Ok, jeg ser jo at jeg ikke klarer å forholde meg til dette på noen som helst rasjonell måte.
Idag skal jeg til frisøren for første gang på 12 år. Altså, jeg HAR klippet meg i mellomtiden, men da hjemme og enten har Gemalen gjort det eller jeg selv.
Sist gang jeg var hos frisøren skulle jeg gifte meg. Gangen før det igjen må ha vært 10 år tidligere enn det igjen og da hadde jeg en veldig lite hyggelig opplevelse. Ikke mer enn at jeg ikke klarte å si fra hva jeg ville og ikke ville og dermed lot frisøren holde på som hun ville og endte opp med kort bob-sveis. Stønn.
Nå har min skjønne venninne overtalt meg. Idag er dagen og det er bare 50 minutter igjen. Og jeg har bortimot panikk. Jeg gruer meg så jeg er helt dårlig. Jeg kaldsvetter og hadde jeg hatt valium liggende, hadde jeg tatt det for å ro meg ned noen hakk.
Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet bare jeg ikke vil klippe meg noe særlig. Men jeg må, for håret er slitt nederst. Men jeg er vekt og klarer ikke bestemme meg for noe som helst og det blir et mareritt og skulle sitte der og ta beslutninger når det gjelder håret mitt. Og "det er ikke så nøye, det vokser ut igjen" funker dårlig for håret mitt vokser i mildt sagt snegletempo. :nemlig:
Jeg fatter ikke at jeg lot meg overtale til dette her. Jeg har bare en helt irrasjonell frykt for frisører. Skumle skumle mennesker med saks.
Når hun spør hva du har tenkt sier du at du bare vil klippe bort det som er mest slitt.
Det må da være bra nok som første frisørbesøk på lenge. Om det går bra denne gangen tør du kanskje mer neste gang. :)
Lykke til!
Har du fått anbefaling om frisør og forteller hva du ikke vil ha - og at de ikke må klippe mye, så går det fint. Du kan rett og slett be det klippe det slik at det ser sunt ut. jeg har aldri opplevd at frisører har klipt uten å forhørt seg med meg først. (Altså: jeg klipper så mye jeg da - hva synes du?)
Jammen jammen. Hvis frisøren foreslår å klippe så og så mye, så burde jeg vel sikkert det for å bli kvitt de slitte tuppene. Og da vet jeg ikke om jeg klarer å si fra hvis jeg egentlig synes det er litt mye.
Dette er på et sånt nivå av skummelt at jeg ikke klarer å tenke rett.
Godt venninnen min skal være med, ellers hadde jeg kollapset helt.
Og jeg er ikke av typen skremt, bekymret eller noe annet i samme duren til vanlig. Helt ufattelig at jeg klarer å gire meg opp til et sånt nivå når det gjelder noe så enkelt som et frisørbesøk.
Hvis du sier- klipp bare det som er slitt, jeg vil gjerne prøve å spare, så vil jeg tro at frisøren respekterer det, og kun klipper det som er helt helt nødvendig :jupp:
Men da er det nødvendig da, for å bli pent. Spesielt hvis det er lenge siden du har fått en proff klipp så kan det være skadet ganske langt nederst på håret. Frisør er så dyrt at det er bedre å få valuta for pengene, dvs få det du ber om. Bedre da med bittelitt kortere, men sunt hår, enn halvslitt med bittelitt lengre lengder.
Puhhhh. Ferdig! Og det ble så fint! Og frisøren var så rolig og tålmodig og greit. Venninnen min, som hadde timen før meg, hadde gitt henne klar beskjed om å ta dette veeeeeeldig rolig siden jeg var veldig stressa og ikke hadde vært hos frisøren på en mannsalder. :nikker:
Hun tok 4 cm av lengden og klippet det opp en god del, sånn at de fleste slitte tuppene ble borte. Foran ble det litt kortere, og faktisk veldig fint!
Så nå gleder jeg meg faktisk til neste gang. :humre:
