde. Hadde jeg hatt et slikt bilde som var pent så ville det hengt på veggen i stuen, og sikkert vært med meg over alt. Men de jeg har er ikke av det kaliber. Derimot kunne jeg nok hengt hånd- og fotavtrykkene hennes på soverommet vårt, det har jeg faktisk tenkt på. Men jeg synes det er milevis unna å vise frem bilder etter at barnet er død. Det smerter omgivelsene veldig mye å se. Og det synes jeg ikke man kan påtvinge andre.
Nicholas døde jo 2 år gammel. Vi har maaange bilder av ham levende og noen få etter at han døde som sykehuset tok for oss. Det er nå litt over 2 år siden han døde og jeg har ennå ikke sett de bildene av ham som sykehuset tok. Har bare ikke hatt noe behov for det. Bilde av ham når han er død har jeg sterkt printet inni hodet mitt uansett og kommer aldri til å glemme det. Jeg kan fint vise bilde av Nicholas fra da han levde. :kry:
Veit ikke, sånt varierer fra pers til pers tid og sted,MEN:
Jeg synes det er forbanna synd at alt som er vondt og vanskelig blir "støtede"og skal gjemmes og glemmes i vårt sammfunn.
Dette er ikke et spørsmål om rett og galt men om kultur....
I vår kultur er det galt å ha bilde av døde barn fremme( enkelte steder også mens de levde) fordi det krever formye av ommgivelsene....nå er vi jo også noen feige borskjemte oljelate skitunger i verdenssammenheng så hvorfor ikke.
Jeg har ikke bilder fremme,( ikke har jeg noen heller hun var 4 dager for ung til å være et "barn") men jeg holder også kjeften min når noen spør, eller sier bare to. Man vil jo ikke være påtrengene( fins det en blærg smily)
jeg orker ikke lese om døde barn og ville nok smug grått litt over andres bilder , men allerhelst håper jeg at jeg ville ha hatt mot til å gråte sammen med dem når det passet seg og le når det gjorde det.( Nå synes jeg at bilder av døde, døde barn blir noe heavy små nyfødte som "sover"ok grense land men skjønner behovet en stund FOR MAN HAR IKKE NOE ANNET og man er også en mor/far)
Andre steder piller man beina tørre for kjøtt, pynter dem med krepp papir og setter de døde ved festborde ved spesielle anledninger... der er det veldig galt å vise fotsålene til ommverden -Ikke at du blir straffe forfulgt, men folk vilsnakkeog du bør begå selvmord for å redde familiens ære...(ok tok meg noen friheter her, men u get the point)
På den annen side kan man si at trenden i vår kultur er forherligelse av barn. Med det mener jeg at vi her, mer enn andre steder, bringer barn i fokus helt fra unnfangelse. Jeg snakker nå generelt om den vestlige verden. Støttegrupper for de som har aborter o.l. Om vi nå skal snakke om kultur, altså.
Et barn som har levd, og dør, er det naturlig å ha bilder av, dersom man har det.
Bilder av barnet som dødt synes jeg ikke hører til i glass og ramme på skrivepulten.
Vi har bilder av vår lille J i album, men det er ikke bilder som vises frem som noe skrytealbum. Det er våre bilder av en liten gutt som ikke fikk leve, en liten perfekt prins som lignet på broren sin.
For meg er det også naturlig å si at jeg har tre barn, ikke fire.
Lille J er barnet i mitt hjerte.
Det er faktisk så mange tankeløse og taktløse mennesker at jeg velger med omhu hvem jeg vil innvie i vår sorg.
Det er en sorg som ikke blir borte men som "er" der. En sorg som kan komme
til syne når jeg hilser på en liten ny baby, eller når jeg leser om noen som har opplevd de samme som oss.
Men det er også en glede og takknemlighet for de barna vi har, da er det lettere å ta frem den lille krabaten som ligger meg på hjertet.
Og jeg forventer faktisk at mennesker tar hensyn til hverandre - uansett situasjon. Ikke at vi skal gå rundt å være redd for å støte noen, men det er ikke hyggelig, med en sleivete bemerkning eller ubeteksom oppførsel, å gjøre noen lei seg?
Anstedighet og respekt er viktig i kontakt med andre mennesker, ikke bare på mine premisser, også på andres.
Jeg har bilder av jenta vår som ikke fikk leve. Disse ligger på et trygt sted - de er noe av det mest verdifulle jeg har. Disse bildene viser jeg aldri noen - med mindre de ber om å få se dem. Ber noen om å få se jenta mi, er jeg lykkelig over å få lov å vise henne fram.
Skulle - Gud forby - en av guttene mine dø fra meg, ville det ikke være naturlig for meg å ta bilder av gutten ned fra veggen. Men - jeg ville heller ikke hatt bilder av gutten, som død, slik at andre mennesker fikk se dette.
Det er en tid- og et sted for alt.
Ellers er det, som du sier - så utrolig viktig å huske at respekt gjelder begge veier. :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
